Kone i hjemlandet. Jeg trenger hjelp til å forlate han.

[AnonymBruker]

Hei, dette blir langt:

Om meg, så dere forstår hvorfor jeg er som jeg er: Jeg er en 32 år gammel kvinne og har en sønn på 11 år. I barndommen min flyttet jeg fra fosterhjem til fosterhjem, inn på institusjon og til fosterhjem igjen. Mine foreldre døde for rundt 6 år siden, og jeg har ingen å prate med. Jeg har noen nære venner, men de vet ikke om situasjonen. De mannlige relasjonene jeg finner er IKKE bra, deriblant faren til min sønn som tok opp fullt av kredittkort i mitt navn, slo meg gul og blå og var notorisk utro. Jeg kom meg bort da mini var 2 år gammel. Relasjonen før der igjen var også en voldelig mann.

Likevel er jeg (nå) en høyt utdannet kvinne med en ganske godt betalt jobb. Mitt mål i livet ble å være selvstendig og å være et forbilde for min sønn (ironisk nok). Det tok en stund før jeg i det hele tatt turte å se på andre menn. Så fant jeg han her. Vi ble først venner, så elskere, så sammen. Han fortalte meg etter noen mnd at han er gift med sin kusine og at de har barn sammen. Jaja, tenkte jeg, jeg kom aldri til å få skikkelig følelser for han. Siden den gang har jeg vært SÅ dum. Jeg har involvert han i mitt barn som er svært glad i denne mannen. Jeg har hjulpet han med EK så han har fått kjøpt seg bolig og bil, jeg hjalp han med utdanning, skrev arbeidskrav, eksamener og bacheloren hans. Jeg oppfordret han til å ta en utdannelse. Han tok utdannelsen sin i corona-tiden, så da foregikk det meste på zoom. Han har hatt noen muntlige eksamener og da har jeg vært i bakgrunnen på zoom og hjulpet han. Jeg skrev søknad og CV for han og hjalp han med å forberede seg til intervju. Han fikk jobben. Iom at jeg har erfaring OG utdanning (men høyere utdanning) i samme type jobb som han utfører, har jeg hjulpet han SVÆRT mye med rapporter, ulike arbeidsoppgaver, frister etc. Han har hatt mye hjemmekontor. Nå etter noen år kan han det meste av jobben selv og er god i den jobben han gjør. Og ja, jeg vet dette er ulovlig. Jeg VET jeg er dum. Det dummeste er at jeg har involvert barnet mitt inn i dette.  Og ja, han har betalt tilbake det meste av EK, men det mangler noen hundre tusener. Han tjener ganske bra nå, men sender mye penger til hjemlandet. Da vi møttes levde han under fattigdomsgrensen og han hadde et lavtlønnet jobb. Han har sagt at jeg har hjulpet han MYE. 

Jeg høres sikkert ut som en burugle, men det er jeg heller ikke. Jeg tar svært godt vare på meg selv - siden jeg vil at HAN skal like meg og synes jeg er fin. Likevel kan jeg få full oppmerksomhet fra "alle andre", men ikke han. Han liker flat mage, så jeg passer på å trene nok og spise riktig. Han liker sprettrumpe, så jeg trener hardt nok OG spiser nok/riktig. Jeg loggfører ALT av mat og trening for å kunne se bra ut for han. Alt av utseendepreferanser har jeg endret slik ar han skal like meg og være slik han liker. Venner av han kommenterer utseende mitt svært positivt, kommer jeg innom jobben hans har folk stoppet opp og sagt "wow, hvordan fikk DU henne? Du må ha gode penger", eller "nå spøker du? Er DU sammen med HAN? Det hadde jeg aldri trodd. Hadde trodd en kvinne som deg var sammen med en høy, barsk fyr med fullt av tatoveringer." o.l. Han vil at jeg skal være med på ALT av jobbarrangementer fordi jeg ser bra ut (hans ord). Likevel, så er jeg ikke god nok - for han. Jeg er så avhengig av han at det er ekkelt. Hele livet mitt dreier seg om han. Sier han hopp, så hopper jeg. Han har kalt meg bitch, hore, jævla fitte - når vi har kranglet. Sex må jeg ha hver dag. Jeg "godtar" å bli voldtatt da han ikke tar nei for et nei. Det virker som han blir tent hvis jeg sier nei og stritter i mot. Dessverre, så tenner dette også meg; at han er dominant, kontrollerende og tar seg frem slik han vil. Ja, jeg VET jeg er skadet.

Han kan også si: "få en av foreldrene dine til å hjelpe deg" om han har lovet å hjelpe meg med noe og vi har kranglet. Han kan knuse ting i boligen min, klikke, kalle meg for alt mulig stygt (det er en stund siden nå). Jeg får ikke lov å besøke hvem jeg vil, jeg får ikke dra på fester osv. Jeg har spurt hvorfor han er sammen med meg og da svarer han: "fordi du ser bra ut" Han sier ALDRI at jeg er fin utenom de få gangene jeg spør hvorfor han er sammen med meg. Jeg føler jeg craver oppmerksomheten hans konstant og jeg får ingenting igjen. Jeg er romantisk, lager og arrangerer dates for oss, steller i stand det meste og passer på å si/gjøre fine ting til/for han daglig. Han trykker og snakker meg ned i stedet for - og jeg unnskylder han for meg selv. Han har aldri slått meg, forresten. Da mamma og pappa døde (med 1 års mellomrom) så var han ikke der for meg. Selv om de har gjort mye vondt mot meg, er de mine foreldre og det var vondt å få dødsbeskjedene. Han trøstet meg litt, men dro ut med venner etterpå for å ta seg en stripe. Det gjør han innimellom. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg finner meg i dette. Jeg skulle så sårt ønske at jeg hadde en mamma å prate om dette med, men det har jeg ikke. Jeg har ikke sagt til vennene mine at han er gift og jeg rosemaler han opp i skyene til alle - så de tror han er verdens beste. Folk får sikkert sjokk den dagen jeg går da vi er stort sett med hverandre 24/7 da han leier ut sin bolig. 

Jeg MÅ ut. Han har kone og barn (fra før vi ble sammen). Han sier at om jeg aksepterer at han er gift og har sex med henne (kusinen sin) og lager barn med henne, så kan vi være sammen. Jeg har sagt nei. Da sier han: "ok, da finner jeg meg en annen som godtar dette. Hvem som helst andre godtar det. Det er bare du som er syk som ikke gjør det! Du vil være mannen i forholdet og det fungerer ikke for meg". Dette har han sagt i flere år og jeg klarer IKKE å komme meg bort. Han har sagt at neste gang han reiser til hjemlandet skal han lage barn. Hjelp. Jeg må tenke på meg selv og sønnen min. Jeg HATER meg selv for at jeg ikke har klart det før nå. Mitt barn er skjermet for det meste da vi kun har kranglet når mitt barn ikke er hjemme. Når mitt barn er hjemme trår jeg veldig varsomt og passer GODT på å ikke irritere kjæresten min for mye. Igjen, hjelp meg å komme meg bort. Bør jeg skaffe meg en psykolog for å klare og gå?

Jeg har lest mitt eget innlegg mange ganger og ja, jeg ser galskapen. Det høres nesten for sykt ut til å være sant. 

Anonymkode: d5700...f18

[AnonymBruker]

Du er i et voldelig forhold, igjen. Dette er dessverre ikke uvanlig når man først har blitt utsatt for voldelig partner og / eller vokst opp med litt vanskelig barndom. 
 

Du trenger hjelp av psykolog, du må forlate han, og du må holde deg unna mannfolk til du er frisk nok til å luke bort ugress og stå mer opp for deg selv… Spørsmålet her er jo om han er truende til å skade deg når du forlater han? 

Anonymkode: ea256...0ca

[AnonymBruker]

Begynn med mental helse telefonen. Hva som helst. Dette er sykt, og det er veldig bra at du ser det. Selv om du ikke klarer å gjøre noe med det selv akkurat nå, så er det helt kjempe bra at du ser det💪🏼.

Da er veldig mye gjort. 
Heier på deg!

Anonymkode: 333f7...e1e

[AnonymBruker]

Krisesenter. 

Anonymkode: cc10b...303

[AnonymBruker]

Enig med den første kommentaren. Du trenger hjelp, og du bør lage en plan. Psykolog, fastlege, Nok.-senter, krisesenter, Jurk, advokat eller andre. Du mangler dessverre et godt privat nettverk rundt deg, men skaff deg i alle fall ett profesjonelt ett! 

Og masse, masse lykke til! ❤️ Jeg håper det ordner seg for deg og sønnen din.

Anonymkode: 9e38a...d4f

[AnonymBruker]

Terapi

Anonymkode: 98fd4...c2e

[AnonymBruker]

Krisesenter nå! Og masse lykke til!!❤️

Anonymkode: 56a7b...fda

[AnonymBruker]

Herregud. For et mareritt du lever i. Nei, jeg forstår ikke hvorfor en  voksen utdannet kvinne og mor finner seg i dette ...fra en klassisk utlending. Jeg sier klassisk fordi jeg har vært med en sånn da jeg var 20. Pen som fy, og fungerte jo i noen måneder da jeg var lost, men holdningene hans var jo helt jallah, og ikke kompatible med noe man kan leve med. 

Så ja, du har vært dum, og hvorfor du finner deg I dette er jo mat for psykologer. Du vil bli ønsket, behøvet og elsket og ...han kan drive på som en pervers, manipulerende, tyrann mot deg. Deler av deg liker det og tenner på det.

Men selvsagt får sønnen din med seg at du går på eggeskall. Unger er jo ikke dum. Det er ikke et trygt harmonisk hjem du gir han...eller deg selv..Du må komme deg bort. Han bruker deg som den skadde patetiske fyren han er. 

Anonymkode: 7da2c...179

[Cirkelin]

Du har skrevet ned, lest gjennom og ser at dette er helt feil. Det er en bra start! Nå må du begynne på den tunge, men viktige jobben med å bli kvitt han og komme deg på bena selv. 

Til det trenger du hjelp. Ville startet med veiledning på krisesenter. Du trenger fagpersoner som hjelper deg. Du trenger folk som kan heie på deg og vettuge personer som kan hjelpe deg til å se, og fortsette å se, at han både er helt feil og farlig for deg. Og farlig for din sønn. 

Du MÅ ta tak NÅ! Et hvert steg du klarer å ta bort fra denne situasjonen er til det bedre både for deg og din sønn. Ønsker deg lykke til og sender en klem om du vil ha. 

[AnonymBruker]

Kjære, lille vennen♥️

du er fremdeles oppegående, smart, godhjertet og en god mamma. Det kan ingen ta fra deg. Ikke deg selv, ikke han og ikke KK.

du er fanget i en forferdelig situasjon på grunn av barndomstraumene dine. Og du kommer til å komme deg ut av det. 
 

Du trenger kkke denne mannen, og sønnen din trenger han ikke. Sønnen din trenger DEG. Hele deg.

Oppsøk krisesenter eller privat psykologtimer om du har råd. Tipper du ikke trenger mange timene med en god terapeut for å få styrken og støtten du trenger til å dra fra han.

Vær så snill å gjør det. 

Anonymkode: 626f8...148

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjære, lille vennen♥️

du er fremdeles oppegående, smart, godhjertet og en god mamma. Det kan ingen ta fra deg. Ikke deg selv, ikke han og ikke KK.

du er fanget i en forferdelig situasjon på grunn av barndomstraumene dine. Og du kommer til å komme deg ut av det. 
 

Du trenger kkke denne mannen, og sønnen din trenger han ikke. Sønnen din trenger DEG. Hele deg.

Oppsøk krisesenter eller privat psykologtimer om du har råd. Tipper du ikke trenger mange timene med en god terapeut for å få styrken og støtten du trenger til å dra fra han.

Vær så snill å gjør det. 

Anonymkode: 626f8...148

Støtrr alt dette!!

Og TS, begynn hos psykolog så fort som mulig. det vil hjelpe deg til å føle at det vlir enklere å ta grep. Bruk også krisesenter og hjelpetelefoner for alt det er verdt. Du klArer dette! Om ikke for deg, så for sønnen din!

Anonymkode: 43602...793

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg flyttet til et helt annet sted opp i h* hvor ingen kan finne meg. Tenk på sønnen din. Ut i fra det du skrev så synes jeg at du er psykisk sterk til å klare det. Ingen fortjener å bli behandlet slik du blir. Kvinn deg opp og flytt!

Anonymkode: 4bcdc...99c

[AnonymBruker]

Sitat

Mitt barn er skjermet for det meste da vi kun har kranglet når mitt barn ikke er hjemme. Når mitt barn er hjemme trår jeg veldig varsomt og passer GODT på å ikke irritere kjæresten min for mye.

Jeg håper dette er tuppet i ræva du trenger for å gå: Om du tror du skjermer barnet ditt basert på dette, så tar du grundig feil. Barnet ditt KOMMER til å plukke opp din atferd, din energi, din frykt og din nervøsitet. Ditt barn kommer til å få forskrudde observasjonserfaringer på et parforhold, og kan på langsikt bli preget av det. 

Gå til fastlegen din å få en henvisning til psykolog umiddelbart. Dersom du ikke har råd, så spør du om du kan henvises til en psykolog med refusjonsavtale. 

Du må komme deg vekk fra denne giftige relasjonen før det skader både deg, og din sønn. Og jeg sier ikke dette for å påføre deg ytterligere bekymringer og sorg, men å tro at ditt barn ikke kommer til å plusse sammen to og to å få fire til slutt, er naivt. 

Jeg håper du finner styrke i deg selv til å gjennomføre. Og jeg håper du får hjelp med det du strever med, slik at du ikke går i samme mønster og samme feil igjen. ❤️ Du er mer verdt enn dette. ❤️

Anonymkode: 56328...651

[AnonymBruker]

Kjære ts. Jeg får vondt av å lese dette. Du høres ut som en vakker og god dame med stort hjerte. Han er en drittsekk som missbruker deg,du fortjener ikke dette. Det er ikke normalt det han sier til deg. Ingen godtar at en mann er gift og har et annet liv i tilegg. Jeg håper  du kan forlate han finne styrken til å gjøre det. Du fortjener så mye bedre. 

Anonymkode: 4c9af...e28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hei, dette blir langt:

Om meg, så dere forstår hvorfor jeg er som jeg er: Jeg er en 32 år gammel kvinne og har en sønn på 11 år. I barndommen min flyttet jeg fra fosterhjem til fosterhjem, inn på institusjon og til fosterhjem igjen. Mine foreldre døde for rundt 6 år siden, og jeg har ingen å prate med. Jeg har noen nære venner, men de vet ikke om situasjonen. De mannlige relasjonene jeg finner er IKKE bra, deriblant faren til min sønn som tok opp fullt av kredittkort i mitt navn, slo meg gul og blå og var notorisk utro. Jeg kom meg bort da mini var 2 år gammel. Relasjonen før der igjen var også en voldelig mann.

Likevel er jeg (nå) en høyt utdannet kvinne med en ganske godt betalt jobb. Mitt mål i livet ble å være selvstendig og å være et forbilde for min sønn (ironisk nok). Det tok en stund før jeg i det hele tatt turte å se på andre menn. Så fant jeg han her. Vi ble først venner, så elskere, så sammen. Han fortalte meg etter noen mnd at han er gift med sin kusine og at de har barn sammen. Jaja, tenkte jeg, jeg kom aldri til å få skikkelig følelser for han. Siden den gang har jeg vært SÅ dum. Jeg har involvert han i mitt barn som er svært glad i denne mannen. Jeg har hjulpet han med EK så han har fått kjøpt seg bolig og bil, jeg hjalp han med utdanning, skrev arbeidskrav, eksamener og bacheloren hans. Jeg oppfordret han til å ta en utdannelse. Han tok utdannelsen sin i corona-tiden, så da foregikk det meste på zoom. Han har hatt noen muntlige eksamener og da har jeg vært i bakgrunnen på zoom og hjulpet han. Jeg skrev søknad og CV for han og hjalp han med å forberede seg til intervju. Han fikk jobben. Iom at jeg har erfaring OG utdanning (men høyere utdanning) i samme type jobb som han utfører, har jeg hjulpet han SVÆRT mye med rapporter, ulike arbeidsoppgaver, frister etc. Han har hatt mye hjemmekontor. Nå etter noen år kan han det meste av jobben selv og er god i den jobben han gjør. Og ja, jeg vet dette er ulovlig. Jeg VET jeg er dum. Det dummeste er at jeg har involvert barnet mitt inn i dette.  Og ja, han har betalt tilbake det meste av EK, men det mangler noen hundre tusener. Han tjener ganske bra nå, men sender mye penger til hjemlandet. Da vi møttes levde han under fattigdomsgrensen og han hadde et lavtlønnet jobb. Han har sagt at jeg har hjulpet han MYE. 

Jeg høres sikkert ut som en burugle, men det er jeg heller ikke. Jeg tar svært godt vare på meg selv - siden jeg vil at HAN skal like meg og synes jeg er fin. Likevel kan jeg få full oppmerksomhet fra "alle andre", men ikke han. Han liker flat mage, så jeg passer på å trene nok og spise riktig. Han liker sprettrumpe, så jeg trener hardt nok OG spiser nok/riktig. Jeg loggfører ALT av mat og trening for å kunne se bra ut for han. Alt av utseendepreferanser har jeg endret slik ar han skal like meg og være slik han liker. Venner av han kommenterer utseende mitt svært positivt, kommer jeg innom jobben hans har folk stoppet opp og sagt "wow, hvordan fikk DU henne? Du må ha gode penger", eller "nå spøker du? Er DU sammen med HAN? Det hadde jeg aldri trodd. Hadde trodd en kvinne som deg var sammen med en høy, barsk fyr med fullt av tatoveringer." o.l. Han vil at jeg skal være med på ALT av jobbarrangementer fordi jeg ser bra ut (hans ord). Likevel, så er jeg ikke god nok - for han. Jeg er så avhengig av han at det er ekkelt. Hele livet mitt dreier seg om han. Sier han hopp, så hopper jeg. Han har kalt meg bitch, hore, jævla fitte - når vi har kranglet. Sex må jeg ha hver dag. Jeg "godtar" å bli voldtatt da han ikke tar nei for et nei. Det virker som han blir tent hvis jeg sier nei og stritter i mot. Dessverre, så tenner dette også meg; at han er dominant, kontrollerende og tar seg frem slik han vil. Ja, jeg VET jeg er skadet.

Han kan også si: "få en av foreldrene dine til å hjelpe deg" om han har lovet å hjelpe meg med noe og vi har kranglet. Han kan knuse ting i boligen min, klikke, kalle meg for alt mulig stygt (det er en stund siden nå). Jeg får ikke lov å besøke hvem jeg vil, jeg får ikke dra på fester osv. Jeg har spurt hvorfor han er sammen med meg og da svarer han: "fordi du ser bra ut" Han sier ALDRI at jeg er fin utenom de få gangene jeg spør hvorfor han er sammen med meg. Jeg føler jeg craver oppmerksomheten hans konstant og jeg får ingenting igjen. Jeg er romantisk, lager og arrangerer dates for oss, steller i stand det meste og passer på å si/gjøre fine ting til/for han daglig. Han trykker og snakker meg ned i stedet for - og jeg unnskylder han for meg selv. Han har aldri slått meg, forresten. Da mamma og pappa døde (med 1 års mellomrom) så var han ikke der for meg. Selv om de har gjort mye vondt mot meg, er de mine foreldre og det var vondt å få dødsbeskjedene. Han trøstet meg litt, men dro ut med venner etterpå for å ta seg en stripe. Det gjør han innimellom. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg finner meg i dette. Jeg skulle så sårt ønske at jeg hadde en mamma å prate om dette med, men det har jeg ikke. Jeg har ikke sagt til vennene mine at han er gift og jeg rosemaler han opp i skyene til alle - så de tror han er verdens beste. Folk får sikkert sjokk den dagen jeg går da vi er stort sett med hverandre 24/7 da han leier ut sin bolig. 

Jeg MÅ ut. Han har kone og barn (fra før vi ble sammen). Han sier at om jeg aksepterer at han er gift og har sex med henne (kusinen sin) og lager barn med henne, så kan vi være sammen. Jeg har sagt nei. Da sier han: "ok, da finner jeg meg en annen som godtar dette. Hvem som helst andre godtar det. Det er bare du som er syk som ikke gjør det! Du vil være mannen i forholdet og det fungerer ikke for meg". Dette har han sagt i flere år og jeg klarer IKKE å komme meg bort. Han har sagt at neste gang han reiser til hjemlandet skal han lage barn. Hjelp. Jeg må tenke på meg selv og sønnen min. Jeg HATER meg selv for at jeg ikke har klart det før nå. Mitt barn er skjermet for det meste da vi kun har kranglet når mitt barn ikke er hjemme. Når mitt barn er hjemme trår jeg veldig varsomt og passer GODT på å ikke irritere kjæresten min for mye. Igjen, hjelp meg å komme meg bort. Bør jeg skaffe meg en psykolog for å klare og gå?

Jeg har lest mitt eget innlegg mange ganger og ja, jeg ser galskapen. Det høres nesten for sykt ut til å være sant. 

Anonymkode: d5700...f18

Du og sønnen din drar til nærmeste krisesenter,med engang! Du skal ikke ha noe mer med denne mannen å gjøre. Og du skaffer deg advokat. 

Anonymkode: 4d53f...5ea

[AnonymBruker]

Det er leit at du ikke har mammaen din til å prate om dette. Men du trenger henne ikke - du trenger deg selv nå ❤️ 

Ikke overtent, analyser og forklar mer, bare ordne slik at du og sønnen bor for dere selv. Deretter kan du begynne å tenke på veien videre mtp psykolog for å bearbeide urettferdig påkjenninger gjennom et helt liv. 

Men først; flytt eller kast han ut. Ikke gjør stort av det. Kan du ikke bare si at du har tenkt, og at du ikke klarer tanken påat han har en kone som han vil lage flere barn med? Om han kaller deg stygge ting, så la han gjøre det. Ikke konfronter, argumentere imot eller forklar deg. Første og viktigste steg nå, er at dere ikke bor fysisk sammen. 

Alt det andre ordner seg etterpå. Det blir sikkert tøft, men her kan du bruke din tøffe bakgrunn til å hente litt ekstra power og si til deg selv: "IKKE FAN OM DETTE ENE MENNESKET skal få fortsette å eie mitt liv. Det finnes 8 billioner mennesker på jorda; det er rimelig høy sjanse for at jeg kan finne noen som behandler meg godt, slik jeg fortjener."

La det gå en faen i deg, og tenk at du har opplevd din dose vold og misbruk fra mennesker nært deg. Bryt generasjonsarven; dersom du bryter nå, faller risikoen for at din sønn blir slik eller opplever slik i sitt liv senere. Jeg lover deg, sønnen vet og ser mer enn du tror!! Forskning viser dette! 

Første steg og aller aller viktigst; bo alene. Ikke konsentrer deg om noe annet, alt annet må ligge. 

Neste steg; hjelp fra psykolog til å bearbeide, etc. 

Du skal ikke gjøre "alt" nå og trenger det heller ikke. Steg for steg vil dette løse seg.

Anonymkode: f6cb7...ac1

[AnonymBruker]

Psykolog er et godt råd, men jeg synes at det er rart at så mange råder TS til å flytte inn på Krisesenter. Eller har jeg gått glipp av noe vesentlig i hovedinnlegget?

En telefon til krisesenteret er kanskje ikke så dumt. Noen har hjelp av jurister (som jobber på frivillig basis), som kanskje kan hjelpe TS med pengene mannen skylder. Det er en relativt vanlig problemstilling.

Jeg tror i første rekke at TS trenger terapi og hjelp til å lage en plan, ikke et botilbud.

Anonymkode: 8fd37...ef7

[AnonymBruker]

Du er hvertfall helt borte i natten. 

Anonymkode: 4d53f...5ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Psykolog er et godt råd, men jeg synes at det er rart at så mange råder TS til å flytte inn på Krisesenter. Eller har jeg gått glipp av noe vesentlig i hovedinnlegget?

En telefon til krisesenteret er kanskje ikke så dumt. Noen har hjelp av jurister (som jobber på frivillig basis), som kanskje kan hjelpe TS med pengene mannen skylder. Det er en relativt vanlig problemstilling.

Jeg tror i første rekke at TS trenger terapi og hjelp til å lage en plan, ikke et botilbud.

Anonymkode: 8fd37...ef7

Bor du under en stein? 

 

Anonymkode: 4d53f...5ea

[AnonymBruker]

Ta barnet og røm. Ikke vent. Krisesenter. 

Senere bør du få psykologisk hjelp. 

Håper det går bra med dere ❤️

Anonymkode: 0eb6e...776