Det vanskelige valget

[AnonymBruker]

Har vært gift/sammen i over 22 år og har to barn sammen på 16 og 19. Den ene er på vei ut og jeg kjenner at det presser seg fram et behov for å ta valg om å bli eller gå. Vi har hatt det vanskelig lenge og har blitt gode på å leve sammen som samarbeidspartnere og ikke som kjærester. Det seksuelle er over for flere år siden og vi har gått mange runder i parterapi. Det toppet seg for meg etter siste konflikt der jeg kjenner at jeg fortsatt forventer å bli møtt, sett og hørt av han. De vonde avvisningene er mange og jeg klarer ikke lengre å bo under samme tak og bli møtt med kjølig avvisning og avstand. Kjenner meg trist og lei meg nesten hele tiden og barna ser det nok dessverre mye bedre enn jeg har trodd. Samtidig er det barna som holder meg igjen fra å gå, for jeg syns det er så trist å ødelegge deres felles plattform og familie med mor og far sammen. Samtidig kjenner jeg etter siste vonde konflikt at jeg ikke klarer dette mer. Bestilte derfor time til parterapeuten vi har gått til siden hun er kjent med situasjonen vår. Denne gangen går jeg alene og jeg tenker at jeg trenger hjelp med å ta skritt for å gå denne gangen, ikke for å bli.

Jeg syns det er ufattelig trist og kjenner på masse frykt for ensomhet og å gjøre noe feil valg. Samtidig vet jeg at det er det som må til denne gangen. Jeg har virkelig prøvd alt jeg klarer.

vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget. Trenger egentlig bare litt innspill fra andre med erfaring.

Anonymkode: d3414...fde

[AnonymBruker]

Du må gjøre det som er rett for deg her. Det virker som dere har prøvd uten at det løser noe. Dersom det gjør deg ulykkelig å være med mannen så kan du ikke bli værende bare fordi. 

Har dere råd til at en av dere beholder barndomshjemmet (til begge barna flytter ut) så hadde jeg ikke vert i tvil om å gå før og ikke senere. 

Er det vanskelig økonomisk så hadde jeg likevel gått, men hadde hatt noen runder med mannen om hvordan det skal løses og startet prossessen med brudd, bare med en litt lengre tidshorisont. 

Jeg gikk da barna var på ungdomsskolen, vi måtte selge huset og alt. Det var så klart tungt som fy, men jeg har det så uendelig mye bedre alene enn ensom sammen. 

Barna takler det helt fint, det var så klart kjipt å flytte fra huset, men de har det bedre uten den konstante negative stemningen som var hjemme. De setter faktisk veldig pris på glade og positive foreldre. 

Anonymkode: f191b...995

[AnonymBruker]

Du har kun et liv. Ønsker du ha det sånn resten av livet ditt? Garantert ikke og du bør ikke bare holde ut pga dere har en historie og barn sammen! Jeg har 2 samlivsbrudd med barn bak meg og er i dag over 40 år og aleinemor til både små og store barn og jeg har aldri før vært lykkeligere.

Anonymkode: 0f2fd...59e

[AnonymBruker]

Heller lykkelig alene enn ulykkelig i tosomheten.

Jeg gikk med et barneskolebarn. Og både jeg og ungen blomstret da jeg hovedsakelig ble gladere og fant meg selv igjen.

Du har bare et liv. Og barna vil innse med tiden at du ikke bare er en mor, men en kvinne som trenger å ha det godt og fortjener ekte kjærlighet.

 

Anonymkode: 1721b...31f

[AnonymBruker]

Når dere har forsøkt så lenge og mye så tenker jeg det er greit å avslutte.

Bra du har noen å prate med om dette. ❤️

 

Anonymkode: 165da...8e9