Mødre (foreldre) som overbeskytter barna

[AnonymBruker]

Har ei venninne jeg har kjent i en god del år nå. Hun har en sønn på 12 år. Jeg har selv ei datter på 9 år, og vet det kan være både stressende og utfordrende med barn. Noe jeg reagerer på i forhold til min venninne og hennes sønn, er at moren hele tiden prøver å hindre sønnen å bli sint, irritert eller vise negative følelser. Eksempelvis lar hun han jukse i spill slik at han vinner, han blir så sur om han taper. Hun stopper seg selv og andre i å snakke til han om hun ser at han er på randen til å bli irritert, akkurat som om hun ikke lar han ta ansvar selv for sine følelser og reaksjoner, og hvordan det påvirker eller går ut over andre.

Jeg tror datteren min ikke var mer enn 6 år da hun måtte godta at hun ikke alltid kunne vinne i spill, mulig hun var yngre. Og om hun blir sint når hun taper, så får hun være sint, men hun vet at ingen gidder å spille spill med henne om hun skal oppføre seg dårlig.

Venninnen min gjør stort sett alt sønnen ber henne om, selv om det er ting/tjenester han fint kan gjøre selv. Dette for å unngå at han skal vise negative følelser. Jeg har spurt henne om ikke han kan gjøre mye av dette selv, og fortalt at jeg ikke gidder å stresse rundt som en tjener for mitt barn når det gjelder ting hun evner å gjøre selv. Hun sier hun gjør det for å vise kjærlighet og omsorg.

Dere med barn; hvor går deres grense mellom omsorg og overomsorg?

 

 

Anonymkode: 17a4c...197

[AnonymBruker]

Jeg kan være litt sånn som veninnen din når vi er sammen med andre (utenfor familien). Det er fordi sønnen min har adhd og kan bli så veldig sint, så vil spare både han og omgivelsene for situasjoner der han "eksploderer" og mister kontroll. Men selv han godtar å tape i spill, og jeg ville aldri feks latt han vinne når vi er flere som spiller sammen (og ikke om det var bare vi to heller). Poenget mitt er uansett bare: gjør hun dette alltid tror du, eller kan det være at hun er annerledes med han når de er hjemme uten andre til stede? Om barnet blir veldig sint er det lett for å legge litt ekstra til rette for å holde på den gode stemningen når man er med andre folk.

Anonymkode: 51fc3...606

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

lar hun han jukse i spill slik at han vinner, han blir så sur om han tape

DET skjer ikke her i huset. Jeg har aldri latt min datter vinne. Og når hun vinner blir hun så glad fordi hun vet at det er på ekte. Det er glede og mestringsfølelse  Synd at hun frarøver barnet sitt dette. 

Vi voksne skal la barna prøve, feile, prøve på nytt igjen og kjenne på gleden når de endelig får det til. Vi skal la de øve på å rydde opp (både i heimen og i konflikter), stå i ubehaget ved nederlag, kjenne på frustrasjon og nervøsitet, og vi skal sammen med dem stå i alle de krevende øvelsene som må til for å kunne bli en godt fungerende voksen. 

Å legge til rette for det meste er å gjøre barna en stor bjørnetjeneste og mange unge vil gå granatsjokk når de kommer ut i den virkelige verden der man faktisk også noen ganger taper og må gjøre ting man ikke alltid synes er like gøy. 

Anonymkode: 84011...c7c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner noen sånne ja. 
 

Jeg lar mine barn gjøre mye selv. Om de kommer sutrende og sier at de er sultne eller tørste, så sier jeg feks "du vet hvor du finner både mat og vann, ellers kan du vente til middag som er kl 16". Vi kan leke sammen eller spille, men vi skal behandle hverandre med respekt - både voksne og barn mot hverandre.
 

Så kommer vi til min veninne som har barn på samme alder. Vi var på ferie sammen, og satt på en fin restaurant en sommerkveld. Da vi skulle bestille mat, så bestilte jeg meg et glass vin. Ikke for å drikke meg beruset, men jeg ønsket å ha en god vin til den gode maten. Hadde ikke planer om å drikke mer enn dette ene glasset. Min venninne gjør det samme som meg, og utbryter "er spent på hvordan barnet reagerer på dette". Jeg tenker ikke noe mer over det. Så kommer kelneren med vinen, og det første barnet til min venninne gjør er å lage et storstyr for at hen ikke fikk smake. Hun må til slutt sette vinglasset bort og love barnet at hun ikke skal drikke det. Hun har ikke alkoholproblemer, og er så og si avholds, så handler bare om at mor lot barnet bestemme at viss ikke barnet fikk smake så fikk ikke hun smake heller!! Mine barn er vant til at vi sier nei, så de visste jo at det der var min drikke og at de hadde fått sin drikke. Var ikke er problem overhode.. 

Denne venninnen lar barnet bestemme alt. Hvordan det skal legges, når det vil spise, bestemmer at mor SKAL komme å leke, bestemmer om mor får prate med andre voksne etc. Er trist.. 
 

 

Anonymkode: 9c5ba...d2d

[AnonymBruker]

Hun får et «service-skadet» barn. En som ikke har tiltro til at han klarer noe selv. Dårlig gjort, faktisk.

Anonymkode: f3f9d...573

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kan være litt sånn som veninnen din når vi er sammen med andre (utenfor familien). Det er fordi sønnen min har adhd og kan bli så veldig sint, så vil spare både han og omgivelsene for situasjoner der han "eksploderer" og mister kontroll. Men selv han godtar å tape i spill, og jeg ville aldri feks latt han vinne når vi er flere som spiller sammen (og ikke om det var bare vi to heller). Poenget mitt er uansett bare: gjør hun dette alltid tror du, eller kan det være at hun er annerledes med han når de er hjemme uten andre til stede? Om barnet blir veldig sint er det lett for å legge litt ekstra til rette for å holde på den gode stemningen når man er med andre folk.

Anonymkode: 51fc3...606

Du spør om hun alltid gjør dette, eller om det bare er med andre til stede. Jeg har kjent henne så lenge at jeg tror jeg kan si at hun alltid gjør dette. Opplevde en gang at hun kjeftet på han da han hadde gjort noe som absolutt ikke var greit, da ble hun helt fra seg etterpå, sa unnskyld til barnet, og måtte faktisk også beklage til faren til barnet for at hun var for streng. Moren og faren til barnet er skilt, og barnet hadde fortalt faren at moren hadde blitt sint på han. Etter denne episoden hadde jeg faktisk lyst til å kjefte på faren til barnet🙈

Anonymkode: 17a4c...197

[~white lady~]

Misforstått oppdragelse kaller jeg det.

Unger skal få lov å kjenne på alle slags følelser, samt lære å håndtere dem. La de bli sinte, lær dem å uttrykke følelsene sine, sett ord på dem og snakk om det. 
Da slipper ungene å undertrykke alt som er vondt, og de vet at de er elsket uansett.

Unger skal også lære å ikke avbryte, vente på tur, at andre (dyr og mennesker) også har følelser, og at man er ansvarlig for egne handlinger (aldersadekvat tilpasset).

Voksne bestemmer de store linjene, ungene kan gradvis få være med å bestemme mer og mer. 

[AnonymBruker]

Min ekskone er også slik. Har en sønn på 12 år sammen.

For hennes del tror jeg hun er en særs engstelig type, og det bunner rett og slett i en frykt for at noe kan skje med ham, hele tiden. Den deler jo alle foreldre, men foreldrerollen handler jo også om å gradvis slippe tak.

Jeg ser andre gutter på hans alder har begynt å komme seg til og fra treninger selv, sette seg på bussen, henge rundt uten voksne. Jeg har forsøkt å la ham ta bussen selv (først med meg, så alene), og fikk sist en telefon om at hun melder meg til barnevernet hvis det skjer igjen.

Han får ikke lov å ake i den store akebakken fordi den er bratt (selv om det er barn der som er 8-9 år), han må holde sengen når han er «pjusk», han skal ha en voksen med seg på trening så alt «går bra» (selv om det er en trener der).

 

Anonymkode: 97102...7a3

[AnonymBruker]

Vet du om sønnen hennes har noen utfordringer/vansker?

Ved ADHD, autisme osv. kan barnet låse seg ved plutselige forandringer og det trenger mer hjelp enn andre barn. De glemmer bl.a. ofte og må ha hjelp til å få med seg ting eller huske diverse.

Noen blir forferdelig sinte i visse tilfeller, og kan ty til vold i for oss helt urimelige situasjoner. Hjernen låser seg totalt og man når ikke inn.

 

Anonymkode: 28db0...9ac

[AnonymBruker]

Det er faktisk foreldres plikt å gjøre barna mer og mer modne, og å tåle mer, klare mer selv osv. Blir skremt av å se hvor mange 18-åringer i dag som ikke er i stand til å mestre helt vanlige ting som følger med det å være voksen og klar til å forlate redet.

Barnet til venninnen din kommer garantert til å slite med å mestre voksenlivet.

Anonymkode: 6732e...15f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Vet du om sønnen hennes har noen utfordringer/vansker?

Ved ADHD, autisme osv. kan barnet låse seg ved plutselige forandringer og det trenger mer hjelp enn andre barn. De glemmer bl.a. ofte og må ha hjelp til å få med seg ting eller huske diverse.

Noen blir forferdelig sinte i visse tilfeller, og kan ty til vold i for oss helt urimelige situasjoner. Hjernen låser seg totalt og man når ikke inn.

 

Anonymkode: 28db0...9ac

Nei det er ingen diagnose. Jeg mener det ble utredet for adhd og diverse for noen år siden.

Anonymkode: 17a4c...197

[missLynch]

Sønnen til venninnen din står i fare for å bli et ufyselig menneske som voksen. Blir neppe en hyggelig og snill, omgjengelig kjæreste og mann. *grøss*

[AnonymBruker]

Aldri om jeg har latt barna vinne i spill, det skjer ikke. Jeg gir ikke fra meg en seier uansett hvem det er imot. 

Barn må takle livets motgangen og hva er det så farlig om et barn blir sint? Sinne er jo like naturlig som glede, sorg osv. Jeg tror nok din venninne gjør dette i beste mening, men hun hindrer jo gutten i å utvikle sosiale-antenner og det å samhandle med andre. Samhandling krever jo a4 man både gir og tar. Empatien skal jo også utvikles, men går man rundt og tror man er verdens midtpunkt vil kanskje det også bli vanskelig. Den gutten vil som ytterste konsekvens oppleve at andre barn tar avstand. 

Anonymkode: b1e29...268