Dere som har gått igjennom skilsmisse/samlivsbrudd! Hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg har bestemt meg for å gå fra mannen min gjennom maaange år. Vi har barn, familie, hytte, hus og alt som hører med. Han har ikke gitt meg det jeg trenger følelsemessige og jeg har sakte med sikkert lent meg vekk fra han. Mulig han faktisk ikke har merket det, men vi har hatt vanskelige samtale, krangler og jeg har virkelig prøvd! Han har ikke tatt det seriøst, det sier han selv også. At han var så trygg på meg at han prioritere jobb, venner og karriere på andre måter. 
Nå er valget tatt. Jeg går! Er på mange måter så sikker i avgjørelsen min! Problemet er bare at han sier jeg er egoistisk, ikke tenker på familien, at han skal endre seg og bevise at han kan ta vare på oss osv.. jeg tror ikke på han, men på en annen måte begynner jeg å tvile. Er jeg slem? Kan han forandre seg? Ødelegger jeg livet til barna? Osv osv! 
Føler at det er best å gjøre det nå, så jeg er litt på beina til sommeren, så jeg kan være den mammaen jeg ønsker! Er lei av å gå på eggeskall, tilpasse livet etter en mann som aldri har prioritert meg, er mye sint og sier utrolig mange sårende ting! Jeg har ingen frihet og alt har alltid vært som han ønsker. Jeg tror ikke et menneske kan forandre seg så mye! 
Kroppen min og hode mitt sier det er tomme løfter som varer i noen måneder, men hjerte sier hva om????

Hvordan har det gått med dere som har valgt å gå? Angrer dere? Hvordan gikk det med barna? Hvordan ble forholdet mellom dere etter bruddet? Har barn mellom 8-16år noe de skulle ha sagt i forhold til fordeling av tid? Hvordan fortalte dere det til omverden? Og når flyttet dere ut? Hva var det vanskeligste? 

Anonymkode: a8669...15e

[AnonymBruker]

Vet mange kommer til å si parterapi, men det tror han er tull og han sier bare det de vil høre. Prøvd for mange år siden. Han sier også til meg at jeg må være forsiktig med hva jeg sier så det ikke går utover barna! 

Anonymkode: a8669...15e

[Irak]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har bestemt meg for å gå fra mannen min gjennom maaange år. Vi har barn, familie, hytte, hus og alt som hører med. Han har ikke gitt meg det jeg trenger følelsemessige og jeg har sakte med sikkert lent meg vekk fra han. Mulig han faktisk ikke har merket det, men vi har hatt vanskelige samtale, krangler og jeg har virkelig prøvd! Han har ikke tatt det seriøst, det sier han selv også. At han var så trygg på meg at han prioritere jobb, venner og karriere på andre måter. 
Nå er valget tatt. Jeg går! Er på mange måter så sikker i avgjørelsen min! Problemet er bare at han sier jeg er egoistisk, ikke tenker på familien, at han skal endre seg og bevise at han kan ta vare på oss osv.. jeg tror ikke på han, men på en annen måte begynner jeg å tvile. Er jeg slem? Kan han forandre seg? Ødelegger jeg livet til barna? Osv osv! 
Føler at det er best å gjøre det nå, så jeg er litt på beina til sommeren, så jeg kan være den mammaen jeg ønsker! Er lei av å gå på eggeskall, tilpasse livet etter en mann som aldri har prioritert meg, er mye sint og sier utrolig mange sårende ting! Jeg har ingen frihet og alt har alltid vært som han ønsker. Jeg tror ikke et menneske kan forandre seg så mye! 
Kroppen min og hode mitt sier det er tomme løfter som varer i noen måneder, men hjerte sier hva om????

Hvordan har det gått med dere som har valgt å gå? Angrer dere? Hvordan gikk det med barna? Hvordan ble forholdet mellom dere etter bruddet? Har barn mellom 8-16år noe de skulle ha sagt i forhold til fordeling av tid? Hvordan fortalte dere det til omverden? Og når flyttet dere ut? Hva var det vanskeligste? 

Anonymkode: a8669...15e

Han manipulerer og gaslighter deg. Bare gå med god samvittighet du. 

[AnonymBruker]

Hvis han ikke er villig til å ta i mot noen form for ekstern hjelp hadde jeg også vært utrolig tvilende til lovnadene. Hadde det vært enkelt for han å endre seg hadde han vel gjort det for lengst.

Men: om det i det hele tatt er noe i deg som sier at dere med litt hjelp kan få det bra, eller ok, hadde jeg ikke gått. Ikke nå. Ikke før barna er store og har flyttet ut.

Jeg ville tålt MYE for å få lov til å følge barnet mitt gjennom hele oppveksten hennes, da inkludert et dødt forhold hvor vi bare var venner og eide hus sammen. Dessverre var min partner veldig stygg mot meg, og jeg måtte gå for å bevare egen helse. Det var nødvendig, men at jeg nå går glipp av halve barndommen til barnet mitt kommer aldri aldri til å bli mindre vondt enn det ville vært å leve i et dødt forhold.. 

 

Anonymkode: cf612...140

[AnonymBruker]

Han har vært ekstremt stygg mot meg. Kaller meg de mest sårende ting som dårlig mor for små ting, sier han ikke er redd for om jeg skal gå for alle kvalme av å se meg naken(trener 6 dager i uken), forteller meg at jeg ikke eier noe, at familien min aldri kommer til å støtte meg osv osv! Litt samme oppførsel mot barna i perioder også. Det er enda vondere. 

Anonymkode: a8669...15e

[AnonymBruker]

Testen her blir om det blir bedre eller dårligere for ungene at du går? Når man har valgt å få barn, så har man et ansvar for de helt til de blir voksne og selvstendige. Det ville vært min prioritet nummer 1 her. Ut fra det du beskriver, så vil jeg si at det sannsynligvis blir bedre for de på sikt at du drar. 

Anonymkode: 7a57e...077

[AnonymBruker]

Hei, 

Min erfaring er er ingen ble lykkeligere etter samlivsbruddet. Jeg og barna har fått dårligere livskvalitet og flere bekymringer, og mannen (som var den som gikk) har det heller ikke bra.

Vi har venner og familie på hver vår kant som støtter oss voksne, men barna må liksom bare finne seg i å måtte dele tiden sin mellom to hjem - og måtte forholde seg til en splittet familie resten av livet med alt det innebærer.

Hadde det vært opp til meg ville jeg gjort alt for å slippe å utsette ungene for dette stresset og sorgen over å miste hjemmet og sin trygge base i kjernefamilien. Mitt ekteskap var også dødt, og det var ingen vilje fra mannen til å finne tilbake. Jeg ville likevel holdt ut i mange år til om jeg fikk velge selv.

Det skal sies at det aldri var snakk om vold (fysisk eller psykisk), men at vi har vokst fra hverandre og ikke lenger hadde noe til felles utover barna. 

Det har gått 1,5 år nå, og jeg gråter fremdeles litt hver dag. Ungene svinger følelsesmessig, men gråter hver gang det er «byttedag». De har også blitt veldig mye mindre sosiale, vil bare være med oss foreldre fremfor venner…

Anonymkode: e3cff...bf4

[AnonymBruker]

Dagen jeg var alene med barnet var som å kunne puste for første gang på flere år!

Jeg fant meg selv igjen og både jeg og ungen blomstret. Heller alene enn med en uengasjert partner og far.

Nøt å slippe den negative energien fra eks.

Møtte så drømmemannen og nå er vi på husjakt sammen ♥️

 

Anonymkode: c5bf3...313

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har vært ekstremt stygg mot meg. Kaller meg de mest sårende ting som dårlig mor for små ting, sier han ikke er redd for om jeg skal gå for alle kvalme av å se meg naken(trener 6 dager i uken), forteller meg at jeg ikke eier noe, at familien min aldri kommer til å støtte meg osv osv! Litt samme oppførsel mot barna i perioder også. Det er enda vondere. 

Anonymkode: a8669...15e

❤️ det er helt hjerteskjærende å høre. Det skal ikke være sånn! 

Det var måten eksen var med barna våre som var dråpen som fikk meg til å miste alt av følelser. 

Nå er det ikke sånn at det blir likt for deg som det det ble for meg, men jeg kan si min erfaring likevel. 

Barna mine var 10 og 14 da det ble slutt. Mannen flyttet ut dagen etter. Barna var selvsagt i sjokk de første dagene, selv om jeg har hørt i ettertid at det egentlig ikke kom som en overraskelse av eldstemann. 

Til å begynne med så var eksen veldig lei seg og ville vi skulle prøve mer. Så jeg måtte være veldig tydelig på at det ikke kom til å skje. Jeg var ferdig og følelsene over.

Barna ønsket 50/50 for at det ikke skulle bli urettferdig i vårt tilfelle, men i praksis er de noe mer hos meg. Jeg synes det er helt greit selv om jeg ikke får noe ekstra bidrag for dette. 

Jeg og barna bodde i huset til det ble solgt og samarbeidet med barnefar har vert ok. 

Jeg forholder meg mindre og mindre til han etter som tiden går. Nå har han ny kjæreste som han er opptatt med. Jeg er glad på hans vegne. Han er fortsatt ikke en tilstedeværende pappa, men barna er så store at de klarer seg fint alene så lenge han sørger for mat i huset. 

Jeg stiller ekstra opp med kjøring og diverse når de er hos faren sin også, men igjen, det gjør meg ikke noe. Jeg vil jo så gjerne være der for barna mest mulig uansett. 

Jeg har fått så mye overskudd og indre ro etter det ble slutt. Det gjør at jeg klarer å være en veldig god mamma også. Før da vi bodde sammen hadde de to foreldre som ikke strakk til, nå er jeg der 100% og faren har også måtte trå mer til. Alt i alt er det bedre for alle de involverte vil jeg si. 

Anonymkode: 19c4c...dcd

[AnonymBruker]

For meg var det i hvert fall sikkert at gresset var mye grønnere på den andre siden.

Ut i fra det du skriver, jeg tror ikke du kommer til å angre et sekund om du går. 

Anonymkode: 21671...717

[Stor pike]

Min eks fortalte meg at jeg ikke var noe å samle på. Så gikk han inn i mancaven. Sønnen vår er voksen, så vi slapp typ barnefordeling etc. Tok kontakt med advokat umiddelbart for en ryddig prosess. 

Jeg hadde en halvveis kjæreste og er lykkelig med ham. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke gikk før. 

[AnonymBruker]

Jeg angrer voldsomt. Forholdet var dødt, og kommunikasjonen vare dårlig. Han ville heller ikke være med til parterapi, så da ga jeg nok litt opp. Følte jeg mistet meg selv av å være i et slikt forhold. 

Jeg har fått det mye verre i hverdagen. Går glipp av halvparten av barnas liv, barna har hatt det tøft, og de synes fortsatt det er stress å flytte frem og tilbake. Den eneste som har fått det bedre, er eksen, men han hadde ny dame på plass med en gang. Jeg savner mitt gamle liv enormt, selv om forholdet bare var et samarbeid. Og det har forsvunnet så mange venner og slekt i prosessen, og det har kostet enormt mye. Gresset var absolutt ikke grønnere på andre siden, det var kullsvart. For min del hadde det vært så mye bedre å bli. 😭 

Anonymkode: baf73...b1a

[Kålrota]

Jeg gikk etter over tjue år. Det var beintøft og jeg hørte mange rare rykter om meg på byen. Jeg visste likevel at jeg måtte for min egen del, selv om samvittigheten for barna var svart.

Det var skikkelig fælt det første året, så ble det gradvis bedre. Nå er jeg etablert med en mann jeg passer så mye bedre med, og nå etter seks år kan jeg si at det var verdt det. 
Barna våre var nesten voksne, det hjalp nok litt.

Endret i går, 15:07 av Kålrota

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har bestemt meg for å gå fra mannen min gjennom maaange år. Vi har barn, familie, hytte, hus og alt som hører med. Han har ikke gitt meg det jeg trenger følelsemessige og jeg har sakte med sikkert lent meg vekk fra han. Mulig han faktisk ikke har merket det, men vi har hatt vanskelige samtale, krangler og jeg har virkelig prøvd! Han har ikke tatt det seriøst, det sier han selv også. At han var så trygg på meg at han prioritere jobb, venner og karriere på andre måter. 
Nå er valget tatt. Jeg går! Er på mange måter så sikker i avgjørelsen min! Problemet er bare at han sier jeg er egoistisk, ikke tenker på familien, at han skal endre seg og bevise at han kan ta vare på oss osv.. jeg tror ikke på han, men på en annen måte begynner jeg å tvile. Er jeg slem? Kan han forandre seg? Ødelegger jeg livet til barna? Osv osv! 
Føler at det er best å gjøre det nå, så jeg er litt på beina til sommeren, så jeg kan være den mammaen jeg ønsker! Er lei av å gå på eggeskall, tilpasse livet etter en mann som aldri har prioritert meg, er mye sint og sier utrolig mange sårende ting! Jeg har ingen frihet og alt har alltid vært som han ønsker. Jeg tror ikke et menneske kan forandre seg så mye! 
Kroppen min og hode mitt sier det er tomme løfter som varer i noen måneder, men hjerte sier hva om????

Hvordan har det gått med dere som har valgt å gå? Angrer dere? Hvordan gikk det med barna? Hvordan ble forholdet mellom dere etter bruddet? Har barn mellom 8-16år noe de skulle ha sagt i forhold til fordeling av tid? Hvordan fortalte dere det til omverden? Og når flyttet dere ut? Hva var det vanskeligste? 

Anonymkode: a8669...15e

Klarer du å gi han en sjanse til å prøve? Eller er du så ferdig at du ikke orker tanken på det? Det du skriver om alt det stygge han sier til deg, er det startet nå etter du har sagt at du vil skilles? Eller har det alltid vært sånn?

Anonymkode: 3692d...ce8

[AnonymBruker]

Min erfaring er at en mann kan endre seg og prioritere deg mer. Men det må jo ligge mye godt der i utgangspunktet. Dette med at han er stygg med deg tenker jeg taler mot dette med at han kan endre seg. Min mann har endret seg på en del måter med å ta mer hensyn, ta større del av husarbeid, lytte mer på mine behov og prioritert meg mest. Men han har jo alltid hatt et ønske om at det skal være oss, og han har alltid vært veldig glad i meg. 

Så du kjenner din mann best, og i hvilken grad det brenner under føttene din. Da tenkert jeg på at han er stygg. At han jobber for mye kan endres. At han er en drittsekk, det er vanskelig. Jeg vet ikke dette har skjedd etter en krangel, eller om han alltid er slik? Hvorfor vil han være sammen med deg om han ikke synes du er bra og flott? Så alt etter hva som ligger bak dette, og om dette i stor grad forteller hvem han er, så kan du jo for dine barns skyld gi han en liten sjanse. 

Anonymkode: 8cc2f...f17

[rummyking]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har bestemt meg for å gå fra mannen min gjennom maaange år. Vi har barn, familie, hytte, hus og alt som hører med. Han har ikke gitt meg det jeg trenger følelsemessige og jeg har sakte med sikkert lent meg vekk fra han. Mulig han faktisk ikke har merket det, men vi har hatt vanskelige samtale, krangler og jeg har virkelig prøvd! Han har ikke tatt det seriøst, det sier han selv også. At han var så trygg på meg at han prioritere jobb, venner og karriere på andre måter. 
Nå er valget tatt. Jeg går! Er på mange måter så sikker i avgjørelsen min! Problemet er bare at han sier jeg er egoistisk, ikke tenker på familien, at han skal endre seg og bevise at han kan ta vare på oss osv.. jeg tror ikke på han, men på en annen måte begynner jeg å tvile. Er jeg slem? Kan han forandre seg? Ødelegger jeg livet til barna? Osv osv! 
Føler at det er best å gjøre det nå, så jeg er litt på beina til sommeren, så jeg kan være den mammaen jeg ønsker! Er lei av å gå på eggeskall, tilpasse livet etter en mann som aldri har prioritert meg, er mye sint og sier utrolig mange sårende ting! Jeg har ingen frihet og alt har alltid vært som han ønsker. Jeg tror ikke et menneske kan forandre seg så mye! 
Kroppen min og hode mitt sier det er tomme løfter som varer i noen måneder, men hjerte sier hva om????

Hvordan har det gått med dere som har valgt å gå? Angrer dere? Hvordan gikk det med barna? Hvordan ble forholdet mellom dere etter bruddet? Har barn mellom 8-16år noe de skulle ha sagt i forhold til fordeling av tid? Hvordan fortalte dere det til omverden? Og når flyttet dere ut? Hva var det vanskeligste? 

Anonymkode: a8669...15e

Jeg ville sagt parterapi, men da må jo selvfølgelig begge være åpen for det. Ellers er det best å gå. Det er ikke noe bedre for barna å vokse opp i et "kaldt" hjem, en med skilte foreldre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hei, 

Min erfaring er er ingen ble lykkeligere etter samlivsbruddet. Jeg og barna har fått dårligere livskvalitet og flere bekymringer, og mannen (som var den som gikk) har det heller ikke bra.

Vi har venner og familie på hver vår kant som støtter oss voksne, men barna må liksom bare finne seg i å måtte dele tiden sin mellom to hjem - og måtte forholde seg til en splittet familie resten av livet med alt det innebærer.

Hadde det vært opp til meg ville jeg gjort alt for å slippe å utsette ungene for dette stresset og sorgen over å miste hjemmet og sin trygge base i kjernefamilien. Mitt ekteskap var også dødt, og det var ingen vilje fra mannen til å finne tilbake. Jeg ville likevel holdt ut i mange år til om jeg fikk velge selv.

Det skal sies at det aldri var snakk om vold (fysisk eller psykisk), men at vi har vokst fra hverandre og ikke lenger hadde noe til felles utover barna. 

Det har gått 1,5 år nå, og jeg gråter fremdeles litt hver dag. Ungene svinger følelsesmessig, men gråter hver gang det er «byttedag». De har også blitt veldig mye mindre sosiale, vil bare være med oss foreldre fremfor venner…

Anonymkode: e3cff...bf4

Akkurat det samme her. 2,5 år siden brudd. Ungene sliter mellom to hjem, to familier osv. Den minste slet på skolen det første året, og gikk fra sprudlende til innesluttet og fysisk vondt i kroppen. MANGE dager hjemme fra skolen. Det blir mer for hver av foreldrene å følge opp i de ukene man har dem, og lite kvalitetstid med ungene. Lett å la dem holde på med nesa i skjerm. Eldste er hjemme hver dag, aldri ute med venner. 

Brudd er sikkert fint på kort sikt for den som vil ut, men det er mye verre for de andre i familien. Det tåpeligste jeg hører er at "det blir mye bedre for barna også". Nei, det blir det IKKE.

 

Anonymkode: b9008...938

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Klarer du å gi han en sjanse til å prøve? Eller er du så ferdig at du ikke orker tanken på det? Det du skriver om alt det stygge han sier til deg, er det startet nå etter du har sagt at du vil skilles? Eller har det alltid vært sånn?

Anonymkode: 3692d...ce8

Alltid vært sånn, men faktisk bedre nå. 

Anonymkode: a8669...15e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Akkurat det samme her. 2,5 år siden brudd. Ungene sliter mellom to hjem, to familier osv. Den minste slet på skolen det første året, og gikk fra sprudlende til innesluttet og fysisk vondt i kroppen. MANGE dager hjemme fra skolen. Det blir mer for hver av foreldrene å følge opp i de ukene man har dem, og lite kvalitetstid med ungene. Lett å la dem holde på med nesa i skjerm. Eldste er hjemme hver dag, aldri ute med venner. 

Brudd er sikkert fint på kort sikt for den som vil ut, men det er mye verre for de andre i familien. Det tåpeligste jeg hører er at "det blir mye bedre for barna også". Nei, det blir det IKKE.

 

Anonymkode: b9008...938

Men var det den andre parten som gikk? Er jo ikke så rart at den som ble forlatt mener det ikke var positivt med brudd (som er den du siterer her sin situasjon.) Det er uansett ulike svar i hver situasjon, men det TS sier mannen sier til henne, er jo helt beyond alt jeg hadde funnet meg i og direkte ondt.

Anonymkode: fbf91...036

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Alltid vært sånn, men faktisk bedre nå. 

Anonymkode: a8669...15e

Men det er jo en form for mishandling. Hvis han rakker ned på deg så prøver han jo å trykke deg ned. Høres ut som han trenger å jobbe med seg selv. Vet han hvor sårende og vondt det er å bli snakket til på den måten? Eller innser han ikke selv hva han gjør?

Anonymkode: 3692d...ce8