Kronisk sykdom og dårlig samvittighet

[slitensjel]

Lang og kaotisk tekst, beklager på forhånd. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette en gang, trenger kanskje bare å lufte litt

 

Jeg er i 20-årene og har vært kronisk syk nesten hele livet. Tenårene og tidlig 20-årene var sterkt preget av mange innleggelser både på somatisk og psykiatrisk avdeling. Hadde tidligere alvorlig bulimi, men fikk super hjelp og har ikke kastet opp på over 1 år.
Har og en del traumer fra barndommen, diagnostisert med kompleks ptsd og har ingen kontakt med far i dag som følger.

 

Det siste 1-1,5 året har helsen min dessverre forverret seg betraktelig. Jeg har ekstremt mye smerter i kroppen, spesielt mage, rygg og bekken, hjernetåke, lyssensitiv, konstant utslitt, dårlig søvn osv osv osv. Det har toppet seg nå, og siden sommeren har jeg vært innlagt 7-8 ganger med voldsom oppkast/brekninger som varer noen dager uten at legene finner noen grunn. Alle blodprøver er greie, MR, CT, ultralyd osv viser ingen funn som kan forklare verken generell dårlig allmenntilstand eller disse episodene med oppkast. Er henvist til både gastroskopi og laparoskopi også, men det tar tid. Jeg har blitt svært begrenset i hverdagen, blir veldig fort sliten både i kropp og hode, er helt ødelagt f.eks. etter å ha vært på middag borte, legetime eller en tur på senteret. Det er konstante smerter i varierende grad, men har ikke hatt en eneste dag uten smerter siden det begynte.

 

Jeg og samboer ble sammen rett før dette startet for 1,5 år siden. Han visste om historien min og hvordan ting lå an, men det var ikke på langt nær i den grad det nå har blitt. 

 

Tror nå jeg i tillegg har gått inn i en heftig depresjon (diagnostisert med tilbakevendende depresjon). Gråter flere ganger om dagen, stressa for når neste runde med oppkast og sykehus kommer, redd for å ikke finne grunn til smertene, greier ikke tenke klart. 

 

Den dårlige samvittigheten ovenfor alle rundt meg som bekymrer seg spiser meg opp innvendig, men spesielt vondt gjør det ang samboeren min. Jeg føler veldig på at jeg holder han tilbake på ting han ønsker å gjøre (han er aktiv og energisk, liker å trene og være i naturen og gjør dette alene), når vi har pratet om det sier han ærlig at han savner litt eventyr og at han føler han ikke kan være så energisk som han egt er når han ser at jeg har vondt eller er lei meg. Jeg prøver å ikke være mutt og stille, men jeg har vondt hele tiden og blir så ekstremt sliten av inntrykk at det dessverre ofte ikke er til å unngå.
 

Vi har begge stort ønske om barn, men jeg har begynt å tvile på om det faktisk lar seg gjøre og om jeg noen gang kommer til å være i såpass god stand igjen at jeg kan ta vare på et barn. Han sier han elsker meg, ikke vil gå fra meg, og at vi finner ut av dette sammen, men jeg ser hvordan det påvirker han og det gjør så vondt. Jeg elsker han så høyt og hater meg selv for at jeg holder han tilbake, at jeg ikke orker så mye og egt generelt at han bærer byrden av å ha en syk partner (vil bare legge til at jeg gjør definitivt mest husarbeid og slikt så det er ikke der det skorter)

 

Alt føles så usikkert og håpløst og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har bestilt time hos legen om noen dager for å snakke om oppstart av antidepressiva igjen

 

Noen tanker?❤️‍🩹

[AnonymBruker]

Lurt å få medisiner. Ta tiden til hjelp, en søndagsmorgen om ti år står du kanskje på kjøkkenet og lager frokost med ditt livs store kjærlighet og ikke har en bekymring i verden. Prøv å beholde håpet.

Anonymkode: 75cc1...18c