Noen her som angrer på å ha fått barn? Hvorfor angrer du?

[AnonymBruker]

Noen her som angrer på å ha fått barn? Såfall hvorfor angrer du?

Grunnen til at jeg spør er at jeg er redd for å angre på å få barn. Jeg har aldri hatt dette store ønsket om å få barn som det virker som andre bare har i seg. Pga dette og ett par andre punkter er jeg redd for at jeg kommer til å angre.

Anonymkode: 9c420...f42

[AnonymBruker]

Jeg ble helt uplanlagt gravid da jeg var 22 og var veldig i tvil om jeg skulle få barnet, selv om jeg hadde vært kjæreste med far til barnet i 5 år og han ville støtte meg uansett. 

Fasit: beholdt og har aldri angret. Barnet er 30 år nå.  Jeg var heldig med egne foreldre og svigerforeldre som var forholdsvis unge og som hjalp og avlastet ganske mye og elsket besteforelderrollen. Kjæresten og jeg gikk fra hverandre da barnet var 8 år, men hadde et fint samarbeid og var gode venner. 

Så her får du svar som en som ikke angrer, noe du egentlig ikke ba om.  

Anonymkode: 0efa7...165

[AnonymBruker]

Jeg synes det er alt for krevende og vanskelig!

har en 3-åring som jeg egentlig bare vil flykte fra. Takler dårlig å alltid ha forpliktelse til den ungen. Jeg vil bare være i fred, se tv, ha det ryddig og daffe!

istedet er det et helvettes kjør med 3-delt turnusjobbing som sliter meg ut, en unge som KUN vil at jeg skal gjøre alt (far er superflink, men alltid hyling hvis jeg er hjemme og far tar barnet). Er så drit lei av å ligge timesvis på gulvet for å bygge lego, leke med bilder, lese 30 bøker daglig (minst!!)! 
 

Barnet krever oppmerksomhet hele våkne tiden, får ikke sitte på do i fred uten at det står utfor å hyler og banker på døra.

jeg er utslitt og hater mammarollen. Skal aldri få fler barn!!

Anonymkode: e3750...a11

[AnonymBruker]

Jeg angrer overhodet ikke på at jeg fikk barn. Jeg elsker å være mamma. Men jeg fikk for mange barn, jeg fikk ett for mye. Så selv om jeg ikke angrer på siste barnet i den forstand, skulle jeg ønske vi hadde stoppet et barn før. 

Anonymkode: 09e61...9ef

[AnonymBruker]

Angrer, ja, men først og fremst fordi barnefar er ubrukelig. Hadde muligens valgt å få barn igjen hvis det var med den perfekte partneren og/eller hvis jeg kunne blitt garantert et rolig barn, men ikke under noen annen omstendighet. Fikk et barn med ADHD, tross ingen kjente tilfeller i øvrig familie. Har ingen som kan være barnevakt annet enn i nødstilfeller og barnefar meldte seg ut fra start (alltid vært et krevende barn, hadde kolikk som baby). 

Livet mitt er hardt jobbing og stress 24/7. Jeg har ikke noe sosialt liv og alt handler om å gå på nåler for å ikke miste besinnelsen, slik at barnet blir enda mer krevende. 

Anonymkode: a08f9...5b9

[AnonymBruker]

Jeg angrer fordi jeg flyr mellom jobb og SFO som en gærning. Jeg er sliten hele tiden. Barnet bare tar og tar og tar. Suger energien ut av meg. Livet består av å gi barnet det de vil/trenger, jobb og husarbeid.

Anonymkode: e7a88...c35

[AnonymBruker]

Ja, må innrømme at jeg hadde gjort et annet valg om jeg kunne gått tilbake i tid. Angrer ikke på at barnet finnes, for han er en fantastisk liten person, men, mammarollen er grusomt krevende. Jeg må være på 150% av tiden. Får aldri gjort noe jeg vil selv for når barnet er lagt venter husarbeidet. 

Savner det gamle livet mitt og lengter til sønnen min blir større. Lever og ånder for at «om 10 år kan jeg gjøre ditt eller datt».

Anonymkode: 6632f...e98

[AnonymBruker]

Jeg angret, i fortid.

Etter første barnet følte jeg 0 tilknytning. Jeg fikk mange helseplager, og barnet var svært utfordrende mtp søvn (kombinert med flytting, dårlig økonomi, oppussing, og annet). Siden jeg selv har god erfaring med egne søsken, så fikk vi nr 2 for at nr 1 ikke skulle være alene.

Med nr 2 fikk jeg tilknytning. Og det smittet over på nr 1. Nr 2 har vært et veldig enkelt barn, sovner og roer seg lett og min egen helse var veldig bra etter fødselen. 

Jeg angra veldig på valget etter nr 1. Men kjenner endelig på stolthet og perioder med lykkerus etter nr 2. 

Jeg er fremdeles bitter på at jeg ikke fikk den "hormonbomben" med kjærlighetsfølelser med nr 1 i starten. Anbefaler å ha mest mulig på plass, slik at det blir minst mulig stress, om man er redd for tilknytning osv.

 

Anonymkode: 56feb...e0c

[AnonymBruker]

Jeg elsker barna mine ubeskrivelig mye. Kan ikke se for meg livet uten dem❤️

Men jeg tror jeg hadde hatt bedre helse selv om jeg ikke fikk dem. Søvnmangel, stress, bekymringer og følelsen av å ikke strekke til. Pluss alt som skjer i samfunnet. Det tærer

Anonymkode: 3ec40...92a

[Irak]

Jeg har ikke angret på at jeg har fått barn. Har to barn jeg selv har født og en datter (niese). 

Barn nr 1: Var planlagt og veldig ønsket.

Barn 2: Planlagt og ønsket også, dog hadde barnefar litt vel mange utfordringer som gjorde at jeg gruet meg til at barnet skulle bli født. Tenkte at babyen min hadde det trygt og godt i magen min. 

Min eldste jente flyttet til meg når hun var seks år, og vært min jente siden ❤️

Jeg har aldri angret på noen av dem. Alle tre var svært ønsket fra min side. 

Det som var spesielt vanskelig var når min førstefødte datter ble alvorlig psykisk syk. Heldigvis er hun på et mye bedre sted idag. 

Det verste med å være mamma er at man klarer ikke å beskytte barna sine mot alt som er vondt. Det har jeg kjent på urettferdigheten i mange ganger. Så det er det viktig å være forberedt på. Er ingen som kan fortelle deg dette. Et trygt barn er et robust barn. Kjærlighet gir trygghet og styrke. Det er det viktig å minne seg på 💕 Alle barn fortjener kjærlighet ❤️ 

Endret 1. januar av Irak

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Noen her som angrer på å ha fått barn? Såfall hvorfor angrer du?

Grunnen til at jeg spør er at jeg er redd for å angre på å få barn. Jeg har aldri hatt dette store ønsket om å få barn som det virker som andre bare har i seg. Pga dette og ett par andre punkter er jeg redd for at jeg kommer til å angre.

Anonymkode: 9c420...f42

Du kommer til å få mange svar fra folk som føler de må si de ikke angrer, det er en naturlov her inne selv om du spør om noe annet. Men hvorfor skulle du angre hvis du ikke har noe stort ønske om å få barn, da skal du vel ikke ha? 

Anonymkode: 5d89d...fc8

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du ha barn når du ikke har lyst på barn? Det er ingen lov som sier du må få barn, det er ingen regel, ingen krav. Du har lov til å tenke selv hva du ønsker og har du ikke lyst på barn lar du vær å få barn. Ingen må følge saueflokken blindt om en ikke har noe stort ønske om det.

Anonymkode: 86dee...420

[AnonymBruker]

Jeg angrer absolutt ikke. Kunne aldri levd uten barn selv om det er helsikes tøft og aldri vært så sliten før, kjent på følelser jeg ikke viste fantes og møtt mange sider i meg selv jeg måtte lære å kjenne. Ingen som tester tålmodigheten så mye som egne barn men fy flate for en kjærlighet jeg har for de.  
De er verdens fineste og kunne ikke levd en dag uten de. Ønsker sterkt å være en mor. 
 

Men jeg dømmer ikke de som angrer eller som så for seg noe annet enn hva det ble. Samfunnet er ikke lagt opp til å få barn, spesielt med liten lommebok. Er nok press fra alle kanter for en enkel person, og med barn i bilde kan livet være tungt og vanskelig for enkelte. Tenker vi alle er ulike og har våre utfordringer. Skulle bare ønske vi hjalp hverandre mer❤️ Mange som sliter alene med lite barnevakt, tidsklemme og andre utfordringer. Prøver å ha åpent hus for venner. 

Anonymkode: 35914...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg angrer overhodet ikke på at jeg fikk barn. Jeg elsker å være mamma. Men jeg fikk for mange barn, jeg fikk ett for mye. Så selv om jeg ikke angrer på siste barnet i den forstand, skulle jeg ønske vi hadde stoppet et barn før. 

Anonymkode: 09e61...9ef

Jeg og. Hvor mange har du? Jeg har tre. Det går ikke med to i full jobb og aktive barn. Det er for mye. 

Anonymkode: bdcc9...222

[AnonymBruker]

For å være ærlig: 

Jeg angrer på både valget av mann, det å få barn, hund og karriere - alt ettersom. Jeg merker at mye har med hormonelle svingninger å gjøre. 

Jeg er evig takknemlig for livet mitt, og har et godt liv på absolutt alle måter. Jeg elsker barna mine, og hadde gjort alt for dem. 

Men om jeg fikk sjansen til å gjøre alt på nytt skal du ikke se bort fra at jeg hadde dritt i hele jævla samfunnet og alt A4-livet medfører, og bodd alene i en liten hytte langt ute i skogen. Der skulle jeg levd av whatever jeg måtte selge mine dyrekjøpte timer for, så jeg hadde nok til å fø meg selv, og fylle lageret mitt med bøker, kaffe, rødvin og garn,og levd lykkelig alle mine dager alene. 

Anonymkode: c607d...9cb

[AnonymBruker]

Nei aldri angret på det. Selv om jeg har hatt hoved ansvar alene. Vært tøffe perioder med trang økonomi . Men ville aldri byttet bort de årene med noe annet ❤️Nå er sønnen voksen å flyttet ut. Savner den tiden.

Anonymkode: e1bca...ac0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes det er alt for krevende og vanskelig!

har en 3-åring som jeg egentlig bare vil flykte fra. Takler dårlig å alltid ha forpliktelse til den ungen. Jeg vil bare være i fred, se tv, ha det ryddig og daffe!

istedet er det et helvettes kjør med 3-delt turnusjobbing som sliter meg ut, en unge som KUN vil at jeg skal gjøre alt (far er superflink, men alltid hyling hvis jeg er hjemme og far tar barnet). Er så drit lei av å ligge timesvis på gulvet for å bygge lego, leke med bilder, lese 30 bøker daglig (minst!!)! 
 

Barnet krever oppmerksomhet hele våkne tiden, får ikke sitte på do i fred uten at det står utfor å hyler og banker på døra.

jeg er utslitt og hater mammarollen. Skal aldri få fler barn!!

Anonymkode: e3750...a11

Det høres jo ut som at du har gjort dette barnet altfor avhengig og lite selvgående. Du gjør alt for denne ungen, og han/hun har deg rundt lillefingeren. Klart dette er slitsomt for dere alle. 

Å lese 30 bøker daglig, er du gæren? Du må jo ikke gjøre dette. Du kan lære barnet at du gjør dine ting, og at ungen må finne på noe på egenhånd. Og for guds skyld ikke gi etter om ungen vil at du skal gjøre alt, og ikke faren. 

Du har skapt dette fengselet selv. Vær en forelder og ordn opp! Sett grenser! Da vil det bli så mye bedre!

Anonymkode: fb44d...b9c

[AnonymBruker]

Ja, fra et rent egoistisk ståsted angrer jeg. Barna var ønsket og alt var fint. Tredjemann veltet lasset fullstendig. Jeg klarte ikke lenger jobbe for å nå mål i karrieren min, som jeg hadde tatt utdanning og jobbet hardt for. Jeg var så nære flere toppjobber. Alt handlet etterhvert om å få hverdagen til å gå rundt, og gi barna gode dager. Barna er større nå, men jeg kom aldri i gang med jobblivet noe særlig igjen. 

Anonymkode: 42a90...cc1

[AnonymBruker]

Angrer ikke, men hadde valgt å være barnløs om jeg hadde kommet til det veiskillet igjen.

Anonymkode: 9a659...916

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg synes det er alt for krevende og vanskelig!

har en 3-åring som jeg egentlig bare vil flykte fra. Takler dårlig å alltid ha forpliktelse til den ungen. Jeg vil bare være i fred, se tv, ha det ryddig og daffe!

istedet er det et helvettes kjør med 3-delt turnusjobbing som sliter meg ut, en unge som KUN vil at jeg skal gjøre alt (far er superflink, men alltid hyling hvis jeg er hjemme og far tar barnet). Er så drit lei av å ligge timesvis på gulvet for å bygge lego, leke med bilder, lese 30 bøker daglig (minst!!)! 
 

Barnet krever oppmerksomhet hele våkne tiden, får ikke sitte på do i fred uten at det står utfor å hyler og banker på døra.

jeg er utslitt og hater mammarollen. Skal aldri få fler barn!!

Anonymkode: e3750...a11

Bra noen er ærlige. 

Anonymkode: 49529...b3a