Fra samboere til særboere på grunn av barna

[AnonymBruker]

Hei😊

Ønsker med dette innlegget å høre om noen har erfaringer å dele angående dette. Med «dette» mener jeg å gå fra samboer til særboer på grunn av hjemmeboende barn og utfordringer i den forbindelse.

For noen år siden flyttet jeg inn hos kjæresten. Kjæresten har tre barn, jeg har ingen. Det gikk ganske greit å bli kjent med barna, og jeg kan ikke påstå at noen av dem er annet enn gode mennesker. Da jeg flyttet inn var samværet fordelt mellom mor og far 50/50. Dette gjaldt to barn i barneskolealder. Det eldste barnet var over 18 og bodde for seg selv da jeg flyttet inn. Omtrent ett år etter jeg flyttet inn, flyttet det eldste barnet hjem igjen, og de to yngste ble mer eller mindre boende 100% hos oss.

Hovedutfordringen til meg og min kjæreste er at vi ser ulikt på det med roller, forventninger, krav, grensesetting, konsekvenser og oppdragelse generelt. Vi var ikke gode nok på å avklare viktige ting før jeg flyttet inn, og hverdagsstresset og lite egentid for oss to sammen gjorde at disse samtalene ikke ble prioritert. Jeg har nevnt at jeg ikke har barn selv, og noen vil kanskje derfor mene at jeg ikke har uttalelsesrett med tanke på oppdragelse. Jeg har erfaring med barn, da jeg har hatt familie tett på med barn som jeg har tilbrakt mye tid med, samt vært lærer på barneskole, og jobbet i barnehage med den pedagogikken som kreves der. Litt erfaring har jeg.

Det finnes ikke et rett og et galt svar på oppdragelse, men man bør kunne snakke om og diskutere ulike problemstillinger og mulige løsninger når man bor sammen som kjærester, og den ene eller begge har barn. Alle som bor sammen i et hus må kunne kjenne trygghet i hjemmet.

På grunn av utfordringer vi hadde mens alle bodde sammen, flyttet jeg ut etter noen år. Det var, etter gode og lange diskusjoner mellom meg og kjæresten, en enighet om dette. Vi er fortsatt kjærester, men bor hver for oss.

Det jeg kjenner på som er bra, etter utflyttingen, er at jeg får mer ro. Jeg trenger ikke irritere meg over ting jeg ikke kan gjøre noe med, med tanke på grensesetting, regler osv.

På den andre siden kjenner jeg på et savn om å være en del av hverdagen. Nå er jeg på besøk, men jeg bor ikke der, det er en stor forskjell. Jeg vil legge til at jeg er glad i barna og ønsker at de har det bra.

Hvilke erfaringer finnes angående dette med å gå fra samboere til særboere? Hva var grunnen til å gå over til å bli særboere? Fungerer det i lengden? Vil nærheten med kjæresten gradvis forsvinne når hverdagen ikke deles? Hvilke fordeler erfares, og hvilke ulemper erfares?

Mvh forhenværende bonusforelder.

Anonymkode: 081c6...f3d

[AnonymBruker]

Jeg kan dessverre ikke dele erfaring, men jeg er i en situasjon der jeg ønsker at vi flytter fra hverandre igjen, i hvert fall til alle barna har flyttet ut. Vi har begge to barn.

Har ikke snakket med samboer om det direkte, men han vet at jeg mistrives nå.

En del av meg er redd for at han vil bli så skuffet at han vil avslutte forholdet, men en annen del av meg er redd for å fortsette i samme tralten, der jeg med tiden vil miste følelser.

Anonymkode: e7a9a...1f3

[AnonymBruker]

Han har 3 barn og du har ingen? 

Jeg blir bare helt himmelfallen. Du vil aldri være hans nr 1, du skjønner det? Eller hans nr 2, eller hans nr 3. Hvorfor fant du deg ikke heller en barnløs fyr uten blytung bagasje, hvor du kunne være nr 1? 

Anonymkode: 95598...de7

[AnonymBruker]

Jeg ble aldri samboer med kjæresten min fordi vi begge har barn fra før. Jeg synes særboertilværelsen er enestående! Vi har barna samtidig og har derfor mye tid alene sammen. Høres ut som en flott plan! Jeg synes du burde gå for det om du kan. Er virkelig noe helt annet å bare dele bolig med seg selv! Jeg tror det vil gjøre både forholdet deres og livene deres hver for dere veldig godt.

Anonymkode: b40f9...da4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han har 3 barn og du har ingen? 

Jeg blir bare helt himmelfallen. Du vil aldri være hans nr 1, du skjønner det? Eller hans nr 2, eller hans nr 3. Hvorfor fant du deg ikke heller en barnløs fyr uten blytung bagasje, hvor du kunne være nr 1? 

Anonymkode: 95598...de7

Dette stemmer ikke. Jeg er kjærestens nr. 1. Men ikke før eller etter barna, bare noe helt annet. Barna er nr 1. i sin egen kategori. Barn og livspartnere kan begge være nr. 1 bare på forskjellige måter. 

Anonymkode: b40f9...da4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han har 3 barn og du har ingen? 

Jeg blir bare helt himmelfallen. Du vil aldri være hans nr 1, du skjønner det? Eller hans nr 2, eller hans nr 3. Hvorfor fant du deg ikke heller en barnløs fyr uten blytung bagasje, hvor du kunne være nr 1? 

Anonymkode: 95598...de7

Har kjæreste med barn og selv et barn. Klart vi prioriterer barna våre, men vi har aldri nedprioritert hverandre.

Nøkkelen er at vi har like grunnleggende verdier og syn på barneoppdragelse. Og at vi begge vet at kjærligheten vi føler for hverandre gjør oss til bedre mennesker og foreldre. Vi trenger å ha noe for oss selv også, ikke bare leve og ånde for barna.

 

Anonymkode: 35f20...c7c

[AnonymBruker]

Jeg hadde avsluttet et forhold der man gikk fra noe forpliktende til noe mindre forpliktende. Hadde ikke orket å ha en ungdomskjæreste-relasjon der man besøkte hverandre og "hooket opp" når det passet seg slik. Men alle er forskjellige - det kan hende at han går med på det og trives med tilværelsen.

Anonymkode: e4147...10f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette stemmer ikke. Jeg er kjærestens nr. 1. Men ikke før eller etter barna, bare noe helt annet. Barna er nr 1. i sin egen kategori. Barn og livspartnere kan begge være nr. 1 bare på forskjellige måter. 

Anonymkode: b40f9...da4

Men barna hans (og hans fremtidige barnebarn) vil jo alltid komme først på prioriteringslisten hans, ellers er han en ræva far. Og det er ikke dine barn han prioriterer, barna fikk han med en helt annen kvinne.

Jeg forstår ikke hvorfor kvinner konsekvent går etter en litt eldre fyr som allerede har opplevd ekteskap/familielivet en gang. Men kan tenke meg at kjæresten til TS har en god inntekt, sikkert et statusyrke også.

Anonymkode: 95598...de7

[AnonymBruker]

Mange tror alt blir så annerledes når barna flytter ut. Men det gjør det faktisk ikke. Mange bor for det første hjemme leeeenge. Eller de kommer hjem i helger og ferier. Etterhvert med partnere og barn osv.

Så jeg tror man må helhjertet omfavne familielivet hvis det skal være noen vits i.

Anonymkode: be67f...647

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette stemmer ikke. Jeg er kjærestens nr. 1. Men ikke før eller etter barna, bare noe helt annet. Barna er nr 1. i sin egen kategori. Barn og livspartnere kan begge være nr. 1 bare på forskjellige måter. 

Anonymkode: b40f9...da4

Det høres jo fint ut. Men det er jo bare noe du kan si fordi disse prioriteringene har latt seg forene så langt. Hva hvis de kommer i konflikt, det er jo da man må velge. Og da har man som foreldre et ansvar for barnas ve og vel. 
Hvis du for eksempel vil at dere skal flytte langt unna eller ha en livsstil der barna blir lidende, da vil han forhåpentligvis prioritere dem over deg.

Anonymkode: be67f...647

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Men barna hans (og hans fremtidige barnebarn) vil jo alltid komme først på prioriteringslisten hans, ellers er han en ræva far. Og det er ikke dine barn han prioriterer, barna fikk han med en helt annen kvinne.

Jeg forstår ikke hvorfor kvinner konsekvent går etter en litt eldre fyr som allerede har opplevd ekteskap/familielivet en gang. Men kan tenke meg at kjæresten til TS har en god inntekt, sikkert et statusyrke også.

Anonymkode: 95598...de7

Hei, TS her.

For å oppklare litt her, så er det jeg som har høyest inntekt, og vi er jevngamle😉 Spørsmålet mitt var egentlig ikke angående prioriteringer i så måte, men det å gå fra samboere til særboere og om noen har erfaringer å dele angående dette😊

Anonymkode: 081c6...f3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg kan dessverre ikke dele erfaring, men jeg er i en situasjon der jeg ønsker at vi flytter fra hverandre igjen, i hvert fall til alle barna har flyttet ut. Vi har begge to barn.

Har ikke snakket med samboer om det direkte, men han vet at jeg mistrives nå.

En del av meg er redd for at han vil bli så skuffet at han vil avslutte forholdet, men en annen del av meg er redd for å fortsette i samme tralten, der jeg med tiden vil miste følelser.

Anonymkode: e7a9a...1f3

Hei, TS her.

Det er utrolig leit at man føler slik. Vi, jeg og kjæresten, kom frem til at særboere var den beste løsningen for oss akkurat nå. Det er klart man vil føle skuffelse, det gjør jeg også, for man fikk ikke til det man hadde forventet at man skulle få til. For vår del handler det nå om å eliminere grunnlaget for gjentakende konflikter.

Den umiddelbare erfaringen jeg har gjort meg med å være særboere bare i noen måneder, er at vi ser hverandre bedre og på en finere måte. Selv om jeg savner hverdagen med kjæresten på mange måter, så kjenner jeg at egentid er en viktig verdi for meg, og det er det også for kjæresten. Jeg kan selv justere når og hvor lenge jeg skal være på besøk, så kan jeg samtidig dra derfra når jeg kjenner jeg vil ha tid for meg selv.

Jeg ser for meg at det kan være enda større grunnlag for konflikter når begge har barn fra før.

Håper du finner en løsning som gjør deg godt😊

Anonymkode: 081c6...f3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg forstår ikke hvorfor kvinner konsekvent går etter en litt eldre fyr som allerede har opplevd ekteskap/familielivet en gang. Men kan tenke meg at kjæresten til TS har en god inntekt, sikkert et statusyrke også.

Anonymkode: 95598...de7

Vel. De single, barnløse karene har andre issues. Det blir bare å velge et annet sett med problemer.

Anonymkode: 2eae3...e2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men barna hans (og hans fremtidige barnebarn) vil jo alltid komme først på prioriteringslisten hans, ellers er han en ræva far. Og det er ikke dine barn han prioriterer, barna fikk han med en helt annen kvinne.

Jeg forstår ikke hvorfor kvinner konsekvent går etter en litt eldre fyr som allerede har opplevd ekteskap/familielivet en gang. Men kan tenke meg at kjæresten til TS har en god inntekt, sikkert et statusyrke også.

Anonymkode: 95598...de7

Gjerne fordi unge menn på deres egen alder bare vil pule.

Anonymkode: e4147...10f

[AnonymBruker]

Har du selv ønske om barn eller har dere bestemt dere for at det er nok med de han har? Er det et savn for deg?
Hvis ikke så gjør det kanskje ikke så mye med særbo ordning.

Jeg liker alene tid. Har egne barn og har kjæreste med barn, så vi kommer ikke til å flytte sammen. Mest for barnas skyld, vil at de skal slippe å dele hjemmet sitt med en som for dem er «fremmed».

Mine barn har en far som giftet seg på nytt og hun snudde opp ned på det hjemmet de var vant til hos han, så greit for dem å slippe dette hos meg. Betyr ikke at det ikke kan fungere med mine/dine og ett hjem, men det er mer krevende enn folk skal ha det til…

Anonymkode: 8db50...b64