Menn er noen rare skapninger - lar kvinnen løse alle utfordringene alene, og så plutselig gir mer oppmerksomhet når hun er "fikset".

[AnonymBruker]

Slik er flere av venninnes menn, og slik er min samboer. Da jeg var langt nede grunnet en skikkelig "cluster fuck" av forskjellige alvorlige forhold, så var han snill og grei, men helt ubrukelig som hjelp og støtte i den vanskelige perioden - både emosjonelt, og på lang vei praktisk. Så fikset jeg alt selv. Ble kvitt depresjonen etter en lang, strevsom og ensom kamp, fikk mer energi og ble mer glad, gikk ned de veldig få kiloene jeg hadde over normalvekta, og "landet" en jobbkontrakt som gjør at jeg kommer til å få det mye mer romslig økonomisk fremover.

Nå er det plutselig økende interesse fra samboer, han vil nå plutselig gifte seg likevel (han holdt på med "hot and cold" i forhold til giftemål i årevis, noe som var frustrerende for meg som hadde veldig lyst til å gifte meg), han ser annerledes på meg og virker til å verdsette meg mer.

For meg er dette irriterende og uekte. Så da jeg slet, var jeg mindre interessant, og han ønsket ikke å ofre noe som helst eller støtte meg. Nå som alle problemene (eller, i hvert fall, det meste) er borte, så er han plutselig skikkelig opptatt av meg, ønsker å forplikte seg mer og så videre. En skikkelig godværskjæreste. Jeg sa til ham i kveld at jeg ikke ønsker å gifte meg likevel. Uten å forklare den egentlige grunnen - at jeg får inntrykk av at han igjen skygger banen og glimter med fravær av sin støtte hvis noe negativt inntreffer på nytt. 

Jeg trives ellers sammen med ham, og synes det blir litt drastisk å avslutte forholdet. Har ingen interesse av andre menn, er for travel til å date på nytt/finne en mann jeg passer bedre sammen med, vi har god sex og grei tone oss i mellom. Men hans endrede oppførsel setter likevel en stor demper på mine følelser for ham. Det sies jo at en partner skal elske en mest når en fortjener det minst - det er ikke slik at jeg ikke fortjente å bli elsket da jeg slet, men han var altså kaldere, mindre støttende og mindre interessert enn nå som jeg er penere, slankere, blidere og ikke tynget av alvorlige utfordringer. 

Så menn er faktisk noen rare skapninger, i hvert fall norske menn i 2024 - de ønsker at kvinnene løser sine egne problemer alene, men at de helst støtter mennene i mennenes problemer, samtidig som de bidrar likt på alle andre måter. Hvis det skjærer seg med samboer nå, så vil jeg være alene videre. For jeg har ingen tro på at det finnes menn som er annerledes. I hvert fall ikke for meg.

Anonymkode: 2b72d...600

[AnonymBruker]

Godværs typer. Evner ikke å stille opp i dårlige tider men kommer når alt er bra. 

Anonymkode: 3b650...18c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Slik er flere av venninnes menn, og slik er min samboer. Da jeg var langt nede grunnet en skikkelig "cluster fuck" av forskjellige alvorlige forhold, så var han snill og grei, men helt ubrukelig som hjelp og støtte i den vanskelige perioden - både emosjonelt, og på lang vei praktisk. Så fikset jeg alt selv. Ble kvitt depresjonen etter en lang, strevsom og ensom kamp, fikk mer energi og ble mer glad, gikk ned de veldig få kiloene jeg hadde over normalvekta, og "landet" en jobbkontrakt som gjør at jeg kommer til å få det mye mer romslig økonomisk fremover.

Nå er det plutselig økende interesse fra samboer, han vil nå plutselig gifte seg likevel (han holdt på med "hot and cold" i forhold til giftemål i årevis, noe som var frustrerende for meg som hadde veldig lyst til å gifte meg), han ser annerledes på meg og virker til å verdsette meg mer.

For meg er dette irriterende og uekte. Så da jeg slet, var jeg mindre interessant, og han ønsket ikke å ofre noe som helst eller støtte meg. Nå som alle problemene (eller, i hvert fall, det meste) er borte, så er han plutselig skikkelig opptatt av meg, ønsker å forplikte seg mer og så videre. En skikkelig godværskjæreste. Jeg sa til ham i kveld at jeg ikke ønsker å gifte meg likevel. Uten å forklare den egentlige grunnen - at jeg får inntrykk av at han igjen skygger banen og glimter med fravær av sin støtte hvis noe negativt inntreffer på nytt. 

Jeg trives ellers sammen med ham, og synes det blir litt drastisk å avslutte forholdet. Har ingen interesse av andre menn, er for travel til å date på nytt/finne en mann jeg passer bedre sammen med, vi har god sex og grei tone oss i mellom. Men hans endrede oppførsel setter likevel en stor demper på mine følelser for ham. Det sies jo at en partner skal elske en mest når en fortjener det minst - det er ikke slik at jeg ikke fortjente å bli elsket da jeg slet, men han var altså kaldere, mindre støttende og mindre interessert enn nå som jeg er penere, slankere, blidere og ikke tynget av alvorlige utfordringer. 

Så menn er faktisk noen rare skapninger, i hvert fall norske menn i 2024 - de ønsker at kvinnene løser sine egne problemer alene, men at de helst støtter mennene i mennenes problemer, samtidig som de bidrar likt på alle andre måter. Hvis det skjærer seg med samboer nå, så vil jeg være alene videre. For jeg har ingen tro på at det finnes menn som er annerledes. I hvert fall ikke for meg.

Anonymkode: 2b72d...600

Men du må jo løse dine egne problemer selv. For meg er det uforståelig at et voksent menneske forventer at andre skal gjøre dette

Anonymkode: e4ab2...2b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Men du må jo løse dine egne problemer selv. For meg er det uforståelig at et voksent menneske forventer at andre skal gjøre dette

Anonymkode: e4ab2...2b1

Men da er det like greit å bo alene. Jeg forventer faktisk støtte fra nærmeste. På samme måte som jeg alltid støtter venninner, mannen, foreldrene, kolleger osv når de trenger det. 

Anonymkode: 2b72d...600

[AnonymBruker]

Min eks var også godværskjæreste. Jeg var alvorlig syk, og likevel støttet han ikke opp hverken emosjonelt eller praktisk med hus og barn. Men hos oss ble det brudd til slutt.. 😟

Anonymkode: 4be8e...e97

[AnonymBruker]

Siden du ikke er konkret med hva slags problemer det var eller hva slags støtte du forventet, er det vanskelig å si om det du snakker om her er rimelig eller ikke. 

Men det er dessverre mange som har veldig høye forventninger til at partner skal ofre mye og fikse problemer og stort sett være en utløpskanal for all dritt. Det er unfair å tenke sånn og det er veldig usjarmerende med sånne holdninger. Så, ja, det å se at du klarer å ta tak i deg selv kan ha gitt mange plusspoeng og nytt syn på deg. 

Anonymkode: 58a5e...f7f

[AnonymBruker]

Sånn er nok en del menn. Her fant jeg dessverre ikke ut det, før vi hadde vært sammen i 10 år. Før det, hadde det ikke vært noen store problemer, og jeg er lett å leve med. Men så i svangerskap nr. 2, så ble jeg veldig syk på slutten, og heller ikke frisk da babyen kom. Og han sviktet på alle punkter. Da meldte han seg helt ut, og nektet å hjelpe til med noe. Legen ville jo at han skulle ta over permisjonen. Da jeg var for syk til å ta meg av babyen. Men han nektet. Og hjalp overhodet ikke til med noe. Så jeg måtte presse meg med alt jeg kunne, er bare takket være en enkel baby at det gikk. Og jeg gikk fra han.

Han skal nå gifte seg for tredje gang. Han har og hatt en samboer i 3 år, som han ikke giftet seg med. Og de 3 seriøse forholdene etter meg, så har han gått hver gang de dårlige dagene hos damene har kommet. 

Og han har hatt samvær med barna 2-4 helger i året. For det er jo så slitsomt å ha de. Og vi har 2 helt fantastiske barn, som ikke finnes krevende.

Anonymkode: 0a356...dcc

[AnonymBruker]

Slik var min eks også.. 

Da livet tårnet seg opp, så fant han ut at han måtte fokusere på sin egen trening og ha en dame på si. Det var ikke spesielt støttende i en periode hvor det ene barnet vårt opplevde alvorlig mobbing, en av foreldrene mine var døende og jeg prøvde å være den sterke i alle retninger. Jeg måtte gjøre absolutt alt hjemme og fikk ingen støtte. Han synes det var overraskende at jeg ba om skilsmisse. Utrolig nok! 

Anonymkode: c36bc...697

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd litt av det samme med min eks. Men det er ikke bare menn som er sånn. Dessverre skygger folk ofte litt banen når man trenger det som mest, inkludert meg selv, noen ganger. Fordi når man er deprimert/sliten og.l. blir man som regel mer selvsentrert og er ofte ikke så hyggelig med de rundt deg. Se føler seg ofte kritisert ol, og dessverre, når man er på sitt verste, stjeler man jo andres energi. Det er i mitt liv kun min mor som virkelig orker meg når jeg er så negativ, og man kan egentlig ikke forvente seg lignende behandling av andre der kjærligheten tross alt ikke er ubetinget. Når det er sagt, det fins menn og folk som holder ut mer og en slik har jeg nå funnet 🤩 Men jeg er obs på at jeg ikke skal "bruke" ham for mye, hvis du skjønner hva jeg mener.

Anonymkode: 4c50a...4d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

...Da jeg var langt nede grunnet en skikkelig "cluster fuck" av forskjellige alvorlige forhold, så var han snill og grei, men helt ubrukelig som hjelp og støtte i den vanskelige perioden - både emosjonelt, og på lang vei praktisk. Så fikset jeg alt selv. Ble kvitt depresjonen etter en lang, strevsom og ensom kamp, fikk mer energi og ble mer glad, gikk ned de veldig få kiloene jeg hadde over normalvekta, og "landet" en jobbkontrakt som gjør at jeg kommer til å få det mye mer romslig økonomisk fremover.

Nå er det plutselig økende interesse fra samboer, han vil nå plutselig gifte seg likevel (han holdt på med "hot and cold" i forhold til giftemål i årevis, noe som var frustrerende for meg som hadde veldig lyst til å gifte meg), han ser annerledes på meg og virker til å verdsette meg mer.

For meg er dette irriterende og uekte. Så da jeg slet, var jeg mindre interessant, og han ønsket ikke å ofre noe som helst eller støtte meg. Nå som alle problemene (eller, i hvert fall, det meste) er borte, så er han plutselig skikkelig opptatt av meg, ønsker å forplikte seg mer og så videre. En skikkelig godværskjæreste. Jeg sa til ham i kveld at jeg ikke ønsker å gifte meg likevel. Uten å forklare den egentlige grunnen - at jeg får inntrykk av at han igjen skygger banen og glimter med fravær av sin støtte hvis noe negativt inntreffer på nytt. 

Jeg trives ellers sammen med ham, og synes det blir litt drastisk å avslutte forholdet. Har ingen interesse av andre menn, er for travel til å date på nytt/finne en mann jeg passer bedre sammen med, vi har god sex og grei tone oss i mellom. Men hans endrede oppførsel setter likevel en stor demper på mine følelser for ham. Det sies jo at en partner skal elske en mest når en fortjener det minst - det er ikke slik at jeg ikke fortjente å bli elsket da jeg slet, men han var altså kaldere, mindre støttende og mindre interessert enn nå som jeg er penere, slankere, blidere og ikke tynget av alvorlige utfordringer. 

Så menn er faktisk noen rare skapninger, i hvert fall norske menn i 2024 - de ønsker at kvinnene løser sine egne problemer alene, men at de helst støtter mennene i mennenes problemer, samtidig som de bidrar likt på alle andre måter. Hvis det skjærer seg med samboer nå, så vil jeg være alene videre. For jeg har ingen tro på at det finnes menn som er annerledes. I hvert fall ikke for meg.

Anonymkode: 2b72d...600

Det handler neppe om kvinne vs mann, men at du dater en avoidant mann som ønsker at du helst skal være selvstendig og stødig. Og det får bare deg til å føle deg aleine...

Han er ikke ærlig på hva han er ute etter, kanskje vet han det ikke heller.

Og du er ikke ærlig på hvorfor du har mista giftelyst, for du synes han er grei nok.

Anonymkode: 7e941...d28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men du må jo løse dine egne problemer selv. For meg er det uforståelig at et voksent menneske forventer at andre skal gjøre dette

Anonymkode: e4ab2...2b1

Enig. 

Anonymkode: f24fe...dd0

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men du må jo løse dine egne problemer selv. For meg er det uforståelig at et voksent menneske forventer at andre skal gjøre dette

Anonymkode: e4ab2...2b1

Ja, man kan ikke forvente at andre skal løse probleme for en, men man kan forvente at ens livspartner og kjæreste faktisk stiller opp og er der for deg. Ellers synes i hvert fall jeg det er lite vits å være sammen. Det er, slik jeg ser det, et minimum av hva man kan forvente i et forhold.

F.eks. Kort tid inn i forholdet med min mann fant vi ut at jeg har epilepsi. Jeg har antagelig hatt dette hele livet, men ingen, utenom min mann, har vært i stand til å se det. Han var den som fikk meg til å bestille time hos legen, og ballen begynte å rulle. Jeg var livredd. Jeg hadde et godt forhold til fastlegen, det var godt å ha mannen min der, men jeg var veldig skeptisk og redd for Rikshospitalet, hvor jeg ble henvist. Jeg ble veldig redd for igjen å bli avvist og ikke trodd, slik jeg ble da de avviste meg da jeg fikk morkakesvikt, som igjen medførte dødfødsel. Jeg var ganske redd i møte med sykehuset. Mannen min sto der ved siden av meg, og han var beredt på å kjempe med meg. Han var beredt på å snakke på mine vegne hvis ordene mine sviktet (vi snakket mye om hva han eventuelt måtte si). Han holdt meg i hånda da jeg gikk inn til legetime, og følte meg så vanvittig liten og dum. Men, bare det at han var der og holdt meg i hånda, gjorde at jeg fant min indre styrke, og jeg klarte meg helt fint selv.

Nei, han kunne ikke ta timen for meg, men han hjalp meg på veien. Akkurat som han står der stødig på hver eneste time gjennom prøverørsbehandlingen, som egentlig er ganske traumatisk for meg. Men, grunnet ham har jeg følt indre ro og klart å stresse ned. 

Det handler om å være der når det brenner på dass. At man ikke bare stikker av med egne ting, og kommer fram igjen når asken har lagt seg.

I motsetning til min eksamboer som lot meg gå gjennom både prøverørsbehandling, og påfølgende dødfødsel, uten noe som helst støtte, verken mentalt eller fysisk. Han dreit i hvordan jeg hadde det. Selv om jeg alltid hadde løftet han ut av sitt mørke gang på gang tidligere.

Det handler ikke om å løse problemer for en, men å være der når man trenger det som mest.

Jeg er heldig, og har endelig funnet meg en som ikke er en godværskjæreste. Det hjelper nok at det kreves at jeg ikke er det heller, for han har et barn med mange tunge diagnoser, og jeg har vært der for dem i alle stunder. Det hadde vært veldig lett for meg å gå. De fleste har, og ville nok dessverre, gjort det.

Endret torsdag kl 00:33 av SPOCA

[AnonymBruker]

Synes at TS har fått tilbakemeldinger hun ikke helt fortjener.

Jeg er helt enig med den brukeren som mener at voksne mennesker har hovedansvar for å løse sine egne problemer.

Samtidig må man kunne forvente emosjonell og praktisk støtte fra en partner når livet går imot. De av oss som har hatt en «solskinnskjæreste» forstår problemet veldig godt.

Dette handler jo ikke om TS’ evne til å ta tak i sine egne problemer. Det har hun jo vist at hun kan.

Kan selv skyte inn at jeg har vært heldig med at kjærester har stilt opp for meg, men at jeg datet en mann som oppførte seg som dette i en lang periode. Han hadde hatt kortvarige forhold til veldig mange kvinner, men fellesnevner virker som den er at han har skygget banen hver gang de hadde behov for noe fra ham. Enten det var emosjonell støtte, empati eller praktisk hjelp.

Jeg er veldig selvstendig, derfor fungerte det greit. Men jeg var jo ikke interessert i å bygge et liv med noen som er så upålitelig. Og det er faktisk ganske utmattende å være fanget i en evig runddans av hot-and-cold.

Tok en lang pause fra dating, før jeg møtte en mann som er støttende, stabil og empatisk. Selv om jeg klarer meg selv, er jeg mye lykkeligere med en mann som er pålitelig og investert.

Tror at TS gjør en god vurdering av denne mannen. De har en fin relasjon, men hun kan ikke egentlig regne med ham når det butter imot. 

Tenker at TS fremstår som selvstendig og sterk når hun har innsett dette, og fremdeles velger å fortsette relasjonen.

Anonymkode: 4cc95...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De av oss som har hatt en «solskinnskjæreste» forstår problemet veldig godt.

Feil.

Snakk for deg selv.

Anonymkode: f24fe...dd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Feil.

Snakk for deg selv.

Anonymkode: f24fe...dd0

Veldig lett å forstå at han ikke har støttet henne i hennes vanskelig tid. Nå skinner livet til henne og han vil være med på ferden igjen, dump dritten, ts.

Anonymkode: 1559a...4f2

[AnonymBruker]

Hvordan var du da du var deprimert TS, var du hyggelig å være rundt? 

Anonymkode: 9dfdf...876

[AnonymBruker]

Det er da vel helt normalt å bli mer glad i partneren når partneren er velfungerende.

Anonymkode: 66ce3...be9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men du må jo løse dine egne problemer selv. For meg er det uforståelig at et voksent menneske forventer at andre skal gjøre dette

Anonymkode: e4ab2...2b1

Min erfaring er at disse mennene forventer støtte når de selv sliter. De gir det bare ikke til andre.

Anonymkode: 778fe...c16

[AnonymBruker]

Takk for svar. Til dere som mener at voksne mennesker skal løse alle problemer alene - det er en sannhet med modifikasjoner. Når man er en del av et fellesskap, så er det en forutsetning av man støtter hverandre. En deprimert person må selv oppsøke hjelp, følge opp eventuell behandlingsplan og gjøre andre tiltak for å få det bedre. Men i prosessen er det gull verdt å få mental og praktisk støtte fra sine nære. Har man dobbeltsidig lungebetennelse, så må man selv ordne legetime, få medisin og ordne med sykmelding på jobb. Men samtidig er det en forutsetning at den friske partneren avlaster litt mer akkurat i det man er på sitt svakeste/sykeste. Sånn er det med alt.

Depresjonen kom som følge av tidligere opplevelser kombinert med et alvorlig tilfelle av stoffskiftesykdom, dødsfall i nær familie og alt det andre som inngikk i "cluter fucken". Når det gjelder å være mer glad i partneren når partneren er "velfungerende" - jeg VAR velfungerende. Ikke én dag sykmeldt, fulgte opp alle mine oppgaver, initierte til sex, brydde meg. Og nei, JEG personlig er ikke mer eller mindre glad i min samboer avhengig av hans dagsform, helse og den mentale tilstanden. Det er det som er ubetinget kjærlighet - man er glad i sin kjære uansett hva som skjer, med mindre han/hun svikter og bedrar deg. 

Jeg var heller ikke ufyselig å være rundt da jeg var deprimert. Selvfølgelig, ikke sprudlende og skrattende hele dagen, men omsorgsfull, høflig og grei. 

Når det gjelder erfaring med at menn forventer støtte når de selv sliter - JA. Hver gang. Og ikke bare mennene selv, men også deres omgivelser. Sammenlign gjerne svar i tråden til dama som skriver at hennes mannlige samboer ønsker å være alene fordi han er deprimert, med svarene jeg som dame får i denne tråden. Det er helt forskjellige holdninger. TS i den andre tråden blir oppfordret til å hjelpe samboer til å oppsøke hjelp, ta hensyn til ham, bla bla bla. Mens jeg som kvinne ikke kan forvente noe støtte fra min mannlige samboer når jeg sliter. Hvorfor er det slik?

Anonymkode: 2b72d...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Slik er flere av venninnes menn, og slik er min samboer. Da jeg var langt nede grunnet en skikkelig "cluster fuck" av forskjellige alvorlige forhold, så var han snill og grei, men helt ubrukelig som hjelp og støtte i den vanskelige perioden - både emosjonelt, og på lang vei praktisk. Så fikset jeg alt selv. Ble kvitt depresjonen etter en lang, strevsom og ensom kamp, fikk mer energi og ble mer glad, gikk ned de veldig få kiloene jeg hadde over normalvekta, og "landet" en jobbkontrakt som gjør at jeg kommer til å få det mye mer romslig økonomisk fremover.

Nå er det plutselig økende interesse fra samboer, han vil nå plutselig gifte seg likevel (han holdt på med "hot and cold" i forhold til giftemål i årevis, noe som var frustrerende for meg som hadde veldig lyst til å gifte meg), han ser annerledes på meg og virker til å verdsette meg mer.

For meg er dette irriterende og uekte. Så da jeg slet, var jeg mindre interessant, og han ønsket ikke å ofre noe som helst eller støtte meg. Nå som alle problemene (eller, i hvert fall, det meste) er borte, så er han plutselig skikkelig opptatt av meg, ønsker å forplikte seg mer og så videre. En skikkelig godværskjæreste. Jeg sa til ham i kveld at jeg ikke ønsker å gifte meg likevel. Uten å forklare den egentlige grunnen - at jeg får inntrykk av at han igjen skygger banen og glimter med fravær av sin støtte hvis noe negativt inntreffer på nytt. 

Jeg trives ellers sammen med ham, og synes det blir litt drastisk å avslutte forholdet. Har ingen interesse av andre menn, er for travel til å date på nytt/finne en mann jeg passer bedre sammen med, vi har god sex og grei tone oss i mellom. Men hans endrede oppførsel setter likevel en stor demper på mine følelser for ham. Det sies jo at en partner skal elske en mest når en fortjener det minst - det er ikke slik at jeg ikke fortjente å bli elsket da jeg slet, men han var altså kaldere, mindre støttende og mindre interessert enn nå som jeg er penere, slankere, blidere og ikke tynget av alvorlige utfordringer. 

Så menn er faktisk noen rare skapninger, i hvert fall norske menn i 2024 - de ønsker at kvinnene løser sine egne problemer alene, men at de helst støtter mennene i mennenes problemer, samtidig som de bidrar likt på alle andre måter. Hvis det skjærer seg med samboer nå, så vil jeg være alene videre. For jeg har ingen tro på at det finnes menn som er annerledes. I hvert fall ikke for meg.

Anonymkode: 2b72d...600

Tror nok veldig mange menn ønsker å både hjelpe og støtte, men gjerne ikke vet hvordan eller møter for mye motstand når de prøver å være der for en. Min erfaring går mer i motsatt retning. At veldig mange kvinner velger å forlate en mann som sliter og har det vanskelig

Anonymkode: 8d1f0...546