Unge voksne som er avhengige av foreldrene- når bør foreldre sette ned foten?

[AnonymBruker]

Gjelder «ungdom» i 20-årene. Studerer i annen by, men kommer hjem til gutterom/jenterom ved enhver anledning. Forventer servering av middag og full service. Ringer foreldrene på natta for å få hjelp til å komme seg hjem fra fest. Får penger til klær og hjelp til «alt». Er dette normalt nå til dags, har det blitt slik at 20-årene er de nye tenårene? 

Anonymkode: ad1ed...110

[AnonymBruker]

Kommer jo helt an på foreldrene det, om de lar seg piske rundt. Søsteren min har sånne "barn". Har egne leiligheter og full jobb, men hun må fortsatt hente dem etter fest og ta klesvasken deres. Etter jula var hun helt kaputt fordi alle "ungene" var hjemme og krevde service 24/7. Men hun godtar det, og hopper til ved den minste forespørsel - da tenker jeg at hun har seg selv å takke 😅

Jeg ble ikke oppdratt slik, og barna mine kommer ikke til å ha det slik når de blir så store. Det er i alle fall skråsikkert 🤭 Jeg mener man velger det selv som forelder. Enten lærer man dem å greie seg selv og bli selvstendig, eller så lærer man dem at man kan bare styre på for mamma ordner alt.

Anonymkode: 2571e...55a

[AnonymBruker]

Det er nok litt sånn at vår velstand og informasjonssamfunn har gjort at ungdommen blir senere voksne og selvstendige.

Da jeg gikk på videregående var mine foreldre på ett foreldremøte i 1 klasse, resten av løpet hadde de ingenting med. Hvis jeg var uenig i karakter eller det var noe på skolen tok jeg selv kontakt, eller jeg bare lot det være(det var ikke viktig nok for meg)

I dag er foreldrene involvert på et helt annet nivå, det er foreldremøter gjennom hele vgs og oppstartsamtaler og foreldrene tar gjerne kontakt med skolen for ditt og datt.

Når jeg startet å studere så tok jeg selv ansvar for å skaffe meg hybel, betale osv.

Mine venner med studenter, der er det ofte foreldrene som tar ansvar, betaler depositum og overfører penger hver måded for at studenten skal ha nok å leve av. Og dette er selv om "barnet" har samboer og jobb på studiestedet. Forstå det den som kan..

Anonymkode: 05b24...3f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er nok litt sånn at vår velstand og informasjonssamfunn har gjort at ungdommen blir senere voksne og selvstendige.

Da jeg gikk på videregående var mine foreldre på ett foreldremøte i 1 klasse, resten av løpet hadde de ingenting med. Hvis jeg var uenig i karakter eller det var noe på skolen tok jeg selv kontakt, eller jeg bare lot det være(det var ikke viktig nok for meg)

I dag er foreldrene involvert på et helt annet nivå, det er foreldremøter gjennom hele vgs og oppstartsamtaler og foreldrene tar gjerne kontakt med skolen for ditt og datt.

Når jeg startet å studere så tok jeg selv ansvar for å skaffe meg hybel, betale osv.

Mine venner med studenter, der er det ofte foreldrene som tar ansvar, betaler depositum og overfører penger hver måded for at studenten skal ha nok å leve av. Og dette er selv om "barnet" har samboer og jobb på studiestedet. Forstå det den som kan..

Anonymkode: 05b24...3f8

Jeg har to vgs-elever, har aldri vært noe annen kontakt med skolen enn et foreldremøte i 1. klasse.

Anonymkode: 5868d...e70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har to vgs-elever, har aldri vært noe annen kontakt med skolen enn et foreldremøte i 1. klasse.

Anonymkode: 5868d...e70

Mulig det, men hvis du har lest litt om karakterinflasjonen i vgs så vet du at svært mange foreldre er veldig involvert i ungdommen sin skolegang.D e mailer og engasjerer seg i mye.

Og mye av det er og positivt. Det er ikke alt som har bedre før. Men ulempen er at folk blir senere selvstendige.

Anonymkode: 05b24...3f8

[AnonymBruker]

Jeg har en kollega i 50-årene som fremdeles kjører sine barn i 20-årene rundt. Henter de på jobb, kjører de på fest, kjører når de skal til venner +++. De bor fremdeles hjemme. Så vidt jeg vet har de fulltidsjobb

Anonymkode: 0e6a7...f65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har en kollega i 50-årene som fremdeles kjører sine barn i 20-årene rundt. Henter de på jobb, kjører de på fest, kjører når de skal til venner +++. De bor fremdeles hjemme. Så vidt jeg vet har de fulltidsjobb

Anonymkode: 0e6a7...f65

Foreldrene eller barna kan ha en traume du ikke vet om. 

Anonymkode: 204d3...4c5

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige, dermed er også være barn forskjellige og med ulike behov. Eldstegutten her var selvstendig fra han gikk ut fra VGS. Har aldri spurt om hjelp til noe. Min datter er nå 20, og er ikke i nærheten av moden nok, eller kan nok om ''voksenting'' til å flytte for seg selv.

Anonymkode: 0e71a...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ringer foreldrene på natta for å få hjelp til å komme seg hjem fra fest.

Akkurat dette over her håper jeg mine aldri blir for gamle for. At de fremdeles kan støtte seg på mamma og vite at jeg stiller opp også på slike små ting selv om de har flyttet hjemifra. 

Anonymkode: 44c0d...36b

[AnonymBruker]

Vil ikke si det er normalt.

Men det finnes klart eksempler, og jeg tror ikke det nødvendigvis må være et moderne fenomen.

Min svoger er 50 og svigermor gjør fortsatt alt for ham. Det er hennes måte å få selskap på, og han blir aldri mer selvstendig så lenge det får pågå.

 

Anonymkode: c7075...ea2

[AnonymBruker]

Dette er selvfølgelig individuelt. Men så lenge de som driver på med det synes det er ok, så har vel ikke noen andre noe med det.

Anonymkode: de57c...472

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Gjelder «ungdom» i 20-årene. Studerer i annen by, men kommer hjem til gutterom/jenterom ved enhver anledning. Forventer servering av middag og full service. Ringer foreldrene på natta for å få hjelp til å komme seg hjem fra fest. Får penger til klær og hjelp til «alt». Er dette normalt nå til dags, har det blitt slik at 20-årene er de nye tenårene? 

Anonymkode: ad1ed...110

Spesielt normalt er det vel ikke. 
De aller fleste vokser jo opp og blir selvstendige mennesker. 

Samtidig er det jo slik at samspillet mellom foreldre og barn styres litt av hvordan det alltid har vært. 
Noen foreldre har jo drevet med selvoppofrelse, og har i alle år stått på pinne for barna. Og da fortsetter de med det når barna er på besøk hjemme, også lenge etter at barna har flyttet ut og er selvstendige. 
Slik har det jo alltid vært. 
Det er massevis av historier her på KG og ellers i verden, om folks opplevelser av å reise på tur til svigers og oppleve at deres normalt flinke, selvgående samboer (i 40-årene) plutselig går inn i rollen som tenåring i det man krysser dørstokken hos svigers. 
Plutselig forventer de at klær vasker seg selv, at de kan sitte i sofaen og se film, mens huset vasker seg, maten handler seg, og middagen lager og serverer seg selv. Og skal de noe, så kjører far. 

På den annen side er det ganske mange foreldre som faktisk forventer ting av sine ungdommer og unge voksne barn. Og som dermed lærer dem å ta selvstendig ansvar. Noe som da reflekteres når de flytter hjemmefra, fordi de ordner ting selv også når de er på besøk. 

Anonymkode: d5465...2dc

[AnonymBruker]

Når bør foreldrene sette ned foten? Her var det jo mamma og pappa som ville ha det sånn. «Kom deg trygt hjem med taxi etter fest i kveld, jeg vippser. Send melding når du er på hybelen». Dette var da jeg studerte for fem år siden og var 25. 

Anonymkode: 1c3dc...744

[Millinea]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Gjelder «ungdom» i 20-årene. Studerer i annen by, men kommer hjem til gutterom/jenterom ved enhver anledning. Forventer servering av middag og full service. Ringer foreldrene på natta for å få hjelp til å komme seg hjem fra fest. Får penger til klær og hjelp til «alt». Er dette normalt nå til dags, har det blitt slik at 20-årene er de nye tenårene? 

Anonymkode: ad1ed...110

Er jo forsåvidt bra at de trives hjemme, har gjort en god jobb da. Men man må jo oppdra de til å bli voksne og klare seg selv. Virker desverre som dette er den nye normalen, manglende oppdragelse og opplæring fra foreldrenes side. Kan vel kanskje spørre om hvorfor så mange fra denne generasjonen har endt opp med "barn" som ikke klarer så mye selv lenger..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er nok litt sånn at vår velstand og informasjonssamfunn har gjort at ungdommen blir senere voksne og selvstendige.

Da jeg gikk på videregående var mine foreldre på ett foreldremøte i 1 klasse, resten av løpet hadde de ingenting med. Hvis jeg var uenig i karakter eller det var noe på skolen tok jeg selv kontakt, eller jeg bare lot det være(det var ikke viktig nok for meg)

I dag er foreldrene involvert på et helt annet nivå, det er foreldremøter gjennom hele vgs og oppstartsamtaler og foreldrene tar gjerne kontakt med skolen for ditt og datt.

Når jeg startet å studere så tok jeg selv ansvar for å skaffe meg hybel, betale osv.

Mine venner med studenter, der er det ofte foreldrene som tar ansvar, betaler depositum og overfører penger hver måded for at studenten skal ha nok å leve av. Og dette er selv om "barnet" har samboer og jobb på studiestedet. Forstå det den som kan..

Anonymkode: 05b24...3f8

Joda, det er sikkert flere curlingforeldre nå enn før. Men det er da absolutt ikke foreldremøter gjennom hele vgs, eller oppstartsamtaler. Og de færreste foreldre tar kontakt med vgs for ditt og datt. 
Det forventes, også i dag, at vgs elever klarer ting selv. Og fra de er 16 år, er det faktisk begrenset hva foreldre har rett til innsyn i. Fra de er 18 år har ikke foreldre rett til innsyn i noe.

Nå skal det sies at vi har blitt invitert til noe på vgs mer enn det ene foreldremøtet. Men da har det vært snakk om tilbud om foredrag på kveldstid. (Og ikke noe dialog med skolen eller lærerne, egentlig.) 
Det er også mulig det var et "foreldremøte" mot slutten av 1. året, der det var snakk om fagvalg og muligheter. Men det var jo også et slags stort fellesmøte. 

Anonymkode: d5465...2dc

[AnonymBruker]

Datteren min studerer i annen by og studielån og stipend dekker ikke alle utgifter. Leilighet og alt annet er jo generelt veldig dyrt. Hun jobber i tillegg til studiet og Jeg er stolt over hvor selvstendig hun er og alt hun får til. 
men innimellom synes hun det er veldig godt å komme hjem. Da er jo alt som før og hun blir behandlet som hjemmeboende søsken. Dvs middag hver dag, hun låner bil, får all mat og litt ekstra penger. Litt ekstra penger får hun generelt ellers også. 
selv om de er voksne så er vi fremdeles en familie som støtter hverandre og hjelper der vi kan. Jeg er jo selv glad for at jeg ikke er alene om alt i livet. 

Anonymkode: f6902...173

[AnonymBruker]

Ikke normalt, vil jeg si. Så går det noen år. De voksne barna får familie og kjøper bolig. Da skal de ha hjelp til alt. Kan ikke legge parkett, kan ikke male, kan ikke bygge veranda. Lett å få mor og far til å gjøre alt for seg da også. Pluss masse barnepass selvfølgelig.

Man får de barna man oppdrar. Jeg har voksne barn. Ser at mange av foreldrene til vennene deres står på pinne for dem dag ut og dag inn. Innrømmer at de blir utslitte, men tør ikke be disse voksne barna om å bli selvstendige.

Anonymkode: fb424...ec8

[AprilLudgate]

Gjelder dette ditt voksne barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har to vgs-elever, har aldri vært noe annen kontakt med skolen enn et foreldremøte i 1. klasse.

Anonymkode: 5868d...e70

Samme her. 

Anonymkode: 986d7...93d

[AnonymBruker]

Jeg er litt enig. En familie jeg kjenner har tre "barn" i 20-årene som fremdeles er "hjemme" veldig ofte, har masse ting stående hos foreldrene, ofte drar på ferier med foreldrene, feirer nyttår med dem osv. Av de tre er det bare én som på et tidspunkt har hatt en kjæreste. 

Det er en varm og fin familie, og på mange måter er jo dette veldig hyggelig, men samtidig synes jeg det blir litt rart. Det er jo meningen at man skal bli voksen og klare seg mer selv, etablere egne forhold, vennegjenger osv.? "Barna" her har gode uddannelser og jobber, men er bare veldig (ekstremt i mine øyne) knyttet til foreldrene og barndomshjemmet ennå.

Anonymkode: 986d7...93d