Råd?

[tenker1]

Skulle gått å slettet innlegg på en enkel måte, i alle fall vet ikke jeg om den måten

Endret 22. februar av tenker1

[AnonymBruker]

Får han hjelp for problemene sine?

Anonymkode: d1509...284

[tenker1]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2025 den 14.57):

Får han hjelp for problemene sine?

Anonymkode: d1509...284

Nei, ikke per nå. 

Endret 22. februar av tenker1

[AnonymBruker]

Jeg hadde satt meg ned med han og hatt en ordentlig prat om det, si at hvis ikke han får hjelp så kan du ikke bli.

Anonymkode: d1509...284

[tenker1]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2025 den 15.04):

Jeg hadde satt meg ned med han og hatt en ordentlig prat om det, si at hvis ikke han får hjelp så kan du ikke bli.

Anonymkode: d1509...284

Har ikke sagt det direkte

Endret 22. februar av tenker1

[AnonymBruker]

Han må ta initiativ til å jobbe seg mot bedring. Om han ikke ønsker å bli frisk, så er det ingenting du kan si eller gjøre for å hjelpe han. Da må du tenke på deg selv, og du må ta et valg om å leve i ulykke eller finne lykken på egenhånd. Og truer han med selvmord, så ringer du politiet på 02800 så han kan få øyeblikkelig hjelp. 

I mellomtiden (nå med en gang), så må du komme deg mer ut av huset. Du må ta vare på din egen mentale helse, for om han setter inn støtet for å bli bedre, så står dere dårlig stilt om du da er totalt utbrent. Kom deg ut i aktivitet, finn interesser. 

Anonymkode: 23a28...cda

[PM75]

Til tross for sykdom, så må han også bidra til at forholdet og familielivet fungerer. Hva bidrar han med? 

[tenker1]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han må ta initiativ til å jobbe seg mot bedring. Om han ikke ønsker å bli frisk, så er det ingenting du kan si eller gjøre for å hjelpe han. Da må du tenke på deg selv, og du må ta et valg om å leve i ulykke eller finne lykken på egenhånd. Og truer han med selvmord, så ringer du politiet på 02800 så han kan få øyeblikkelig hjelp. 

I mellomtiden (nå med en gang), så må du komme deg mer ut av huset. Du må ta vare på din egen mentale helse, for om han setter inn støtet for å bli bedre, så står dere dårlig stilt om du da er totalt utbrent. Kom deg ut i aktivitet, finn interesser. 

Anonymkode: 23a28...cda

Jeg har innsett at det ikke er vits i å prøve å gi han glede, men heller gjøre ting for å gi meg glede. For jeg merker at jeg trenger mere glede i livet mitt nå. Han har ingenting annet enn barna som gir han glede. Så jeg gjør noe som gleder meg og prøver å dra ut litt. Skulle bare ønske vi kunne hatt noe felles vi begge likte å gjøre, men det har vi dessverre ikke. For det kunne bygd forholdet vårt opp. 

[AnonymBruker]

tenker1 skrev (31 minutter siden):

Har ikke sagt det direkte, bare sagt at jeg mener det er lurt med den hjelpen. Men det har absolutt falt meg inn å fortelle at enten så må han ta i mot hjelp eller så klarer ikke jeg mere. Men tenker først å la han "velge" selv, slik at han ikke føler seg tvunget, for tror ikke det blir lettere om han føler et press/trussel. Men foreløpig må jeg bare ha tålmodighet og vente. For om han ikke takker ja til dette tilbudet, så kjenner jeg ikke at jeg har krefter til å søke en annen plass om hjelp. Han er for syk til å søke hjelp alene uten min hjelp. Han er redd helsevesenet. Jeg føler jeg har levd på vent i et par år nå, om jeg skal dra eller ikke. Men klarer ikke å legge bort tanken om å dra.

Tålmodighet? Hvis ikke det er tålmodighet å vente i 5 år så vet ikke jeg hva.

Anonymkode: d1509...284

[AnonymBruker]

Men altså hvis magefølelsen din sier deg at det er rett å gå så gjør du det. Det er jo ikke noe vits å ta den samtalene angående hjelp som jeg foreslo hvis du ikke har lyst til å fortsette å være sammen med han.

Anonymkode: d1509...284

[tenker1]

PM75 skrev (På 5.1.2025 den 15.19):

Til tross for sykdom, så må han også bidra til at forholdet og familielivet fungerer. Hva bidrar han med? 

.

Endret 22. februar av tenker1

[tenker1]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2025 den 15.46):

Men altså hvis magefølelsen din sier deg at det er rett å gå så gjør du det. Det er jo ikke noe vits å ta den samtalene angående hjelp som jeg foreslo hvis du ikke har lyst til å fortsette å være sammen med han.

Anonymkode: d1509...284

.

Endret 22. februar av tenker1

[AnonymBruker]

Tror du at du kunne ha fått han med i parterapi?

Anonymkode: d1509...284

[tenker1]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tror du at du kunne ha fått han med i parterapi?

Anonymkode: d1509...284

Vi er i parterapi. Han var først negativ til å dra dit, men sa ja når jeg spurte på nytt. Men er dessverre ikke ofte vi er der, må passe for alle. 

[AnonymBruker]

Du kan såre mange ved å bli i et elendig forhold også. Tenk om du hjelper han ved å dra og hanvtar seg sammen og får hjelpsom blir i bedre form? 

Kanskje det du er redd for? 

 

Anonymkode: 8aaac...aeb

[tenker1]

AnonymBruker skrev (På 5.1.2025 den 17.43):

Du kan såre mange ved å bli i et elendig forhold også. Tenk om du hjelper han ved å dra og hanvtar seg sammen og får hjelpsom blir i bedre form? 

Kanskje det du er redd for? 

 

Anonymkode: 8aaac...aeb

Om jeg drar og han faktisk tar tak i å få hjelp og blir bedre, supert, gjerne det. Alt for at han skal få det bedre. Så det er jeg ikke redd for. Jeg vet at jeg har gjort alt jeg kan for han for å få hjelp. Mere enn mange andre ville gjort for sin partner.

Endret 22. februar av tenker1

[AnonymBruker]

Dette minner meg om det forrige forholdet mitt. ADHD og ptsd har preget forholdet vårt uten at vi var klar over det. Selv om vi ikke har barn har det vært jeg som har tatt meg av det praktiske og økonomiske. Jeg var utbrendt på jobb og i forholdet. Det endte med utroskap (x var utro mot meg) og jeg har i lengre tid etter bruddet vært tilgjengelig for ham på grunn av de samme tingene du nevner. Han har ikke vært på en «rasjonell plass» der jeg kunne uttrykke meg fritt fordi jeg fryktet for hva som kunne skje. Jeg kunne ikke bearbeide bruddet, sviket og sorgen fordi jeg var tilgjengelig for ham. Hans behov hadde forkjørsrett og gikk på bekostning av mine.  I ettertid ser jeg hvor ulykkelig jeg har vært og hvor mye ansvar jeg tok, som ikke var mitt. Eksen var helt avhengig av meg og jeg ble kvalt, uten å vite det. 

Tenker av og til på eksen og savnet kan bli stort, uten at jeg vet hva jeg savner. Tror det er den illusjonen, et bilde av oss som jeg har glorifisert. Et potensial som aldri ble realisert, og som har holdt meg igjen fra å gå. Og det er sårt, og det har forvirret meg så mange ganger. 

Men det er en ubeskrivelig boble man er i, der det er lett å forveksle kjærlighet og omsorg. Ting jeg angrer på er at jeg ikke har snakket med de nærmeste rundt meg om dette, at jeg ikke fjernet meg fra situasjoner som ikke har vært bra for meg, og at jeg ikke stilte krav. Ansvarliggjort. Kanskje han også må treffe bunnen for å ta tak? Alle er ansvarlig for sin egen lykke. 

Håper du har noen å snakke med. Det er ikke meningen at du skal stå i dette alene. Tenk på deg selv og barna dine. De trenger gode rollemodeller. 

 

Anonymkode: 19b8f...208

[tenker1]

AnonymBruker skrev (På 6.1.2025 den 22.29):

Dette minner meg om det forrige forholdet mitt. ADHD og ptsd har preget forholdet vårt uten at vi var klar over det. Selv om vi ikke har barn har det vært jeg som har tatt meg av det praktiske og økonomiske. Jeg var utbrendt på jobb og i forholdet. Det endte med utroskap (x var utro mot meg) og jeg har i lengre tid etter bruddet vært tilgjengelig for ham på grunn av de samme tingene du nevner. Han har ikke vært på en «rasjonell plass» der jeg kunne uttrykke meg fritt fordi jeg fryktet for hva som kunne skje. Jeg kunne ikke bearbeide bruddet, sviket og sorgen fordi jeg var tilgjengelig for ham. Hans behov hadde forkjørsrett og gikk på bekostning av mine.  I ettertid ser jeg hvor ulykkelig jeg har vært og hvor mye ansvar jeg tok, som ikke var mitt. Eksen var helt avhengig av meg og jeg ble kvalt, uten å vite det. 

Tenker av og til på eksen og savnet kan bli stort, uten at jeg vet hva jeg savner. Tror det er den illusjonen, et bilde av oss som jeg har glorifisert. Et potensial som aldri ble realisert, og som har holdt meg igjen fra å gå. Og det er sårt, og det har forvirret meg så mange ganger. 

Men det er en ubeskrivelig boble man er i, der det er lett å forveksle kjærlighet og omsorg. Ting jeg angrer på er at jeg ikke har snakket med de nærmeste rundt meg om dette, at jeg ikke fjernet meg fra situasjoner som ikke har vært bra for meg, og at jeg ikke stilte krav. Ansvarliggjort. Kanskje han også må treffe bunnen for å ta tak? Alle er ansvarlig for sin egen lykke. 

Håper du har noen å snakke med. Det er ikke meningen at du skal stå i dette alene. Tenk på deg selv og barna dine. De trenger gode rollemodeller. 

 

Anonymkode: 19b8f...208

Takk for din deling av erfaring

Endret 22. februar av tenker1