Hvordan kom dere gjennom hverdagen med viljesterkt småbarn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvor i HI står det at du er gravid?

Anonymkode: 33dbf...32e

Siden du tydeligvis ikke orker å lese HI:

Vi venter nummer to til våren og gruer oss rett og slett til å håndtere en potensiell ny kolikkbaby med en hissig toåring.

Anonymkode: 62d5c...e4f

[AnonymBruker]

Hvordan skal jeg klare to barn skriver du. Ikke ett kvekk om at nr to alt er underveis.

Barn nr to og barn nr en bør faktisk ikke bo sammen dacdenveldste kan bli nokså slem mot småen og truffet viljen sin gjennom alt og dere gir dere for husfliden skyld. Stakkars kommende baby! 

Anonymkode: 33dbf...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Til dere som gidder og lese alt, vær så snill å ikke reager på at jeg kaller det trass eller utagering, jeg prøver bare å beskrive hvordan sønnen min har det og jeg orker ikke få høre at jeg er en dårlig mor pga måten jeg snakker om sønnen min. Jeg elsker ham over alt på jord og vi har gjort alt i vår makt for å få hjelp til ham. Jeg er rett og slett utslitt. 

Siden han ble født har han "tatt sin plass". Startet ned kolikk som ikke ga seg før han var rundt 7 måneder. Etter den verste gråten ga seg gikk det over til generell misnøye og sutring hver dag gjennom hele permisjonen. Vi var innom alle behandlere og har gjort alle undersøkelser som kan tenkes både hos lege, på sykehus, fysio og kiropraktor. Annet enn melkeallergi som ble oppdaget da han var rundt 4 måneder har de ikke funnet noe annet som feiler ham (umoden tarm sa legene). Søvn har vært er mareritt både dag og natt. Den stabiliserte seg heldigvis litt etter at han fylte to år, men han sover enda ganske dårlig sammenlignet med jevnaldrende. 

Etter at han begynte i barnhage da han var 13 måneder (er ca 2,5 år nå) har han vært konstant syk. Mye mer syk enn de andre barna på avdelingen og i omgangskretsen generelt. Det føles aldri som om vi kommer over kneika. Vi venter nummer to til våren og gruer oss rett og slett til å håndtere en potensiell ny kolikkbaby med en hissig toåring.

I tillegg til rundt 10 uker sykdom bare i høst har han havnet midt i skikkelig trass/selvstendighetsalder. Sånn helt ekstrem med til tider voldsom "utagering" og 500 kamper hver dag. Det har vært helt utrolig slitsomt å stå i. Vi hadde en samtale med en psykolog på helsestasjonen for å få litt hjelp til å håndtere alle situasjonene vi står i hver dag og hun mener vi for det meste håndterer det riktig, og har gitt oss noen verktøy vi kan bruke, men poengterte også at vi bare må stå i det.

Nå har vi stått i det ganske lenge uten noe særlig bedring bortsett fra en veldig fin måned i november hvor han både var frisk og var mer tilfreds. Da var han mer som et "normalt" barn og de gangene han "trasset" skjønte vi hvorfor (trøtt, sulten, sliten ++) og vi trodde kanskje vi var over kneika, men litt uti desember fortsatte det som tidligere på høsten. I jula var han i veldig dårlig humør til tross for at vi var på familiebesøk og han hadde masse lekekamerater og oppmerksomhet fra besteforeldre. Etter at vi kom hjem har han vært syk igjen og også helt ekstremt sint. ALT er feil. Vi har måtte flytte unna ting fra alle flater han når for han bare kaster ting han får tak i. Han slår hele tiden og fikk totalt sammenbrudd fordi jeg slo på en lampe i dag (ikke fordi han ville gjøre det). Det har tidligere pleid å fungere å gå ut, enten for å leke, gå på butikk/kafé eller dra på besøk til noen, men nå går ikke det heller. For et par dager siden måtte vi bare avbryte en tur ut fordi han bare hylte hele turen da faren hadde låst opp døren og ikke jeg. I går måtte jeg fotfølge ham hele dagen fordi han var i et skikkelig "destruktivt" humør og bare ville rive ned alt og ødelegge ting. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan aleneforeldre får ting gjort om de har viljesterke barn. Og jeg skjønner ikke hvordan vi skal klare å ha to barn, jeg klarer ikke å se for meg at jeg kan være alene med et spedbarn og sønnen vår sånn som ting er nå. 

I tillegg til at vi blir utmattetdet av at hver eneste minste lille ting er en kamp så blir jeg også så trist over at han har det sånn. Han har det åpenbart ikke bra, men det er ingenting vi får gjort. Legene finner ikke noe feil og at han er konstant syk med luftveisinfeksjon får de ikke gjort noe med. Vi har søkt om utvidet omsorgsdager for å hjelpe litt på den økonomiske belastningen det er å måtte ta flere måneder med ulønnet permisjon, men kjenner jeg nav rett får vi ikke svar før om ett års tid og da er det nok avslag.

Derfor vil jeg høre med andre som har hatt lignende barn, hva gjorde dere for å komme gjennom den verste tiden og når det gikk over for dere?

Kan legge til at vi merker at mest mulig rutiner har best effekt, problemet er bare at når han knapt har hatt en hel uke hvor han har vært frisk i høst er det vanskelig å holde på rutinene og vanskeligere med grensesetting. Kan ikke være like "streng" når han er syk. Mannen min og jeg samarbeider godt og han er den mest tålmodige mannen i verden, men selv han blir pushet til bristepunktet nå.

Anonymkode: 62d5c...e4f

Mitt konstant syke og misfornøyde barn viste seg å ha cøliaki, og det slo ut fra vi begynte med fast føde. Hvis det ikke er sjekka allerede så ville jeg bedt om en blodprøve. 

Anonymkode: 5adb3...078

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Til dere som gidder og lese alt, vær så snill å ikke reager på at jeg kaller det trass eller utagering, jeg prøver bare å beskrive hvordan sønnen min har det og jeg orker ikke få høre at jeg er en dårlig mor pga måten jeg snakker om sønnen min. Jeg elsker ham over alt på jord og vi har gjort alt i vår makt for å få hjelp til ham. Jeg er rett og slett utslitt. 

Siden han ble født har han "tatt sin plass". Startet ned kolikk som ikke ga seg før han var rundt 7 måneder. Etter den verste gråten ga seg gikk det over til generell misnøye og sutring hver dag gjennom hele permisjonen. Vi var innom alle behandlere og har gjort alle undersøkelser som kan tenkes både hos lege, på sykehus, fysio og kiropraktor. Annet enn melkeallergi som ble oppdaget da han var rundt 4 måneder har de ikke funnet noe annet som feiler ham (umoden tarm sa legene). Søvn har vært er mareritt både dag og natt. Den stabiliserte seg heldigvis litt etter at han fylte to år, men han sover enda ganske dårlig sammenlignet med jevnaldrende. 

Etter at han begynte i barnhage da han var 13 måneder (er ca 2,5 år nå) har han vært konstant syk. Mye mer syk enn de andre barna på avdelingen og i omgangskretsen generelt. Det føles aldri som om vi kommer over kneika. Vi venter nummer to til våren og gruer oss rett og slett til å håndtere en potensiell ny kolikkbaby med en hissig toåring.

I tillegg til rundt 10 uker sykdom bare i høst har han havnet midt i skikkelig trass/selvstendighetsalder. Sånn helt ekstrem med til tider voldsom "utagering" og 500 kamper hver dag. Det har vært helt utrolig slitsomt å stå i. Vi hadde en samtale med en psykolog på helsestasjonen for å få litt hjelp til å håndtere alle situasjonene vi står i hver dag og hun mener vi for det meste håndterer det riktig, og har gitt oss noen verktøy vi kan bruke, men poengterte også at vi bare må stå i det.

Nå har vi stått i det ganske lenge uten noe særlig bedring bortsett fra en veldig fin måned i november hvor han både var frisk og var mer tilfreds. Da var han mer som et "normalt" barn og de gangene han "trasset" skjønte vi hvorfor (trøtt, sulten, sliten ++) og vi trodde kanskje vi var over kneika, men litt uti desember fortsatte det som tidligere på høsten. I jula var han i veldig dårlig humør til tross for at vi var på familiebesøk og han hadde masse lekekamerater og oppmerksomhet fra besteforeldre. Etter at vi kom hjem har han vært syk igjen og også helt ekstremt sint. ALT er feil. Vi har måtte flytte unna ting fra alle flater han når for han bare kaster ting han får tak i. Han slår hele tiden og fikk totalt sammenbrudd fordi jeg slo på en lampe i dag (ikke fordi han ville gjøre det). Det har tidligere pleid å fungere å gå ut, enten for å leke, gå på butikk/kafé eller dra på besøk til noen, men nå går ikke det heller. For et par dager siden måtte vi bare avbryte en tur ut fordi han bare hylte hele turen da faren hadde låst opp døren og ikke jeg. I går måtte jeg fotfølge ham hele dagen fordi han var i et skikkelig "destruktivt" humør og bare ville rive ned alt og ødelegge ting. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan aleneforeldre får ting gjort om de har viljesterke barn. Og jeg skjønner ikke hvordan vi skal klare å ha to barn, jeg klarer ikke å se for meg at jeg kan være alene med et spedbarn og sønnen vår sånn som ting er nå. 

I tillegg til at vi blir utmattetdet av at hver eneste minste lille ting er en kamp så blir jeg også så trist over at han har det sånn. Han har det åpenbart ikke bra, men det er ingenting vi får gjort. Legene finner ikke noe feil og at han er konstant syk med luftveisinfeksjon får de ikke gjort noe med. Vi har søkt om utvidet omsorgsdager for å hjelpe litt på den økonomiske belastningen det er å måtte ta flere måneder med ulønnet permisjon, men kjenner jeg nav rett får vi ikke svar før om ett års tid og da er det nok avslag.

Derfor vil jeg høre med andre som har hatt lignende barn, hva gjorde dere for å komme gjennom den verste tiden og når det gikk over for dere?

Kan legge til at vi merker at mest mulig rutiner har best effekt, problemet er bare at når han knapt har hatt en hel uke hvor han har vært frisk i høst er det vanskelig å holde på rutinene og vanskeligere med grensesetting. Kan ikke være like "streng" når han er syk. Mannen min og jeg samarbeider godt og han er den mest tålmodige mannen i verden, men selv han blir pushet til bristepunktet nå.

Anonymkode: 62d5c...e4f

Høres ut som sønnen min. Kjente meg så fortvilet i permisjonen og lengtet etter å jobbe fordi, som hos deg, var det sutrning, mas og jamring hver dag i flere timer. Endelig hadde all kollikskrikingen tatt slutt, men så var det jamringen istedenfor som var til å bli gal av. Trassalderen var krevende! Nettene var aldri enkle. Bilturer var ikke enkle, vogn kunne vi glemme. Kafèbesøk har vi gjort 2 ganger. Det er for stressende. Han er nå 3 år, men vi utsetter å få flere barn. 

Anonymkode: 065bf...cb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Siden du tydeligvis ikke orker å lese HI:

Vi venter nummer to til våren og gruer oss rett og slett til å håndtere en potensiell ny kolikkbaby med en hissig toåring.

Anonymkode: 62d5c...e4f

Lest hi mange ganger. Lykke til. Stakkar baby. 

Anonymkode: 33dbf...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har dere fått sjekket ører, nese og hals? Her måtte mandler og polypper opereres.. store mandler kan forårsake ganske mye problemer hos barn (søvnforstyrrelser, luftveisinfeksjoner, irritabilitet blant annet).
 

Til og med ADHD symptomer 👀

Anonymkode: 31e79...8b2

Vi sjekket det da han var rundt 1,5 år. Men kanskje det kan ha endret seg?

Har notert det ned til neste legebesøk.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hos oss var allergi største årsaken. Der var nok at noen hadde dyrehår på klærne...  han fikk ikke alltid så mye synlig reaksjon, ofte kløe utenpå halsen, men fikk en fysisk reaksjon inni seg, som gjorde at han "klikket". Rutiner var og veldig viktig. Og overaskelser var bare å glemme, så besøk, turer osv ble nøye planlagt. Selv en hyggelig overaskelse som kinotur, som ikke var nøye planlagt var "krise". Barnet ble og fort sliten av mange inntrykk, og det ga og sammenbrudd.

Da han begynte på skolen, var det eksplosjoner med en gang han kom inn døra og var på trygg grunn.

Ting rettet seg gradvis og fra 10 årsalderen har det ikke vært noe problem. 

 

Anonymkode: 1b24b...453

Har ikke inntrykket av at han har allergi for noen dyr (har ikke dyr selv). Har testet en del andre matvarer også uten at det virket å ha reagert noe, men skal definitivt følge med.

Han har stort sett taklet besøk og lignende ganske bra så det har egentlig vært det som har reddet oss, men de siste månedene (minus november) har det vært litt verre. Stort sett har dager kun tilbrakt hjemme vært de verste.

Anonymkode: 62d5c...e4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvordan skal jeg klare to barn skriver du. Ikke ett kvekk om at nr to alt er underveis.

Barn nr to og barn nr en bør faktisk ikke bo sammen dacdenveldste kan bli nokså slem mot småen og truffet viljen sin gjennom alt og dere gir dere for husfliden skyld. Stakkars kommende baby! 

Anonymkode: 33dbf...32e

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Lest hi mange ganger. Lykke til. Stakkar baby. 

Anonymkode: 33dbf...32e

Da bør du kanskje gjøre noe med leseferdighetene. Tusen takk for varme og rause ord. Hva skulle man gjort uten kommentarer fra sånne som deg her på kg. 

Anonymkode: 62d5c...e4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Da bør du kanskje gjøre noe med leseferdighetene. Tusen takk for varme og rause ord. Hva skulle man gjort uten kommentarer fra sånne som deg her på kg. 

Anonymkode: 62d5c...e4f

Men du skjønner ikke at det blir vanskelig for barn nr to med et viljesterk eldre søsken? 

Anonymkode: 33dbf...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Får han tran? Det er faktisk ganske virkningsfullt for mange barn med urolig indre.

Anonymkode: de326...736

Ja, han får tran. Husker ikke alltid gi deg daglig, men får det kanskje 4-5 ganger i uka.

Filifjonkamor skrev (32 minutter siden):

Her kan det være viktig med faste gode rutiner, selv når han er syk

En annen ting som er en god metode er å anerkjenne ham. Se og rose det gode. Får han mye kritikk, negativ tilbakemelding vil han føle at han ikke er god nok

Det å si at du ser han er lei seg eller sint og at du prøver å sette deg inn i følelsene hans kan hjelpe

Det som er vanskelig i den alderen er om det bare er trass eller om det ligger noe mer bak det hele. Det vil man eventuelt ikke få svar på før det har gått flere år

Men er det noe barnehagen reagerer på? Har du spurt om råd i barnehagen? Der sitter de med gode erfaring og kompetanse og kan gjerne gi deg gode råd. 

Takk for svar. Vi bruker også anerkjennelse mye, prøver å unngå at alt bare skal være grenser og "nei". 

Ja, det har vært vanskelig hele veien med ham. Å skille når han gråter/utagerer pga plager/smerter og når det er mer trass.

Barnehagen har ikke reagert. Vi snakker jevnlig med pedleder om humøret hans. I barnehagen har han stort sett vært rolig og snill. Noen av de ansatte sier at han er den roligste på avdelingen ved matbordet og når de har samlinger og lignende. I høst har det vært litt mer utagering, men på foreldresamtale var ikke pedleder bekymret for at det ligger noe mer bak.

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Mitt konstant syke og misfornøyde barn viste seg å ha cøliaki, og det slo ut fra vi begynte med fast føde. Hvis det ikke er sjekka allerede så ville jeg bedt om en blodprøve. 

Anonymkode: 5adb3...078

Ganske sikker på at vi sjekket for cøliaki da vi tok blodprøver for godt over et år siden, men det skal jeg dobbelsjekke.

Takk!

Anonymkode: 62d5c...e4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men du skjønner ikke at det blir vanskelig for barn nr to med et viljesterk eldre søsken? 

Anonymkode: 33dbf...32e

Jeg skriver jo til og med i HI at jeg er bekymret for hvordan det blir, men hva i all verden mener du jeg skal gjøre?? Adoptere bort barnet? Be om en senatort? Skille meg fra far og forlate storebror? 

Hadde du giddet å ta deg tid til å lese det jeg skriver i både HI og andre innlegg så der du at vi har jobbet mye for å finne ut hva som plager ham. Vi jobber mye med grensesetting og nå spør jeg om råd fra andre i samme situasjonen.

Hva har du bidratt med i denne tråden??

 

Anonymkode: 62d5c...e4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Vi sjekket det da han var rundt 1,5 år. Men kanskje det kan ha endret seg?

Har notert det ned til neste legebesøk.

Har ikke inntrykket av at han har allergi for noen dyr (har ikke dyr selv). Har testet en del andre matvarer også uten at det virket å ha reagert noe, men skal definitivt følge med.

Han har stort sett taklet besøk og lignende ganske bra så det har egentlig vært det som har reddet oss, men de siste månedene (minus november) har det vært litt verre. Stort sett har dager kun tilbrakt hjemme vært de verste.

Anonymkode: 62d5c...e4f

Ville ha sjekket ØNH igjen, her sjekket vi når barnet var rundt 1 år, de så ingenting. Ble operasjon når barnet var 3, pga hovne mandler og polypper (som førte til søvnapné , som igjen gjorde at barnet aldri var uthvilt selvom det var mange timer søvn om natten). 

Anonymkode: 31e79...8b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Høres ut som sønnen min. Kjente meg så fortvilet i permisjonen og lengtet etter å jobbe fordi, som hos deg, var det sutrning, mas og jamring hver dag i flere timer. Endelig hadde all kollikskrikingen tatt slutt, men så var det jamringen istedenfor som var til å bli gal av. Trassalderen var krevende! Nettene var aldri enkle. Bilturer var ikke enkle, vogn kunne vi glemme. Kafèbesøk har vi gjort 2 ganger. Det er for stressende. Han er nå 3 år, men vi utsetter å få flere barn. 

Anonymkode: 065bf...cb8

Uff. Det er så tungt. Jeg blir enda litt lei meg hver gang jeg ser nybakte mødre med rolige babyer. Ikke fordi jeg ikke unner folk det, men fordi jeg ser hvordan det kunne ha vært 💔 Jeg følte meg så mislykket som ikke klarte å trøste min egen sønn. Og ja, når hylgråten var over var det sutring i stedet, til tross for at jeg stod på pinne for ham hver dag, hele tiden. Jeg var en av de som ikke klarte å dusje, gå på do, rydde, spise i permisjon fordi jeg bare måtte bysse og bære hele tiden.

Sønnen min hater også bil, men vi har ikke bil så det begrenser seg selv. Vogn og bæresele var også no go. 

Har det blitt litt bedre nå som han er 3 år?

Skjønner godt valget om å utsette nummer 2. Skulle gjerne gjort det selv, men omstendighetene gjør at det er nå eller aldri..

Anonymkode: 62d5c...e4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ville ha sjekket ØNH igjen, her sjekket vi når barnet var rundt 1 år, de så ingenting. Ble operasjon når barnet var 3, pga hovne mandler og polypper (som førte til søvnapné , som igjen gjorde at barnet aldri var uthvilt selvom det var mange timer søvn om natten). 

Anonymkode: 31e79...8b2

Takk. Da skal vi definitivt få sjekket igjen! Jeg har enda en gangene følelse av at det er noe de ikke har oppdaget.

Anonymkode: 62d5c...e4f

[Filifjonkamor]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, han får tran. Husker ikke alltid gi deg daglig, men får det kanskje 4-5 ganger i uka.

Takk for svar. Vi bruker også anerkjennelse mye, prøver å unngå at alt bare skal være grenser og "nei". 

Ja, det har vært vanskelig hele veien med ham. Å skille når han gråter/utagerer pga plager/smerter og når det er mer trass.

Barnehagen har ikke reagert. Vi snakker jevnlig med pedleder om humøret hans. I barnehagen har han stort sett vært rolig og snill. Noen av de ansatte sier at han er den roligste på avdelingen ved matbordet og når de har samlinger og lignende. I høst har det vært litt mer utagering, men på foreldresamtale var ikke pedleder bekymret for at det ligger noe mer bak.

Ganske sikker på at vi sjekket for cøliaki da vi tok blodprøver for godt over et år siden, men det skal jeg dobbelsjekke.

Takk!

Anonymkode: 62d5c...e4f

Å være blant de stilleste på avd er ikke alltid positivt. Hvordan er han blant mange barn? Trekker han seg vekk når det blir for mye? 

Siden han er mye syk kan det også være han er mye sliten og lite overskudd og det kan også gå utover humøret?

Hva gjør dere etter barnehagen? Skjer det noe hele tiden? Får han mulighet til å slappe av?

Det kan også være at han bare må igjennom denne fasen og etterhvert går det seg til

Ønsker dere masse lykke til

[AnonymBruker]

Min var veldig mye syk første året i barnehagen, men ikke syk utover normalen etter det. Ellers høres ditt barn veldig likt ut som mitt og han har i dag en ADHD-diagnose. Vi hørte også veldig mye "det går over" og "sånn er det å ha barn, man må bare stå i det". Dette kom selvfølgelig fra folk med barn som responderer godt på at man "bare står i det" og har pedagogiske tilnærminger. Det hjalp til en viss grad på mitt barn også, men absolutt ikke i nærheten av slik det hjalp på andre. Folk med barn uten diagnoser og plager har virkelig ingen innsikt i hvor tøft det er å ha barn med noe ekstra. 

Anonymkode: f48a3...d73

[AnonymBruker]

Filifjonkamor skrev (1 minutt siden):

Å være blant de stilleste på avd er ikke alltid positivt. Hvordan er han blant mange barn? Trekker han seg vekk når det blir for mye? 

Siden han er mye syk kan det også være han er mye sliten og lite overskudd og det kan også gå utover humøret?

Hva gjør dere etter barnehagen? Skjer det noe hele tiden? Får han mulighet til å slappe av?

Det kan også være at han bare må igjennom denne fasen og etterhvert går det seg til

Ønsker dere masse lykke til

Vi var absolutt redd for at han var for forsiktig for barnehagen, men det har trygget oss på at han fant sin plass etter 4-5 måneder. Vi ser det også når vi leverer og henter at han fort kommer inn i lek og koser seg og herjer rundt når vi henter. Han gråter ikke når vi går og vil ofte være lengre i barnehagen når vi henter. Eneste er at om vi leverer litt sent så kan det bli litt voldsomt om flere barn kommer springende opp mot ham når vi kommer inn døra. Ellers har han flere på avdelingen han leker masse med. Han er ikke stille i alle settinger, det er spesifikt rundt bordet og samlinger/forestillinger han er rolig.

Triller alltid hjem etter barnehagen og slapper av i sofaen med flaske (melkefri mme som han skal ha til han fyller 3) og bok. Sjelden mye som skjer på ettermiddag. Har de ikke vært ute i barnehagen går vi en tur ut etter middag. Han er veldig kosete så på det dagene der ikke alt er feil ligger vi ofte i sofaen og koser og synger. 

Jeg tror nok også det at han har vært så vanvittig mye syk det siste året har preget humøret og det kommer på toppen av selvstendighetsalderen. Det bare tar aldri slutt så vi kommer oss ikke over kneika.

Anonymkode: 62d5c...e4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Lest hi mange ganger. Lykke til. Stakkar baby. 

Anonymkode: 33dbf...32e

Herregud, snakk om å være lavpanna. Ikke nok med at du ikke klarer å lese men du er faenmeg helt uspiselig i tillegg. Æsj. Om dette er trolling må du gå i deg selv for da er du faktisk litt for god til det.

Har ingen gode råd ts men ønsker deg masse lykke til. Det kan umulig være en enkel situasjon.

Anonymkode: 9d144...e01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg skriver jo til og med i HI at jeg er bekymret for hvordan det blir, men hva i all verden mener du jeg skal gjøre?? Adoptere bort barnet? Be om en senatort? Skille meg fra far og forlate storebror? 

Hadde du giddet å ta deg tid til å lese det jeg skriver i både HI og andre innlegg så der du at vi har jobbet mye for å finne ut hva som plager ham. Vi jobber mye med grensesetting og nå spør jeg om råd fra andre i samme situasjonen.

Hva har du bidratt med i denne tråden??

 

Anonymkode: 62d5c...e4f

At babyen må vernes mot viljestyrken til søsken? 

Du tror tenker på hvis barn 2 blir et kolikk barn.. Det er vel det minste problemet. 

Anonymkode: 33dbf...32e

[AnonymBruker]

Eldste hadde mye av det du beskriver og hun var kronisk syk, vi hadde sjonglere mange sykdomsperioder og medisiner å jonglere og jeg husker det som ei veldig krevende tid. Hun ble rasende og frådet i munnen av den minste ting eller motstand. Øynene rullet seg bakover og hun beit, sparket og slo. Hadde timer hos psykolog, psykiater, akupunktur, helsestasjon ++

Vi måtte være strenge på rutinene, syk eller ikke. Vi spiste kl 16 som vanlig, men om hun var syk var AT hun spiste viktigere enn HVA eller HVOR MYE. Velg dine kamper. En hjemmelaget smoothie-is fra fryseren har mye næring, mer enn en brødskive, og deretter vinner begge på den når barnet er syk. Leggetid, stå-opp tid var det samme, men kanskje barnet tok en lur i tillegg på sofaen. So what? Hold rutinene, men vis skjønner der dere kan.

Vår likte ikke å bli tatt på, holdt eller trøstet så vi hadde skrikerom på badet. Der kunne hun sitte og frese og banne, hyle og få alt ut... så kom hun ut selv når hun var ferdig. Noen ganger satt jeg utenfor, noen ganger lengre bort men alltid innen hørevidde. Jeg var der om hun trengte meg, men om jeg trengte meg på ble det hele bare verre. Hun måtte komme til oss, ikke vise versa (og DET var vanskelig!)

Som dere gjør nå: forberedelse er alfa og omega. Bruk gjerne stoppeklokke, tidsnedteller eller annet synlig slik at når du sier "ryddet om fem min" så SER barnet tiden. Gjør det så konkret som mulig.  Spør gjerne hva barnet trenger: "trenger du hjelp å rydde?" Eller "kan jeg hjelpe deg deg med den buksa"? 

Noen ganger hjalp det med valget slik at barnet følte seg deltakende i avgjørelser: "du må ha på deg jakke, men du kan velge rød eller blå. Hvilken vil du ha i dag". Små seier for dem, men stor seier for dere.

Ha tydelig konsekvenser. Vær konsekvent. Ha gode samtaler ETTER stormen og snakk med barnet ditt i jeg-form: "jeg ble lei meg da", "jeg beklager for", og vis barnet at du også har følelser, grenser men at du kan gjøre feil. Det er veldig viktig å si unnskyld til hverandre. Så spurte jeg ofte "hva kan vi gjøre anderledes neste gang". Åpen dialog er gull, barna har så mye tanker og store følelser, ikke alltid det kommer med en gang.. men kanskje plutselig en dag når du minst venter det kommer det en gullkorn.

Det har vært heftig og mye sjø, men nå er hun 16 og det ser ut til at hun endelig finner balansen. Nå må jeg spørre: "vil du ha løsninger eller vil du at jeg skal bare lytte til deg" (magisk setning btw!). Noen ganger koser vi "fordi mamma trenger det" (selv om det er barnet som egentlig trenger det). De trenger å vite at vi er der, at vi tåler stormen og at vi er forutsigbar og trygge. 

 

Rutiner! Gjør som du sier! Konsekvenser! Lag avtaler! Belønn god oppførsel. Vær ærlig! "Akkurat nå vet jeg faktisk ikke" "hva trenger du" "hva kan jeg hjelpe deg med". 

Anonymkode: 0c69a...4ec

[AnonymBruker]

Istedenfor å prøve å finne masse feil med sønnen din, så ville jeg prøvd å se om bedre rutiner, strengere rammer og forutsigbarhet vil gjøre det lettere for sønnen din å håndtere hverdagen. Det vil også gjøre det lettere for dere. 

Du har allerede skrevet i hovedinnlegget at dere ikke holder på rutiner, og at dere ikke greier å være like autoritære når han er syk. Han er syk så pass ofte at dere ikke kan la sykdom og/eller denne lille gutten styre sin egen hverdag.

Anonymkode: ca691...4c7