Kjæreste av få ord

[AnonymBruker]

Hva gjør man med en kjæreste som svarer på et minimum når man forteller noe? Altså som bare svarer den ene «obligatoriske» setningen som respons til det man forteller? Jeg har sagt det til han, at han virker uinteressert når jeg forteller noe, men det virker ikke som han klarer å bidra mer i samtaler. Er det mulig å øve seg på sånt? Hvordan gå fram her? Orker jo ikke en kjæreste som ikke bidrar i samtaler når jeg har noe å fortelle? Noen med samme problem?

Anonymkode: b598f...221

[Ymse meninger]

I sånne tilfeller så tenker eg it's not you, it's him. Noen er kronisk uinteresserte og passive i alle samtaler som ikke dreier seg om deres egne snevre interessefelt. Syns det er dårlig sosiale evner.. samt mennesker som ikke er nysgjerrig på ting mister min interesse ganske fort. Håper typen din er givende på andre felt iallefall

[AnonymBruker]

Ymse meninger skrev (1 time siden):

I sånne tilfeller så tenker eg it's not you, it's him. Noen er kronisk uinteresserte og passive i alle samtaler som ikke dreier seg om deres egne snevre interessefelt. Syns det er dårlig sosiale evner.. samt mennesker som ikke er nysgjerrig på ting mister min interesse ganske fort. Håper typen din er givende på andre felt iallefall

Jeg tror han bryr seg og vil vel, men likevel virker han jo halvveis uinteressert i det jeg forteller, og også det jeg står i, hvis det er noe problemer av noe slag. Du har nok rett i at det er han, og ikke meg, for han er sånn i samtaler med andre også. Går det an å påpeke dette uten å være needy? Det må da gå an å lære litt sosiale koder i samtaler? Moren hans skravler alltid noe voldsomt sånn at ingen andre slipper til, jeg lurer på om det kommer derfra, at han er oppvokst i en familie der han sikkert ikke slipper til i samtaler, og derfor har lagt seg til denne uvanen? Går det an å nevne dette som en potensiell mulighet for han? 

Anonymkode: b598f...221

[AnonymBruker]

Min samboer er også slik. Rett og slett ubehagelig når vi, feks, er hos svigers, og jeg føler at jeg må prate hele tiden og være "på" konstant,for sønnen deres sitter mer eller mindre stum og scroller på telefonen.

Det er kanskje ikke liv laga, for jeg unngår eller kvier meg for å ha han med i sosiale sammenkomster - så lite sier han, med mindre noen henvender seg direkte til han.

Han har også en mor som snakker/kommuniserer normalt, så kommer nok ikke fra hjemmet. Jeg har faktisk tenkt at han antakeligvis befinner seg på autismespeketeret

Anonymkode: 15462...954

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Min samboer er også slik. Rett og slett ubehagelig når vi, feks, er hos svigers, og jeg føler at jeg må prate hele tiden og være "på" konstant,for sønnen deres sitter mer eller mindre stum og scroller på telefonen.

Det er kanskje ikke liv laga, for jeg unngår eller kvier meg for å ha han med i sosiale sammenkomster - så lite sier han, med mindre noen henvender seg direkte til han.

Han har også en mor som snakker/kommuniserer normalt, så kommer nok ikke fra hjemmet. Jeg har faktisk tenkt at han antakeligvis befinner seg på autismespeketeret

Anonymkode: 15462...954

Frustrerende😏 Min er iallefall sånn at han er sosial og klarer seg fint i samtaler med andre, selv om han lar andre prate mest da. Jeg slipper å ta ansvar for praten hos svigers, for moren skravler sånn at man bare kan sette seg ned å henge på med noen bekreftende ord her og der. Det er derfor jeg tror kjæresten har blitt vant til å gi korte svar til det moren sier, og kanskje heller ikke fått slippe til med lengre svar, kanskje det er derfor det har blitt som det har blitt.

Anonymkode: b598f...221

[Anonym11223344]

Ser at andre svarer med hva "svigers" måtte mene. Hvis man ikke liker sexen eller samtalen så er det dødt. Det er ikke mer å lure på.

[AnonymBruker]

Anonym11223344 skrev (20 minutter siden):

Ser at andre svarer med hva "svigers" måtte mene. Hvis man ikke liker sexen eller samtalen så er det dødt. Det er ikke mer å lure på.

Ingen svarer med hva svigers måtte mene, både jeg og den andre personen her som nevnte svigers, nevnte det i sammenheng med hvorfor mennene kanskje kan ha utviklet seg til å svare kort på alt som blir sagt.

Anonymkode: b598f...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror han bryr seg og vil vel, men likevel virker han jo halvveis uinteressert i det jeg forteller, og også det jeg står i, hvis det er noe problemer av noe slag. Du har nok rett i at det er han, og ikke meg, for han er sånn i samtaler med andre også. Går det an å påpeke dette uten å være needy? Det må da gå an å lære litt sosiale koder i samtaler? Moren hans skravler alltid noe voldsomt sånn at ingen andre slipper til, jeg lurer på om det kommer derfra, at han er oppvokst i en familie der han sikkert ikke slipper til i samtaler, og derfor har lagt seg til denne uvanen? Går det an å nevne dette som en potensiell mulighet for han? 

Anonymkode: b598f...221

Min mann er også slik. Og jeg tror du er inne på noe ved at det handler om at de ikke har sluppet til i samtaler i oppveksten. Min har aldri fått fortelle om seg og sitt, han blir bare valset over med prat om naboer og bekjente. Så han melder seg ut. Han er skravlete og på i andre sosiale settinger, men med meg har han også en tendens til å koble ut og jatte med der han «må», selv om han blir lyttet til hjemme hos oss, ingen som avbryter. Men om jeg prater bare soner han ut. Det er et mønster han har tatt med seg. Jeg har ikke sett dette før de siste årene. Skulle ønske jeg hadde sett det mye før. Det har alltid vært sånn, og det bedrer seg ikke, ingenting jeg kan si eller gjøre. Det er skikkelig ensomt. Vi kan sitte timesvis i stillhet om jeg ikke holder samtalen i gang. 

Anonymkode: 02aa0...47a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Min mann er også slik. Og jeg tror du er inne på noe ved at det handler om at de ikke har sluppet til i samtaler i oppveksten. Min har aldri fått fortelle om seg og sitt, han blir bare valset over med prat om naboer og bekjente. Så han melder seg ut. Han er skravlete og på i andre sosiale settinger, men med meg har han også en tendens til å koble ut og jatte med der han «må», selv om han blir lyttet til hjemme hos oss, ingen som avbryter. Men om jeg prater bare soner han ut. Det er et mønster han har tatt med seg. Jeg har ikke sett dette før de siste årene. Skulle ønske jeg hadde sett det mye før. Det har alltid vært sånn, og det bedrer seg ikke, ingenting jeg kan si eller gjøre. Det er skikkelig ensomt. Vi kan sitte timesvis i stillhet om jeg ikke holder samtalen i gang. 

Anonymkode: 02aa0...47a

Samme her! Timesvis i stillhet om ikke jeg tar ansvar. Etter noen år, kjenner jeg at dette er rimelig lite givende - altså ærlig talt; man kan forvente at en voksen person har grunnleggende kommunikasjonsferdigheter..

Føler meg låst nå, med graviditet og felles bolig ☹️ Klarer ikke å gjøre det slutt, selv om jeg sliter med å føle meg både ensom i forholdet, og føler at samboers sosiale antenner er umoden. Er feig, for jeg vet at jeg ikke kommer til å dele resten av mitt liv med han. Men de neste årene ser det slik ut.

Anonymkode: 15462...954

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som er gift med en lignende type. Han er en fin fyr, det er ikke noe "feil" ved ham, men det er slitsomt at han er så innesluttet og knapt sier noe. Han har en ansvarsfull jobb og høy utdanning, men når det gjelder det sosiale, så sliter han.

Jeg har ofte tenkt at jeg ikke hadde orket å være sammen med en slik mann. Jeg er introvert selv, men jeg sitter da ikke stum som en østers når venner samles. Han kan si noe av og til, men ellers er han helt stille.

Min venninne er veldig glad i sin mann, og han gjør alt for henne og familien. De har vært sammen i årevis, og har et solid forhold. Han snakker nok med henne, da tør han vel opp. Skulle bare ønske at han var litt mer sosial, også rundt andre. Han kjenner oss jo godt.

Anonymkode: 15d18...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min samboer er også slik. Rett og slett ubehagelig når vi, feks, er hos svigers, og jeg føler at jeg må prate hele tiden og være "på" konstant,for sønnen deres sitter mer eller mindre stum og scroller på telefonen.

Det er kanskje ikke liv laga, for jeg unngår eller kvier meg for å ha han med i sosiale sammenkomster - så lite sier han, med mindre noen henvender seg direkte til han.

Han har også en mor som snakker/kommuniserer normalt, så kommer nok ikke fra hjemmet. Jeg har faktisk tenkt at han antakeligvis befinner seg på autismespeketeret

Anonymkode: 15462...954

Kan like gjerne være sosialangst. 

Anonymkode: 92ea6...583

[AnonymBruker]

Man må ikke fylle hvert minutt med tomprat. 

Dere skriver at dere må være "på" og holde praten i gang. 
Tør ikke ta gubben med på sosiale ting. 

Nevrotiske hele gjengen.

Anonymkode: f6dee...f85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

konstant,for sønnen deres sitter mer eller mindre stum og scroller på telefonen

Dette hadde jeg tatt opp. Først flere ganger alene. Om han ikke hadde tatt det til seg hadde jeg kommentert det foran foreldrene. Humoristisk først, er du limt til mob? Og så om det skjer igjen hadde jeg blitt irritert og sagt rett ut Om vi er så dårlig selskap kan du jo dra å sette deg på do med mob e.l. 

Anonymkode: 92ea6...583

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Man må ikke fylle hvert minutt med tomprat. 

Dere skriver at dere må være "på" og holde praten i gang. 
Tør ikke ta gubben med på sosiale ting. 

Nevrotiske hele gjengen.

Anonymkode: f6dee...f85

Nå handler ikke dette om at de ikke "fyller hver minutt med tomprat", det handler om menn som knapt sier et ord når de er ute blant folk. Kan hende du synes det er helt fint, men det er faktisk slitsomt å forsøke å snakke med et menneske som knapt svarer deg. Litt av poenget med at venner samles er at man skal ha det sosialt sammen, hvis alle satt i hver sin krok og ikke sa ett ord til hverandre, så hva er vitsen?

Jeg forstår at det ikke er av vond vilje at enkelte ikke evner å føre en samtale, det er helt sikkert et mye større problem for dem selv enn det er for meg, men jeg forstår også at partner føler det er litt ekkelt når mann/kone aldri er med i samtalen, og kun svarer med enstavelsesord når noen forsøker å snakke med dem.

Anonymkode: 15d18...244

[AnonymBruker]

Ymse meninger skrev (5 timer siden):

I sånne tilfeller så tenker eg it's not you, it's him. Noen er kronisk uinteresserte og passive i alle samtaler som ikke dreier seg om deres egne snevre interessefelt. Syns det er dårlig sosiale evner.. samt mennesker som ikke er nysgjerrig på ting mister min interesse ganske fort. Håper typen din er givende på andre felt iallefall

Jeg er uenig i at det er nødt til å handle om interesse. Noen er av få ord og har det så innlært at det gjenspeiler seg i flere områder. Hvis det utelukkende er når ts har noe å fortelle blir det selvsagt noe annet.

Anonymkode: c3230...a76

[AnonymBruker]

Beklager, TS, men han kommer nok ikke til å endre seg, så du må finne ut om dette er noe du kan leve med. Jeg prøvde å lære min eksmann å føre en normal samtale i mange år, men det ble aldri bedre. Vanvittig frustrerende når man aldri får ordentlig respons, bare "ja" eller "nei" eller noe tilsvarende kortfattet. 

Min eksmann var en bra fyr på mange måter og tok stort ansvar for familien, men han kjedet vettet av meg pga sine manglende evner til å føre en interessant og givende samtale. 

Anonymkode: 474bc...f91

[AnonymBruker]

Er han sånn ellers også, mot andre enn deg? 

Kanskje han bare er den stille, introverte typen? Det må han få lov til å være. Liker du ikke det, så finn deg en annen, ikke irritere deg over at du ikke greier endre han. 

Anonymkode: fc06e...18f

[AnonymBruker]

Å ikke leve fint med stillhet, å ha en trang til å fylke all tid med platt tomprat om gjentagende tema er et større sosialt problem og symptom på manglende sosiale antenner en å være den «tause».

Anonymkode: c2860...9c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Beklager, TS, men han kommer nok ikke til å endre seg, så du må finne ut om dette er noe du kan leve med. Jeg prøvde å lære min eksmann å føre en normal samtale i mange år, men det ble aldri bedre. Vanvittig frustrerende når man aldri får ordentlig respons, bare "ja" eller "nei" eller noe tilsvarende kortfattet. 

Min eksmann var en bra fyr på mange måter og tok stort ansvar for familien, men han kjedet vettet av meg pga sine manglende evner til å føre en interessant og givende samtale. 

Anonymkode: 474bc...f91

Så må man ikke blande manglende evne, med manglende interesse.

Mannen har garantert evnene til å føre lange samtaler og fordype seg i tema. Når han er interessert. 

Jeg sier ikke at manglende interesse er noe bedre eller værre en manglende evne, men dette er to forskjellige ting.

 

Personlig har jeg adaptert strategien «å late som». Jeg kan skravle i vei hvor lenge som helst, med hvem som helst. Jeg bare later som om det er interessant. Når kona feks for 736 arbeidsdagen på rad kommer hjem og snakker om de samme tingene fra jobben sin, så later jeg som om jeg interesserer meg. Jeg er aktivt lyttende (for 736 gangen) og spør oppfølgingsspørsmål. Ikke fordi jeg er interessert, men fordi jeg vet at hun blir sur om jeg ikke følger med eller hører på.

Fake it til you make it.

Anonymkode: c2860...9c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Å ikke leve fint med stillhet, å ha en trang til å fylke all tid med platt tomprat om gjentagende tema er et større sosialt problem og symptom på manglende sosiale antenner en å være den «tause».

Anonymkode: c2860...9c7

Tror ikke du har skjønt HI. Det er ikke snakk om å måtte fylle all tid med tomprat. Det dreier seg om å svare litt mer engasjert når noen snakker til deg. Hvor jeg forteller om et dilemma f.eks, og han bare svarer «håper det ordner seg». Ferdig med det. Hvis jeg forteller om en bekymring, og han svarer «det går sikkert bra.» punktum, stille. Følger ikke opp temaet på et senere tidspunkt heller. Eller om jeg forteller om noe jeg ble veldig glad for, og han svarer «så kjekt da». Punktum. Ikke noe mer engasjement, ikke noe oppfølgingsspørsmål eller tanker fra han, som hadde vært naturlig for de aller fleste.

Anonymkode: b598f...221