Hvordan kom dere gjennom hverdagen med viljesterkt småbarn?

[AnonymBruker]

Til dere som gidder og lese alt, vær så snill å ikke reager på at jeg kaller det trass eller utagering, jeg prøver bare å beskrive hvordan sønnen min har det og jeg orker ikke få høre at jeg er en dårlig mor pga måten jeg snakker om sønnen min. Jeg elsker ham over alt på jord og vi har gjort alt i vår makt for å få hjelp til ham. Jeg er rett og slett utslitt. 

Siden han ble født har han "tatt sin plass". Startet ned kolikk som ikke ga seg før han var rundt 7 måneder. Etter den verste gråten ga seg gikk det over til generell misnøye og sutring hver dag gjennom hele permisjonen. Vi var innom alle behandlere og har gjort alle undersøkelser som kan tenkes både hos lege, på sykehus, fysio og kiropraktor. Annet enn melkeallergi som ble oppdaget da han var rundt 4 måneder har de ikke funnet noe annet som feiler ham (umoden tarm sa legene). Søvn har vært er mareritt både dag og natt. Den stabiliserte seg heldigvis litt etter at han fylte to år, men han sover enda ganske dårlig sammenlignet med jevnaldrende. 

Etter at han begynte i barnhage da han var 13 måneder (er ca 2,5 år nå) har han vært konstant syk. Mye mer syk enn de andre barna på avdelingen og i omgangskretsen generelt. Det føles aldri som om vi kommer over kneika. Vi venter nummer to til våren og gruer oss rett og slett til å håndtere en potensiell ny kolikkbaby med en hissig toåring.

I tillegg til rundt 10 uker sykdom bare i høst har han havnet midt i skikkelig trass/selvstendighetsalder. Sånn helt ekstrem med til tider voldsom "utagering" og 500 kamper hver dag. Det har vært helt utrolig slitsomt å stå i. Vi hadde en samtale med en psykolog på helsestasjonen for å få litt hjelp til å håndtere alle situasjonene vi står i hver dag og hun mener vi for det meste håndterer det riktig, og har gitt oss noen verktøy vi kan bruke, men poengterte også at vi bare må stå i det.

Nå har vi stått i det ganske lenge uten noe særlig bedring bortsett fra en veldig fin måned i november hvor han både var frisk og var mer tilfreds. Da var han mer som et "normalt" barn og de gangene han "trasset" skjønte vi hvorfor (trøtt, sulten, sliten ++) og vi trodde kanskje vi var over kneika, men litt uti desember fortsatte det som tidligere på høsten. I jula var han i veldig dårlig humør til tross for at vi var på familiebesøk og han hadde masse lekekamerater og oppmerksomhet fra besteforeldre. Etter at vi kom hjem har han vært syk igjen og også helt ekstremt sint. ALT er feil. Vi har måtte flytte unna ting fra alle flater han når for han bare kaster ting han får tak i. Han slår hele tiden og fikk totalt sammenbrudd fordi jeg slo på en lampe i dag (ikke fordi han ville gjøre det). Det har tidligere pleid å fungere å gå ut, enten for å leke, gå på butikk/kafé eller dra på besøk til noen, men nå går ikke det heller. For et par dager siden måtte vi bare avbryte en tur ut fordi han bare hylte hele turen da faren hadde låst opp døren og ikke jeg. I går måtte jeg fotfølge ham hele dagen fordi han var i et skikkelig "destruktivt" humør og bare ville rive ned alt og ødelegge ting. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan aleneforeldre får ting gjort om de har viljesterke barn. Og jeg skjønner ikke hvordan vi skal klare å ha to barn, jeg klarer ikke å se for meg at jeg kan være alene med et spedbarn og sønnen vår sånn som ting er nå. 

I tillegg til at vi blir utmattetdet av at hver eneste minste lille ting er en kamp så blir jeg også så trist over at han har det sånn. Han har det åpenbart ikke bra, men det er ingenting vi får gjort. Legene finner ikke noe feil og at han er konstant syk med luftveisinfeksjon får de ikke gjort noe med. Vi har søkt om utvidet omsorgsdager for å hjelpe litt på den økonomiske belastningen det er å måtte ta flere måneder med ulønnet permisjon, men kjenner jeg nav rett får vi ikke svar før om ett års tid og da er det nok avslag.

Derfor vil jeg høre med andre som har hatt lignende barn, hva gjorde dere for å komme gjennom den verste tiden og når det gikk over for dere?

Kan legge til at vi merker at mest mulig rutiner har best effekt, problemet er bare at når han knapt har hatt en hel uke hvor han har vært frisk i høst er det vanskelig å holde på rutinene og vanskeligere med grensesetting. Kan ikke være like "streng" når han er syk. Mannen min og jeg samarbeider godt og han er den mest tålmodige mannen i verden, men selv han blir pushet til bristepunktet nå.

Anonymkode: 62d5c...e4f

[AnonymBruker]

Har dere fått han privat utredet for øre, nese, hals? Så stort misnøye helt fra babystadiet, søvnproblemer, og så veldig mange luftveisinfeksjoner tilsier jo at det kan være noe der? 

Skjønner ikke at folk med så krevende barn må kaste seg på ny runde nærmest med én gang. Det skjer hele tiden. Hvorfor ikke vente til første ungen er 3 i den minste, liksom? Kan ikke forstå det.

Anonymkode: 374d7...e5d

[AnonymBruker]

Vår yngste lignet. Det gikk akdri over, bare endret karakter i noen grad. Hun har adhd og barneautisme. 

I retrospekt ville jeg hørt med lege om å gi melatonin på kveld. Det har lite problempotensiale og er effektivt på innsovning hos oss. 

Og senke krav og forventninger til dere selv. Mer skjerming og ro om det hjelper, mindre ta med barnet på aktiviteter barn flest takler og liker. 

At fungeringen ligner, betyr selvsagt ikke at det behøver ligge diagnoser til grunn hos deres barn. 

Anonymkode: 6347a...d66

[AnonymBruker]

Barn med autisme kan få meltdown og bli lavere funksjonerende ved smerter og sykdom. Da blir de gjerne svært rigide for å få beholde roen i smertekaoset sitt. Da, f.eks at DU må låse opp døren og ikke far.

Har barnehagen reagert på noe?

Anonymkode: 6d5e2...05b

[AnonymBruker]

Har ikke erfaring med slik utagering, men sønnen til venninnen min var også alltid syk i den alderen. Han fjernet mandlene før han fylte 3 og fikk det mye bedre.

Anonymkode: 10e71...074

[AnonymBruker]

Ikke få flere barn før dere har kontroll ❤️ Håper dere får hjelp. 

Anonymkode: 33dbf...32e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det dere beskriver. Har selv hatt «ørebarn» som i tillegg har hatt et ganske stort medfødt temperament. Vi fikk (etter hvert) god behandling for øre-problematikken, men det var likevel noen veldig tøffe år der vi måtte stå i mye. Det er vondt å høre at barnet gråter, er mye sint og har masse følelser. Man får jo lyst til å gi opp/gi etter for alt, bare for at den lille kroppen skal få en pause fra skrikingen, men vi klarte heldigvis å stå i det, og det ble MYE bedre fra og med den sommeren han fylte 3 år. 

Slike ting er nok ganske individuelt, men det som hjalp oss gjennom det var: 

- Å ha en del faste rutiner rundt ting som kvelds/morgenstell, måltider og påkledning hjemme. Gjorde f.eks. ting i samme rekkefølge og «snakket oss» gjennom hva som skulle skje, f.eks.: «Etter strømpebuksa skal du ha på genser og så er du ferdig med å kle på deg»

- Fokus på ren trøst når han først bikka over i totalt raserianfall, og heller snakke/forklare/oppklare etterpå. 

- Fjerne fra situasjonen når det ble for mye

- Ikke gi etter på ting. Om han f.eks. ble illsint av å skulle ha på seg lua fikk han trøst, fjerne fra situasjonen, men uansett på med lue med en gang han hadde roet seg

- Anerkjenne og forklare «jeg ser at du har lyst på mer bolle, men nå har mamma bestemt at det ikke blir mer», for å vise at han faktisk ikke ble misforstått

- Bytte på det når en av oss foreldre nærmet oss bristepunktet

- Være rolig, men bestemt. 

- Forklare gangen i ting på forhånd: «Når vi går inn i butikken skal du holde hånda og gå sammen med mamma»

- Gi masse ros når han får til noe som pleier å være vanskelig

Anonymkode: 016bb...f54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Barn med autisme kan få meltdown og bli lavere funksjonerende ved smerter og sykdom. 

Anonymkode: 6d5e2...05b

Yes, det var min første tanke også ❤️ 

Anonymkode: 7fe95...19e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Kan legge til at vi merker at mest mulig rutiner har best effekt, problemet er bare at når han knapt har hatt en hel uke hvor han har vært frisk i høst er det vanskelig å holde på rutinene og vanskeligere med grensesetting. Kan ikke være like "streng" når han er syk. Mannen min og jeg samarbeider godt og han er den mest tålmodige mannen i verden, men selv han blir pushet til bristepunktet nå.

Anonymkode: 62d5c...e4f

Ville kjørt rutiner, selv når han er syk. De fleste barn liker rutiner og forutsigbarhet. Dere gjør han ingen tjeneste om dere lar rutinene skli ut hver gang han er syk. Spesielt ikke om han er mye syk. 

Anonymkode: ca691...4c7

[AnonymBruker]

Har dere fått sjekket ører, nese og hals? Her måtte mandler og polypper opereres.. store mandler kan forårsake ganske mye problemer hos barn (søvnforstyrrelser, luftveisinfeksjoner, irritabilitet blant annet).
 

Til og med ADHD symptomer 👀

Anonymkode: 31e79...8b2

[AnonymBruker]

Hos oss var allergi største årsaken. Der var nok at noen hadde dyrehår på klærne...  han fikk ikke alltid så mye synlig reaksjon, ofte kløe utenpå halsen, men fikk en fysisk reaksjon inni seg, som gjorde at han "klikket". Rutiner var og veldig viktig. Og overaskelser var bare å glemme, så besøk, turer osv ble nøye planlagt. Selv en hyggelig overaskelse som kinotur, som ikke var nøye planlagt var "krise". Barnet ble og fort sliten av mange inntrykk, og det ga og sammenbrudd.

Da han begynte på skolen, var det eksplosjoner med en gang han kom inn døra og var på trygg grunn.

Ting rettet seg gradvis og fra 10 årsalderen har det ikke vært noe problem. 

 

Anonymkode: 1b24b...453

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har dere fått han privat utredet for øre, nese, hals? Så stort misnøye helt fra babystadiet, søvnproblemer, og så veldig mange luftveisinfeksjoner tilsier jo at det kan være noe der? 

Skjønner ikke at folk med så krevende barn må kaste seg på ny runde nærmest med én gang. Det skjer hele tiden. Hvorfor ikke vente til første ungen er 3 i den minste, liksom? Kan ikke forstå det.

Anonymkode: 374d7...e5d

Kanskje alderen gjør at de ikke har noe valg hvis de vil ha to? Kanskje det var et uhell? Det tar 9 måneder før ungen kommer ut, kanskje de regnet med det ville roe seg? 

Anonymkode: 9820b...55c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vår yngste lignet. Det gikk akdri over, bare endret karakter i noen grad. Hun har adhd og barneautisme. 

I retrospekt ville jeg hørt med lege om å gi melatonin på kveld. Det har lite problempotensiale og er effektivt på innsovning hos oss. 

Og senke krav og forventninger til dere selv. Mer skjerming og ro om det hjelper, mindre ta med barnet på aktiviteter barn flest takler og liker. 

At fungeringen ligner, betyr selvsagt ikke at det behøver ligge diagnoser til grunn hos deres barn. 

Anonymkode: 6347a...d66

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barn med autisme kan få meltdown og bli lavere funksjonerende ved smerter og sykdom. Da blir de gjerne svært rigide for å få beholde roen i smertekaoset sitt. Da, f.eks at DU må låse opp døren og ikke far.

Har barnehagen reagert på noe?

Anonymkode: 6d5e2...05b

Takk for svar, begge to ❤️ Vi har absolutt vært inne på tanken, men når vi har tatt det opp med leger (inkludert barnelegen som følger oss opp med allergien og privat barnelege) har de avvist våre mistanker.

Av det jeg leser om autisme så er det lite som stemmer. Han har godt utviklet språk (tror han snakker best på sin avdeling blant jevnaldrende), har øyekontakt, forsvinner ikke inn i sin egen verden og han leker stort sett fint med andre barn. Det som passer best er sinneutbruddene og at han kan være sensitiv for endringer (men ofte ikke det heller). 

Han har ofte likt at det skjer ting rundt ham, sitter fint i ro når vi tar ham med på ting (sannsynligvis ikke sånn han er nå for tiden vel og merke). Har vært litt forsiktig og brukt tid på å observere før han har blitt med i leken, vet ikke om det kan være et tegn.

Barnehagen er ikke bekymret for noe sånn. Vi har tatt det opp med pedleder i høst og hun mente det var normal oppførsel, dog litt ekstra nå i høst. Hun mente det skyldes unormalt mye sykdom kombinert med at det har kommet mange nye barn på avdelingen.

Hvilke andre tegn så dere da barna deres var små?

Anonymkode: 62d5c...e4f

[AnonymBruker]

han trenger rutiner og trygghet og skriker etter det når alt blir galt fordi den ene gjør noe som barnet ikke hadde forutsett. 

Informer om hva som skal skje, og få han med på det. Prøv å lage rutiner på hverdagen, selv om han er syk. Mye kan gå på autopilot selv om en forelder må være hjemme med han.

snakk med han, om hva som skjer rundt han og inni han.

Anonymkode: de326...736

[AnonymBruker]

TS her. Til de som kommenterer at vi ikke burde få et barn til, hva er poenget med det? Det er for sent å ta abort nå, så kommentaren er overhodet ikke til hjelp annet enn å få meg til å føle meg verre. 

I en ideell verden skulle det ikke tatt oss fire år (inkludert mange spontanaborter) for å få førstemann. I en ideell verden skulle vi ikke hatt en så tøff start. Da jeg ble (uplanlagt) gravid med nummer 2 visste vi at dette sannsynligvis er siste sjanse grunnet problemer med tidligere graviditeter og alderen min. Så alternativet var å ikke få flere barn.

Mtp at alle rundt oss, både leger, venner og samfunnet for øvrig "lovet" oss at ting blir bedre, og at vi også så bedring på søvnen da han fylte to år tenkte vi at vi skulle ta sjansen. Vi regnet uansett med at det kom til å bli nok en spontanabort, mtp historikken.

Ingen kunne fortelle oss at sønnen vår kom til å være syk hele høsten  samtidig som han skulle komme i skikkelig trassalder. Ingen vet hva framtiden bringer. I etterpåklokskapens lys er det mulig vi burde har valgt abort, men jeg håper og tror at lillebror vil gi oss alle tre masse glede resten av livet. 

 

Anonymkode: 62d5c...e4f

[AnonymBruker]

Får han tran? Det er faktisk ganske virkningsfullt for mange barn med urolig indre.

Anonymkode: de326...736

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har ikke erfaring med slik utagering, men sønnen til venninnen min var også alltid syk i den alderen. Han fjernet mandlene før han fylte 3 og fikk det mye bedre.

Anonymkode: 10e71...074

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner meg igjen i mye av det dere beskriver. Har selv hatt «ørebarn» som i tillegg har hatt et ganske stort medfødt temperament. Vi fikk (etter hvert) god behandling for øre-problematikken, men det var likevel noen veldig tøffe år der vi måtte stå i mye. Det er vondt å høre at barnet gråter, er mye sint og har masse følelser. Man får jo lyst til å gi opp/gi etter for alt, bare for at den lille kroppen skal få en pause fra skrikingen, men vi klarte heldigvis å stå i det, og det ble MYE bedre fra og med den sommeren han fylte 3 år. 

Slike ting er nok ganske individuelt, men det som hjalp oss gjennom det var: 

- Å ha en del faste rutiner rundt ting som kvelds/morgenstell, måltider og påkledning hjemme. Gjorde f.eks. ting i samme rekkefølge og «snakket oss» gjennom hva som skulle skje, f.eks.: «Etter strømpebuksa skal du ha på genser og så er du ferdig med å kle på deg»

- Fokus på ren trøst når han først bikka over i totalt raserianfall, og heller snakke/forklare/oppklare etterpå. 

- Fjerne fra situasjonen når det ble for mye

- Ikke gi etter på ting. Om han f.eks. ble illsint av å skulle ha på seg lua fikk han trøst, fjerne fra situasjonen, men uansett på med lue med en gang han hadde roet seg

- Anerkjenne og forklare «jeg ser at du har lyst på mer bolle, men nå har mamma bestemt at det ikke blir mer», for å vise at han faktisk ikke ble misforstått

- Bytte på det når en av oss foreldre nærmet oss bristepunktet

- Være rolig, men bestemt. 

- Forklare gangen i ting på forhånd: «Når vi går inn i butikken skal du holde hånda og gå sammen med mamma»

- Gi masse ros når han får til noe som pleier å være vanskelig

Anonymkode: 016bb...f54

Tusen takk for svar. 

Vi har hos en øre nese hals lege for rundt 1,5 år siden. Han så ikke noe da, men vet ikke om det kan endre seg og om vi kanskje burde be om ny henvisning. Skal ta det opp med fastlegen neste gang vi har time. 

Tusen takk for konkrete tips. Mye av dette gjør vi allerede, men skal gå gjennom tipsene dine med mannen og legge en slagplan.

Ja, det er forferdelig med all den gråten. Jeg har konstant vondt i magen fordi jeg har så vondt av ham ❤️ 

Anonymkode: 62d5c...e4f

[Filifjonkamor]

Her kan det være viktig med faste gode rutiner, selv når han er syk

En annen ting som er en god metode er å anerkjenne ham. Se og rose det gode. Får han mye kritikk, negativ tilbakemelding vil han føle at han ikke er god nok

Det å si at du ser han er lei seg eller sint og at du prøver å sette deg inn i følelsene hans kan hjelpe

Det som er vanskelig i den alderen er om det bare er trass eller om det ligger noe mer bak det hele. Det vil man eventuelt ikke få svar på før det har gått flere år

Men er det noe barnehagen reagerer på? Har du spurt om råd i barnehagen? Der sitter de med gode erfaring og kompetanse og kan gjerne gi deg gode råd. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

TS her. Til de som kommenterer at vi ikke burde få et barn til, hva er poenget med det? Det er for sent å ta abort nå, så kommentaren er overhodet ikke til hjelp annet enn å få meg til å føle meg verre. 

I en ideell verden skulle det ikke tatt oss fire år (inkludert mange spontanaborter) for å få førstemann. I en ideell verden skulle vi ikke hatt en så tøff start. Da jeg ble (uplanlagt) gravid med nummer 2 visste vi at dette sannsynligvis er siste sjanse grunnet problemer med tidligere graviditeter og alderen min. Så alternativet var å ikke få flere barn.

Mtp at alle rundt oss, både leger, venner og samfunnet for øvrig "lovet" oss at ting blir bedre, og at vi også så bedring på søvnen da han fylte to år tenkte vi at vi skulle ta sjansen. Vi regnet uansett med at det kom til å bli nok en spontanabort, mtp historikken.

Ingen kunne fortelle oss at sønnen vår kom til å være syk hele høsten  samtidig som han skulle komme i skikkelig trassalder. Ingen vet hva framtiden bringer. I etterpåklokskapens lys er det mulig vi burde har valgt abort, men jeg håper og tror at lillebror vil gi oss alle tre masse glede resten av livet. 

 

Anonymkode: 62d5c...e4f

Hvor i HI står det at du er gravid?

Anonymkode: 33dbf...32e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ville kjørt rutiner, selv når han er syk. De fleste barn liker rutiner og forutsigbarhet. Dere gjør han ingen tjeneste om dere lar rutinene skli ut hver gang han er syk. Spesielt ikke om han er mye syk. 

Anonymkode: ca691...4c7

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

han trenger rutiner og trygghet og skriker etter det når alt blir galt fordi den ene gjør noe som barnet ikke hadde forutsett. 

Informer om hva som skal skje, og få han med på det. Prøv å lage rutiner på hverdagen, selv om han er syk. Mye kan gå på autopilot selv om en forelder må være hjemme med han.

snakk med han, om hva som skjer rundt han og inni han.

Anonymkode: de326...736

Takk for tips.

Vi er veldig nøye med å fortelle ham hva som skal skje, "når vi er ferdige å lese skal du og mamma gå på badet og stelle og så skal pappa legge deg", men ikke nødvendigvis ned i "nå låser pappa opp døren/når plukker pappa opp votten"-nivå.

Grunnen til at jeg synes det er vanskelig å holde like mye på rutiner/grenser når han er syk er todelt. 

Den første handler rett og slett om egen psyke. Jeg vet at det kan bli en time med gråting om noe blir feil. Når man har vært hjemme med ham i ukevis er det veldig lett å jobbe for å unngå de verste utbruddene rett og slett for å holde ut selv. Vi er til vanlig restriktive med tv, men etter en uke med sykdom trenger vi den lille pausen vi får når vi ser på Fantus. De verste dagene er det vanskelig å få laget mat eller gått på do når han er syk, da er det lett å sette på en episode for å få unnagjort noen oppgaver. Psykologen vi snakket med mente også at det var viktig at vi vernet oss litt fra de verste utbruddene. Mulig det totalt sett gir oss flere utfordringer, men noen ganger må vi bare gjøre det som trengs for å overleve.

Den andre handler om at han har andre behov når han er syk. Hvis han knapt nok har matlyst og ikke har spist noe særlig på noen dager vil jeg heller gi ham smoothie enn å være rigid på at han må spise brødskive eller middag. Vi er som regel nøye med at han ikke får noe annet enn middagen vi serverer, men hvis alternativet er at han ikke spiser ser jeg ikke poenget med å være så opptatt av matrutiner. Samme med søvn. Når han er syk sover han dårligere på natt, da vil jeg helst ikke vekke ham like tidlig som han pleier å stå opp og vil heller ikke begrense dagtidsøvnen som vi pleier. Fordi han trenger så mye søvn som mulig. 

I tillegg blir det ekstremt mye grensesetting hvis vi skal reagere på alt han gjør når han er syk (alltid med utagerende da). Psykologen advarte oss mot at man skal ende opp med å bare irettesette og si nei dagen lang og mente at det er ekstra viktig å velge sine kamper når han er syk. 

Tar gjerne i mot tips til konkrete ting dere opprettholder ved sykdom, er nok lett å ikke se seg selv utenfra når vi står midt oppi det. 

Anonymkode: 62d5c...e4f