Bli eller gå - han vil ikke gifte seg

[AnonymBruker]

For å forklare mitt ståsted: Jeg trodde egentlig ikke dette med giftemål var så viktig for meg, men jo lenger vi kommer inn i forholdet, jo mer merker jeg at jeg skulle ønske jeg hadde en partner som ville gifte seg med meg, og som ble glad av å gjøre meg glad. Jeg er virkelig ikke for å «presse» giftemål på noen, og jeg har alltid blitt flau av bridezillas og folk som vil ha en prinsessedag og lager et helvetes show. Men jeg merket også at da han sa «jeg har vurdert å fri den siste tiden, men så har jeg tenkt; gjør jeg det egentlig for meg selv, eller bare fordi jeg vet at du har lyst til det». Dette gav meg bare en dårlig følelse i magen generelt, er det et forhold som er sunt for oss å være i? 
Vi har ellers mye fint sammen, og han er snill og god, og vil meg alt godt. 
 

Trenger ikke svar ala «skjønner ikke folk som skal presse andre inn i giftemål» for det er virkelig ikke det som skjer her, jeg har prøvd å ikke presse på med dette, det er mer en underliggende følelse av usikkerhet som gjør at jeg skriver her nå. 

Anonymkode: ec594...8a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

jeg har vurdert å fri den siste tiden, men så har jeg tenkt; gjør jeg det egentlig for meg selv, eller bare fordi jeg vet at du har lyst til de

Jeg synes dette er en rar ting å si. Jeg hadde ikke hatt et problem med noen som ikke ville gifte seg, men akkurat dette skjønner jeg at du stusser på.

Jeg hadde lurt på om dette var noe slags spill fra hans side. Og får det til å dårlig stemme med at han ellers er god og snill.

Anonymkode: cf202...78a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Og får det til å dårlig stemme med at han ellers er god og snill.

Anonymkode: cf202...78a

TS her. Takk for forståelse. Kan du utbrodere hva du mener med dette?

Anonymkode: ec594...8a1

[SPOCA]

Et slikt utsagn hadde fått meg til å stusse veldig. For meg er det noe manipulerende i det; han vet du vil, og på en måte henger det over deg som et bytte som du ikke kan få. Han henger den uoppnåelige drømmen over deg. For meg er det noe slemt i det. 

Jeg synes ikke dette virker snilt eller sunt. Hva sier han hvis du snakker om utsagnet sitt?

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (40 minutter siden):

Jeg synes ikke dette virker snilt eller sunt. Hva sier han hvis du snakker om utsagnet sitt?

Ts her. Han sier at han er villig til å gifte seg fordi han vet at det er viktig for meg. Men den uttalelsen han hadde fikk meg på en måte til å føle at mitt ønske volder ham mye vondt eller noe sånt. 

Anonymkode: ec594...8a1

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ts her. Han sier at han er villig til å gifte seg fordi han vet at det er viktig for meg. Men den uttalelsen han hadde fikk meg på en måte til å føle at mitt ønske volder ham mye vondt eller noe sånt. 

Anonymkode: ec594...8a1

Det er jeg enig i. Kanskje du bør spørre han om dette?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

…jeg skulle ønske jeg hadde en partner som ville gifte seg med meg, og som ble glad av å gjøre meg glad. …da han sa «jeg har vurdert å fri den siste tiden, men så har jeg tenkt; gjør jeg det egentlig for meg selv, eller bare fordi jeg vet at du har lyst til det». Dette gav meg bare en dårlig følelse i magen generelt,

Anonymkode: ec594...8a1

Du får en dårlig følelse i magen fordi han vurderte å gifte seg med deg bare for å gjøre deg glad. Men du ønsker en partner som blir glad av å gjøre deg glad?

Anonymkode: 5d502...21e

[AnonymBruker]

Ts her. Ja det er vel det som er det grunnleggende problemet hos oss. Vi snakker rett og slett ikke samme kjærlighetsspråk. 

Anonymkode: ec594...8a1

[AnonymBruker]

Jeg ville nok spurt tilbake "hva med å gjøre det for oss?"

Anonymkode: 386be...620

[AnonymBruker]

Huff, jeg skjønner deg ts. Jeg har heller ikke tenkt at jeg må gifte meg, men nå når jeg også kommer lenger og lenger inn i mitt forhold (2 år), så kjenner jeg også at jeg har lyst å føle på at han vil gifte seg med meg. Vi har ikke snakket om det faktisk, men jeg overhørte han si til noen andre at han ikke skal gifte seg flere ganger. Han har vært gift en gang tidligere, og er vel litt brent barn etter den skilsmissen. Han bruker heller ikke ordet «elske», han sier bare at han er glad i meg. Når vi snakker om samboerskap i fremtiden, nøler han også. Brent barn der også. Samtidig sier han at han er så glad for at det er oss to, og at han ønsker at det skal være oss for resten av livet. Jeg sitter igjen med blandede følelser, det er noe litt halvveis over det..

Anonymkode: 6b9ee...afc

[Reddhara]

Uff

Endret 5. januar av Reddhara

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ts her. Ja det er vel det som er det grunnleggende problemet hos oss. Vi snakker rett og slett ikke samme kjærlighetsspråk. 

Anonymkode: ec594...8a1

For meg høres det ut som om han snakker akkurat det kjærlighetsspråket du ønsker deg - han vurderte å kompromisse egne ønsker bare for å gjøre deg glad.

Er problemet at han ikke gjennomførte det og heller fortalte det hvordan han resonnerte?

Jeg har i ung og dum alder latt meg overtale av en kjæreste til å forlove meg uten at vi hadde noen intensjon om å gifte oss. Jeg vrir meg i stolen den dag i dag når jeg tenker på det.

Anonymkode: 5d502...21e

[AnonymBruker]

Jeg ville ha det på plass av juridiske og formelle årsaker. Mannen la ikke så mye i det. (jeg er jurist). Ingen av oss bryr oss om giftermål på en romantisk måte. Så vi snakket, og ble enige. 

Vi har likevel vært lykkelig gift i 15 år nå. 

Om man hele tiden har forventninger til at den andre skal tenke, føle og mene, akkurat det samme som deg. Er man dømt til evig skuffelse. Her blir vi bare enig om felles beste etter en åpen diskusjon om hvorfor noe betyr noe for den ene. 

Anonymkode: 6b70f...4b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Huff, jeg skjønner deg ts. Jeg har heller ikke tenkt at jeg må gifte meg, men nå når jeg også kommer lenger og lenger inn i mitt forhold (2 år), så kjenner jeg også at jeg har lyst å føle på at han vil gifte seg med meg. Vi har ikke snakket om det faktisk, men jeg overhørte han si til noen andre at han ikke skal gifte seg flere ganger. Han har vært gift en gang tidligere, og er vel litt brent barn etter den skilsmissen. Han bruker heller ikke ordet «elske», han sier bare at han er glad i meg. Når vi snakker om samboerskap i fremtiden, nøler han også. Brent barn der også. Samtidig sier han at han er så glad for at det er oss to, og at han ønsker at det skal være oss for resten av livet. Jeg sitter igjen med blandede følelser, det er noe litt halvveis over det..

Anonymkode: 6b9ee...afc

Da sier han egentlig at han vil være særboer, og han holder tilbake følelsesmessig. Sikkert for å beskytte seg selv, men på den måten viser han også at han ikke er ferdig med å bearbeide tidligere ekteskap.

Og det hadde jeg ikke slått meg til ro med. Han hadde jeg latt seile videre. For det er lett å si at han vil det skal være dere resten av livet, når han i realiteten ikke forplikter seg på noen som helst måte. Ikke vil han gifte seg, ikke vil han være samboer, ikke vil han si at han elsker deg. Jeg hadde spurt ham veldig direkte hvordan han ser for seg fremtiden deres om to år, fem år, ti år...

Anonymkode: 16276...232

[AnonymBruker]

Takk for svarene deres! Det får meg til å tenke. Tror dere har rett i det, han prøver jo å strekke seg for å møte mine behov. Og jeg kan jo ikke forvente at han skal ha akkurat de ønskene og behovene jeg vil at han skal ha. Han er jo opptatt av å snakke om ting, og å prøve å forstå. Det er vel hos meg problemer ligger, jeg føler stadig på at noe mangler. Men bør prøve å gå i meg selv. 
 

TS

Anonymkode: ec594...8a1

[AnonymBruker]

Hva, presis, er det med å gå på rådhuset og signere som får deg til å føle «trygghet», ts? For det er «å gifte seg». En signering, fremfor vitner. Ikke en fest, ikke pynt - signeringen. 

Så hva med denne handlingen (som vi begge vet er veldig enkelt reversibel) du har valgt å lenke til «trygghet»? Se på det. For det er ikke et spørsmål jeg forventer svar på. Men det er et spørsmål du skal ha et eller flere konkrete svar på. 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ts her. Ja det er vel det som er det grunnleggende problemet hos oss. Vi snakker rett og slett ikke samme kjærlighetsspråk. 

Anonymkode: ec594...8a1

1. det med kjærlighetsspråkene er en ren kapitalistisk oppfinnelse. Som flat jord og annet - det eksisterer ikke. Om vi skla diskutere følelser eller psykologi - ikke begynn med myter og eventyr. Forhold deg til faktisk, reelll kunnskap.

2. dere er to ulike personer. Dere skal ikke kommunisere på lik måte. Det er ikke engang et mål. Det som ER et mål er at du liker han godt nok til å ta deg bryet med å lære hvordan han kommuniserer. Og så tolker alt han sier ut fra denne kunnskapen. Og han gjengjelder den øvelsen. Ingen av dere skal - noensinne - endre metode for kommunikasjon. Om en av dere forventer det? Kontrollerende adferd.

Anonymkode: 39aff...4fd

[GlitrendeSjokolade]

Jeg synes ikke et giftemål skal ødelegge ett ellers bra forhold. Elsker dere hverandre? Det som betyr noe. Har dere det fint ellers så anbefaler jeg dere å fortsette som før. Så mitt svar er bli i forholdet. 
De færreste gifter seg nå for tiden.

[AnonymBruker]

Før var jeg fornøyd med samboerskap. Har vært singel noen år nå, og har innsett at hvis jeg skal inn i et forhold igjen så skal det være med en mann som ønsker å forplikte seg fullt og helt, altså også gifte seg. Man kan si hva man vil, men det er mindre forpliktende å være samboere enn å være gift. Og statistikken viser også at flere samboere går fra hverandre.

https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/faerre-skiller-seg_-men-flere-gar-fra-hverandre-1.14070545

Anonymkode: 16276...232

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

1. det med kjærlighetsspråkene er en ren kapitalistisk oppfinnelse. Som flat jord og annet - det eksisterer ikke. Om vi skla diskutere følelser eller psykologi - ikke begynn med myter og eventyr. Forhold deg til faktisk, reelll kunnskap.

Anonymkode: 39aff...4fd

Jeg er realist og jurist. Så trenger kunnskap. Og kunnskap om kjærlighetsspråk har betydd mye for meg. 

Jeg har aldri forstått vitsen med fysiske gaver. Ønsker jeg meg noe, så kjøper jeg det. Men har litt i overkant med venninner som foretrekker å gi slike gaver. Så det å forstå at det er deres måte å vise omtanke på er jo viktig for å beholde en god relasjon. Både i det å være takknemlig (da er jeg takknemlig for det jeg vet ligger bak, ikke tanken), og det å gjengjelde (selv om jeg synes det er tullete). 

Jeg og mannen er heldige, tjenester er det vi setter høyest. En kopp kaffe på senga. En oppvaskmaskin som er tømt. Bli hentet etter å ha tatt noen glass med venninner. Det at vi er like her gjør at vi føler oss verdsatt i forholdet hver dag, uten tilpasninger tilsvarende det jeg må gjøre med venninner. 

Der vi derimot er litt ulike, er fysisk nærhet. Om han ikke får klemmer, en armkrok, et kyss, så føler han avstand i forholdet. Jeg kan derfor etterstrebe å gi dette selv i perioder der det er mye annet, og jeg ellers ville droppet det helt. 

Anonymkode: 6b70f...4b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Da sier han egentlig at han vil være særboer, og han holder tilbake følelsesmessig. Sikkert for å beskytte seg selv, men på den måten viser han også at han ikke er ferdig med å bearbeide tidligere ekteskap.

Og det hadde jeg ikke slått meg til ro med. Han hadde jeg latt seile videre. For det er lett å si at han vil det skal være dere resten av livet, når han i realiteten ikke forplikter seg på noen som helst måte. Ikke vil han gifte seg, ikke vil han være samboer, ikke vil han si at han elsker deg. Jeg hadde spurt ham veldig direkte hvordan han ser for seg fremtiden deres om to år, fem år, ti år...

Anonymkode: 16276...232

Jeg skal ikke ta over tråden her, vil bare svare på denne.

Ja, jeg er enig, jeg liker det ikke. Hvis jeg legger godviljen til, kan jeg tenke at han trenger tid til å bli trygg på oss, han har en unnvikende tilknytningsstil, og beskytter nok seg selv, ja. Men det har gått snart 2 år. Jeg har prøvd å ta opp dette flere ganger, men kommer ikke så langt. Han tar aldri opp denne samtalen på eget initiativ. Det er ikke bra nok for meg. Jeg skal ta rådet ditt og spørre han rett ut hvor han ser for seg oss om 2 og 5 år, men det er tvilsomt at jeg får et godt svar. Han klarer ikke en gang svar ja eller nei på et spørsmål om å gå på kino om en uke, alt svares «kanskje» og «muligens» på. «Vi får se..» Jeg har sagt at jeg reagerer på dette, at jeg får noia av at han ikke kan svare skikkelig, men han sier at det er en måte å snakke på, bare. Men man føler seg ikke særlig verdsatt på denne måten, det skal være helt sikkert..

Anonymkode: 6b9ee...afc