Trans(barn) på 90-tallet

[AnonymBruker]

Gikk på skole med ei kjønnsopperert i 96,første jeg hadde hørt om.Men jeg syntes ikke det var noe rart.Nesten så jeg syntes det er mer rart nå,for nå er det så veldig mange som er så mye "rart" om man kan si det sånn.Nesten en skummel trend.

Anonymkode: 4808f...ca3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

De fantes selvfølgelig da også, men det var mer skjult av flere grunner.

Det var mer tabu (og farlig) å være annerledes. Bare det å være homofil var en stor greie. Folk visste ingenting om transpersoner og folk frykter som kjent det som er ukjent. Når folk er redde kan de bli aggressive...

For å lære behøver vi informasjon og det var ikke så tilgjengelig som i dag. Vi hadde ikke internett, så hvis man ville lære noe måtte man på biblioteket.

Fordi vi ikke hadde internett fikk vi ikke vite om flere enn den ene som bodde i vårt nærmiljø. Det virker som om så mange er trans i dag, men det er ikke så mange fler enn før. Vi får bare vite om det oftere pga. det at internett eksisterer.

Anonymkode: e8aea...acf

Det spørs hvordan man ser dette.

For det første var ikke det å eksperimentere med kjønnsidentitet noe nytt; David Bowie hadde for lengst vist dette på 70-tallet, og alle visste at Elton John var homofil.

Og for det andre hadde man i alle fall i byene en mer avslappet holdning enn idag; da jeg var sosialklient på 90-tallet, hadde man bak skranken på sosialkontoret en åpen transe (mann kledd ut som en kvinne), og jeg selv syntes han var skikkelig kul som var annerledes, noe sikkert også mange andre mente; dette var i en tid med Seinfeld og ironi på TV-skjermen, og det var OK å teste ut grenser; de som derimot moraliserte eller følte seg krenket, ble sett på som mer eller mindre sprø.

Eksperimenterte selv med 60-talls hippie-stil, og gikk ut på byen i feminine klær inspirert av 60-tallets musikere; noen kom med dritt eller slengbemerkninger, men mange syntes skinnbukser og blondeskjorte, håndjern rundt halsen, et ekte jernkors med tekst mot EU, eller hippeklær var tøft; det å være annerledes var kult og akseptert blant de "rocka". Eller visittkort med ironisk reklame for narkotika. På Musikkens dag stilte jeg opp på scenen i skinnbukser, viftet med en machete der jeg spiddet en Barbie-dukke i protest mot slankehysteriet og forsøkte å sette fyr på EU-flagget; dette var rock'n roll, og noe man kunne gjøre; Idag hadde dette vært utenkelig.

I dagens samfunn, der en stor del av klientene på sosialkontoret er fra en annen kultur der det å være annerledes ikke er like naturlig, tror jeg omtalte transe ville møte store utfordringer, og nettopp fordi man "skal" være så inkluderende, er en del mennesker møkk lei av dette, og selv de ville sett på vedkommende som enda en som kjempet om oppmerksomheten. Og hadde jeg som ung gått ut i klærne jeg gikk i da, hadde jeg før eller senere blitt slått ned.

Så ironisk nok føler jeg, som opplevde det glade 90-tallet og eksperimenterte med grenser da, at dagens "tolerante" samfunn er alt annet enn tolerant; tvert imot ville stilen min på 90-tallet ha møtt en mur av fordommer idag.

Anonymkode: dba86...409

[AnonymBruker]

Jeg er 94 modell. Merket det ikke mens vi gikk på barne og ungdomsskolen. Men når jeg startet på vgs endret ei jente seg og byttet kjønn til gutt. Var egentlig overraskende fordi hu alltid hadde gått med fine tunikaer/kjoler og langt hår og året etter endrer hu hele seg. Fortsatt et vakkert menneske.

Anonymkode: 24e76...a91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dere som hadde barn på 90-tallet, eller selv var barn på 90-tallet. Var det vanlig at barn var trans på den tida?

Jeg er 96-modell. Ingen i oppveksten min var trans. 

Anonymkode: c680d...450

Jeg er født i 84. Og var ei jente som jeg ville gjettet på følte seg som trans når hun ble eldre, men det er bare ren gjetning. Bortsett fra det så var ikke dette noe jeg så før jeg ble eldre 

Anonymkode: 73cf1...77a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

For det første var ikke det å eksperimentere med kjønnsidentitet noe nytt; David Bowie hadde for lengst vist dette på 70-tallet, og alle visste at Elton John var homofil.

 

Anonymkode: dba86...409

Du kan ikke sammenligne David Bowie eller Elton John med Henrik og Lise fra Kløfta (eller Sandnes eller Bodø eller Alta eller Steinkjer....). Når man er verdensberømt og styrtrik tillater omverdenen omtrent hva som helst. Det er veldig mye vanskeligere å prøve å leve et normalt og vanlig liv med eksperimentering med kjønnsidentitet.

Anonymkode: be20d...45e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du kan ikke sammenligne David Bowie eller Elton John med Henrik og Lise fra Kløfta (eller Sandnes eller Bodø eller Alta eller Steinkjer....). Når man er verdensberømt og styrtrik tillater omverdenen omtrent hva som helst. Det er veldig mye vanskeligere å prøve å leve et normalt og vanlig liv med eksperimentering med kjønnsidentitet.

Anonymkode: be20d...45e

Det "normale og vanlige" var ingen forbilder verken for pønken på 70-tallet, eller rockerne i små øvingsrom på 80- og 90-tallet.

Forskjellen er at den gang kunne man gjøre det meste, inkludert å sette en stor annonse i skoleavisen der hele guttegjengen lot seg avbilde uten en tråd (ble gjort i Oslo Kadedralskoles skoleavis på begynnelsen av 80-tallet), å være en yrkesdemonstrant i krig med politiet (Stein Lillevolden og Blitz-miljøet), eller å løpe naken langs byens hovedgate for å få en russeknute, noe mange gjorde.

Men i et samfunn uten mobilkameraer eller sosiale medier ble ikke dette kringkastet på nettet og man trengte ikke å frykte dette, slik at "crazy" ting man gjorde der og da, kunne bli glemt uken etter, og det samme gjaldt folk som ønsket å skille seg ut; terskelen for hva man kunne gjøre og eksperimentere med var mye høyere i miljøer som tillot dette, noe som sikkert også gjaldt transer som bodde på større steder. Kanskje ikke på Kløfta eller i Alta, men i Oslo eller Bergen. En person som gikk i kjole var ikke en person som represtenterte en bevegelse, men et individ som våget å være annerledes.

Anonymkode: dba86...409

[AnonymBruker]

Jeg hverken kjente eller visse om noen som var trans da jeg voks opp (født i 84) men to av de jeg voks opp med har bytta eller er i prosess med å bytte nå. De var ikke mindre trans på 90-tallet enn i dag men det er først nå de er offentlige med dette.

Anonymkode: b9fda...440

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det "normale og vanlige" var ingen forbilder verken for pønken på 70-tallet, eller rockerne i små øvingsrom på 80- og 90-tallet.

Forskjellen er at den gang kunne man gjøre det meste, inkludert å sette en stor annonse i skoleavisen der hele guttegjengen lot seg avbilde uten en tråd (ble gjort i Oslo Kadedralskoles skoleavis på begynnelsen av 80-tallet), å være en yrkesdemonstrant i krig med politiet (Stein Lillevolden og Blitz-miljøet), eller å løpe naken langs byens hovedgate for å få en russeknute, noe mange gjorde.

Men i et samfunn uten mobilkameraer eller sosiale medier ble ikke dette kringkastet på nettet og man trengte ikke å frykte dette, slik at "crazy" ting man gjorde der og da, kunne bli glemt uken etter, og det samme gjaldt folk som ønsket å skille seg ut; terskelen for hva man kunne gjøre og eksperimentere med var mye høyere i miljøer som tillot dette, noe som sikkert også gjaldt transer som bodde på større steder. Kanskje ikke på Kløfta eller i Alta, men i Oslo eller Bergen. En person som gikk i kjole var ikke en person som represtenterte en bevegelse, men et individ som våget å være annerledes.

Anonymkode: dba86...409

Et eksempel på folk som bevisst skilte seg ut og var i opposisjon til samfunnet, var black-metal-gjengen med Greven, Aarseth og de andre. Transer i kjole var ingenting i forhold til bleke, svartkledde skikkelser med langt hår .

Før drapet på Aarseth høsten 1993 da mediene gikk amok med å skrive hvor farlige satanister var, fikk de stort sett være i fred; Aarseth kunne ha butikken "Helvete" der man kunne samles, ta bilder av kompisen sin som hadde skutt hodet av seg og sende biter av hodeskallen i posten til venner og kjente, og kirker ble tent på.

Kan man forestille seg dette idag ...?

Som sagt; takhøyden for hva man kunne gjøre og eksperimentere med, var mye større.

Anonymkode: dba86...409

[AnonymBruker]

De turte ikke vise det så klart.

Anonymkode: 9c5da...6ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hadde ei jente i klassen som kun var med guttene, og krevde at vi kalte henne med den mannlige versjonen av navnet sitt (typ Kristine ble Kristian). Hun nektet å skifte med jentene da hun mente hun var gutt. (Enden ble at hun fikk skifte i den ubrukte handikapgarderoben). Det var null problem, jeg tror vi alle bare tenkte på henne som gutt. Enkelt og greit. 

Jeg møtte henne igjen på helsestasjonen tretti år senere, da var hun tobarnsmor, gift med en mann og vesentlig mer feminin enn meg.  

 

Bror min gikk på skolen noen år etter meg. Der var det to gutter som gikk i kjole hele barneskolen. Ingen mobbing der heller. Den ene vet jeg ikke hvem er, den andre har jeg møtt igjen som voksen, han er nå en relativt feminin homofil mann. 

Anonymkode: 1f534...aea

Jeg tenker det er en del sånne nå som dessverre gjør uhelbredelige inngrep i egen kropp. Jeg er veldig for aksept og ulike kjønnsuttrykk, men for ganske mange er det også faser som går over, for noen veldig, veldig få er kjønnsoperasjon riktig.

Anonymkode: ebf64...087

[AnonymBruker]

Født i 91 i en bygd. Hadde aldri hørt om trans blandt barn, kun Esben Esther. Noen jenter på skolen var "guttejenter" som kledte seg mer guttete og hadde andre type interesser, men ingen gutter av de jeg visste om kledte seg feminint. Vet fremdeles ikke om noen transpersoner annet enn de man ser fra media

Anonymkode: 28b5b...f73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Dere som hadde barn på 90-tallet, eller selv var barn på 90-tallet. Var det vanlig at barn var trans på den tida?

Jeg er 96-modell. Ingen i oppveksten min var trans. 

Anonymkode: c680d...450

Joda, men de levde i skjul.

Jeg kjenner flere. Dessverre er ikke alle lenger blant oss.

Anonymkode: 21a7d...03c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tenker det er en del sånne nå som dessverre gjør uhelbredelige inngrep i egen kropp. Jeg er veldig for aksept og ulike kjønnsuttrykk, men for ganske mange er det også faser som går over, for noen veldig, veldig få er kjønnsoperasjon riktig.

Anonymkode: ebf64...087

Det er så vanskelig å få være trans på akkurat "riktig" måte for helsevesenet slik at man kvalifiserer til å få utført disse operasjonene (i alle fall i Norge) at jeg tenker sjansen for at det blir begått feil her er omtrent like stor som andre operasjoner. Folk blir skadet eller angrer etter kne- og hofteoperasjoner også.

Anonymkode: e8aea...acf

[AnonymBruker]

Født i 83. 

Hadde en gutt i klassen som påsto han var jente, og lekte med Barbie sammen med oss jentene. Han hadde masse problemer hjemme og ble mobbet, ikke fordi han var feminin, men fordi han kunne erte på seg en stein, stjal fra oss andre og hadde veldig dårlig hygiene. I begynnelsen av tenårene satt han å sa han hadde mensen osv, før han sto frem som homofil. Var en periode veldig feminin, men i løpet av 20-årene virker det som han fant seg selv og ble veldig maskulin. Fortsatt homofil, da... 

Ei jente som var veldig guttejente, spilte fotball med gutta og hang med de. Sa hele tiden faren ikke var fornøyd med henne, og hadde ønsket seg en gutt, ikke jente. Sto tidlig fram som lesbisk, skiftet så til bi. Så hetero igjen, og veldig feminin en periode før hun plutselig sto frem som trans, har i dag skiftet kjønn til mann og er "pappa" og gift med en dame. 

Ei annen jente var også veldig guttejente, men er i dag gift med en mann og har barn. Aldri ytret ett ord om å være lesbisk eller trans. Fortsatt veldig tøff som dame. 

Enda ei jente var ei tøff jente, men ikke typisk guttejente, egentlig. Sminket seg og gikk i vanlige klær, men hadde veldig kort hår og var lesbisk. Hadde også mye problemer på hjemmebane. Skiftet til mann i løpet av 20-årene. 

Og det er vel de jeg vet om som enten ble trans, eller kunne vært trans. 

Anonymkode: 9f0bc...d8a

[AnonymBruker]

Jeg er født tidlig på 80-tallet og husker ingen fra barne- og ungdomsskolen som var trans. Dette var dog små skoler i ei lita bygd med færre elever på hele skolen enn ei gjennomsnittlig skoleklasse i dag. Og lite rom for annerledeshet.
 

På videregående gikk det rykter om ei jente som holdt på å skifte kjønn. Aner ikke om det stemmer, men hun ble tiltalt med guttenavn og både kledde og tedde seg som gutt. En gutt i klassen hadde sin egen kvinnelige persona han dukket opp som nå og da. Har møtt på han som kvinne i større byer i senere tid, men på hjemtraktene er han mann. En annen jente fra klassa lever ut sin indre 1700-talls mann via en teatergruppe.

Personlig er jeg glad for at jeg voks opp på 80-90-tallet. Det er kanskje flere båser man kan plassere seg i nå, men samtidig blir disse båsene mindre og mindre. Hva vi anser som feminint og kvinnelighet nå er langt snevrere enn da. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i dagens stereotypiske kvinnefremstilling, men det betyr ikke at jeg er født i feil kropp. Jeg hadde nok vært mer usikker om jeg var ung i dagens samfunn. 
 

 

Anonymkode: 83675...ab7

[AnonymBruker]

Nei. Vi hadde større frihet den gangen. Nå er kjønnsrollene så smale, så det er ikke lenger plass til de som er på ytterpunktene. På 80- og 90-tallet var vi mer rause og godtok ytterpunktene uten å sykeliggjøre dem.

Anonymkode: 59d7c...a41

[AnonymBruker]

Jeg kjente ikke til noen da jeg var barn på 80-90 tallet, men det betyr jo ikke at det ikke fantes. Var nok mindre åpenhet da, i tillegg til at vi ikke hadde internett og sosiale medier slik vi kjenner det i dag.

Kjenner heller ingen nå, men vet det er et barn på mine barns skole som lever som jente. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde visst det om ikke sønnen min sa det. Både ser og høres ut som en jente. 

Anonymkode: 967d5...2e1

[AnonymBruker]

Trans? Tror jeg visste om bare en. Han het Christian og brukte alt for mye parfyme. Han kom hjem til bygda og gikk vgs et år, før han flyttet bort igjen. Var visst mye mobbing og stygge rykter, men jeg husker bare at vi klaget om parfymen hans for flere av oss ble kvalmen på bussen på veg til/fra skolen. I ettertid kan jeg skjønne at kanskje han feiltolket oss, eller at det slettes ikke handlet om oss, men han flyttet ihvertfall og jeg hørte aldri mer om han.

Flere homofile, men det som var "størst i antall" var pedofile som likte jenter eller gutter. Det var dem vi var mest opptatte av for de var overalt, veldig godt skjulte farer som bodde sammen med oss og ødela flere av oss. Om noen var homofil eller lesbisk eller trans var ikke farlig for oss, bare en snakkis for en stund mens det var "nytt" også tenkte vi ikke mer over det. 

K-79

Anonymkode: 9f01c...948