Mannlig vs kvinnelig empati?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om menn og kvinner tenker og agerer forskjellig mhp empati. På gruppenivå, altså.

Jeg er mann. Jeg kan bli veldig lei meg når jeg ser eller tenker på andre mennesker som har blitt utsatt for vold og overgrep, spesielt barn og uskyldige. Jeg opplever selv at jeg har en en ektefølt empati når jeg ser f.eks Schindlers liste eller hører om elendighet i Gaza. Ved at deres pinsler på en måte blir mine, og jeg får intenst lyst til å gjøre «ett eller annet» for å hjelpe dem. Hvis jeg ser et menneske bli slått i magen så holder jeg meg instinktivt for magen selv, som om jeg speiler dem. Uansett hvor kritisk jeg er til Russlands krigføring i Ukraina så gjør det meg vondt å se unge Russiske menn dø i krig.

Når jeg snakker med kvinner (spesielt, men ikke bare her inne) så synes det som om kvinner ofte legger noe litt annet i empati. For meg ser det (litt flåsete sagt) ut som om deres versjon av empati innebærer at man skal jatte med andre. At det ikke bare er nok at man skal føle med andres lidelse, men at man ukritisk må støtte opp under deres forståelse av situasjonen, og være en slags emosjonell gråtepute.

For meg blir det helt feil. Jeg kan synes veldig synd i et menneske som forblir i en voldelig relasjon, komme med konstruktive innspill til hvordan hun/han kan bryte ut, uten å jatte med henne om hvor umulig det var å forutse at han kom til å slå igjen, at alle menn er svin eller lignende. På tradisjonelt mannlig vis er jeg mer opptatt av hvordan jeg kan hjelpe med å bli kvitt fyren, komme seg et trygt sted, løse problemet, enn å støtte opp under kvinnens sorg over å ha tatt dårlige valg. Gjør det meg mindre empatisk? Eller bare mindre emosjonelt støttende?

Anonymkode: e6443...1cf

[Roci]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg lurer på om menn og kvinner tenker og agerer forskjellig mhp empati. På gruppenivå, altså.

Når jeg snakker med kvinner (spesielt, men ikke bare her inne) så synes det som om kvinner ofte legger noe litt annet i empati. For meg ser det (litt flåsete sagt) ut som om deres versjon av empati innebærer at man skal jatte med andre. At det ikke bare er nok at man skal føle med andres lidelse, men at man ukritisk må støtte opp under deres forståelse av situasjonen, og være en slags emosjonell gråtepute.

For meg blir det helt feil. Jeg kan synes veldig synd i et menneske som forblir i en voldelig relasjon, komme med konstruktive innspill til hvordan hun/han kan bryte ut, uten å jatte med henne om hvor umulig det var å forutse at han kom til å slå igjen, at alle menn er svin eller lignende. På tradisjonelt mannlig vis er jeg mer opptatt av hvordan jeg kan hjelpe med å bli kvitt fyren, komme seg et trygt sted, løse problemet, enn å støtte opp under kvinnens sorg over å ha tatt dårlige valg. Gjør det meg mindre empatisk? Eller bare mindre emosjonelt støttende?

Anonymkode: e6443...1cfd

Jeg vil ikke si at du er mindre empatisk eller mindre emosjonelt støttende, det handler vel mer om ulike måter å vise empati på. Det du kaller å "jatte med", handler om å validere følelsene og opplevelsene til den som søker, ønsker eller trenger støtte. Javel, så burde hun sikkert ha forstått at han kom til å slå igjen. Kanskje visste hun det innerst inne også. Kanskje en annen har vært skikkelig uheldig med noen dates, eller blitt dumpa på en særs dårlig måte, eller partner har vært utro. Da føler hun nok akkurat nå på at "alle" menn er svin. Poenget er å anerkjenne at hun føler som hun gjør, uansett hvor "feil" man synes at det er. Så kan de mer praktiske tingene komme etterpå. Jeg tror at man kan føle seg litt avspist hvis man ønsker trøst og forståelse for følelsene sine, og blir møtt med forslag til løsninger som man kanskje ikke er klar for å tenke gjennom og ta tak i ennå. Det betyr ikke at det er noe feil i å være praktisk og løsningsorientert, det handler mer om timing. 

Endret 6. januar av Roci

[AnonymBruker]

Min hypotese er at mannlig empati baserer seg på behov. (Noen er utsatt for urett, vold etc. Empati om det er ovenfor noen som betyr noe for han) Logisk tenkning.

Kvinner gir (og forventer) sympati mer basert på følelser . Emosjonell rasjonalisering.

 

Anonymkode: 2e9a8...83c

[AnonymBruker]

Jeg følger nok ikke beskrivelsen din av kvinners måte å uttrykke empati på som "å jatte med", og jeg tror du forenkler litt når du beskriver det du tilskriver kvinner som å "støtte opp under kvinnens sorg". jjMen at menn og kvinner som grupper er litt ulike på dette, det tror jeg nok. Kvinner slutter seg i større grad til den nedstemtes tanker og støtter og validerer følelsene, at nå er det lov å først og fremst være lei seg. Menn som gruppe uttrykker nok i større grad en forståelse for at dette er vondt og går raskt videre til hva man kan gjøre rent praktisk. Begge deler kan være nyttige og fruktbare i riktig situasjon, og begge to kan også fremstå ganske malplasserte i feil situasjon. Kvinner opplever nok oftere at medfølelse og trøst er det viktigste, i hvert fall her og nå, mens menn i større grad tolker det som et ønske om hjelp. 

Selvfølgelig er det fornuftig og rasjonelt å riste ting litt av seg og gå videre til å forebygge nye nedturer, og så lenge den du møter virker mottakelig for det tenker jeg også at det er den beste inngangen. Men hvis du først møter et menneske som overhodet ikke er ferdig med å prosessere det hele, og/eller lite gjøre kan med sin ulykke her og nå, da er det ikke særlig rasjonelt å prøve å kun snakke rasjonelt til vedkommende. Tvert imot kan det hende at det beste alternativet er å, på kort sikt, si seg enig i beskrivelser som man egentlig tenker bunner i sorg og følelser mer enn fornuft. 

For å bruke ditt eksempel, med en kvinne som mishandles av egen partner og gang på gang tror at han blir snill igjen, for de fleste mennesker er jo snille. Hvis hun da blir fortalt at hun burde sett det komme, og hvor enkelt det er både å forutse dette og å komme seg unna, gjør det neppe sannsynligheten for at hun kommer seg unna denne gangen noe større. Samme hvor sant det måtte være. Det er heller ikke gitt at grunnen til at hun ikke har brutt av før ligger i manglende kunnskap om hvordan man bryter av, men heller i at hennes egen selvtillit er såpass knekt at hun ikke makter - emosjonelt sett - å ta gode valg. Det kan man ha forståelse for eller ikke ha forståelse for, men når målet er at hun skal bryte av bør man vel gjøre det som gjør sannsynligheten for at hun bryter av størst mulig? Det kan godt hende den korteste veien til det målet er å gi henne en (godt mulig falsk) midlertidig forestilling om at hun er verdens beste dame og at ingen mann fortjener henne. Man skal åpenbart ikke messe "alle menn er svin!" til hun aldri noen gang vil hverken se etter en ny mann eller behandle gutter og menn ålreit, en det hender også at det rasjonelle og fornuftige er å understøtte noens følelser. Så hender det helt klart også at det er en massiv bjørnetjeneste, det er jeg helt enig med deg i.

Anonymkode: 1714d...cd4

[Irak]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg lurer på om menn og kvinner tenker og agerer forskjellig mhp empati. På gruppenivå, altså.

Jeg er mann. Jeg kan bli veldig lei meg når jeg ser eller tenker på andre mennesker som har blitt utsatt for vold og overgrep, spesielt barn og uskyldige. Jeg opplever selv at jeg har en en ektefølt empati når jeg ser f.eks Schindlers liste eller hører om elendighet i Gaza. Ved at deres pinsler på en måte blir mine, og jeg får intenst lyst til å gjøre «ett eller annet» for å hjelpe dem. Hvis jeg ser et menneske bli slått i magen så holder jeg meg instinktivt for magen selv, som om jeg speiler dem. Uansett hvor kritisk jeg er til Russlands krigføring i Ukraina så gjør det meg vondt å se unge Russiske menn dø i krig.

Når jeg snakker med kvinner (spesielt, men ikke bare her inne) så synes det som om kvinner ofte legger noe litt annet i empati. For meg ser det (litt flåsete sagt) ut som om deres versjon av empati innebærer at man skal jatte med andre. At det ikke bare er nok at man skal føle med andres lidelse, men at man ukritisk må støtte opp under deres forståelse av situasjonen, og være en slags emosjonell gråtepute.

For meg blir det helt feil. Jeg kan synes veldig synd i et menneske som forblir i en voldelig relasjon, komme med konstruktive innspill til hvordan hun/han kan bryte ut, uten å jatte med henne om hvor umulig det var å forutse at han kom til å slå igjen, at alle menn er svin eller lignende. På tradisjonelt mannlig vis er jeg mer opptatt av hvordan jeg kan hjelpe med å bli kvitt fyren, komme seg et trygt sted, løse problemet, enn å støtte opp under kvinnens sorg over å ha tatt dårlige valg. Gjør det meg mindre empatisk? Eller bare mindre emosjonelt støttende?

Anonymkode: e6443...1cf

Jo mer empatisk man er, destod bedre må man være på å sette sunne grenser for seg selv tenker jeg. Jeg velger å ikke se noe på tv som ikke er bra for meg. Jeg leser nyheter framfor å se dem. Trenger ikke alle inntrykkene fra TVen. 

Vil ikke si du er mindre empatisk. Tenker du har et annet fokus bare. Noen fokuserer på løsninger, mens andre fokuserer på trøst. Om man derimot ikke gir trøst til en som åpenbart trenger det, så vil jeg tenkte at man har mindre empatiske evner. Empati kan oppøves selv i voksen alder. Man må bare være ekstra oppmerksom og bevisst på det. Så da kan man jobbe med seg selv med empati, på samme måte som man oppøver evnen til å sette grenser. 

Endret 6. januar av Irak

[AnonymBruker]

Irak skrev (30 minutter siden):

Jo mer empatisk man er, destod bedre må man være på å sette sunne grenser for seg selv tenker jeg. Jeg velger å ikke se noe på tv som ikke er bra for meg. Jeg leser nyheter framfor å se dem. Trenger ikke alle inntrykkene fra TVen. 

Vil ikke si du er mindre empatisk. Tenker du har et annet fokus bare. Noen fokuserer på løsninger, mens andre fokuserer på trøst. Om man derimot ikke gir trøst til en som åpenbart trenger det, så vil jeg tenkte at man har mindre empatiske evner. Empati kan oppøves selv i voksen alder. Man må bare være ekstra oppmerksom og bevisst på det. Så da kan man jobbe med seg selv med empati, på samme måte som man oppøver evnen til å sette grenser. 

Jeg føler virkelig med et menneske som har opplevd noe vondt. Jeg kan uttrykke medfølelsen min og holde rundt noen som gråter.

Men jeg har hverken evnen eller interessen for å dvele veldig lenge over hvor fælt det er, hvor svart og håpløst det er før jeg heller vil peke på at det finnes lyspunkter, håp og kanskje en vei ut av situasjonen.

Jeg har kanskje fått læring opp igjennom livet på at mine evner som «sjelesørger» er begrenset, mens mine evner til å bidra til å finne løsninger og håp har blitt verdsatt?

Anonymkode: e6443...1cf

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg føler virkelig med et menneske som har opplevd noe vondt. Jeg kan uttrykke medfølelsen min og holde rundt noen som gråter.

Men jeg har hverken evnen eller interessen for å dvele veldig lenge over hvor fælt det er, hvor svart og håpløst det er før jeg heller vil peke på at det finnes lyspunkter, håp og kanskje en vei ut av situasjonen.

Jeg har kanskje fått læring opp igjennom livet på at mine evner som «sjelesørger» er begrenset, mens mine evner til å bidra til å finne løsninger og håp har blitt verdsatt?

Anonymkode: e6443...1cf

Min erfaring er at det kommer an på hvor sorgtung en person er. Om man ikke trøster dem ferdig så kommer det ofte bare i retur...Å gi for mye sympati er ikke bra. Ofte kommer man seg gjennom, eller får bearbeidet følelser raskere om man ikke "stakkarsliggjør" personen. Det er absolutt høy grad av empati vil jeg si, å validere en person. 

Det er veldig forskjell på å sympatisere med noen, og føle empati med dem. Jeg foretrekker den siste. 

Å hjelpe noen å se løsninger der de selv ikke klarer om de ønsker det, er empati vil jeg si. Du gjør noe godt for andre gjennom medfølelse. 

[AnonymBruker]

Er ganske enig med Roci. Handler så mye om timing. Du beskriver kvinnelig empati mer som sympati.

Jeg er for øvrig ganske uenig. Som oftest er det både og, og den rene "sympatien" ser jeg overalt i ulike saker her inne.

Når det gjelder noen menn sitt syn her inne, på feminisme, utfordringer med dating etc., er det mange menn som sympatiserer med dette synet og "kjøper"forklaringene uten å gi noe særlig råd. I disse trådene ser jeg som oftest kvinner komme med de mer konkrete forslagene til endring, mens flere menn bare liksom understreker synet på tilværelsen, hvor vanskelig det er, og hvor skylden ligger.

Når det gjelder kvinner i voldelige og dårlige forhold, er det derimot flere kvinner som viser ren sympati og bekrefter synet på tilværelsen.

Så til en viss grad er det kjønnet, hva vi velger å "forstå" og hvor vi velger å "gi tips".

I den virkelige verden, ser jeg heller ikke det samme som deg, men empati blir fort erstattet av ren sympati i saker preget av stigma og kjønn. Feks. Saker om gutter som sliter og jenter i dårlige forhold. Der er det som om sympatien ofte er en slags reaksjon på at man vet det vil strømme inn nedlatende poeng, hets eller lignende.

Ellers møter jeg svært sjeldent hjelpeløse kvinner. Synes det virker litt som du presenterer det sånn. Den hjelpesløse kvinnen som bare vil ha forståelse, men ingen praktiske råd, hun er for meg bare en stereotypi jeg veldig sjeldent møter på. Validering av følelser er for øvrig ikke å kaste med, men vise en oppriktig bekymring eller forståelse. Det kan man gjøre fint samtidig som man har en praktisk og løsningsorientert tilnærming. Alt til sin tid, osv. Det er ikke alltid alt skal løses innen de nærmeste 5 minuttene. Noen ganger trenger vi mennesker bare å få ut litt greier.

Anonymkode: 28db8...e61

[AnonymBruker]

Du kaller vanlig empati (forståelse og anerkjennelse for andres følelser, tanker og opplevelser), for å "jatte med".

Det er i alle fall ikke veldig empatisk. 

Det du snakker om er hyperempati, eller sensorisk empati (tror det også har mange andre navn). Det har ikke noe med kjønn å gjøre, men å gå alt for langt inn i all elendighet, noe som vil være selvdestruktivt over tid. 

Anonymkode: f8102...bcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du kaller vanlig empati (forståelse og anerkjennelse for andres følelser, tanker og opplevelser), for å "jatte med".

Det er i alle fall ikke veldig empatisk. 

Anonymkode: f8102...bcd

Dette er hvor diskusjonen blir interessant. Jeg har tydeligvis et annet syn på hva empati er enn deg. Når jeg beskriver en vanlig reaksjon på at noen sliter som å «jatte med» så konkluderer du med at jeg er lite empatisk.

Er det sånn at jeg må se ting på samme måte som deg, reagere på samme måte, hvis ikke så er jeg uempatisk?

Anonymkode: e6443...1cf

[AnonymBruker]

Jeg er enig i de som har skrevet at hovedinnlegget blander sammen sympati og empati. 

Det som er skrevet om «timing» er også interessant; evnen til å forstå når en person har mest glede og nytte av at et medmenneske har hørt/sett det som er problematisk - og når det kanskje er nyttig og bra å gi en tilbakemelding i form av råd / egen erfaring osv.

Hvis Per kommer inn i selskapet og lei seg / frustrert sier «det var ikke en eneste pen bukse i skapet som passet», så vil de fleste mene at det det er fint å svare («jatte med») at det var fint at Per kom, at han ser ok ut osv. Hvis Per senere snakker med sidemannen «jeg har prøvd alt for å gå ned i vekt», og du svarer at 5:2-dietten er kjempebra, så er det greit. Men hadde du svart det når han kom frustrert inn to timer tidligere, hadde det vært feil timing.

Eller når Gro kommer inn på kontoret om morgenen og er utslitt fordi hun ikke har fått sove, så trenger hun et smil, fint du kom, vil du ha en kaffe. Og ikke råd om å legge seg tidligere, kutte ut skjerm og mindfullness. 

Det er helt klart kvinner også som oppleves som besserwissere og med dårlig timing når de gir råd i stedet for å bare anerkjenne, men det er flere menn som går i denne fellen. 

Anonymkode: c8526...5ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er hvor diskusjonen blir interessant. Jeg har tydeligvis et annet syn på hva empati er enn deg. Når jeg beskriver en vanlig reaksjon på at noen sliter som å «jatte med» så konkluderer du med at jeg er lite empatisk.

Er det sånn at jeg må se ting på samme måte som deg, reagere på samme måte, hvis ikke så er jeg uempatisk?

Anonymkode: e6443...1cf

Det får du jo avgjøre etter definisjonen da.

https://snl.no/empati

Anonymkode: 28db8...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er hvor diskusjonen blir interessant. Jeg har tydeligvis et annet syn på hva empati er enn deg. Når jeg beskriver en vanlig reaksjon på at noen sliter som å «jatte med» så konkluderer du med at jeg er lite empatisk.

Er det sånn at jeg må se ting på samme måte som deg, reagere på samme måte, hvis ikke så er jeg uempatisk?

Anonymkode: e6443...1cf

Jeg er der for venninner, de betyr mye for meg. Jeg føler ikke på kroppen hvordan det er å være i et mentalt voldelig forhold, nei. Har aldri opplevd noe vondt fra menn. Jeg tenker ikke mye på det når vi ikke er sammen. Men jeg har ekstremt vondt av henne, slipper det jeg har om hun ringer, lytter og uttrykker støtte. Og håper genuint at ting blir bedre raskt. 

Så da er det jo selvfølgelig et angrep på mine følelser (manglende empati hos deg) å påstå at jeg bare jatter med. 

Anonymkode: f8102...bcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er helt klart kvinner også som oppleves som besserwissere og med dårlig timing når de gir råd i stedet for å bare anerkjenne, men det er flere menn som går i denne fellen. 

Anonymkode: c8526...5ea

Hva om menn og kvinner er forskjellig på gruppenivå og kvinner ikke besitter fasiten? Er ikke en slags empati det å se seg selv og andre fra fugleperspektiv og anerkjenne at andre kan ha rett og en selv kan ta feil?

Kanskje det er du som «går i fellen» med å anerkjenne og validere der hvor vennen din hadde hatt bedre nytte av en dytt og et råd?

Anonymkode: e6443...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så da er det jo selvfølgelig et angrep på mine følelser (manglende empati hos deg) å påstå at jeg bare jatter med. 

Anonymkode: f8102...bcd

Jeg har såvidt jeg forstår ikke påstått at du bare jatter med. Men jeg har sagt at det å jatte med er en mulig reaksjon i en situasjon hvor empati kommer inn i bildet.

Jeg forstår forøvrig ikke hvorfor du føler dette som et «angrep på dine følelser»? Når 5ea sier at «..flere menn går i denne fellen», er det et angrep på menns følelser?

Anonymkode: e6443...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår forøvrig ikke hvorfor du føler dette som et «angrep på dine følelser»? Når 5ea sier at «..flere menn går i denne fellen», er det et angrep på menns følelser?

Anonymkode: e6443...1cf

Altså forstår du ikke mine følelser i forhold til dette. Og viser med det mangel på empati. 

Anonymkode: f8102...bcd

[AnonymBruker]

Du er en empat. Mannen min er lik. Det er nydelig og jeg elsker den egenskapen ved han.

Anonymkode: 9d8cc...33a

[AnonymBruker]

Å vise omsorg er å jatte med?

Mener du vi bare skal sitte å se på noen som har opplevd overgrep da? Å si oss fornøyd fordi vi kjenner at vi har medfølelse med dem?

Anonymkode: 658e1...41c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hva om menn og kvinner er forskjellig på gruppenivå og kvinner ikke besitter fasiten? Er ikke en slags empati det å se seg selv og andre fra fugleperspektiv og anerkjenne at andre kan ha rett og en selv kan ta feil?

Kanskje det er du som «går i fellen» med å anerkjenne og validere der hvor vennen din hadde hatt bedre nytte av en dytt og et råd?

Anonymkode: e6443...1cf

Rett og feil tror jeg ikke har så mye med empati å gjøre, rent bortsett fra at dersom man selv alltid skal ha rett så regner jeg med at man ikke har satt seg inn i at andre kan like å ha rett også, samt at alt ikke handler om rett og galt.

Empati handler sånn jeg ser det om å kunne observere hva som skjer i andre, og prøve og ønske å gi en passende reaksjon deretter. En passende reaksjon betyr ikke automatisk enighet selvfølgelig. Det enkleste er å spørre hva personen trenger. De fleste svarer ganske riktig på hva de trenger i øyeblikket. Hvis det er selvmedlidenhet over tid eller folk som graver seg ned, så er det noe annet.

Opplever generelt at det er stor aksept for å se ting fra ulike sider i min omgangskrets. Der får man både støtte i ulike former, hjelp, ulike perspektiver og råd. Noen ganger kan jeg selv bli overivrig på råd-fronten. Det har jeg fått beskjed om. Da prøver jeg å justere meg. Jeg unnskylder meg ikke med at jeg har en "annen type" empati. Empati er er dynamisk praksis som foregår i en relasjon. Det inkluderer selvfølgelig å lytte til den du har med å gjøre.

Anonymkode: 28db8...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Altså forstår du ikke mine følelser i forhold til dette. Og viser med det mangel på empati. 

Anonymkode: f8102...bcd

Jeg tenker heller at dette er en slags hersketeknikk fra din side.

Anonymkode: e6443...1cf