Noen her som angrer på å ha fått barn? Hvorfor angrer du?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det er lett å sitte og si at nei, jeg skulle heller bodd alene i en hytte i skogen eller levd et fantastisk karriere- og singelliv i en storby, reist verden rundt på heltid osv.

Faktum er at hvis du hadde gjort det, så ville du kanskje angret på det også. Alle valg koster.

De aller fleste normale mennesker med OK ressurser angrer selvsagt ikke på at de fikk barn. Det er jo de menneskene de elsker mest på jorda. Det er krevende til tider, men det gir så mye mer tilbake. 
 

Men hvis man bare vil sitte i sofaen og se på Netflix hele livet (som noen skrev over her) så burde man selvsagt ikke få barn. (Eller ha partner eller en krevende jobb, for den saks skyld). Man bør jo ha en viss emosjonell modenhet og et ønske om å både vise omsorg og å få være med på den fantastiske reisen det er å se et lite barn utvikle seg til en klok og ansvarsfull voksen. 
 

Uten det er det bedre å la være.

Anonymkode: adcd0...7ae

Emosjonell modenhet? Folk er forskjellige. For enkelte er ikke dette like intressant og fantantastisk som for andre. At enkelte liker å daffe, betyr vel kanskje at de liker et rolig liv. Noen er veldig glad i eldre mennesker, andre elsker dyr og noen digger barn. De fleste får høre at de må så egne barn, for først da vil de innse hvor fantastisk det er med barn, og for noen innfris forventingene mens for andre blir det kanskje et hardere liv enn antatt. Noen barn krever veldig mye mer enn andre barn. Noen har ikke topp kjemi med barnet sitt. De fleste er nok glad i barna sine uansett. Det går jo ann å elske de som mennesker, men mislike livet i støy, i hamsterhjulet og i alt ansvaret

Anonymkode: 49529...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Nei, aldri! Barn er meningen med livet. 

Anonymkode: 687c9...8e4

Det argumentet har jeg aldri forstått.  Selv om jeg leste det ofte da jeg var i prosessen med å velge bort barn, så tenkte jeg aldri på dette som noe som skulle på vektskåla. 

Hvem er man uten barn, da? Hvem er man når barnet flytter ut? Hva hvis barnet på et tidspunkt tar avstand?

Og hvilket ansvar legger man da egentlig på et barn? 

Hvor lykkelig er du egentlig i deg selv? 

Jeg har ekstremt mye mening i mitt liv. Jeg er lykkelig, og kjenner stort sett på glede hver dag. Både i tiden med meg selv, jobben min som jeg liker, løpeturer, selskap med mannen min og venninner, katten, hobbyer. Lage og spise god mat. Reise på turer. Livet er så uendelig godt å leve.

 

Anonymkode: a9c98...943

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har ikke barn, så har vel ikke rett til å uttale meg..

Men hvorfor må mammapolitiet alltid blande seg i en tråd der folk bør få rom for å være dønn ærlige om følelser knyttet til dette? 

Anonymkode: a9c98...943

Helt enig. Hvis det ikke er lov til å snakke om det som er vanskelig blir det bare verre.

Anonymkode: 6bf7c...0e4

[AnonymBruker]

Jeg angret de 10 første årene. Det var krevende, vanskelig, jeg ble overstimulert veldig fort og jeg ble deprimert av hele greia. Så tok det seg opp, og jeg elsker det. Straks 16 år nå. 

Anonymkode: b6502...b46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har ikke barn, så har vel ikke rett til å uttale meg..

Men hvorfor må mammapolitiet alltid blande seg i en tråd der folk bør få rom for å være dønn ærlige om følelser knyttet til dette? 

Anonymkode: a9c98...943

Vel, som vanlig er det jo en haug mødre som svarer "nei aldri" på "hvorfor angrer du". Litt sånn økseskaft. Men foreløpig ikke like ille som tråden om "til dere som ikke ville ha barn og aldri fikk dem", den ble totalt bombet med "jeg har tre barn og det er den eneste meningen med livet". 

Anonymkode: 5d89d...fc8

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på barna. Men ville stoppet etter første barnet hvis jeg kunne gått tilbake. Evt stoppet etter nummer 2. fikk 3, og det er for meg en for mange. 
 

Hele livet mitt ville vært annerledes nå, hadde det ikke vært for de to siste barna. Første fikk jeg da jeg var 20. de to siste i slutten av 20 årene med ny mann. 
 

jeg hater til tider livet som 3 barns mor, selv om jeg elsker barna mine. Men det er akkurat det, jeg elsker barna mine og gjør alt for de, men det gjør jo at jeg ikke tar alle de valgene som jeg ville elsket for meg selv. Så, livet mitt blir dedikert til barna i hvertfall i 15 år til, og da er jeg vel for gammel til å leve ut egne drømmer. 

Jeg står tro til det valget jeg har tatt, og elsker barna, men hadde jeg skulle gått tilbake, så ville jeg valgt helt annerledes. 

Anonymkode: ba83c...fc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg synes det er alt for krevende og vanskelig!

har en 3-åring som jeg egentlig bare vil flykte fra. Takler dårlig å alltid ha forpliktelse til den ungen. Jeg vil bare være i fred, se tv, ha det ryddig og daffe!

istedet er det et helvettes kjør med 3-delt turnusjobbing som sliter meg ut, en unge som KUN vil at jeg skal gjøre alt (far er superflink, men alltid hyling hvis jeg er hjemme og far tar barnet). Er så drit lei av å ligge timesvis på gulvet for å bygge lego, leke med bilder, lese 30 bøker daglig (minst!!)! 
 

Barnet krever oppmerksomhet hele våkne tiden, får ikke sitte på do i fred uten at det står utfor å hyler og banker på døra.

jeg er utslitt og hater mammarollen. Skal aldri få fler barn!!

Anonymkode: e3750...a11

Du har jo skapt problemet selv(hehe, både på den ene og andre måten). Du må hverken ta ungen hver gang, lese 30 bøker daglig eller ligge timesvis på et gulv og leke. Jeg har fire unger(angrer ikke på noen av dem, skulle gjerne hatt flere), og jeg gjør ingen av delene. Ungene mine vet at voksne ikke leker med lego og barbie. De vet også at de ikke alltid får viljen sin på hvem av foreldrene som gjør hva. De vet også at vi leser 1 bok daglig. Aldri mer. Det kalles oppdragelse og grensesetting. Vi leker gjerne gjemsel, tikken, fotball og andre ting voksne også synes er gøy, men som regel må ungene leke alene eller med andre unger. 

Anonymkode: ee868...7f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Emosjonell modenhet? Folk er forskjellige. For enkelte er ikke dette like intressant og fantantastisk som for andre. At enkelte liker å daffe, betyr vel kanskje at de liker et rolig liv. Noen er veldig glad i eldre mennesker, andre elsker dyr og noen digger barn. De fleste får høre at de må så egne barn, for først da vil de innse hvor fantastisk det er med barn, og for noen innfris forventingene mens for andre blir det kanskje et hardere liv enn antatt. Noen barn krever veldig mye mer enn andre barn. Noen har ikke topp kjemi med barnet sitt. De fleste er nok glad i barna sine uansett. Det går jo ann å elske de som mennesker, men mislike livet i støy, i hamsterhjulet og i alt ansvaret

Anonymkode: 49529...b3a

Men det er jo akkurat det jeg sier. Hvis du ikke er «der» at dette gir mening, så lar du være. 
Det kunne aldri falle meg inn å mene at noen andre burde få barn. Åpenbart er det slik at færre, ikke flere burde fått barn.

Man må ha et genuint ønske om å oppdra et lite vesen, se det utvikle seg og forstå at i noen år blir barnas behov til en viss grad styrende for livet. Og slik verden har blitt bør man også ha en del ressurser (mental stabilitet, overskudd, nettverk, økonomi).

Så hvis det ikke frister, så lar man selvsagt være.

Anonymkode: adcd0...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvis man bare vil sitte i sofaen og se på Netflix hele livet (som noen skrev over her) så burde man selvsagt ikke få barn. (Eller ha partner eller en krevende jobb, for den saks skyld). Man bør jo ha en viss emosjonell modenhet og et ønske om å både vise omsorg og å få være med på den fantastiske reisen det er å se et lite barn utvikle seg til en klok og ansvarsfull voksen. 
 

Uten det er det bedre å la være.

Anonymkode: adcd0...7ae

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Man må ha et genuint ønske om å oppdra et lite vesen, se det utvikle seg og forstå at i noen år blir barnas behov til en viss grad styrende for livet. Og slik verden har blitt bør man også ha en del ressurser (mental stabilitet, overskudd, nettverk, økonomi).

Så hvis det ikke frister, så lar man selvsagt være.

Anonymkode: adcd0...7ae

 

Du klarer ikke skrive et eneste innlegg om temaet uten å komme med et nedlatende sleivspark? 

Hvorfor er alle som tar andre valg enn deg late, eller ressurssvake? Hvilken nerve treffer dette temaet? 

For faktum er at karrieren og egne interesser nettopp er mye av årsaken til at jeg, og stadig flere, ikke får barn. Ikke bare er vi da ganske ressurssterke, og har et nettverk vi ønsker å prioritere å bruke tid på. Men vi er også mentalt og emosjonelt modne nok til å reflektere over hva som er det riktige valget for oss. 

Jeg ønsker egentlig ikke å komme med sleivspark tilbake. Men faktum er faktisk at det fødes mange flere barn i lavere sosiale lag. Så du bør virkelig revurdere egne argumenter i denne tråden. 

Anonymkode: a9c98...943

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke, tror livet mitt hadde vært tomt uten dem. Og jeg har en super far til barna som stiller opp og tar seg av mye. Men det er overveldende til tider. Og jeg er bekymret for fremtiden og alt som kan hende de.

Anonymkode: 19374...c85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

 

 

Du klarer ikke skrive et eneste innlegg om temaet uten å komme med et nedlatende sleivspark? 

Hvorfor er alle som tar andre valg enn deg late, eller ressurssvake? Hvilken nerve treffer dette temaet? 

For faktum er at karrieren og egne interesser nettopp er mye av årsaken til at jeg, og stadig flere, ikke får barn. Ikke bare er vi da ganske ressurssterke, og har et nettverk vi ønsker å prioritere å bruke tid på. Men vi er også mentalt og emosjonelt modne nok til å reflektere over hva som er det riktige valget for oss. 

Jeg ønsker egentlig ikke å komme med sleivspark tilbake. Men faktum er faktisk at det fødes mange flere barn i lavere sosiale lag. Så du bør virkelig revurdere egne argumenter i denne tråden. 

Anonymkode: a9c98...943

Da har du misforstått meg, eller jeg har forklart meg dårlig. Jeg sier nettopp at færre burde fått barn, ikke flere.

Og selvsagt er det mange svært ressurssterke flotte mennesker som velger bort barn, jeg kjenner mange selv.

Det jeg sier er at et visst nivå av ressurser (mentale, økonomiske, sosiale) helst burde være på plass før man får barn, slik verden har blitt i dag. I tillegg til motivasjon. 

Anonymkode: adcd0...7ae

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg synes det er alt for krevende og vanskelig!

har en 3-åring som jeg egentlig bare vil flykte fra. Takler dårlig å alltid ha forpliktelse til den ungen. Jeg vil bare være i fred, se tv, ha det ryddig og daffe!

istedet er det et helvettes kjør med 3-delt turnusjobbing som sliter meg ut, en unge som KUN vil at jeg skal gjøre alt (far er superflink, men alltid hyling hvis jeg er hjemme og far tar barnet). Er så drit lei av å ligge timesvis på gulvet for å bygge lego, leke med bilder, lese 30 bøker daglig (minst!!)! 
 

Barnet krever oppmerksomhet hele våkne tiden, får ikke sitte på do i fred uten at det står utfor å hyler og banker på døra.

jeg er utslitt og hater mammarollen. Skal aldri få fler barn!!

Anonymkode: e3750...a11

Du (og flere med deg) klarer åpenbart ikke sette grenser for barnet ditt. Dette tror jeg er et problem for veldig mange foreldre i dag, og en hovedgrunn til at foreldre både er mer slitne enn før og får færre barn enn før.

Det er så klart slitsomt å ha små barn, men det er ikke sånn at du skal være tjener for barnet ditt. Hvis du ikke orker å leke med lego en dag, så kan du si det til barnet ditt, nå må du leke selv. Og hvis barnet protesterer på at far skal gjøre noe, så får det bare protestere. Det er dere som bestemmer. Man er ikke dårlig forelder fordi man ikke gjør alt barnet ber om - tvert i mot.

[AnonymBruker]

For å oppsummere (og nb, mine svar er først og fremst til TS, ikke til alle dere frivillig barnløse der ute): Hvis du ikke har lyst på barn, så bør du ikke få barn. 

Anonymkode: adcd0...7ae

[AnonymBruker]

Veldig mange her med dårlig leseforståelse, (håper ikke det har gått i arv til ungene deres)

Spørmålet til TS var til de UTEN BARN!

 

Anonymkode: 610b4...0cd

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Veldig mange her med dårlig leseforståelse, (håper ikke det har gått i arv til ungene deres)

Spørmålet til TS var til de UTEN BARN!

 

Anonymkode: 610b4...0cd

Det er vel heller du som har dårlig leseforståelse. Spørsmålet er om det er "noen her som angrer på å ha fått barn". Det spørsmålet kan ikke stilles til folk uten barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Veldig mange her med dårlig leseforståelse, (håper ikke det har gått i arv til ungene deres)

Spørmålet til TS var til de UTEN BARN!

 

Anonymkode: 610b4...0cd

Nei, spørsmålet var til de som angrer på å ha fått barn. Altså ikke til de uten barn, eller de som synes barna er selve meningen og eneste lykken i livet. 

Anonymkode: 5d89d...fc8

[AnonymBruker]

Ja, jeg angrer. 
 

Jeg visste ikke hva det innebar å ha barn, hvor mye man ofret av tid og krefter. Altså jeg visste jo det ble annerledes, men ikke SÅ annerledes. Selvom vi har vært heldige med gutten vår som leker selvstendig og liker alt jeg liker, så føler jeg meg låst og fanget i en rolle jeg ikke visste hva var før jeg plutselig befant meg i den. Ville ikke vært gutten min foruten nå, men ville nok valgt det barnefrie livet om jeg kunne gå tilbake i tid. 

Anonymkode: 68c03...777

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Veldig mange her med dårlig leseforståelse, (håper ikke det har gått i arv til ungene deres)

Spørmålet til TS var til de UTEN BARN!

 

Anonymkode: 610b4...0cd

🤭 

Anonymkode: b6502...b46

[AnonymBruker]

Jeg har angret tidvis 😅 Det har vært tider der jeg var misunnelig på folk i fengsel som kunne sove, spise og ingen kunne kreve noe av. Den hytta som er nevnt i skogen var en våt drøm. ...😬😄

Men nå er de store. Yngste er 19, og alt i alt så ville jeg ikke vært det foruten. Jeg savner til og med de måtte sure tenåringetrynene deres. Jeg tenker det har vært flott, men jeg skulle jo vært litt snillere med meg selv..

Anonymkode: fe96d...351

[AnonymBruker]

Jeg har valgt det bort, nå er eggene gått ut på dato og jeg har aldri angret. Jeg hadde heller aldri det ønsket og føler meg veldig fanget sammen med barn. De krever virkelig HELE deg, og som en relativt kraftig introvert blir det for mye for meg. Jeg har vært tett på 4 barn i familien i deres oppvekst, er glad i dem, men det fikk meg aldri til å ønske det livet selv. Heller motsatt. Samme hvor glad jeg er i dem så har jeg behov for altfor mye tid alene til å orke egne barn. Ser også hvor travelt samfunnet er og hvor mange som sliter seg ut og tenker det aldri lå i kortene for meg. 

Anonymkode: a63d1...1fc