Råd angående evtentuelt samlivsbrudd ??

[AnonymBruker]

For 20 år siden møtte jeg min mann. Hverken han eller jeg vet helt hvorfor vi endte opp sammen. Vi var vel litt forelska, men det var ikke sånn voldsomt. Det var praktisk, det var trygt, det føltes greit da. Nå har vi tilbragt halve livet sammen, og vi vet begge  at vi sannsynligvis valgte feil, selv om vi har et helt greit liv. Familien fungerer godt, barna er store og de  er veloppdradde og har det fint, økonomi er på stell og alt er helt harmonisk. Men vi kjeder oss begge to. Vi er enige om at når ungene flytter ut skal huset selges, og vi er mer og mer sikre på at vi den dagen ikke skal bo sammen lenger. Vi snakker da en 5 års tid frem. 

Jeg har for 3 år siden møtt en fyr via jobben  som har vært en god venn, og som jeg har vært ekstremt betatt av (uten å gjøre noe med det). Nå er han singel og sier han gjerne vil prøve et forhold med meg. Alt i meg skriker ja, men jeg tror jeg kommer til å angre. Han har barnehagebarn til tross for at han er godt voksen (vi er begge i slutten av 40 årene), jeg er ferdig med små barn. Han har ikke spesielt  ryddig økonomi, ikke 100% jobb, ikke bolig. Han må ut på leiemarkedet typ hybel når han nå flytter fra sin kone. Vi jobber i samme firma, hos oss er det ikke lov å jobbe med noen man er i nær relasjon med, så en av oss må bytte jobb. Ingen av oss vil det. 

Skal jeg virkelig gjøre dette? Eller skal jeg la familieliv hjemme gå sin gang som planlagt i 5 år til?  For selv om jeg er ekstremt betatt nå så kommer hverdagen i alle forhold. Og det jeg har nå er mye mer stabilt og harmonisk enn hva man kan drømme om, og hva jeg hører alle mine venner snakker om. Det er bare dønn kjedelig fordi det ikke er, og aldri har vært noe lidenskap og begjær, kun vennskap. Men kanskje det er det som fungerer best  på lang sikt?
Noen med lignende erfaring som kan gi noen gode råd på veien?

Anonymkode: ffa2f...0b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nå er han singel og sier han gjerne vil prøve et forhold med meg. Alt i meg skriker ja, men jeg tror jeg kommer til å angre. Han har barnehagebarn til tross for at han er godt voksen (vi er begge i slutten av 40 årene), jeg er ferdig med små barn. Han har ikke spesielt  ryddig økonomi, ikke 100% jobb, ikke bolig. Han må ut på leiemarkedet typ hybel når han nå flytter fra sin kone

Les dette om og om igjen. Han søker tryggheten du utstråler for å slippe å være alene på en hybel med dårlig økonomi. Det er en stor sjanse for at du blir utnyttet her.

Hva du skal gjøre med forholdet ditt kan jeg ikke si noe om, men jeg tror ikke denne kollegaen er en gullfugl akkurat.

Anonymkode: a1c1d...16c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Les dette om og om igjen. Han søker tryggheten du utstråler for å slippe å være alene på en hybel med dårlig økonomi. Det er en stor sjanse for at du blir utnyttet her.

Hva du skal gjøre med forholdet ditt kan jeg ikke si noe om, men jeg tror ikke denne kollegaen er en gullfugl akkurat.

Anonymkode: a1c1d...16c

Har tenkt tanken ja! Og jeg tror definitivt ikke det er noe gullfugl i han  i det hele tatt. Det ironiske er at alle sa at jeg hadde skutt gullfuglen da jeg møtte mannen min den gangen. Og alle ser på forholdet mitt til han som det perfekte forhold. Og det er jo på en måte det, bare dønn kjedelig og helt fritt for lidenskap. Hverken mannen min eller jeg er interesserte i et sånt liv i 40-50 år til selv om det er harmonisk.

Anonymkode: ffa2f...0b3

[AnonymBruker]

Kan du ta noen spennende valg i livet nå som ikke handler om å gå fra mannen din? Noe som vil gjøre livet mindre kjedelig? Kan følelsen av at dere har et kjedelig samliv egentlig være en midtlivskrise eller lignende? Hva vil du gjøre for deg selv? Hva skal til for at du skal føle deg levende?

Anonymkode: 4f85d...873

[Trolltunge]

Altså jeg satset selv på mann som bodde i liten hybel, ikke eide mer enn sine klær og ikke hadde ryddig økonomi eller god inntekt, og det angrer jeg ikke på, men da var jeg 27 år. Da jeg leste det du har skrevet her skrek det bare "Nei, nei, nei ikke gjør det!!!!" inni meg. For jeg HAR så definitivt angret noen tusen ganger tidligere, og ikke pokker om jeg hadde orket noe slikt nå i voksen alder. Barn i tillegg! Og han er ikke engang skikkelig ute av forholdet og etablert for seg selv. Klart han er ivrig etter en kvinne som kan ordne opp i alt for ham. 

Du skjønner nok hvorfor han her blir singel nå. Ikke overta problemet! 

Endret i går, 01:22 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Jeg kjenner han godt nok, og forsåvidt kona også, så jeg skjønner hvorfor det blir slutt med dem. Og han er en utrolig god venn av meg, og kanskje det er det han skal forbli. 
 

TS

Anonymkode: ffa2f...0b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Kan du ta noen spennende valg i livet nå som ikke handler om å gå fra mannen din? Noe som vil gjøre livet mindre kjedelig? Kan følelsen av at dere har et kjedelig samliv egentlig være en midtlivskrise eller lignende? Hva vil du gjøre for deg selv? Hva skal til for at du skal føle deg levende?

Anonymkode: 4f85d...873

Selvsagt kan jeg ta gøyale valg som ikke involverer mannen. Det gjør jeg stadig. Men på det festlige planet lever vi to forskjellige liv under samme tak. Mannen gjør gøye ting med sine venner, jeg med mine. Aldri noe felles, annet enn med barna som ikke er barn lenger men snart voksne. 
Men nå har jeg gått hele mitt voksne liv uten å være forelska, det er kanskje det jeg savner siden jeg trekkes mot denne kompisen min? Trenger uansett at noen snakker meg til fornuft, for jeg ser jo at det fort kan bli et veldig slitsomt liv om jeg velger gå nå og starte på nytt med en med en unge på 5 år. Og ikke bare ungen, alt det andre som følger med også. 
TS

Anonymkode: ffa2f...0b3

[AnonymBruker]

Har du prøvd å gjøre det spennende med mannen din da? For meg ville harmoni og trygghet stått høyt på prioriteringslista og tenkt at gresset mest sannsynlig ikke er grønnere på andre siden. 

Jeg har selv vært sammen med mannen min i mange år og forelskelsen er nok litt borte her også og hverdagen litt som deres.  Her er det ingen annen mann men jeg (vi) har tenkt å sammen gjøre livet mer spennende.  Sammen sette oss noen mål, plukke ut opplevelser vi vil oppleve og ting vi vil gjøre. Kanskje dere kan prøve det? Jeg tenker at man skaper sin egen lykke og om det blir med mannen din eller ikke er det bare dere som kan finne ut.

Men tenker at du selv må finne ut av det og det må du gjøre før du hopper over til en ny mann tenker jeg. 

 

Anonymkode: d8b52...723

[AnonymBruker]

Høres ut som du egentlig bare kjeder deg? Noe som er helt normalt når man har vært sammen i mange år. Det er mange som går fra hverandre, men de fleste jeg kjenner har angret bittert i etterkant når de har innsett hva de har ødelagt. 
 

Kanskje dere kan finne gnisten når barna har flyttet ut?  Jeg hadde ikke gått fra det trygge , til det du beskriver her.
Mine og dine barn, småbarnslivet helt på nytt, en mann med ustabil økonomi osv… 

Anonymkode: 44ad9...f23

[AnonymBruker]

Livet er for kort til å leve uten lidenskap og begjær. 

Jeg bor heller på hybel med lite penger og en mann jeg elsker å være med, enn i en villa med en jeg ikke vil være med. 

Men selv jeg som er litt håpløs romantiker ser jo at rasjonelt sett så høres det ikke ut som verdens beste valg å gå for denne nye mannen. Jeg tenker også litt sånn, at man ikke skal bare hoppe fra en seng til den neste. Du skal gå fra mannen din, fordi dere vil gå fra hverandre. Uavhengig av andre. 

Og da tenker jeg litt sånn - når dere skal gjøre det uansett, hvorfor vente.. du lever bare en gang. Skal du - og mannen din - finne kjærligheten, så må dere først avslutte forholdet dere har nå. Å utsette det uunngåelige bruddet kan være komfortabelt på et vis, men det er også litt bortkasta liv. Og når det kommer til barn i skilsmisse, så har jeg sett mange tilfeller hvor det var verre med de voksne barna enn de unge, hørt nok av dem som har sagt at de var sammen for lenge pga barna men i etterkant så at de - også for barnas del - burde skilt seg mye før, at det var helt feil for alle å vente.

Det finnes også de som angrer på skilsmisse som ble tatt ut litt fordi man kjedet seg, da... men det virker som dette er noe dere begge vet dere skal uansett, og da er det ikke noe poeng i å dra det ut. 

Men finn deg sjæl som singel, ikke hopp rett inn i et rebound-forhold. Det er jo det han vil. Man må klare, å være enslig litt. Han må få sitt på stell også.

Anonymkode: 04d61...e21

[Sansx]

Bo for deg selv og vær særboer. Da slipper du å føle at du blir snyltet på. Så kan du oppleve forelskelse med han.

Det er ikke greit for barna hans uansett at han hopper inn i nytt samboerskap så fort. 

[Hareena]

Hva om gresset ikke er grønnere på den andre siden likevel?

At charterferie ved barnebassenget kraftig sponset av deg ikke er spesielt spennende?

Den romantiske middagen etterfulgt av forventet elskov gikk i vasken fordi barnevakten ble syk?

Ser du fram til å rydde og vaske etter andres småbarn eller vil du leve kun for barnefrie partallsuker?

Søke andre jobber for å leve heftig med en deltidsarbeidende, blakk, hybelleilighetsbeboer?

Tenk om du angrer når hverdagen kommer og den nye mannen og den nye jobben overhodet ikke var det du håpet på?

Kanskje har mannen din våknet og funnet seg ei grepa dame, så sitter du der og har rotet til livet ditt pga kjedsomhet - en trygghet som mange her inne misunner deg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

For 20 år siden møtte jeg min mann. Hverken han eller jeg vet helt hvorfor vi endte opp sammen. Vi var vel litt forelska, men det var ikke sånn voldsomt. Det var praktisk, det var trygt, det føltes greit da. Nå har vi tilbragt halve livet sammen, og vi vet begge  at vi sannsynligvis valgte feil, selv om vi har et helt greit liv. Familien fungerer godt, barna er store og de  er veloppdradde og har det fint, økonomi er på stell og alt er helt harmonisk. Men vi kjeder oss begge to. Vi er enige om at når ungene flytter ut skal huset selges, og vi er mer og mer sikre på at vi den dagen ikke skal bo sammen lenger. Vi snakker da en 5 års tid frem. 

Jeg har for 3 år siden møtt en fyr via jobben  som har vært en god venn, og som jeg har vært ekstremt betatt av (uten å gjøre noe med det). Nå er han singel og sier han gjerne vil prøve et forhold med meg. Alt i meg skriker ja, men jeg tror jeg kommer til å angre. Han har barnehagebarn til tross for at han er godt voksen (vi er begge i slutten av 40 årene), jeg er ferdig med små barn. Han har ikke spesielt  ryddig økonomi, ikke 100% jobb, ikke bolig. Han må ut på leiemarkedet typ hybel når han nå flytter fra sin kone. Vi jobber i samme firma, hos oss er det ikke lov å jobbe med noen man er i nær relasjon med, så en av oss må bytte jobb. Ingen av oss vil det. 

Skal jeg virkelig gjøre dette? Eller skal jeg la familieliv hjemme gå sin gang som planlagt i 5 år til?  For selv om jeg er ekstremt betatt nå så kommer hverdagen i alle forhold. Og det jeg har nå er mye mer stabilt og harmonisk enn hva man kan drømme om, og hva jeg hører alle mine venner snakker om. Det er bare dønn kjedelig fordi det ikke er, og aldri har vært noe lidenskap og begjær, kun vennskap. Men kanskje det er det som fungerer best  på lang sikt?
Noen med lignende erfaring som kan gi noen gode råd på veien?

Anonymkode: ffa2f...0b3

Kan ikke du og mannen planlegge en reise eller noe for å få litt mer spenning i forholdet? Dere kjeder dere.

Anonymkode: e3158...281

[Carrot]

Personlig vllle jeg ikke gamblet bort det som oppleves som solid, trygt og behagelig for noe som så tydelig er alt annet enn dette. Denne illusjonen om at parforhold og tosomhet skal ha stormfulle høyder og bare godværsdager er egentlig skremmende, et godt parforhold har så innmari mye mer av det som oppleves som forutsigbart, trygt og solid enn det som er følelser i full flyt, spesielt de som bare varer og varer og varer. Der man VET hvor man har hverandre, der dialogen flyter uten at man anstrenger seg og der hverdagen bare fungerer slik at man slipper høye skuldre og stress - jeg ville valgt det over karusellen med følelser hver eneste gang om det var meg fordi jeg kjenner verdien i å ha det slik kontra den å leve uten det trygge og "kjedelige" i en solid realsjon som "bare er god" tross alt. 

[AnonymBruker]

Ikke undervurder trygghet og stabilitet. Høres ut som det er mye kjærlighet og respekt i ekteskapet ditt. Som andre skriver, finn på noe som gir dere nye opplevelser sammen. Det er mye som er viktigere i livet enn kortvarige følelser av tiltrekning, du risikerer å angre ved å satse på en så rotete fyr som kollegaen din. Kjemien faller fort når omstendighetene blir såpass utfordrende.. Jeg synes det er mye mer romantisk å bruke viljen til å jobbe med det forholdet du har.

Anonymkode: cb1bf...0ef

[AnonymBruker]

Greia er at som voksen får de færresten den sinnsyke forelskelsen og sommerfuglene som hører ungdommen til. Vi er full av hormoner da, så alt blir så forsterket. I den grad det skjer som voksen forsvinner det fort. Så da sitter du der med neste og kjeder deg like mye. 

Anonymkode: 6db99...e2b

[AnonymBruker]

Takker for alle gode råd, det er slike ting jeg trenger å høre. ❤️

Livet som skilt fra nåværende mann blir neppe bedre på lang sikt, og det trenger jeg å få høre fra flere hold. Ja, vi kjeder oss. Ikke bare litt, men mye. Grunnen til at vi snakker om å flytte hver for oss når barna er ute av redet er fordi vi ikke vet hva vi skal snakke om lenger uten dem. Men det er jo noe vi må finne ut av. 
Og med denne nye mannen, som jeg kommuniserer svært godt med, blir nok livet vanskeligere. Økonomisk er jo en ting, det blir ikke ille, men slett ikke bedre for min del. For hans del derimot, er nok jeg en gullfugl økonomisk sammenlignet med der han er nå. Men det fornuftige er at han forblir en god venn.

Anonymkode: ffa2f...0b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takker for alle gode råd, det er slike ting jeg trenger å høre. ❤️

Livet som skilt fra nåværende mann blir neppe bedre på lang sikt, og det trenger jeg å få høre fra flere hold. Ja, vi kjeder oss. Ikke bare litt, men mye. Grunnen til at vi snakker om å flytte hver for oss når barna er ute av redet er fordi vi ikke vet hva vi skal snakke om lenger uten dem. Men det er jo noe vi må finne ut av. 
Og med denne nye mannen, som jeg kommuniserer svært godt med, blir nok livet vanskeligere. Økonomisk er jo en ting, det blir ikke ille, men slett ikke bedre for min del. For hans del derimot, er nok jeg en gullfugl økonomisk sammenlignet med der han er nå. Men det fornuftige er at han forblir en god venn.

Anonymkode: ffa2f...0b3

Begynn jobben nå, ikke vent 3-5 år.. Hva med at dere bytter på å planlegge en «date night», f.eks hvis du liker en spesifikk type mat, eller aktivitet, så ordner du med en opplevelse rundt dette og overrasker ham, bare få ham til å sette av tid i forkant. Og så er det hans tur til å planlegge noe. Kan også gjøre mer ut av det, reise til en annen by med mer planlagt innhold - skikkelig koselig og gøy måte å bli kjent med hverandre på nytt! Engasjer deg i ham, hva tenker han på, hva er hans meninger, hvordan er jobbhverdagen for tiden, etc etc. Virker som dere har glemt å ha gode møtepunkter med hverandre i hverdagen.

Anonymkode: cb1bf...0ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Selvsagt kan jeg ta gøyale valg som ikke involverer mannen. Det gjør jeg stadig. Men på det festlige planet lever vi to forskjellige liv under samme tak. Mannen gjør gøye ting med sine venner, jeg med mine. Aldri noe felles, annet enn med barna som ikke er barn lenger men snart voksne. 
Men nå har jeg gått hele mitt voksne liv uten å være forelska, det er kanskje det jeg savner siden jeg trekkes mot denne kompisen min? Trenger uansett at noen snakker meg til fornuft, for jeg ser jo at det fort kan bli et veldig slitsomt liv om jeg velger gå nå og starte på nytt med en med en unge på 5 år. Og ikke bare ungen, alt det andre som følger med også. 
TS

Anonymkode: ffa2f...0b3

Kanskje dere skal virkelig jobbe med å gjøre kjekke ting sammen? Og gå litt i parterapi? 

Jeg kjedet meg i forholdet og følte at alt var feil. Det var litt sånn "er dette alt?" Etter mye sorg og terapi og alr mulig måtte jeg bare gå fra han for jeg fikk det ikke til å fungere. Men gud, gresset var virkelig ikke grønnere på den andre siden.. Etter noen år klarte jeg å kjempe min eks tilbake og etter dette har vi hatt det veldig bra, og jeg setter sånn pris på han og er stolt over han, og oppriktig glad for å ha han i livet mitt. Jeg har blitt spurt av noen venninner om jeg angrer på den perioden der det var slutt, og det er litt todelt. På den ene siden angrer jeg som en hund på smerten jeg utsatte han og meg og de rundt oss for. Og all fortvilelsen og sorgen. På den andre siden er jeg glad for å ha erfart at det bare er drit der ute. Nå trenger jeg ikke å lure på om det kunne ha vært bedre med noen andre, jeg har det absolutt godt der jeg er, og er veldig heldig. Men folk flest lever et ganske kjedelig standardliv. 

Anonymkode: 63e56...f3e

[AnonymBruker]

Denne kollegaen vil ha «noen å gå til» når han går fra kona. Ikke vær den personen. 

Hvis brudd virkelig er det rette for dem, så har han det bedre alene og det er «nok». Se hvordan han takler singellivet og om han får stell på ting.

Anonymkode: 9cd0f...dd5