40+ og plutselig påvirket av gamle mobbere

[AnonymBruker]

Da jeg gikk på skolen var det sosiale miljøet veldig delt. Enten var man kul, eller sportsidiot eller så var man nerd. Var du nerd var det null sosial mobilitet. Du ble spyttet på om du prøvde å snakke med en av de kule, selv om det var til gruppearbeid på skolen. Som nerd ble man åpenlyst behandlet som mindre verdt, også av lærerne. 

Nå har jeg vært voksen i 20+ år, og trodde jeg hadde lagt skoletiden bak meg. Men i selskap i går (nyttårsaften) traff jeg igjen flere av de «kule» fra den gang, og jeg følte meg plutselig like mindreverdig og betydningsløs.
Det var tre par som gikk sammen for å holde selskap og jeg var invitert i selskapet av den ene verten, mens de «kule» var invitert av en annen vert, så jeg visste ikke at de skulle komme og jeg fikk nesten litt sjokk.

De «kule» er fortsatt kule. De har hatt mye suksess i livet, har gode karrierer, har mye penger, er godt gift, har flinke barn, har god helse, ser sunne og friske ut.

Mens jeg ikke har fått til noe i livet, sliter med helseproblemer, jobber deltid pga helsen, er ufrivillig barnløs, skilt, overvektig, har stygge arr etter en stor operasjon tidligere i år og ser generelt sliten ut. Jeg har ikke fått til noe av det jeg ønsket meg i livet.
Jeg har vært misfornøyd med at livet ble så annerledes fra det jeg trodde det ville bli, men jeg har kommet meg gjennom dagene.
Men etter å ha truffet de «kule» og sett hvor utrolig bra de har gjort det i livet, så føler jeg meg sykt tom, verdiløs, og som en waste of space. Sterke følelser.

 

Er det andre som har hatt lignende opplevelse? Vil disse sterke følelsene gå over? 

Anonymkode: 271c2...b09

[AnonymBruker]

Uff, derfor er jeg glad jeg ikke bor på hjemstedet. Var ganske likt der jeg vokste opp, og jeg er også "mislykket" i forhold til de som frøs meg ut.

Anonymkode: 41168...971

[AnonymBruker]

Du må ta tak i det som gjør deg ulykkelig nå, og fikse det innenfra. Det er naturlig å sammenligne seg med andre men du bør kjenne igjen det ulogiske tankemønsteret ; at de har alt, du har «ingenting». Det stemmer ikke - du vet ikke hvordan livet deres egentlig er eller hva de sliter med selv om alt ser «perfekt» ut utenfra. Har sett flere «vellykkede» folk som ser bra ut utenfra, men sliter med masse som veldig få vet om.

Fokuser kun på deg og ditt

Anonymkode: 5149d...147

[AnonymBruker]

Hør på podcasten «Guru og Guri». Den er så fin i forhold til å finne din egen styrke og å trene på at den ikke defineres av andre. Du bør også få traumebehandling. Jeg er 57 og først nå griper jeg fatt i mine problemer. Skulle ønske jeg hadde gjort det tidligere, men det er en befrielse å ta ansvaret selv for egen lykke. Det du beskriver som vellykket er overfladiske ting og du veit ikke om de har det bra. Bli kjent med din indre uro og gå i takt med den. Det eneste som teller er livet her og nå. 

Anonymkode: 8a1bf...77a

[TomKrus]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Da jeg gikk på skolen var det sosiale miljøet veldig delt. Enten var man kul, eller sportsidiot eller så var man nerd. Var du nerd var det null sosial mobilitet. Du ble spyttet på om du prøvde å snakke med en av de kule, selv om det var til gruppearbeid på skolen. Som nerd ble man åpenlyst behandlet som mindre verdt, også av lærerne. 

Nå har jeg vært voksen i 20+ år, og trodde jeg hadde lagt skoletiden bak meg. Men i selskap i går (nyttårsaften) traff jeg igjen flere av de «kule» fra den gang, og jeg følte meg plutselig like mindreverdig og betydningsløs.
Det var tre par som gikk sammen for å holde selskap og jeg var invitert i selskapet av den ene verten, mens de «kule» var invitert av en annen vert, så jeg visste ikke at de skulle komme og jeg fikk nesten litt sjokk.

De «kule» er fortsatt kule. De har hatt mye suksess i livet, har gode karrierer, har mye penger, er godt gift, har flinke barn, har god helse, ser sunne og friske ut.

Mens jeg ikke har fått til noe i livet, sliter med helseproblemer, jobber deltid pga helsen, er ufrivillig barnløs, skilt, overvektig, har stygge arr etter en stor operasjon tidligere i år og ser generelt sliten ut. Jeg har ikke fått til noe av det jeg ønsket meg i livet.
Jeg har vært misfornøyd med at livet ble så annerledes fra det jeg trodde det ville bli, men jeg har kommet meg gjennom dagene.
Men etter å ha truffet de «kule» og sett hvor utrolig bra de har gjort det i livet, så føler jeg meg sykt tom, verdiløs, og som en waste of space. Sterke følelser.

 

Er det andre som har hatt lignende opplevelse? Vil disse sterke følelsene gå over? 

Anonymkode: 271c2...b09

Nei det har jeg ikke ! Mange av de verste mobberne fra den tiden som ikke plaget meg så mye men mange andre er i dag dau, noen tragiske skjebner, andre rammet av sykdom og andre igjen vellykkede. innerst inne tror jeg de ikke engang reflekterer over at de var drittsekker 20 år tilbake i tid. Dette er jo også naturlig fordi mange av de har vokst det av seg for lenge siden, og det som skjedde i ungdomstiden bare er vage minner. De virkelige drittsekkene er daue, rotet seg bort i narko og kriminalitet og tok sin død av det. Helt greit det også, uten at jeg sørger en sekund over de, men bærer heller ikke noe nag.

Så må du legge det som skjedde for 20 år siden bak deg, det er en svunnen tid du ikke får gjort noe med. At du ikke har lykkes like godt som noen av de "kule" kan ikke skyldes på at du ikke har lykkes slik som de  livet. Livet har mye tilfeldighet i seg, flaks med gener og det å holde seg frisk og nå sitt potensiale. Hadde jeg kommet til et selskap og det var mange der jeg ikke likte ? Hadde fort prøvd å trekke meg tilbake og gått hjem. Livet er for kort til å bruke sammen med mennesker man ikke trives med.

[AnonymBruker]

Trist at du har det sånn med deg og livet ditt. Og føler med deg, har kun kjennt light versjonen av å være eldste datter, singel og den eneste som feirer hele jul hjemme hos mamma, mens søsknene  mine har kjærester, familie og planer i alle retninger. Var litt flaut og tomt, håper å skaffe meg et liv.

Hadde jeg møtt de kule, nei, jeg hadde gått. Så da er modig som sto i det.

 

Om det er noe du kjenner du vil endre for din egen del, så husk at du kan jo prøve 😊 Om dette kun er sammenligning nå, men du er fornøyd med livet ditt, da er det vel mest å la denne følelsen få passere. 

Jeg syns ikke du er rar eller at nerd er dumt. 

Anonymkode: 2d8ef...e0c

[AnonymBruker]

Det er veldig viktig at du filosoferer over at din lykke er ditt ansvar og at det er du som definerer hva som er lykke for deg. De andre har ikke ansvar for din lykke, like lite som du har ansvar for deres. Å føle seg mindre verdt er en følelse hos deg selv, det er ikke de andre som bestemmer hvordan du skal føle deg. Håper du får tatt tak i dette for det er veldig viktig.

Og alle har som regel noe de sliter med, de sier det bare ikke høyt til hvemsomhelst. Du kjenner de ikke, men de tingene er nok der skal du se. 

Anbefaler deg å få hjelp med tankemønsteret ditt om du ikke får det til på egenhånd, du defineres ikke av alle rundt deg og du er like mye verdt som alle andre. Å gå å trykke seg selv ned slik du gjør er ikke sunt rett og slett! 

Anonymkode: ed68b...a1b

[AnonymBruker]

Hvis det er noen trøst. Er ikke sikkert de «kule» som du sier har det så bra som du tror. Alle har problemer . Livet er ikke enkelt for noen. Du vet ikke hvilken tap eller komplekser de går igjennom.  Og de fleste er god på å holde en fasade . 

Anonymkode: 2014c...57d

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar.

Skjønner hva dere mener med at alle har noe, men disse folkene har veldig mye av det som er bra i livet (familie, god helse, stabil økonomi, stort nettverk osv) så deres problemer må være ganske små. Hadde jeg hatt bare en brøkdel av det de har så hadde jeg vært overlykkelig. At jeg ikke kunne få barn er en stor sorg for meg, og det at jeg heller ikke har klart å skape meg en karriere, gjøre det bra innen en hobby eller noe slikt gjør at livet føles litt meningsløst, for meg. 
 

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Det er veldig viktig at du filosoferer over at din lykke er ditt ansvar og at det er du som definerer hva som er lykke for deg. De andre har ikke ansvar for din lykke, like lite som du har ansvar for deres. Å føle seg mindre verdt er en følelse hos deg selv, det er ikke de andre som bestemmer hvordan du skal føle deg. Håper du får tatt tak i dette for det er veldig viktig.

Og alle har som regel noe de sliter med, de sier det bare ikke høyt til hvemsomhelst. Du kjenner de ikke, men de tingene er nok der skal du se. 

Anbefaler deg å få hjelp med tankemønsteret ditt om du ikke får det til på egenhånd, du defineres ikke av alle rundt deg og du er like mye verdt som alle andre. Å gå å trykke seg selv ned slik du gjør er ikke sunt rett og slett! 

Anonymkode: ed68b...a1b

Jeg har jo ikke pleid å trykke meg selv ned, dette er en reaksjon på at jeg møtte dem i går og at de himlet med øynene og lo da jeg svarte på spørsmål om livet mitt. Disse folka fikk meg til å føle meg lite verdt som tenåring, og i går var jeg plutselig tilbake i følelser som jeg ikke har følt på på over 20 år. 

Anonymkode: 271c2...b09

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å føle det slik.❤️

Anonymkode: eb2b3...3de