Hadde du blitt i dette forholdet?

[AnonymBruker]

Jeg kunne gjerne tenke meg å høre andres meninger om mitt forhold for å få et perspektiv utenfra. Jeg er klar over at det til syvende og sist er JEG som må ta et valg om dette forholdet er rett for meg, men nysgjerrig på om dette er et forhold som andre hadde blitt i. Er gresset grønnere på andre siden eller ikke?

Som person er jeg lojal. Familie, trygghet og partnerskap er utrolig viktig for meg. Jeg fyller 30 år i år og drømmen som jeg har hatt siden jeg var liten jente nærmer seg med stormskritt. Min samboer og jeg har vært sammen i fem år og bodd sammen i to. Hvis jeg skal forklare forholdet vårt vil jeg si det er et stabilt, trygt og godt forhold preget av tillit og en varme for hverandre. Jeg har ikke et vondt ord å si om min samboer. Han er rettferdig, snill, omtenksom og en flott fyr. 

Vi deler noen interesser og vi begge trives med eksempelvis rolige helger bestående av god mat, trening og tur. Etter at hunden vår døde i fjor vil dessverre ikke min samboer lenger være med på turer (han synes det er kjedelig uten hund) og vi har landet på at ny hund ikke er aktuelt nå. Det har ført til at han er veldig mye inne og hjemme når han ikke er på jobb eller tar seg en treningsøkt. Jeg som person liker å ha litt flere baller i luften og savner at vi finner på mer ting sammen. Både alle turene vi gikk (lokalt og lenger unna) da vi hadde hund, farte steder i helger og en reise iblant. Han derimot har ikke dette behovet og synes det er helt prima med kvelder etter jobb bestående av tv. Samme i helger. Selvsagt finner vi på noe i blant, men det er ikke så ofte. Reise for han er ofte uaktuelt fordi han ikke har så god råd, selv om jeg sier at jeg veldig gjerne vil spandere på ham (tjener en god del mer) fordi det er viktig for meg at vi får opplevelser sammen. Det går i blant igjennom, men ikke så ofte. Med andre kjeder jeg meg litt i vårt forhold sammen.

Jeg vil også legge til at vi sjelden har sex. Kanskje en gang hver 6-8 uke. Sånn har det merkelig nok blitt etter vi ble samboere. Har alltid hatt mer sexlyst en han, selv om jeg ikke har en voldsom lyst, men synes dette er veldig lite. Jeg prøver å ta initiativ ganske ofte. Han er enten sliten, eller så passer det ikke/blir for mye styr. Dette henger sammen med at han har en del OCD, og liker at det er rent og at han føler at vi da må bytte sengetøy osv. 

Den siste tingen som gjør meg lei meg er dette med barn og bryllup. Han sier han vil ha barn, men at han aldri har kjent på en lyst til å få det «her og nå». Og at det er veldig mye med det å bli far han gruer seg til. Det går mest på det praktiske, søvn og at det er slitsomt med barn. Han gleder seg derimot til å leke med barnet og kjenne på den kjærligheten han hører andre foreldre ha for barn. Men han sier rett ut at han ikke kjenner på så mye glede med å få barn, men at han skjønner det er en del av pakka med å være sammen med meg og at det sikkert blir bra på sikt. Han har ikke noe behov for bryllup. Jeg på min side har alltid drømt om 2-3 barn og synes det er sårt at både barn og bryllup ikke er noe han gleder seg til på samme måte.

Alt i alt gjør punktene meg ovenfor totalt at jeg blir usikker. I hverdagen har vi det stort sett veldig fint, men det er når jeg kjeder meg hvis det går mange helger uten at vi gjør noe eller lange perioder uten sex og reise at jeg føler meg nedstemt og blir usikker. Det at han ikke er så engasjert rundt verken barn eller bryllup er også sårt som nevnt. Samtidig er han oppriktig en tvers gjennom god fyr, kjekk å se på og kjærlig mot meg. Vi har en kjærlighet til hverandre og en varme som er deilig å kjenne på. Samtidig føler jeg meg litt ensom og som at livet står litt stille.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette forholdet? Hva hadde dere kjent om dere var meg? 

Anonymkode: 584a8...45e

[AnonymBruker]

Du må ikke være i forholdet. Det er mest følelsene dine som avgjør.

Men snakke sammen burde dere og du burde fortelle han alvoret hvor forskjellige dere er å spørre hva han egentlig vil, er det noe han vil endre, få hjelp med ocd'en eller om det er best å gå ver deres vei.

Anonymkode: 9d907...6af

[AnonymBruker]

Hei TS! 

Denne virker litt vanskelig da det virker som at dere har et godt forhold i grunnen. Det virker som at mye av det du verdsetter finnes i han som partner, men likevel er det noen fundamentale ting som ikke er tilstede (enda?). 

En ting som jeg tenkte da jeg leste dette er det med barn. Han som verdsetter rolige kvelder og dager hvor lite skjer, eller ikke vil reise osv. vil nok få en smell når barn blir en del av familien. Da blir det lite avslapping og tid på sofaen en stund fremover. 

Et punkt er ditt syn på sexlivet. Dette er noe som gjerne blir viktigere og viktigere jo lenger det er fraværende. Vil tro dette også blir en mangelvare etter barn for eksempel. 

Om du kjenner på en følelse om at livet og tiden forsvinner litt igjennom fingrene dine så må du enten gjøre tingene du ønsker alene, eller gi opp forholdet å finne noe nytt/leve alene. 

Spørsmålet er vel, kommer du til å være bitter om du våkner en dag i 50-årene og tenker at barn, bryllup og reise aldri ble noe av, selvom dette var noe du hadde lyst til? 

Jeg hadde nesten bedt han om å gi seg på to av tre. Enten blir det bryllup og barn eller så reiser dere i noen år og får noen opplevelser sammen. Du høres ikke ut som en person som ønsker å sitte hjemme å se på gullruta hver helg.  

Anonymkode: 3e760...ea7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må ikke være i forholdet. Det er mest følelsene dine som avgjør.

Men snakke sammen burde dere og du burde fortelle han alvoret hvor forskjellige dere er å spørre hva han egentlig vil, er det noe han vil endre, få hjelp med ocd'en eller om det er best å gå ver deres vei.

Anonymkode: 9d907...6af

Enig i dette.

Synes dere bør ta praten. Enten så satser dere eller så lar dere være. Du kan selvfølgelig finne på ting i helger og reise selv eller med andre, men jeg vet med meg selv at da jeg gjorde dette, så styrte jeg meg vekk fra partner mentalt. Ikke bevisst, men det ble resultatet. Jeg ble mer og mer "selvstendig", fikk mer liv på siden av forholdet, hadde mer å fortelle, tenke på og snakke om og kjedet meg enda mer i min partners selskap. Han jobbet og så på tv. Ellers hadde han ingen interesser.

Du skriver dere finner på noe iblant. Hva er iblant?

Og vet du om han selv har lyst til å leve et liv med jobb, trening og tv og ikke noe annet? Misforstå meg rett, det er jo helt fint hvis man vil det, men jeg hadde ikke orket dette. Jeg kan fint være inne og kose meg med kjæreste og tv, men jeg er avhengig av aktivitet og hobby også, og at vi gjør noe sammen ganske ofte, som ikke er å sitte passivt foran en skjerm. Kanskje har han selv egentlig lyst til å gjøre noe mer, men han har havnet i en spiral e.l.

Til syvende og sist er det følelsene dine som bestemmer om du skal være med ham eller ikke, ikke argumentene dine, men jeg ville uansett tatt en grundig orst om hva du tenker og spørre ham om hva han tenker. Når det gjelder bryllup og barn, kjenner jeg meg ikke igjen. Bryllup forbinder jeg meg logistikk, og barn forstår jeg at jeg blir glad i når de kommer. Men det er ikke ting jeg gleder meg til og tenker masse på. Her relaterer jeg mer til ham.

Anonymkode: 830dc...806

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor mye OCDen styrer livet hans/deres, men ville tatt en del runder med ham om hvordan det blir å få barn sammen. 

Anonymkode: e14cd...ee6

[Bursdagsdøl]

Jeg tror jeg ville gjort det slutt, hvis det ikke var noe tegn til at han ønsket å forandre seg. 

[AnonymBruker]

Ville endt det. Han er veldig egoistisk ang ting som betyr mye for deg og dere som par. 

Han mangler helt vesentlige ting på plass for å holde liv og glød i forholdet. Det vil bare gå nedover med mindre han tar tak nå og endrer seg.

 

 

Anonymkode: d5203...b67

[Lerkefugl]

Gå videre.

Finn deg en soM matcher deg bedre.

[AnonymBruker]

Går han i behandling for sin OCD? Helt uavhengig av forholdet bør han i behandling for dette. Ikke usannsynlig at han også er deprimert (henger gjerne sammen) eller har en annen grunnleggende diagnose som gir seg utslag i OCD. Dette kan en terapeut kan finne ut av. Om grunnlidelsen behandles kan OCD'en bli bedre eller forsvinne. Om grunnlidelsen ikke behandles så er det ikke bare sannsynlig at OCD'en fortsetter, men også stor risiko for at den kan forverres.

Det virker som om dere har vokst fra hverandre, at det som holdt dere i aktivitet sammen var hunden. Man kan ikke basere samholdet i et forhold på hverken en hund eller et barn.

Og om dere skulle få barn når han hemmes så mye av sin OCD, så vil du i stor grad stå alene om alt av stell, samt at huset trolig også må holdes unaturlig strøkent til enhver tid for at han ikke skal tilte, dere vil trolig trenge mye ekstra klær og sengetøy til baby pga. hans tvangstanker osv. osv. Slik han er nå så virker det som om han liker ideen om å være glad i barn, men at han ikke har noe virkelighetsnært forhold til hva det faktisk krever å få barn.

Og oppi alt dette har dere knapt sex lenger, og dere har knapt felles interesser.

Selv hadde jeg nok gått, for jeg hadde rett og slett ikke orket å fortsette å leve på denne måten. Og jeg ville ikke fått barn med en mann som sliter såpass med OCD før han hadde gått i behandling og blitt vesentlig bedre. Og de årene det trolig tar spørs det om du har tid til å vente, mtp. alder.

 

Men dette er ditt liv, din fremtid, så du må finne ut hva som er riktig for deg! Kanskje greit å snakke med en fagperson som kan mer om OCD også.

 

Anonymkode: e2c88...54d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Går han i behandling for sin OCD? Helt uavhengig av forholdet bør han i behandling for dette. Ikke usannsynlig at han også er deprimert (henger gjerne sammen) eller har en annen grunnleggende diagnose som gir seg utslag i OCD. Dette kan en terapeut kan finne ut av. Om grunnlidelsen behandles kan OCD'en bli bedre eller forsvinne. Om grunnlidelsen ikke behandles så er det ikke bare sannsynlig at OCD'en fortsetter, men også stor risiko for at den kan forverres.

Det virker som om dere har vokst fra hverandre, at det som holdt dere i aktivitet sammen var hunden. Man kan ikke basere samholdet i et forhold på hverken en hund eller et barn.

Og om dere skulle få barn når han hemmes så mye av sin OCD, så vil du i stor grad stå alene om alt av stell, samt at huset trolig også må holdes unaturlig strøkent til enhver tid for at han ikke skal tilte, dere vil trolig trenge mye ekstra klær og sengetøy til baby pga. hans tvangstanker osv. osv. Slik han er nå så virker det som om han liker ideen om å være glad i barn, men at han ikke har noe virkelighetsnært forhold til hva det faktisk krever å få barn.

Og oppi alt dette har dere knapt sex lenger, og dere har knapt felles interesser.

Selv hadde jeg nok gått, for jeg hadde rett og slett ikke orket å fortsette å leve på denne måten. Og jeg ville ikke fått barn med en mann som sliter såpass med OCD før han hadde gått i behandling og blitt vesentlig bedre. Og de årene det trolig tar spørs det om du har tid til å vente, mtp. alder.

 

Men dette er ditt liv, din fremtid, så du må finne ut hva som er riktig for deg! Kanskje greit å snakke med en fagperson som kan mer om OCD også.

 

Anonymkode: e2c88...54d

Tviler på at ts snakker om diagnosen ocd, men heller som en beskrivelse. Eks når noen bretter ting pent inn i et skap etter farger. 

Står heller ingen sted at han sliter og hemmes av ocd. Men at han liker å ha det rent. Vi er mange som liker det, uten at vi er syke av den grunn. 

Anonymkode: d5203...b67

[CUSHION]

Dette var helt sykt for meg å lese for det er ren beskrivelse av mitt forhold. Vil du chatte om det, ts? Trenger virkelig tips selv og tenkte vi kunne være hjelp for hverandre🤍

Føler meg helt låst og går rundt å er usikker hele tiden. Hva gjør man når hverdagen er fin og morsom, tilliten og kommunikasjonen er bra, han gir økonomisk trygghet, mannen er kjekk og høy,

MEN lidenskap og sex er fraværende, og å finne på ting sammen eller dates? Nei det er «ork» og «koster penger».

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Du må ikke være i forholdet. Det er mest følelsene dine som avgjør.

Men snakke sammen burde dere og du burde fortelle han alvoret hvor forskjellige dere er å spørre hva han egentlig vil, er det noe han vil endre, få hjelp med ocd'en eller om det er best å gå ver deres vei.

Anonymkode: 9d907...6af

Ts her. Takk for innspill! Problemet mitt er også at jeg har så mange motstridende følelser som gjør det vanskelig å ta et valg. Jeg føler enormt med kjærlighet for ham og andre gode følelser, men følelser som nedstemthet, tristhet og uro er også ting jeg ofte kjenner på.

Vi har snakket mye sammen om de enkelte tingene (barn, OCD osv). OCD vil han ikke ha hjelp med nå, men sier det kan være aktuelt om det blir verre hvis vi får barn. Barn sier han jo at vi skal ha, men føler nesten på at jeg «tvinger» han. Og det er jo trist.. har sagt at det er viktig for meg at jeg ikke tvinger på han et liv med barn han ikke vil ha og at vi heller må gjøre det slutt da. Resultatet blir at han sier at: vi skal jo ha barn, det blir sikkert bra selv om jeg ikke kjenner på noe glede med det nå. Og da kommer tomheten og tristheten inni meg. Så blir jeg usikker på om jeg overtenker?

Anonymkode: 584a8...45e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Nå vet jeg ikke hvor mye OCDen styrer livet hans/deres, men ville tatt en del runder med ham om hvordan det blir å få barn sammen. 

Anonymkode: e14cd...ee6

Ts her. OCDen styrer livet hans mye enkelte dager eller perioder, men ikke hele tiden. Han sier det ikke er aktuelt med hjelp nå, men kanskje om det blir for ille hvis vi får barn en dag.

Anonymkode: 584a8...45e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Går han i behandling for sin OCD? Helt uavhengig av forholdet bør han i behandling for dette. Ikke usannsynlig at han også er deprimert (henger gjerne sammen) eller har en annen grunnleggende diagnose som gir seg utslag i OCD. Dette kan en terapeut kan finne ut av. Om grunnlidelsen behandles kan OCD'en bli bedre eller forsvinne. Om grunnlidelsen ikke behandles så er det ikke bare sannsynlig at OCD'en fortsetter, men også stor risiko for at den kan forverres.

Det virker som om dere har vokst fra hverandre, at det som holdt dere i aktivitet sammen var hunden. Man kan ikke basere samholdet i et forhold på hverken en hund eller et barn.

Og om dere skulle få barn når han hemmes så mye av sin OCD, så vil du i stor grad stå alene om alt av stell, samt at huset trolig også må holdes unaturlig strøkent til enhver tid for at han ikke skal tilte, dere vil trolig trenge mye ekstra klær og sengetøy til baby pga. hans tvangstanker osv. osv. Slik han er nå så virker det som om han liker ideen om å være glad i barn, men at han ikke har noe virkelighetsnært forhold til hva det faktisk krever å få barn.

Og oppi alt dette har dere knapt sex lenger, og dere har knapt felles interesser.

Selv hadde jeg nok gått, for jeg hadde rett og slett ikke orket å fortsette å leve på denne måten. Og jeg ville ikke fått barn med en mann som sliter såpass med OCD før han hadde gått i behandling og blitt vesentlig bedre. Og de årene det trolig tar spørs det om du har tid til å vente, mtp. alder.

 

Men dette er ditt liv, din fremtid, så du må finne ut hva som er riktig for deg! Kanskje greit å snakke med en fagperson som kan mer om OCD også.

 

Anonymkode: e2c88...54d

Ts her. Han går ikke behandling for OCD nå og sier det først blir aktuelt om han kjenner at det forverrer seg hvis vi får barn. Han er av typen som ikke tror psykologer hjelper stort.

Jeg er enig i det du beskriver rundt barn og OCD og er selvsagt bekymret og har delt det med han. Eksempelvis at det vil bli mer rot, at barn får rifter og hull i klær uten at vi kan kjøpe nytt hele tiden og selvsagt kan ødeleggelse ting i hjemmet, at de må få lov til å leke i søla osv. Han er jo hundre prosent enig i dette, men hvordan det blir vet jeg ikke før vi eventuelt får barn sammen. 

Enig i at et forhold ikke kan baseres på verken barn eller hund og at det ikke er et godt tegn med lite sex og interesser. Jeg innser at jeg må ta en alvorsprat med han hvor jeg deler tankene mine om alt i innlegget mitt. Bare viktig for meg at han skjønner at jeg jo vil være sammen med han, men at disse tingene gjør meg usikker. Også veldig redd for at praten kommer som et lyn fra klar himmel på han sier hverdagen jo er fin.

Anonymkode: 584a8...45e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Tviler på at ts snakker om diagnosen ocd, men heller som en beskrivelse. Eks når noen bretter ting pent inn i et skap etter farger. 

Står heller ingen sted at han sliter og hemmes av ocd. Men at han liker å ha det rent. Vi er mange som liker det, uten at vi er syke av den grunn. 

Anonymkode: d5203...b67

Ts her. Er snakk om diagnose OCD her, dessverre. Han har ikke fått den hos legen, men sier selv han har det. Han kaster alt av klær og ting med den minste lille skavanker (lite merke som jeg typ ikke ser osv). Eksempelvis måtte han kjøpe ny løpejakke til meg fordi jeg falt og fikk en bitteliten rift som jeg sa jeg kunne sy. Han kan også bruke flere timer på å klippe tånegler fordi han må passe på at det blir perfekt og at det ikke kommer negler noen steder på badet (bærer uten badeteppe, støvsuger nøye osv). Høres kanskje ikke ille ut, men når det er sånn med de fleste ting blir det mye. Jeg er veldig ryddig selv, men ikke sykelig. Han vil ikke til psykolog, men sier at det kan bli aktuelt om det blir for ille hvis vi får barn. Samtidig håper han at det å få barn gjør at han bare ikke kan (pga mangel på tid) utføre alle handlingene og ritualene OCDen vil han skal og at det kan gjøre ham bedre.

Anonymkode: 584a8...45e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Enig i dette.

Synes dere bør ta praten. Enten så satser dere eller så lar dere være. Du kan selvfølgelig finne på ting i helger og reise selv eller med andre, men jeg vet med meg selv at da jeg gjorde dette, så styrte jeg meg vekk fra partner mentalt. Ikke bevisst, men det ble resultatet. Jeg ble mer og mer "selvstendig", fikk mer liv på siden av forholdet, hadde mer å fortelle, tenke på og snakke om og kjedet meg enda mer i min partners selskap. Han jobbet og så på tv. Ellers hadde han ingen interesser.

Du skriver dere finner på noe iblant. Hva er iblant?

Og vet du om han selv har lyst til å leve et liv med jobb, trening og tv og ikke noe annet? Misforstå meg rett, det er jo helt fint hvis man vil det, men jeg hadde ikke orket dette. Jeg kan fint være inne og kose meg med kjæreste og tv, men jeg er avhengig av aktivitet og hobby også, og at vi gjør noe sammen ganske ofte, som ikke er å sitte passivt foran en skjerm. Kanskje har han selv egentlig lyst til å gjøre noe mer, men han har havnet i en spiral e.l.

Til syvende og sist er det følelsene dine som bestemmer om du skal være med ham eller ikke, ikke argumentene dine, men jeg ville uansett tatt en grundig orst om hva du tenker og spørre ham om hva han tenker. Når det gjelder bryllup og barn, kjenner jeg meg ikke igjen. Bryllup forbinder jeg meg logistikk, og barn forstår jeg at jeg blir glad i når de kommer. Men det er ikke ting jeg gleder meg til og tenker masse på. Her relaterer jeg mer til ham.

Anonymkode: 830dc...806

Ta her. Jeg vi har tenkt på at jeg først skal prøve å begynne å finne på mer selv (alene og med venner), også reise på kortere weekendturer alene. Samtidig er jeg redd for at dette skal føre til det du beskriver. Jeg får vel kanskje prøve? Og håpe at det gjør at jeg enten får det bedre og også trives mer i forholdet eller enda bedre, at han blir fristet til å være med mer på ting jeg gjør. Ref den spiralen du nevner at han kanskje er i. Har nemlig tenkt tanken selv.

Enig i at jeg bør ta en prat med han. Bare veldig usikker på hvordan jeg skal vinkle det? Vil ikke at han skal bli livredd og tro at det nå blir slutt, for jeg vil jo virkelig at det skal være oss om disse tingene bedrer seg.

Interessant å lese at du relaterer mer til han hva gjelder barn og bryllup. Kanskje jeg overreagerer hans reaksjon på dette? 

Anonymkode: 584a8...45e

[AnonymBruker]

Det virker som dere har et bra fundament men at forholdet er i ferd med å dø. Innen ti år kommer du til så si dere bare er "venner". Men nå har dere sannsynligvis barn og et brudd blir mye, mye vanskeligere. 

Noe må skje. Han virker veldig passiv. Og lat (?) Hvorfor er han det nå hvis han ikke var sånn før? 

Du beskriver hvordan du ser det. Men hans side av historien vet vi ikke. Et forhold krever innsats hvis det skal leve. Det må komme fra begge. Samtidig må man tåle at man er forskjellige. 

En prat rundt dette er absolutt å anbefale. 

Anonymkode: 4d612...87b

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått videre nå før det er for sent med barn etc. å komprimere seg selv hele tiden tror jeg usunt for alle parter

Anonymkode: cc6dd...5a1

[AnonymBruker]

Bare mengden sex hadde gjort at dette ikke var et forhold for meg. Vi har vært sammen litt kortere enn dere, men har hele veien hatt sex 1-3 ganger for dag. 

For meg er sexlyst like viktig som mange andre faktorer i forholdet, det er intimiteten som gjør øss til kjærester og ikke bare venner som bor sammen, eller enda verre "gode til å samarbeide " relasjonen.

Min mann har ikke OCD, men er en overtenker og tidvis katastrofetenker. Uhyre forskjellige på det punktet, men jeg elsker han med alle pluss og minus når VI er bunnsolid. 

Anonymkode: d5d1f...c48

[Egenskap]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg kunne gjerne tenke meg å høre andres meninger om mitt forhold for å få et perspektiv utenfra. Jeg er klar over at det til syvende og sist er JEG som må ta et valg om dette forholdet er rett for meg, men nysgjerrig på om dette er et forhold som andre hadde blitt i. Er gresset grønnere på andre siden eller ikke?

Som person er jeg lojal. Familie, trygghet og partnerskap er utrolig viktig for meg. Jeg fyller 30 år i år og drømmen som jeg har hatt siden jeg var liten jente nærmer seg med stormskritt. Min samboer og jeg har vært sammen i fem år og bodd sammen i to. Hvis jeg skal forklare forholdet vårt vil jeg si det er et stabilt, trygt og godt forhold preget av tillit og en varme for hverandre. Jeg har ikke et vondt ord å si om min samboer. Han er rettferdig, snill, omtenksom og en flott fyr. 

Vi deler noen interesser og vi begge trives med eksempelvis rolige helger bestående av god mat, trening og tur. Etter at hunden vår døde i fjor vil dessverre ikke min samboer lenger være med på turer (han synes det er kjedelig uten hund) og vi har landet på at ny hund ikke er aktuelt nå. Det har ført til at han er veldig mye inne og hjemme når han ikke er på jobb eller tar seg en treningsøkt. Jeg som person liker å ha litt flere baller i luften og savner at vi finner på mer ting sammen. Både alle turene vi gikk (lokalt og lenger unna) da vi hadde hund, farte steder i helger og en reise iblant. Han derimot har ikke dette behovet og synes det er helt prima med kvelder etter jobb bestående av tv. Samme i helger. Selvsagt finner vi på noe i blant, men det er ikke så ofte. Reise for han er ofte uaktuelt fordi han ikke har så god råd, selv om jeg sier at jeg veldig gjerne vil spandere på ham (tjener en god del mer) fordi det er viktig for meg at vi får opplevelser sammen. Det går i blant igjennom, men ikke så ofte. Med andre kjeder jeg meg litt i vårt forhold sammen.

Jeg vil også legge til at vi sjelden har sex. Kanskje en gang hver 6-8 uke. Sånn har det merkelig nok blitt etter vi ble samboere. Har alltid hatt mer sexlyst en han, selv om jeg ikke har en voldsom lyst, men synes dette er veldig lite. Jeg prøver å ta initiativ ganske ofte. Han er enten sliten, eller så passer det ikke/blir for mye styr. Dette henger sammen med at han har en del OCD, og liker at det er rent og at han føler at vi da må bytte sengetøy osv. 

Den siste tingen som gjør meg lei meg er dette med barn og bryllup. Han sier han vil ha barn, men at han aldri har kjent på en lyst til å få det «her og nå». Og at det er veldig mye med det å bli far han gruer seg til. Det går mest på det praktiske, søvn og at det er slitsomt med barn. Han gleder seg derimot til å leke med barnet og kjenne på den kjærligheten han hører andre foreldre ha for barn. Men han sier rett ut at han ikke kjenner på så mye glede med å få barn, men at han skjønner det er en del av pakka med å være sammen med meg og at det sikkert blir bra på sikt. Han har ikke noe behov for bryllup. Jeg på min side har alltid drømt om 2-3 barn og synes det er sårt at både barn og bryllup ikke er noe han gleder seg til på samme måte.

Alt i alt gjør punktene meg ovenfor totalt at jeg blir usikker. I hverdagen har vi det stort sett veldig fint, men det er når jeg kjeder meg hvis det går mange helger uten at vi gjør noe eller lange perioder uten sex og reise at jeg føler meg nedstemt og blir usikker. Det at han ikke er så engasjert rundt verken barn eller bryllup er også sårt som nevnt. Samtidig er han oppriktig en tvers gjennom god fyr, kjekk å se på og kjærlig mot meg. Vi har en kjærlighet til hverandre og en varme som er deilig å kjenne på. Samtidig føler jeg meg litt ensom og som at livet står litt stille.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette forholdet? Hva hadde dere kjent om dere var meg? 

Anonymkode: 584a8...45e

Barn er best å få når man er 19 år og 25 år, så alt sier at du er på overtid. Siden deres dialog har stagnert, da er det veldig voldsomt dere er det femte året sammen... Du er blitt fastlåst, og dette er vel det enhver kvinne kvier å komme i og som har stått i samme dilemma som deg forut. Det er en rekke historier der ute, som ikke er blitt sitert eller skrevet om, men som kvinne kjente på den samme følelsen selv...