Du som ikke ville ha barn, men ombestemte deg..

[AnonymBruker]

Jeg er i en litt rar fase i livet, har aldri ønsket meg barn, men nå er jeg i slutten av tjueårene og nesten alle mine venner har unger eller er gravide for tiden. Jeg er gift, har en stødig mann jeg elsker og vi bor i et stort fint hus, og plutselig begynner jeg å tenke mye på om jeg muligens synes det kunne vært litt koselig likevel. Men det sitter så dypt i meg at jeg hele tiden har sagt «nei» at jeg ikke vet om jeg kan innrømme for meg selv at jeg har litt lyst på barn.

Noen dager ønsker jeg nesten at jeg med «uhell» er gravid, så tydeligvis ønsker jeg meg det litt mer enn jeg først antok. Jeg har jo hatt mine redsler etter alvorlig sykdom og at jeg helt ærlig er livredd for fødsel. Men ja. 
 

Hva var det som fikk deg til å snu om, hvis du har vært i lignende situasjon?

Håper på ærlig og gode svar da dette så klart er et litt sårt tema ❤️

Anonymkode: e1f0d...836

[AnonymBruker]

For det første er det mangt mer omfattende en "koselig", og for det andre er det at alle andre har et svært dårlig grunnlag.

 

Jeg snudde fordi jeg måtte, og har lyst til å gjøre det igjen fordi jeg trives i morsrollen.

Anonymkode: 55697...6ab

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid på spiral og fikk meg ikke til å ta abort. Er så glad jeg valgte å beholde, jeg elsket å være mor så jeg fikk to til etter det🙈

Anonymkode: f4a03...1bd

[Anononyma]

Tja. Var nok ren biologi og den berømte klokka for min del, i kombinasjon med nysgjerrighet. Hvordan er det å gå gravid? Hvordan er det å føde? Hvordan er det å være mamma?

Følte på en måte at dette var så store livsspørsmål at jeg ikke kunne leve hele livet i uviten og bare høre andres tolkninger.

Jeg håpet også på uhell helt til jeg tok motet til meg og spurte mannen min om jeg skulle slutte på pilla. Til min store skrekk og overraskelse var svaret ja!

Noen måneder senere ble testen positiv.

Herregud for en reise det er i seg selv å bli mamma. Livsendrende. Jeg har en omsorg og empati nå som jeg ikke visste bodde i meg.

Men tro meg, det er beintøft, det er det virkelig. Jeg har savnet livet mitt så mange ganger. Ser meg tilbake stadig vekk til en hverdag der jeg kunne bruke all fritid på det jeg ønsket selv, sove lenge i helger og ferier, dusj var ikke å anse som luksus og jeg kunne spise varme måltider, reise som det passet og dra på restauranter og festivaler.

Den tid er forbi. Ingen vei tilbake nå.

Samtidig tenker jeg, jeg hadde ikke klart å leve med uvissheten og nysgjerrigheten. Sønnen min har gjort meg til et bedre menneske og selv om jeg tidvis hater livet som småbarnsmamma, elsker jeg han på en måte ingen barnløse kan forstå - bare det å få kjenne på en så vanvittig dyp kjærlighet er verdt det hele.

Og du, fødsel er 0 stress. Kunne gjort det 10 ganger til. Det kommer 18 år etter de timene på fødestua, det er de du må tenke på i en slik avgjørelse.

[AnonymBruker]

Anononyma skrev (6 minutter siden):

Tja. Var nok ren biologi og den berømte klokka for min del, i kombinasjon med nysgjerrighet. Hvordan er det å gå gravid? Hvordan er det å føde? Hvordan er det å være mamma?

Følte på en måte at dette var så store livsspørsmål at jeg ikke kunne leve hele livet i uviten og bare høre andres tolkninger.

Jeg håpet også på uhell helt til jeg tok motet til meg og spurte mannen min om jeg skulle slutte på pilla. Til min store skrekk og overraskelse var svaret ja!

Noen måneder senere ble testen positiv.

Herregud for en reise det er i seg selv å bli mamma. Livsendrende. Jeg har en omsorg og empati nå som jeg ikke visste bodde i meg.

Men tro meg, det er beintøft, det er det virkelig. Jeg har savnet livet mitt så mange ganger. Ser meg tilbake stadig vekk til en hverdag der jeg kunne bruke all fritid på det jeg ønsket selv, sove lenge i helger og ferier, dusj var ikke å anse som luksus og jeg kunne spise varme måltider, reise som det passet og dra på restauranter og festivaler.

Den tid er forbi. Ingen vei tilbake nå.

Samtidig tenker jeg, jeg hadde ikke klart å leve med uvissheten og nysgjerrigheten. Sønnen min har gjort meg til et bedre menneske og selv om jeg tidvis hater livet som småbarnsmamma, elsker jeg han på en måte ingen barnløse kan forstå - bare det å få kjenne på en så vanvittig dyp kjærlighet er verdt det hele.

Og du, fødsel er 0 stress. Kunne gjort det 10 ganger til. Det kommer 18 år etter de timene på fødestua, det er de du må tenke på i en slik avgjørelse.

Jeg er også drevet VELDIG av nysgjerrighet! Drømmer ofte om graviditet og synes det virker spennende, helt til den fødselen.. har en nær venninne som mistet, så det er ikke bare-bare 

Anonymkode: e1f0d...836

[Anononyma]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er også drevet VELDIG av nysgjerrighet! Drømmer ofte om graviditet og synes det virker spennende, helt til den fødselen.. har en nær venninne som mistet, så det er ikke bare-bare 

Anonymkode: e1f0d...836

Spørsmålet er om du kan leve med den nysgjerrigheten resten av livet uten å få svar  

Som sagt, fødsel er noe få timer. Dersom du ønsker barn er det synd å la seg stoppe av det.

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn fordi det var viktig for mannen å få barn. Jeg tenkte på dette intenst i nesten et tiår, fordi jeg selvsagt ikke vil sette et uønsket barn til verden. Enten måtte jeg gå inn for dette med hud og hår, eller så måtte jeg si nei. Jeg var for øvrig også livredd for fødsel etter å ha hørt historier fra kvinner som prøvde å overgå hverandre i å forklare hvor fælt det er.

Vi endte opp med å ville ha én, men fikk en ekstra på kjøpet. Om jeg skal være brutalt ærlig, så sitter jeg akkurat nå og gråter fordi ingen av dem vil sove, eller de sover annenhver gang og den som ikke sover, skriker så høyt at den vekker den som nettopp sovnet, så begge skriker samtidig og jeg kan bare hjelpe én. Faren er tilstede, men dette har holdt på i noen uker nå, og man må jo spise middag én eller annen gang og, så han lager middag mens jeg feiler i å legge de to. Akkurat nå måtte jeg ta en pause og la mannen overta, for jeg er alt for frynsete, og maten står fortsatt kald på kjøkkenet selv om klokken er 21 og vi har prøvd å legge i to timer. Vi skal sannsynligvis holde på i minst tre timer kveld med legging i kveld, hvis de tre foregående ukene har noe å si.

MEN! Jeg ville aldri vært dem foruten. Det er ikke alltid veldig koselig, men det er OFTE litt koselig. Jeg elsker dem over alt på jord, og jeg ville fått dem igjen om jeg fikk valget. Har aldri angret. Men vit at det er tøft. I alle fall med to. Det er sikkert enklere med én, men tvillinger kan altså skje.

Fødselen var forresten ikke noe å grue seg til. Jeg hadde riktignok en drømmefødsel, men jeg hadde fått vite at selv drømmefødsler er jævlige. Vel, drømmefødsler er ikke jævlige, men helt overkommelige. Det finnes mange fæle (og sanne) fødselshistorer der ute, men det store flertallet er ikke sånn. Det er bare ikke særlig spektakulært med historier av typen "det var kjempevondt i et kvarter, men jeg hadde god kontroll og følte at det var helt greit" når man kan melde om helt grusomme, brennende smerter, stormrier og en følelse av at kroppen rives i to. Nei, sånn er det virkelig ikke for alle.

Anonymkode: 00418...082

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha. Virkelig ikke. Så ble jeg sammen med en fin fyr som var flink med unger, og plutselig kjente jeg den biologiske klokka slo da jeg ble 27. Fikk første et år senere, fødsel er vondt men overkommelig. Småbarnslivet er hektisk men fullt av kjærlighet og absolutt verdt det. Og de blir bare bedre med åra disse små, iallefall enda, min er 5

Anonymkode: 7424b...c27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg er også drevet VELDIG av nysgjerrighet! Drømmer ofte om graviditet og synes det virker spennende, helt til den fødselen.. har en nær venninne som mistet, så det er ikke bare-bare 

Anonymkode: e1f0d...836

Jeg kunne skrevet det samme som innlegget du siterte, men med motsatt konklusjon. Jeg synes ikke det er verdt det, og angrer egentlig på at jeg fikk barn. Graviditeten var grei, fødselen var ikke det. Barseltiden og permisjonen var grusom (men covid samtidig, og det å være så isolert og låst alene med baby, uten annen stimuli ga meg nok en reaksjon jeg kanskje ikke hadde fått ellers). Mulig den forferdelige permisjonen har skadet noe i relasjonen, jeg vet ikke, men jeg ser at nysgjerrighet er ikke nok. Barn fortjener å være ønsket, ikke bare et eksperiment.

Anonymkode: 7e080...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg kunne skrevet det samme som innlegget du siterte, men med motsatt konklusjon. Jeg synes ikke det er verdt det, og angrer egentlig på at jeg fikk barn. Graviditeten var grei, fødselen var ikke det. Barseltiden og permisjonen var grusom (men covid samtidig, og det å være så isolert og låst alene med baby, uten annen stimuli ga meg nok en reaksjon jeg kanskje ikke hadde fått ellers). Mulig den forferdelige permisjonen har skadet noe i relasjonen, jeg vet ikke, men jeg ser at nysgjerrighet er ikke nok. Barn fortjener å være ønsket, ikke bare et eksperiment.

Anonymkode: 7e080...cee

Selvfølgelig helt enig i det, barn skal være ønsket. Jeg ville ikke fått barn kun fordi jeg er nysgjerrig, hva skulle jeg liksom gjort med det om jeg ikke likte å være mor likevel? 
Men akkurat nå, før jeg har bestemt meg for noe, så er jeg så klart nysgjerrig.

Anonymkode: e1f0d...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg kunne skrevet det samme som innlegget du siterte, men med motsatt konklusjon. Jeg synes ikke det er verdt det, og angrer egentlig på at jeg fikk barn. Graviditeten var grei, fødselen var ikke det. Barseltiden og permisjonen var grusom (men covid samtidig, og det å være så isolert og låst alene med baby, uten annen stimuli ga meg nok en reaksjon jeg kanskje ikke hadde fått ellers). Mulig den forferdelige permisjonen har skadet noe i relasjonen, jeg vet ikke, men jeg ser at nysgjerrighet er ikke nok. Barn fortjener å være ønsket, ikke bare et eksperiment.

Anonymkode: 7e080...cee

På den annen side, om du IKKE hadde fått barn, hadde du ikke visste hvordan det er, og du vet ikke hvordan det ville vært å leve resten av livet med å ikke vite? 

Selv fikk jeg barn fordi jeg var nysgjerrig og redd for å angre. Angrer ikke, har fått det som (i mine øyne) er verdens skjønneste barn, men jeg har også innsett at familielivet ikke er noe for meg. Jeg holder ut, men trives overhodet ikke med hverdagen med barn, og skal i hvertfall ikke ha flere barn. Ett er mer enn nok for meg. Og det blir bedre med årene, selv syns jeg babyfasen var verst. Og fødselen selvsagt. Den var tortur i noen timer, men det går jo over. 

Anonymkode: 4d0e7...90d

[AnonymBruker]

Både mannen min og jeg har vært veldig usikre, og i en periode hadde vi egentlig bestemt oss for at vi ikke ønsket barn. Men så begynte vi å prate litt, og kom fram til vi begge kom til å elske en liten mini-versjon av den andre ❤️ Jeg er gravid nå, og vi tror det kommer til å bli fint! Blir bare ett barn, da.

Anonymkode: 4cbec...5e8

[AnonymBruker]

Hadde bestemt oss for at vi ikke skulle få barn. Så fylte jeg 35, og det at døren nå var i ferd med å lukke seg gjorde at vi begynte å nøle. Så fant vi ut at vi bare skulle droppe prevensjon og se hva som skjedde, og vipps...

For meg var det en helt fantastisk avgjørelse! Har nok skjedd noen endringer i hodet mitt, for jeg synes nå barn er meningen med livet og klarer ikke lenger kjenne igjen personen jeg var før som mente barn ikke var noe særlig. Må presisere at det gjelder meg, og at de som ønsker å være barnefri selvfølgelig har meningsfulle liv de og.

Anonymkode: 2a81b...6ab

[AnonymBruker]

Du kan ikke la en fødsel - som varer noen få timer - få være avgjørende for hvordan de neste tiårene av ditt liv skal være. Du kommer deg igjennom det hvis du vil ha barn, slik som alle vi andre mødre har gjort. 

Anonymkode: b1a7b...218

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke tenkt å få barn noen gang. 

Snudde mest sannsynlig pga hormoner når jeg fant ut at jeg var uplanlagt gravid. 

Har aldri angret, men må innrømme at jeg nok aldri hadde blitt mor hvis ikke det hadde skjedd som et "uhell". 

Anonymkode: 4ea0e...31a

[AnonymBruker]

Jeg ombestemte meg aldri. Men har et barn. Barnet i seg selv er bra og opplevelsen er unik. Men koselig vil jeg kun kalle det unntaksvis. Ungen er snart voksen og gjør det bra. 

Samtidig så hadde jeg valgt annerledes om jeg hadde vist da det jeg vet i dag. Verden er ikke et bra sted å bringe flere liv inn i synes jeg. Foreldreskapet er også oppskrytt. 

Anonymkode: 38bdc...c7f

[AnonymBruker]

Ønsket meg ikke barn. Men ble gravid på p-pillen 2 ganger, og jeg var nøye med bruken. Første gangen tok jeg abort, andre gangen klarte jeg det ikke. Og jeg elsket det å være mamma, så da fikk vi en til.

Nå har jeg alltid vært veldig glad i barn. Men grunnet en traumatisk barndom, med 2 grusomme foreldre, så var jeg veldig redd for å ha noe av de i meg. Takk og pris så finnes det ikke noe av de i meg, og jeg har vært en god mor.

I dag er barna unge voksne, og jeg har aldri angret meg. Selv om jeg ble alene med de, da minste var 1 år, og begge barna har diagnoser. 

Anonymkode: f24a1...3de

[AnonymBruker]

Ville ikke ha barn til jeg var 35. Fikk hund først og kjente at det var veldig givende å gi omsorg til et annet vesen.

Har vært i lange forhold men har aldri ønsket barn med noen før jeg møtte han jeg er med nå.

Så kjente en økende nysgjerrighet på alt, være gravid, føde, oppdra barn ++ Nå har vi ei nydelig datter og livet kunne ikke vært bedre. Vi vil bare ha et barn, og hun er perfekt. Men det var mye tyngre enn jeg så for meg på forhånd, men på en annen måte - man må liksom oppleve det for å forstå det. Kjærligheten er virkelig helt bunnløs og livet ble bare rikere.

Anonymkode: ce86a...31d

[AnonymBruker]

Anbefaler å ta avgjørelsen basert på hele livet som forelder, ikke på den korte tida fødsel og småbarnstid er. Fødselen varer høyst et par dager, og småbarnstida er noen få, intense år. De blir fort store! Dersom du bestemmer deg for å få barn, skal du være mor hele livet. Det er mange faser, men det er IKKE sånn at alle er like altoppslukende som babytida.

Jeg er også uenig i at barn må være ekstremt ønsket og dedikert. For bare en generasjon eller to siden var unger noe man bare fikk, og ikke noe de fleste hadde vurdert og planlagt i årevis. Å være forelder kan være krevende i perioder, men det er ikke sånn at man må være noe overmenneske for å klare det. Det holder å være helt normal.

 

Hilsen tenåringsmor, som både sover lenge i helgene og har tid til egenpleie og hobbyer, og egentlig savner litt at barna trenger meg  

Anonymkode: d3261...7c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Anbefaler å ta avgjørelsen basert på hele livet som forelder, ikke på den korte tida fødsel og småbarnstid er. Fødselen varer høyst et par dager, og småbarnstida er noen få, intense år. De blir fort store! Dersom du bestemmer deg for å få barn, skal du være mor hele livet. Det er mange faser, men det er IKKE sånn at alle er like altoppslukende som babytida.

Jeg er også uenig i at barn må være ekstremt ønsket og dedikert. For bare en generasjon eller to siden var unger noe man bare fikk, og ikke noe de fleste hadde vurdert og planlagt i årevis. Å være forelder kan være krevende i perioder, men det er ikke sånn at man må være noe overmenneske for å klare det. Det holder å være helt normal.

 

Hilsen tenåringsmor, som både sover lenge i helgene og har tid til egenpleie og hobbyer, og egentlig savner litt at barna trenger meg  

Anonymkode: d3261...7c2

Det beste innlegget jeg har lest på kg på årevis. Takk❤️❤️❤️❤️ 

Anonymkode: 00418...082