Forelsket i barndomskjæreste men livene våre passer ikke sammen.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig nylig skilt. De siste årene har jeg snakket litt av og på med min aller første kjæreste som jeg var stormende forelsket i i mange år. Vi begynte å prate utelukkende vennskapelig. Han var den som tok kontakt fordi han hadde en del spørsmål om fortiden som hadde plaget ham og opplevd å miste noen han var glad i noe som gjorde at han kanskje var blitt litt nostalgisk.Kontakten var sporadisk, pratet litt om hverandres familie, eldre foreldre og oppdaterte hverandre på felles bekjentskaper. Utelukkende vennskapelig. Han tok derimot kontakt igjen nå når jeg akkurat hadde flyttet fra mannen (han visste ikke om dette) og ble en veldig god støttespiller i en tid som er tung. Han har gått gjennom brudd selv tidligere og hadde mange gode råd, omkring hva som kom til å bli vanskelig, omkring hva som var lurt å gjøre med tanke på kontakt med eksamen min osv. Han kunne gi meg perspektiver fra den andre siden som var nyttig. 

Så selvsagt ble det mer og mer til å ønske hverandre god natt, god morgen osv. Det var bare vennskapelig først fordi vi er ekstremt ulike og lever så ulike liv som det bare går ann. Den der klassiske en av oss ble værende i hjembygda og den andre dro ut og oppdaget verden. Vi lever ulikt, men har like verdier og er utrolig like på mange måter også. Men - vi vil aldri kunne leve sammen. Vi har barn på hver vår kant, jeg har dyr og forpliktelser jeg ikke kan dra særlig i fra og han har barn han stiller opp for også når de er hos moren. Men likevel er tiltrekningen mellom oss enorm. Han har en slik effekt på meg at jeg blir mo i knærne bare han ser på meg. Han har alltid hatt den effekten. Vi kjenner hverandres oppvekst og derfor ting om hverandre som kanskje ingen andre i vårt voksne liv egentlig hverken her eller kan forstå. Vi er også sikre på at det ikke bare er gammel kjærlighet som ligger der, men at vi også liker hvordan vi har endret oss. Det var ikke før vi møttes og gikk tur sammen at følelsene blomstret opp igjen. 

Han er en typisk bil-mann, skrur motor, fisker, jakter osv. Litt for glad i en fest. Likevel er han utrolig omtenksom, og har overrasket meg ved hvor innsiktsfull og varm han er. Han brukte feks lang tid på å lete etter noe jeg hadde nevnt i en bisettning at jeg likte godt for å gi meg det til jul. Han har blitt med på litt mer av mine greier (kultur fek) og også likt det overraskende godt. Han er veldig mild bak sin macho side og det har overrasket meg. Eg het han er glad i meg også,han kan bruke lang tid bare på å sitte og kikke på meg og er veldig rask med å tilby om jeg trenger noe. Viser mye omsorg men gir meg også tiden jeg trenger til den sorgen jeg også er og har vært i ang skilsmissen. 

 

Så hva er problemet?

Jeg er stormende forelsket i ham. Å være med ham kjennes ut som hjem, vi har det morsomt sammen, prater i det uebdelige og har fantastisk sex. Han kan mye jeg ikke kan og kan ta meg med på nye opplevelser. Så hva er problemet, ja? Denne mannen kommer alltid til å være mitt livs forelskelse. Men vi kan ikke leve sammen og er begge bundet på hvert vårt sted. Livene er veldig ulike, og litt uforutsigbare for oss begge så det er vanskelig å kunne møtes fast og det er litt avstand mellom oss. Det vil være først ti år frem i tid at det vil være mulig for oss å kunne leve sammen. Jeg har vært ærlig med ham om at det kan være risikabelt for meg å tillate meg å elske ham igjen - fordi jeg egentlig ønsker en ny partner og ikke bare en kjæreste jeg treffer et par ganger annen hver uke. Men hvis jeg tillater meg å bli ordentlig glad i ham, er jeg redd jeg aldri vil bli glad i noen andre heller. Jeg brukte år på å komme meg over han selv om vi var veldig unge. Jeg tenker også at tiden kommer til å høre på, skuffelser fra begges side fordi vi ikke kommer til å klare å prioritere hverandre nok. Jeg tenker dette er dømt til å misslykkes. Men.... Jeg klarer ikke å stå i mot heller..

 

Så hva gjør jeg? 

Anonymkode: fbf26...bfb

[AnonymBruker]

Dere tar et valg..

Anonymkode: bcc34...ab7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dere tar et valg..

Anonymkode: bcc34...ab7

Det er jo det valget jeg vi ha råd om da. Å flytte sammen er ikke et av valgene. Å forsøke og få det til å fungere med særbo i ti år er et av valgene. Men jeg har ikke helt troen på at det er mulig heller...

 

For han er det enklere. Han hadde bestemt seg for å leve alene. Han ville gjerne bodd med meg om det gikk slik for oss etter hvert. Men alternativet om særbo er for ham helt ok siden han uansett hadde innstilt seg på å leve alene. 

Anonymkode: fbf26...bfb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er veldig nylig skilt. De siste årene har jeg snakket litt av og på med min aller første kjæreste som jeg var stormende forelsket i i mange år. Vi begynte å prate utelukkende vennskapelig. Han var den som tok kontakt fordi han hadde en del spørsmål om fortiden som hadde plaget ham og opplevd å miste noen han var glad i noe som gjorde at han kanskje var blitt litt nostalgisk.Kontakten var sporadisk, pratet litt om hverandres familie, eldre foreldre og oppdaterte hverandre på felles bekjentskaper. Utelukkende vennskapelig. Han tok derimot kontakt igjen nå når jeg akkurat hadde flyttet fra mannen (han visste ikke om dette) og ble en veldig god støttespiller i en tid som er tung. Han har gått gjennom brudd selv tidligere og hadde mange gode råd, omkring hva som kom til å bli vanskelig, omkring hva som var lurt å gjøre med tanke på kontakt med eksamen min osv. Han kunne gi meg perspektiver fra den andre siden som var nyttig. 

Så selvsagt ble det mer og mer til å ønske hverandre god natt, god morgen osv. Det var bare vennskapelig først fordi vi er ekstremt ulike og lever så ulike liv som det bare går ann. Den der klassiske en av oss ble værende i hjembygda og den andre dro ut og oppdaget verden. Vi lever ulikt, men har like verdier og er utrolig like på mange måter også. Men - vi vil aldri kunne leve sammen. Vi har barn på hver vår kant, jeg har dyr og forpliktelser jeg ikke kan dra særlig i fra og han har barn han stiller opp for også når de er hos moren. Men likevel er tiltrekningen mellom oss enorm. Han har en slik effekt på meg at jeg blir mo i knærne bare han ser på meg. Han har alltid hatt den effekten. Vi kjenner hverandres oppvekst og derfor ting om hverandre som kanskje ingen andre i vårt voksne liv egentlig hverken her eller kan forstå. Vi er også sikre på at det ikke bare er gammel kjærlighet som ligger der, men at vi også liker hvordan vi har endret oss. Det var ikke før vi møttes og gikk tur sammen at følelsene blomstret opp igjen. 

Han er en typisk bil-mann, skrur motor, fisker, jakter osv. Litt for glad i en fest. Likevel er han utrolig omtenksom, og har overrasket meg ved hvor innsiktsfull og varm han er. Han brukte feks lang tid på å lete etter noe jeg hadde nevnt i en bisettning at jeg likte godt for å gi meg det til jul. Han har blitt med på litt mer av mine greier (kultur fek) og også likt det overraskende godt. Han er veldig mild bak sin macho side og det har overrasket meg. Eg het han er glad i meg også,han kan bruke lang tid bare på å sitte og kikke på meg og er veldig rask med å tilby om jeg trenger noe. Viser mye omsorg men gir meg også tiden jeg trenger til den sorgen jeg også er og har vært i ang skilsmissen. 

 

Så hva er problemet?

Jeg er stormende forelsket i ham. Å være med ham kjennes ut som hjem, vi har det morsomt sammen, prater i det uebdelige og har fantastisk sex. Han kan mye jeg ikke kan og kan ta meg med på nye opplevelser. Så hva er problemet, ja? Denne mannen kommer alltid til å være mitt livs forelskelse. Men vi kan ikke leve sammen og er begge bundet på hvert vårt sted. Livene er veldig ulike, og litt uforutsigbare for oss begge så det er vanskelig å kunne møtes fast og det er litt avstand mellom oss. Det vil være først ti år frem i tid at det vil være mulig for oss å kunne leve sammen. Jeg har vært ærlig med ham om at det kan være risikabelt for meg å tillate meg å elske ham igjen - fordi jeg egentlig ønsker en ny partner og ikke bare en kjæreste jeg treffer et par ganger annen hver uke. Men hvis jeg tillater meg å bli ordentlig glad i ham, er jeg redd jeg aldri vil bli glad i noen andre heller. Jeg brukte år på å komme meg over han selv om vi var veldig unge. Jeg tenker også at tiden kommer til å høre på, skuffelser fra begges side fordi vi ikke kommer til å klare å prioritere hverandre nok. Jeg tenker dette er dømt til å misslykkes. Men.... Jeg klarer ikke å stå i mot heller..

 

Så hva gjør jeg? 

Anonymkode: fbf26...bfb

Bo sammen når dere ikke har barna? Men det fordrer at far ikke stiller opp i mors samværsperiode. Dette vil uansett avta når barna blir eldre og har mindre behov for foreldrene sine. Jeg kan heller ikke bo sammen med kjæresten min før barna har flyttet ut. Det er lange år, ikke fullt så lenge som du må vente, men vi løser det med å være sammen når vi har barnefri og bo hver for oss med barna når vi har samvær.

Anonymkode: f4d69...d30

[AnonymBruker]

Særbo er best uansett. Hvis du ikke vil ha barn da?

Anonymkode: 0c207...e35

[Taffel]

Trenger dere å planlegge så voldsomt? Du er nyskilt med barn og jeg synes dette høres helt topp ut, du har vel neppe tenkt å flytte sammen det 1. Året uansett? Jeg synes særbo er veldig bra, reise vekk sammen på ferier og få tid til både ham og barna. Dere har det bra, og du har en oppløst familie som ikke trenger ny mann i huset, men en mor som har det bra. lev her og nå og ro ned. Så ser dere etterhvert. 

[Pippi Lotta]

Er det nødvendig å ta et valg akurat nå? Dere bør være sammen i et par år før dere introduserer barna, særlig når du nettopp er skilt! Forstår det kan være skumelt å være forelsket, men prøv å puste med magen og ikke overtenke for mye her❤️

[AnonymBruker]

Mine foreldre har et vennepar som  har vært særboere i mange mange år. Tror det må være kanskje 40 år eller mer. Tidvis i ulike land til og med. Det er det bare den ene som har barn riktignok og de har ganske frie jobber så de bor hos hverandre i perioder og har en hytte saken. Men jeg ser på dem som et par som har et nært og godt forhold. Om de klarer det mer enn 40 år klarer kanskje dere det i 10?❤️❤️❤️

Anonymkode: aca1c...e57

[issoras]

Du er nyskilt, hvorfor er det så viktig for deg å finne en stabil partner du kan bo med innen de neste ti årene? 

Jeg synes det du beskriver høres fantastisk ut. Du har barn, ikke noe å stresse med, og kan nyte forelskelse i mange år fremover. Ta ting som det kommer? Blir det vanskelig så avslutter dere. Ingen grunn til å avslutte på forhånd fordi det kanskje blir vanskelig? 

Dere høres jo ikke så forskjellige ut heller, du overdriver ulikhetene. Da jeg leste HI forventet jeg mer at det var snakk om en bonde og en popstjerne som slet med å få livene til å passe sammen. 😅

[AnonymBruker]

Sånn er det jo for de fleste med barn fra før. Og mange uten barn også. 

Anonymkode: 290cb...090

[Xstrella]

Jeg er særboer på 7.året. Fungerer utmerket. Vi er også forskjellige, men passer sammen for det. Man må ikke bo sammen.

[AnonymBruker]

Jeg hadde absolutt vært særbo med mitt livs kjærlighet heller enn uten ham. 
 

Kanskje kan du på sikt løse noen forpliktelser? Barna blir kanskje store på et tidspunkt! 

Anonymkode: 67a57...c6c

[AnonymBruker]

Synes også dette høres ganske lovende ut. Dere kan nyte forelskelsen, uten at barna må gjennom en stor omveltning. Så lenge det er mulig å besøke hverandre med jevne mellomrom, ville jeg prøvd å få det til å funke. Det også vanskelig å spå fremtiden - om noen år er barna større og gjerne mer fleksible, dere kan være borte noen dager ekstra, kanskje kjøpe en hytte et sted mellom dere osv.

Kjærligheten er sjelden ideell, særlig ikke når man har vært ute en vinternatt før og har hver sin bagasje. Det er ikke gitt at forholdet hadde blitt bedre av å kombinere en haug av helt ulike barn og husdyr under samme tak. Hverdagstralten kommer med sine uglamorøse utfordringer, som du jo har erfart i ditt forrige ekteskap. Like greit å prøve noe annet.

Anonymkode: 750ca...385

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldingene. Ulikheten er nok større enn jeg skriver i startinnlegget - så det vil være en prøvelse om vi kan klare å tilpasse oss hverandre. 

Men det er fint å lese om at særborer kan fungere.  Jeg er nok bare redd for å kaste meg ordentlig ut i noe - og som dere sier jeg har jo ikke erfaring med dette. Kanskje går det bra dersom begge er villig til å gjøre noen endringer. 

Anonymkode: fbf26...bfb