Noen her som angrer på å ha fått barn? Hvorfor angrer du?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Om menneskebarnet ikke kunne utvikle seg normalt uten timesvis med lek med moren hver dag, så hadde vi aldri overlevd som art. 

Det der er ikke den normale mammarollen, og om det er du eller far eller samfunnet som har skylda, så er det i alle fall ikke ungen som har ansvaret for at det har vokst opp i den tru at mamma skal være med på alt det gjør. 

Anonymkode: 5f3b4...de8

Hun som skriver dette, har ikke noe unormalt ved seg eller med sitt barn. Barn så små vil ønske å leke med omsorgspersonene sine. Selv har jeg en på 2 år. Han kan leke litt alene, men stort sett vil han ha oss med. Det å bare overse han, det er ingen løsning. Det er mye hyl og skrik her hjemme også. Det er forskjell på barn. Noen er litt mer krevende enn andre. Noen kan ha diagnoser, men stort sett er det spenn i temperament og personlighet. 

Anonymkode: 49529...b3a

[AnonymBruker]

Jepp jeg angrer

Har to barn på 4 og 7 og synes det bare blir verre og verre. Babytiden var fin, men for hver dag som går blir det verre.

Jeg er overveldet og stresset konstant. 
Jeg synes barn er et slit 80% av tiden og 20% er det hyggelig

Man må ofre hele livet til noen som behandler deg som dritt

Jeg har nedtelling til eldste blir 16 år og kan flytte bort for å gå på vgs. 
 

Jeg har mange ganger vurdert å skille meg og gi mannen meste parten av omsorgen. Jeg føler jeg ødelagte livet mitt ved å få barn

Anonymkode: 3ec8a...88a

[got2go]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jo, det gjør du åpenbart. Hele fremtoningen din bærer veldig preg av at du er arvelig belastet med lav IQ og en usmakelig fremtoning.

Anonymkode: 1bc87...0bd

Haha! Ok 😂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.1.2025 den 0.41):

For å være ærlig: 

Jeg angrer på både valget av mann, det å få barn, hund og karriere - alt ettersom. Jeg merker at mye har med hormonelle svingninger å gjøre. 

Jeg er evig takknemlig for livet mitt, og har et godt liv på absolutt alle måter. Jeg elsker barna mine, og hadde gjort alt for dem. 

Men om jeg fikk sjansen til å gjøre alt på nytt skal du ikke se bort fra at jeg hadde dritt i hele jævla samfunnet og alt A4-livet medfører, og bodd alene i en liten hytte langt ute i skogen. Der skulle jeg levd av whatever jeg måtte selge mine dyrekjøpte timer for, så jeg hadde nok til å fø meg selv, og fylle lageret mitt med bøker, kaffe, rødvin og garn,og levd lykkelig alle mine dager alene. 

Anonymkode: c607d...9cb

Haha dette er mine tanker som kommer nå og da.😂

Jeg har syv barn, 2 bonus barn og det tiende barnebarnet er på vei. Elsker dem alle, men noen ganger skulle jeg gjerne gått i dvale.

Var en periode jeg tenkte det ville vært fint om noen la meg inn et sted for at jeg skulle få fred. Da ville det vært noen andre som tok meg ut av kravene som følger med livet man har.

Siden dem er så mange blir det å smøre seg tynt ut over alle.

Anonymkode: a87c0...c3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Eh hæ? Voksne leker ikke med lego og barbie? Å joda mange voksne gjør heldigvis det. Å bare lese en bok or dag er bare merkelig 

Anonymkode: 9ccc2...cac

Jeg hadde selv den filosofien i mi  oppdragelsen at barna måtte leke med hverandre eller med seg selv. Jeg var der, men lekte sjeldent med dukker og biler.

Nå ser jeg trenden med at mine barn leker og underholder sine barn hver time på døgnet. Det er grining og sutring når foreldrene ikke er klar når barnet vil eller orker. Et hyl og noen springer til.

Det er slitsomt for hodet og det er slitsomt å ha unger som hyler 24/7. Da er dem i et utviklingstrinn og det skal spørres med inngående intervju av barna om hvorfor ditt og hvorfor datt. Ungene hører maks 5 ord og resten er forsvunnet i en tom hjerne.

Og foreldrene er fortvilet fordi dem ikke når igjennom til barna. 🙈 hvorfor holde på slik?

Et kort ja eller nei, hadde nok ofte gjort susen og å starte tidlig med å sette grenser for hva man deltar i og når på døgnet. 

Huff. Blei en rant her no.

 

Anonymkode: a87c0...c3e

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde selv den filosofien i mi  oppdragelsen at barna måtte leke med hverandre eller med seg selv. Jeg var der, men lekte sjeldent med dukker og biler.

Nå ser jeg trenden med at mine barn leker og underholder sine barn hver time på døgnet. Det er grining og sutring når foreldrene ikke er klar når barnet vil eller orker. Et hyl og noen springer til.

Det er slitsomt for hodet og det er slitsomt å ha unger som hyler 24/7. Da er dem i et utviklingstrinn og det skal spørres med inngående intervju av barna om hvorfor ditt og hvorfor datt. Ungene hører maks 5 ord og resten er forsvunnet i en tom hjerne.

Og foreldrene er fortvilet fordi dem ikke når igjennom til barna. 🙈 hvorfor holde på slik?

Et kort ja eller nei, hadde nok ofte gjort susen og å starte tidlig med å sette grenser for hva man deltar i og når på døgnet. 

Huff. Blei en rant her no.

 

Anonymkode: a87c0...c3e

Helt enig i dette. Folk lager krevende barn når de velger å oppføre seg som barnas tjenere.

 

[Nor]

Jeg har tre voksne barn jeg er enormt glad i . Litt mellomrom mellom hver, så har gått på foreldremøter, sjåfør, dugnader i all slags vær, meglet i konflikter, støttet i kjærlighetssorger , våkenetter når de er på fest  i over 20 år.  Selv om jeg aldri ville vært den foruten, hadde jeg ikke fått barn om jeg var ung i dag. Er redd krig… orker ikke tanken på å ofre de i krigen. Ellers en verden som er blitt vond for mange barn. Økonomi hos foreldre , nett troll, utfrysing digitalt ., press , psykiske problemer som aldri før. 

Endret 3. januar av Nor

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn. Har ikke problemer med dem, men alt stresset og forventningene som følger med dette livet. Det gjør noen ganger at jeg tenker over (evt. kjenner litt på anger) på situasjonen jeg har satt meg selv i - selv om jeg ikke ville gått tilbake heller😂 Dette kjenner jeg mest på under sykdom, våkennetter, PMS eller når jeg føler meg ekstra utilstrekkelig hjemme og på jobb (som dessverre skjer oftere og oftere). Det er mye jeg har dårlig samvittighet for, og jeg føler hele tiden at jeg prøver å forbedre meg uten at jeg har kapasitet eller overskudd. 

Anonymkode: c0be5...43f

[AnonymBruker]

Kan ikke tenke meg et liv uten når de først er her, men hadde aldri h…. gjort det igjen. 
Slitsomt og alt det der er jo greit nok og kanskje noe man kan påvirke og tilrettelegge for, men å sende en del av deg selv ut i verden, en del du hadde dødd og drept for men selv være parkert på sidelinjen som en hjelpeløs tilskuer er det virkelig vanskelige. Å ville beskytte noen men vite at de vil være prisgitt andres empati.

Akkurat DEN så jeg ikke komme, var så opptatt med å stresse over søvn og mat og skole og venner. Sliten som faen av å ha kronisk dårlig samvittighet for noe jeg burde gjort bedre/annerledes/ikke/mer og av å aldri rekke til og være nok noe sted på tross av at man gir alt man har og litt av det man ikke har som tærer på fremtiden også. Topp det med eksistensiell angst på andres vegne så har du essensen; dette er kanskje en ekstremvariant men jeg tror ikke det og høres det ut som noe du kan tenke deg: go for it. Om ikke: drit i det, alltid greit å forberede seg på worst case scenario. (skulle egentlige ønske fler gjorde det før de satt barn til verden, for barnas skyld) 
 

Do not recommend.

Anonymkode: e1fb5...e4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kan ikke tenke meg et liv uten når de først er her, men hadde aldri h…. gjort det igjen. 
Slitsomt og alt det der er jo greit nok og kanskje noe man kan påvirke og tilrettelegge for, men å sende en del av deg selv ut i verden, en del du hadde dødd og drept for men selv være parkert på sidelinjen som en hjelpeløs tilskuer er det virkelig vanskelige. Å ville beskytte noen men vite at de vil være prisgitt andres empati.

Akkurat DEN så jeg ikke komme, var så opptatt med å stresse over søvn og mat og skole og venner. Sliten som faen av å ha kronisk dårlig samvittighet for noe jeg burde gjort bedre/annerledes/ikke/mer og av å aldri rekke til og være nok noe sted på tross av at man gir alt man har og litt av det man ikke har som tærer på fremtiden også. Topp det med eksistensiell angst på andres vegne så har du essensen; dette er kanskje en ekstremvariant men jeg tror ikke det og høres det ut som noe du kan tenke deg: go for it. Om ikke: drit i det, alltid greit å forberede seg på worst case scenario. (skulle egentlige ønske fler gjorde det før de satt barn til verden, for barnas skyld) 
 

Do not recommend.

Anonymkode: e1fb5...e4a

Dette var meg, ville bare legge til at jeg har to lette barn som er med på alt, tar seg av venner og hverandre, er høflige, skoleflinke og hjelper til litt hjemme, ikke to med ADHD og en halv-autist. 

Anonymkode: e1fb5...e4a