Å være sammen med noen som aldri har opplevd noe spesielt tøft i livet, og dermed ikke kan relatere til noenting

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg her uten å bli misforstått, men jeg prøver.

Jeg og samboer kommer fra helt ulike hjem, med helt ulike måter å vokse opp på. Han har alltid hatt det lett, stabilt og trygt, med foreldre som ordner opp for han - også i voksen alder. Får han spørsmål om han har opplevd noe i livet som har preget han og formet han til den han er i dag, svarer han at han aldri har opplevd noe spesielt tøft i livet og kan ikke svare på spørsmålet.

Jeg, på den andre siden, har hatt en tøffere oppvekst og har måttet jobbe meg gjennom mye forskjellig. Jeg har gått til psykolog i flere år, så det jeg mener er IKKE at min samboer skal fungere som psykolog for meg. Men vi har alltid slitt med å kommunisere på et dypere plan, og jeg begynner å lure på om dette er fordi han aldri kan relatere til noe, og jeg derfor ikke stoler på at han vil kunne forstå eller være til støtte på noe vis.

Dette gjør at jeg på dårlige dager holder ting for meg selv og ikke føler at jeg kan støtte meg på han. Det får jeg indirekte også bekreftet når han aldri prøver å være til støtte for meg, selv om han har innrømmet selv at han ser det på meg om noe plager meg.

Gjennom 8 år, har jeg aldri sett han særlig lei seg eller nedfor - ikke engang når familiemedlemmer har gått bort, og han sier selv at han aldri har det spesielt utfordrende følelsesmessig.

Likevel kan han være utrolig overdramatisk, noe som også gjør det vanskelig for meg å fortelle han ting. Han tolker alltid ting på verst tenkelig måte, og jeg føler jeg hele tiden må passe på hvordan jeg legger frem ting, så det ikke misforstås.

Vet ikke om det jeg vil frem til gir noen mening, men noen erfaringer og synspunkter her? Jeg har hele forholdet følt at et eller annet emosjonelt bånd mangler, og jeg kjenner jeg trenger å finne ut hva det er. Jeg føler meg ofte ensom i forholdet grunnet dette.

Anonymkode: 70c13...df1

[Dojakitty]

Tenker at man ikke behøver å ha opplevd spesielt vonde ting eller hatt motgang for å ha empati,medfølelse og evne til å leve seg inn andres opplevelse av ting. Lytte. Gi en skulder å gråte på. Dette er ting som er essensielle i et forhold og ikke en konsekvens av å ha opplevd vonde ting selv. 

Han er nok mest sannsynlig en bortskjemt liten prins som ikke orker å leve seg inn i andres liv for det gir han ikke noe. Dreier seg ikke om han. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Gjennom 8 år, har jeg aldri sett han særlig lei seg eller nedfor - ikke engang når familiemedlemmer har gått bort, og han sier selv at han aldri har det spesielt utfordre. Likevel kan han være utrolig overdramatisk, noe som også gjør det vanskelig for meg å fortelle han ting. Han tolker alltid ting på verst tenkelig måte...

Anonymkode: 70c13...df1

Hvordan blir han "dramatisk" uten å være lei seg? Er han sint? 

Anonymkode: 6f41b...20e

[AnonymBruker]

Min eks var akkurat lik. Veldig lite emosjonelt til stede, og jeg følte meg enormt alene. Jeg følte meg ikke trygg på at han var der for meg, og etterhvert holdt jeg alle problemer inni meg i stedet for å dele, siden han ikke var interessert i å høre heller. 

Det ble til slutt så ille at jeg ikke klarte mer, men innser at jeg burde forklart han mer hvor alene jeg følte meg, og hvor vanskelig det var. 

Ingen av oss hadde opplevd vanskelige ting i forkant, vi hadde hatt "enkle og gode" liv begge to. Så det var i de dårlige dagene i forholdet han ikke var til stede for meg. (Uhelse og tap av jobb og familie f.eks)

Prøv å fortelle han hvordan det er, og hva det gjør med deg når han ikke prøver å møte deg emosjonelt, usikkerheten i forholdet, og kanskje fortell han rett ut hvordan du ønsker å bli møtt når du forteller om vanskelige ting. Og gjerne også hvilke kroppsspråk du viser når du har det vanskelig, så han kan ta initiativ til å gi en ekstra god klem osv uten at du alltid må fortelle.

Skulle ønske jeg hadde gjort det med min eks, men jeg tok meg så nær av alle avvisningene at jeg følte han gjorde det med vilje, og det ble litt sånn "han gidder ikke uansett, hvorfor skal jeg prøve"- tankegang😔 

Anonymkode: 4eb91...7de

[AnonymBruker]

Dojakitty skrev (13 minutter siden):

Tenker at man ikke behøver å ha opplevd spesielt vonde ting eller hatt motgang for å ha empati,medfølelse og evne til å leve seg inn andres opplevelse av ting. Lytte. Gi en skulder å gråte på. Dette er ting som er essensielle i et forhold og ikke en konsekvens av å ha opplevd vonde ting selv. 

Han er nok mest sannsynlig en bortskjemt liten prins som ikke orker å leve seg inn i andres liv for det gir han ikke noe. Dreier seg ikke om han. 

Og motsatt - man kan ha opplevd ting som gjør at man får litt flat følelseskurve og tolker ting som noen mener er veldig alvorlige, på en annen måte.

Mange kan ha mye bagasje som man ikke nødvendigvis vil dele med andre.

Anonymkode: a6771...891

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Gjennom 8 år, har jeg aldri sett han særlig lei seg eller nedfor - ikke engang når familiemedlemmer har gått bort, og han sier selv at han aldri har det spesielt utfordrende følelsesmessig.

Likevel kan han være utrolig overdramatisk, noe som også gjør det vanskelig for meg å fortelle han ting. Han tolker alltid ting på verst tenkelig måte, og jeg føler jeg hele tiden må passe på hvordan jeg legger frem ting, så det ikke misforstås.

Dette høres ut som en merkelig motsetning....blir han sint? Er han en vanskelig person også, i tillegg til å kanskje være emosjonelt avstumpet?

Anonymkode: 49d34...8d4

[AnonymBruker]

Tror ikke det har så mye med at dere har forskjellig bakgrunn å gjøre, bare hans personlighet. Men jeg kan jo si at jeg også synes det kan være litt slitsomt å omgåes de som aldri har gått i terapi etter selv å ha gått i terapi...

Anonymkode: fdee0...e03

[AnonymBruker]

Dette høres mer ut som noe som har med personlighet å gjøre fremfor at han ikke har opplevd noe tøft i livet.

Det finnes folk som fint klarer å ha sympati med andre selv om de ikke har hatt de store hinderne i eget liv, og det finnes folk som har hatt mye motgang i livet som ikke evner å se noen andre enn seg selv.

Anonymkode: a1f54...d8d

[AnonymBruker]

Ikke alle er like empatiske, det er vel med personlighet og hva man er opplært / oppdratt til. 

Jeg ble ikke opplært til empati, prøver å gjøre så godt jeg kan. 

Anonymkode: 74867...bbd

[AnonymBruker]

Tenker også at det må handle mest om personlighet. Jeg har heller ikke opplevd noe veldig traumatisk sett utenfra, men siden jeg er et følende menneske så har jeg allikevel slitt i perioder. Alle har vel opplevd avvisning, kjærlighetssorg, vennskap som skurrer, tabber som får konsekvenser, bekymringer for helse eller jobb... Siden jeg er knyttet til min egen familie kan jeg også fint leve meg inn i smerten ved å mangle den tryggheten. 

Spørsmålet er vel om han er overfladisk eller bare veldig forknytt og undertrykker egne følelser. Av din beskrivelse fikk jeg bittelitt sosiopat-vibber, men man skal jo ikke dele ut slike diagnoser over en lav sko heller. Det sentrale må uansett være hva du orker å leve med, om hans gode sider veier opp for de litt avstumpede, og om du heller kan finne emosjonell gjenkjennelse andre steder.

Anonymkode: 4f380...e6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvordan blir han "dramatisk" uten å være lei seg? Er han sint? 

Anonymkode: 6f41b...20e

Det er vel mer at han fort mistolker det jeg sier og hopper til verste konklusjon.

La oss si at jeg ikke har lyst til å bli med ut en dag fordi jeg er sliten og ikke orker å forholde meg til folk og lyder (høy musikk). Da kan han si sånn «skal du aldri bli med på byen, du da??», fremfor å være støttende og lure på hvorfor jeg er sliten/ikke ønsker å bli med.

ts

Anonymkode: 70c13...df1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

La oss si at jeg ikke har lyst til å bli med ut en dag fordi jeg er sliten og ikke orker å forholde meg til folk og lyder (høy musikk). Da kan han si sånn «skal du aldri bli med på byen, du da??», fremfor å være støttende og lure på hvorfor jeg er sliten/ikke ønsker å bli med.

ts

Anonymkode: 70c13...df1

Får han masse energi av action og folk om han er sliten, da? Veldig ekstrovert kanskje? 

Anonymkode: 6f41b...20e

[Alice123]

Tenker at dette handler mer om evne til sympati enn om bakgrunn. Man skal ikke trenge å ha gått gjennom det samme for å forstå og annerkjenne at det har senvirkninger/reaksjoner (ellers hadde ikke jeg hatt hverken mann eller venner).

Endret fredag kl 22:43 av Alice123

[AnonymBruker]

Jeg er litt uenig med noen av dere over her. Jeg tror faktisk evne til empati kommer i hvert fall delvis av å ha fått livet i fleisen.
Da jeg mistet barnet mitt til kreft så jeg veldig tydelig at det kun var folk som hadde opplevd egne tragedier som faktisk forsto og som fungerte skikkelig som samtalepartnere. 
De som stort sett har surfet gjennom livet er så redde for å oppleve ubehag i egne følelser at de heller styrer unna helt og klarer ikke å stå i rollen som empatiske støttespillere. 

Anonymkode: 376f3...e8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg her uten å bli misforstått, men jeg prøver.

Jeg og samboer kommer fra helt ulike hjem, med helt ulike måter å vokse opp på. Han har alltid hatt det lett, stabilt og trygt, med foreldre som ordner opp for han - også i voksen alder. Får han spørsmål om han har opplevd noe i livet som har preget han og formet han til den han er i dag, svarer han at han aldri har opplevd noe spesielt tøft i livet og kan ikke svare på spørsmålet.

Jeg, på den andre siden, har hatt en tøffere oppvekst og har måttet jobbe meg gjennom mye forskjellig. Jeg har gått til psykolog i flere år, så det jeg mener er IKKE at min samboer skal fungere som psykolog for meg. Men vi har alltid slitt med å kommunisere på et dypere plan, og jeg begynner å lure på om dette er fordi han aldri kan relatere til noe, og jeg derfor ikke stoler på at han vil kunne forstå eller være til støtte på noe vis.

Dette gjør at jeg på dårlige dager holder ting for meg selv og ikke føler at jeg kan støtte meg på han. Det får jeg indirekte også bekreftet når han aldri prøver å være til støtte for meg, selv om han har innrømmet selv at han ser det på meg om noe plager meg.

Gjennom 8 år, har jeg aldri sett han særlig lei seg eller nedfor - ikke engang når familiemedlemmer har gått bort, og han sier selv at han aldri har det spesielt utfordrende følelsesmessig.

Likevel kan han være utrolig overdramatisk, noe som også gjør det vanskelig for meg å fortelle han ting. Han tolker alltid ting på verst tenkelig måte, og jeg føler jeg hele tiden må passe på hvordan jeg legger frem ting, så det ikke misforstås.

Vet ikke om det jeg vil frem til gir noen mening, men noen erfaringer og synspunkter her? Jeg har hele forholdet følt at et eller annet emosjonelt bånd mangler, og jeg kjenner jeg trenger å finne ut hva det er. Jeg føler meg ofte ensom i forholdet grunnet dette.

Anonymkode: 70c13...df1

Handler ikke om at han ikke har opplevd  tøffe ting, det handler om at han ikke er emosjonelt moden ,og har den forståelsen,empatien og tryggheten for å møte andre  emosjonelt. Jeg hadde aldri orket være med en slik mann...

Min kjæreste  har gode foreldre, god barndom. Jeg har motsatt  og null kontakt  med foreldrene mine i dag. Jeg har borderline og flere andre  diagnoser etter et forferdelig  heavy liv i barndom  og voksen alder.  Er uføre. Min kjæreste  har ingen traumer eller diagnoser. Han klarer allikevel  være det fjellet som beskytter meg,støtter meg,ser meg, møter meg, og den som er 150% trygg for meg. 😍 Så nei det handler ikke om at man må ha opplevd like ting osv. 

 

Anonymkode: 0fdaa...ebd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er vel mer at han fort mistolker det jeg sier og hopper til verste konklusjon.

La oss si at jeg ikke har lyst til å bli med ut en dag fordi jeg er sliten og ikke orker å forholde meg til folk og lyder (høy musikk). Da kan han si sånn «skal du aldri bli med på byen, du da??», fremfor å være støttende og lure på hvorfor jeg er sliten/ikke ønsker å bli med.

ts

Anonymkode: 70c13...df1

 

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg er litt uenig med noen av dere over her. Jeg tror faktisk evne til empati kommer i hvert fall delvis av å ha fått livet i fleisen.
Da jeg mistet barnet mitt til kreft så jeg veldig tydelig at det kun var folk som hadde opplevd egne tragedier som faktisk forsto og som fungerte skikkelig som samtalepartnere. 
De som stort sett har surfet gjennom livet er så redde for å oppleve ubehag i egne følelser at de heller styrer unna helt og klarer ikke å stå i rollen som empatiske støttespillere. 

Anonymkode: 376f3...e8b

Min erfaring er derimot at de som har opplevd kjipe ting ofte blir veldig selvsentrerte og gjerne skal konkurrere om hvem som har det verst. typ «jaja, spontabort du, men det er ikke like ille som å miste barnet sitt til kreft…» Flere jeg kjenner som har hatt svært traumatisk barndommer (vold, seksuelle overgrep) er veldig lite empatiske og man merker tilknytningsskadene i alle relasjoner.

Anonymkode: 95024...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er vel mer at han fort mistolker det jeg sier og hopper til verste konklusjon.

La oss si at jeg ikke har lyst til å bli med ut en dag fordi jeg er sliten og ikke orker å forholde meg til folk og lyder (høy musikk). Da kan han si sånn «skal du aldri bli med på byen, du da??», fremfor å være støttende og lure på hvorfor jeg er sliten/ikke ønsker å bli med.

ts

Anonymkode: 70c13...df1

Du hører fryktelig needy og krevende ut - skal han være «støttende» og lure på hvorfor du ikke gidder å bli med ut? Samtidig høres jo han også needy ut, hvis han ikke da bare kan gå ut alene og la deg surmule hjemme i fred.

Anonymkode: 95024...e1a

[AnonymBruker]

Mannen min har hatt en kjempefin oppvekst med fantastiske foreldre. Jeg har hatt en oppvekst full av omsorgssvikt. Mannen min er utrolig snill, men jeg kjenner på det samme som deg TS. Han klarer ikke å sette seg inn i at andre ikke har hatt den han har/hadde. Han kan også være veldig påståelig for eksempel si at hvis foreldrene hans hadde slått han som barn, hadde han aldri snakket med de som voksen. Føler at han har en enkel tankegang, fordi han har hatt det så bra! Og det gjør at forholdet vårt er 90%, istedenfor 100%. 

Anonymkode: a1eb6...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du hører fryktelig needy og krevende ut - skal han være «støttende» og lure på hvorfor du ikke gidder å bli med ut? Samtidig høres jo han også needy ut, hvis han ikke da bare kan gå ut alene og la deg surmule hjemme i fred.

Anonymkode: 95024...e1a

Du høres ikke spesielt sympatisk ut, hvorfor tolker du ts så negativt? Det er spesielt at du tillegger ts at hun «surmuler» alene.

Er det needy og krevende å si «Nei, i dag orker jeg ikke være med ut»? Det er helt normalt som partner å da for eksempel respondere med «Er du sliten? Jeg tenker å gå ut alene, håper du synes det er greit.»

Anonymkode: a1f54...d8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg her uten å bli misforstått, men jeg prøver.

Jeg og samboer kommer fra helt ulike hjem, med helt ulike måter å vokse opp på. Han har alltid hatt det lett, stabilt og trygt, med foreldre som ordner opp for han - også i voksen alder. Får han spørsmål om han har opplevd noe i livet som har preget han og formet han til den han er i dag, svarer han at han aldri har opplevd noe spesielt tøft i livet og kan ikke svare på spørsmålet.

Jeg, på den andre siden, har hatt en tøffere oppvekst og har måttet jobbe meg gjennom mye forskjellig. Jeg har gått til psykolog i flere år, så det jeg mener er IKKE at min samboer skal fungere som psykolog for meg. Men vi har alltid slitt med å kommunisere på et dypere plan, og jeg begynner å lure på om dette er fordi han aldri kan relatere til noe, og jeg derfor ikke stoler på at han vil kunne forstå eller være til støtte på noe vis.

Dette gjør at jeg på dårlige dager holder ting for meg selv og ikke føler at jeg kan støtte meg på han. Det får jeg indirekte også bekreftet når han aldri prøver å være til støtte for meg, selv om han har innrømmet selv at han ser det på meg om noe plager meg.

Gjennom 8 år, har jeg aldri sett han særlig lei seg eller nedfor - ikke engang når familiemedlemmer har gått bort, og han sier selv at han aldri har det spesielt utfordrende følelsesmessig.

Likevel kan han være utrolig overdramatisk, noe som også gjør det vanskelig for meg å fortelle han ting. Han tolker alltid ting på verst tenkelig måte, og jeg føler jeg hele tiden må passe på hvordan jeg legger frem ting, så det ikke misforstås.

Vet ikke om det jeg vil frem til gir noen mening, men noen erfaringer og synspunkter her? Jeg har hele forholdet følt at et eller annet emosjonelt bånd mangler, og jeg kjenner jeg trenger å finne ut hva det er. Jeg føler meg ofte ensom i forholdet grunnet dette.

Anonymkode: 70c13...df1

Det er sånn her også. Er vel derfor vi er på KG

Anonymkode: 51bbf...1af