Ønsker de fleste som har ett barn flere barn?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er en kvinne i midten av 30 årene. Har et barn på snart 3 år, samboer og vi er begge i 100% turnusjobb.

Vi pendler begge 40 min til og fra jobb og hverdagen er hektisk. Heldigvis er barnehagen nært der vi bor. Jeg elsker barnet så høyt, men den alderen hun er i nå er krevende, og etter springskift har jeg lite overskudd, men gjør mitt beste for å skjule dette og gjøre så godt jeg kan.
Føler ofte på at jeg er en «dårlig mor» som føler som jeg gjør når jeg er sliten, men vet innerst inne at jeg gir henne god omsorg.
 

Jeg og samboer fordeler arbeidet hjemme bra, og han er en god pappa. 
Men pga hverdagen vi har og at det kan være krevende ønsker ikke han flere barn. Isåfall må vi endre jobbsituasjon, men jeg tror han syns det er nok med ett barn. Jeg kunne tenkt et søsken til jenta vår, og jeg har ikke så mange år igjen i fertil alder.
 

Men når dagene er hektiske og krevende og jeg blir så sliten psykisk tenker jeg at jeg aldri kunne taklet mer enn ett barn. Jeg er også redd det skal ødelegge forholdet til meg og samboer, med lite tid til hverandre. 
 

Jeg ser bekjente/ venner/kjendiser annonserer at de venter flere barn. Det kan virke som at det å få flere barn er så ønsket og at alt er så fantastisk og lite krevende.

Jeg ønsker gjerne å høre fra dere med flere barn. Er det stor forskjell fra ett til to? Er hverdagen kaotisk/hektisk, og hvordan overlever dere psykisk? Hvordan er parforholdet etter å ha fått flere barn?

Er redd for å angre at vi fikk flere barn, men akkurat nå føles det ikke som jeg hadde taklet det (selv om jeg innerst inne vet jeg ønsker det).

 

ts

Anonymkode: 69ad5...946

[AnonymBruker]

Svar på overskriften: NEI! Jeg har en sønn på 2,5 og er uplanlagt og uønsket gravid med nr 2. Gruer meg helt sinnsvakt til babyen kommer, føler det er slutten på alt godt i livet. 

Fordi jeg er så sliten.

Fordi jeg synes det er mer enn nok med 1

Fordi vi endelig har begynt å få sove hele netter

Fordi det egentlig bare skulle bli bedre og bedre fra nå og fremover.

Nå skal vi rykke tilbake til start. Min mann gleder seg, og for han er dette barnet svært ønsket. Jeg føler at livet mitt er over.

Anonymkode: b8293...46e

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke at barnet mitt skal bli enebarn. Tror absolutt det er bedre med søsken. Mer jobb da. Jeg har muligheten til det. Jeg hørte at en er mye men to er ikke dobbelt så mye. Det er tull! Har venninner og søsken med flere barn, men jeg ønsker meg flere likevel. Men dersom du synes det er for mye nå, kanskje en litt større aldersforskjell gjør det lettere? Min er fem nå og jeg føler meg klar, hadde ikke taklet det med et mindre barn. 

Anonymkode: 0ffe5...a75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vil ikke at barnet mitt skal bli enebarn. Tror absolutt det er bedre med søsken. Mer jobb da. Jeg har muligheten til det. Jeg hørte at en er mye men to er ikke dobbelt så mye. Det er tull! Har venninner og søsken med flere barn, men jeg ønsker meg flere likevel. Men dersom du synes det er for mye nå, kanskje en litt større aldersforskjell gjør det lettere? Min er fem nå og jeg føler meg klar, hadde ikke taklet det med et mindre barn. 

Anonymkode: 0ffe5...a75

Uenig, tror ikke det er noen automatikk i det. Jeg er enebarn selv og har også valgt kun få ett barn, mye fordi jeg ikke kunne tenkt meg søsken selv. Veldig fornøyd med det valget; føler ikke på noe stress eller tidsklemme i hverdagen med 2åringen. Mine venner med flere barn virker mye mer slitne og stresset.

Anonymkode: a2f41...e30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg vil ikke at barnet mitt skal bli enebarn. Tror absolutt det er bedre med søsken. Mer jobb da. Jeg har muligheten til det. Jeg hørte at en er mye men to er ikke dobbelt så mye. Det er tull! Har venninner og søsken med flere barn, men jeg ønsker meg flere likevel. Men dersom du synes det er for mye nå, kanskje en litt større aldersforskjell gjør det lettere? Min er fem nå og jeg føler meg klar, hadde ikke taklet det med et mindre barn. 

Anonymkode: 0ffe5...a75

Du tror ja, men nei det er ikke nødvendigvis det altså

Anonymkode: 1f952...14a

[Furstina]

Nej jag gjorde inte det. 
När sonen var 1,5 år var vi fullt uppe i jobb, trivdes bra med livet och jag hann nog inte ens tänka tanken på fler barn. 
 

Men så kom sommaren och vi tappade koll på dagarna - och jag blev gravid. En chock eftersom det inte var planerat och jag skulle byta jobb i början på hösten. 
 

Så fick jag missfall i vecka 20-12 nån gång. Ett kraftigt missfall. Och DÅ kom längtan efter barnet jag inte fick. Efter några månader var lila syster på väg. 
 

Sen kände vi att det räckte for oss. 
 

Jag har flera vänner som av olika skäl har stannat på 1 barn, jag har inte frågat varför men några har sagt rakt ut att det räcker. De vill ta hand om barnet de har och sitt liv i övrigt. 

[AnonymBruker]

Holder med ett barn. De jeg kjenner som har fått nummer to, fikk barnet kun fordi de følte de måtte. Det var forventet av dem. Flere er også sterkt kritiske til enebarn av egoistiske grunner. 

Ikke få barn nummer to, bare fordi barnet skal være bestevenn med ditt første barn. Å bli født kun fordi ett eldre søsken ikke skal være enebarn, er helt hinsides. 

To barn, dobbelt så sliten. 

Anonymkode: 1d0da...975

[AnonymBruker]

Jeg tenker at barn har godt av søsken. Våre tre underholder hverandre selv om det er 8 år mellom eldste og yngste. De er veldig glad i hverandre og kommer til å ha hverandre å lene seg på når vi foreldre blir gamle.

Men helt ærlig, om du synes det er såpass slitsomt med en 3-åring når dere er to voksne, så skal du ikke få flere. Det er noe riktig i ordtaket at 1 er som 1 og 2 er som 10. Og så kommer en tid som er mye mer hektisk der barnet skal kjøres hit og dit. Har du to som skal i hver sin retning og dere bare er en voksen hjemme, da blir det vanskelig. Man kan lene seg på andre ift samkjøring og sånt, men ikke i den grad som kreves når man konsekvent er alene fordi den andre er på jobb.

Her jobbet mannen turnus frem til korona tok slutt og mellomste begynte på skolen. Da gikk ikke ting opp lengre på hjemmebane. Jeg har jobbet fleks hele veien.

Anonymkode: 983a6...284

[AnonymBruker]

Hvis du ønsker et barn til, ville jeg fått det, selv om du synes det er slitsomt. Husk at småbarnsperioden er ekstremt kort i det lange løp. Det er dumt å ta avgjørelser basert på denne korte og intense perioden. Du skal ha barn resten av livet.

Anonymkode: fd639...8f8

[AnonymBruker]

Har to gutter, og nå som de er tre og fem så har de det så gøy sammen, de kan leke i timesvis. Så jeg synes faktisk det er enklere med to enn med en.

Anonymkode: 33a09...a66

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei.

Jeg er en kvinne i midten av 30 årene. Har et barn på snart 3 år, samboer og vi er begge i 100% turnusjobb.

Vi pendler begge 40 min til og fra jobb og hverdagen er hektisk. Heldigvis er barnehagen nært der vi bor. Jeg elsker barnet så høyt, men den alderen hun er i nå er krevende, og etter springskift har jeg lite overskudd, men gjør mitt beste for å skjule dette og gjøre så godt jeg kan.
Føler ofte på at jeg er en «dårlig mor» som føler som jeg gjør når jeg er sliten, men vet innerst inne at jeg gir henne god omsorg.
 

Jeg og samboer fordeler arbeidet hjemme bra, og han er en god pappa. 
Men pga hverdagen vi har og at det kan være krevende ønsker ikke han flere barn. Isåfall må vi endre jobbsituasjon, men jeg tror han syns det er nok med ett barn. Jeg kunne tenkt et søsken til jenta vår, og jeg har ikke så mange år igjen i fertil alder.
 

Men når dagene er hektiske og krevende og jeg blir så sliten psykisk tenker jeg at jeg aldri kunne taklet mer enn ett barn. Jeg er også redd det skal ødelegge forholdet til meg og samboer, med lite tid til hverandre. 
 

Jeg ser bekjente/ venner/kjendiser annonserer at de venter flere barn. Det kan virke som at det å få flere barn er så ønsket og at alt er så fantastisk og lite krevende.

Jeg ønsker gjerne å høre fra dere med flere barn. Er det stor forskjell fra ett til to? Er hverdagen kaotisk/hektisk, og hvordan overlever dere psykisk? Hvordan er parforholdet etter å ha fått flere barn?

Er redd for å angre at vi fikk flere barn, men akkurat nå føles det ikke som jeg hadde taklet det (selv om jeg innerst inne vet jeg ønsker det).

 

ts

Anonymkode: 69ad5...946

Om det ikke føles som du vil takle det, samt at mannen ikke vil ha flere, og du er redd det vil ødelegge forholdet. Da er det best å la det være. Er ikke verdt å få søsken om det skal føre til at man blir skilsmissebarn 

[AnonymBruker]

Helt ærlig så tenkte vi ikke så mye på det. 

Vi ønsket at barnet skulle få søsken, så da gikk vi for søsken. Vi var slitne, men vi hadde jo ønsket oss en liten flokk, så da var det jo bare å hoppe i det. 

Har aldri angret. Kanskje bortsett fra litt da jeg var på det dårligste som gravid, og sto og kastet opp i vasken, mens en ettåring og en treåring sto og trøstet meg. 

 

Jeg syntes definitivt overgangen fra 0 til 1 var størst. 1 til 2 var enkel overgang (selv om baby2 var svært krevende), og 2 til 3 var knapt merkbart. 

 

Vi var ferdig med barn før fylte 30, og det tror jeg var en stor fordel. Er nok lettere å bare hoppe i ting i tjueårene, enn i trettiåra. 

Anonymkode: ad085...d74

[AnonymBruker]

Nei, jeg stoppet med første. Det var ikke barnehageplasser for vanlige folk på den tida så vi var overlatt til tilfeldige dagmammaer, den ene sa opp på dagen. Hvis jeg skulle hatt flere barn hvor skulle jeg gjøre av dem når jeg skulle på jobb? 

Anonymkode: cb602...b85

[AnonymBruker]

Vi har et barn og veldig fornøyd med det. Søsken er ikke alltid positivt, snakker av erfaring. 

Anonymkode: 3a466...370

[AnonymBruker]

Jeg er veldig fornøyd med mitt ene barn. Og nå er jeg 40, så flere unger er jo lite aktuelt uansett. Jeg og mannen er også turnusarbeidere.

Svogeren min holdt på å TØRNE da han og lillesøsteren min fikk barn nummer 2. De har begge dagjobber og fri hver helg og helligdag, men det var likevel uendelig mye mer slitsomt enn han hadde kunnet forestille seg. Han og søster holder fremdeles sammen, flere år etterpå, men romantikken blomstrer ikke akkurat. Jeg merker det godt på måten de snakker til hverandre på, at de er slitne. Utad er de en såkalt "perfekt" familie med en av hvert kjønn: Jente på snart 6 og gutt på 3.

Så, mitt råd er å tenke seg godt om😏

 

Anonymkode: 47efd...4ee

[AnonymBruker]

Ikke at det er det man skal belage et valg på; 

Jeg har en søster. Det er gull. Jeg har sagt så mange ganger at jeg ikke vet hvordan jeg hadde klart dette om vi ikke var to om det. Ikke bare det praktiske, der har vi god hjelp ellers. Men det mentale vi har måttet gjennom de siste årene. Vi er de eneste som kan forstå hverandre fullt ut. 

Og snart er det bare oss to igjen av den gamle kjernefamilien, og det føles så godt å ha noen som er sin nærmeste biologiske slektning. Jeg har jo mannen og min nye familie. Men å ha en som har fulgt deg nærmest fra fødsel er spesielt, noen som har mange av de samme minnene som deg. Og kan føle på de samme sorgene. 

Men slike garantier har man selvfølgelig ikke. ikke alle klarer å samarbeide, ikke alle er en god match. Så det kan jo også slå helt andre veien når denne typen utfordringer etterhvert treffer i livet. 

Anonymkode: 0572f...b92

[AnonymBruker]

Det jeg synes er mest slitsomt er å starte på scratch, spesielt når baby blir småbarn mens storesøsken er mer selvstendig og har behov som den minste ikke har noe intensjon om å bli med på (feks kino, bowling, gå tur, ballspill, konsert etc etc).

Men vi ser at det var rett for oss å ha ett barn til, da vårt eldste barn virkelig er et «søsken-menneske», altså at hen finner stor trygghet, kjærlighet og samhold hos minste. 
 

Vi som foreldre har vurdert nr 3, men selv om vi føler på ønsket så tror vi at vi lander på å holde oss til de vi har pga overskudd og oppfølging, samt at barna våre har sagt det ikke trengs flere barn i huset 😂

Anonymkode: 2aa8d...d39

[AnonymBruker]

Flere som enten har valgt å få bare ett eller som har fått flere barn? 
 

ts

Anonymkode: 69ad5...946

[Lidhun]

For meg personlig kunne jeg ikke tenkt meg å stoppe på et barn, jeg (nok en gang presisert at dette er min personlige mening) føler barn har godt av å ha søsken. Spesielt når foreldrene begynner å bli gamle og de ellers blir stående med alt alene. 

Jeg synes i grunn det var enklere med to barn enn ett. Da hadde de alltid en lekekamerat, det ble mindre mas om aktivisering fra oss voksne, og det var enklere å kunne gjøre husarbeid mens de lekte sammen. 

[AnonymBruker]

Ja, mer slitsomt med to vs ett barn, men for meg som er enebarn var det uaktuelt. Har vært så mange ensomme stunder at det ville jeg ikke utsette barn for.  Mest slitsomt 1-6 år når to barn skulle legges og føle seg dratt i flere retninger, senere mye enklere. 

Vurderte aldri nummer tre, alder og krav på oss på fordele oss, jobbsituasjon og lang avstand til familie gjorde at tanken ble lagt fra oss før vi en gang vurderte det.  Det er to år mellom våre og to ulike kjønn og det gir litt ulike behov, med to foreldre har vi kunnet dele oss, ikke mulig med tre barn. 

Begge barna har fått mye 1-1 tid både med oss foreldre og besteforeldre, de blir ikke behandlet som pakke sammen.  

Anonymkode: 9dfbc...2cc