Bli værende i ulykkelig forhold?

[AnonymBruker]

Sammen i 10 år, har 3 barn. Her er ikke snakk om vold, utroskap eller noe slikt, men mange faktorer fører samlet sett til at jeg  er ulykkelig i forholdet. Vi fungerer ok sammen om barna (ett med spesielle behov), men det er ingen kjærlighet igjen - vi er knapt venner. Vi driver heller ikke og krangler, og det påvirker ikke barna negativt annet enn at de ikke vokser opp med en mamma og pappa som er åpenbart lykkelige sammen. 
 

Han reiser en del i jobben, og jeg har det langt bedre når han er borte. Da føler jeg at jeg får puste. Jeg vet jeg har det langt bedre med meg selv uten ham, men på grunn av barna (spesielt det med ekstra behov som har et enormt behov for stabilitet), økonomien og alt det praktiske, ser jeg ikke på det som en mulighet å gå. 
 

Er det noen som har valgt å bli værende av samme/lignende årsaker, og har fått det til å fungere? Vi har forsøkt samlivsterapi, men uten resultater. 

Anonymkode: 30126...d6d

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sammen i 10 år, har 3 barn. Her er ikke snakk om vold, utroskap eller noe slikt, men mange faktorer fører samlet sett til at jeg  er ulykkelig i forholdet. Vi fungerer ok sammen om barna (ett med spesielle behov), men det er ingen kjærlighet igjen - vi er knapt venner. Vi driver heller ikke og krangler, og det påvirker ikke barna negativt annet enn at de ikke vokser opp med en mamma og pappa som er åpenbart lykkelige sammen. 
 

Han reiser en del i jobben, og jeg har det langt bedre når han er borte. Da føler jeg at jeg får puste. Jeg vet jeg har det langt bedre med meg selv uten ham, men på grunn av barna (spesielt det med ekstra behov som har et enormt behov for stabilitet), økonomien og alt det praktiske, ser jeg ikke på det som en mulighet å gå. 
 

Er det noen som har valgt å bli værende av samme/lignende årsaker, og har fått det til å fungere? Vi har forsøkt samlivsterapi, men uten resultater. 

Anonymkode: 30126...d6d

Klart dette påvirker barna negativt. De merker jo stemningen i familien og dynamikken mellom dere. Å tro noe annet er en veldig naiv tankegang....

Har dere snakket om disse temaene sammen? Klarer dere å være venner?

[John McClane]

Jepp, ble i et slikt forhold i 7 år før det ble så ille at ingen annen utvei var å finne. Så selvsagt dette lenge før og ser i etytertid at jeg kastet bort masse tid på noe jeg egentlig så men som feighet, usikkerhet og avventende holdning med unnskyldninger for det meste gjorde mitt valg feil feil feil!!

Lære masse av dette, never again og jeg vet at barna ikke hadde godt av det heller. det er vi som foreldre som har ansvaret for å vise våre barn gjennom egen forhold at det å elske, respektere og gi av meg selv for den andres lykke. Dine barn opplever ikke vold etc men ser lite/null kjærlighet og blir lært at foreldre de er kun praktisk sammen og kjærlighet vet de ikke noe om.

Finn tilbake kjærligheten og lysten på å gi hverandre det beste eller kall en spade for det den er og grav deg ut av hullet du sitter i. Har dere bodd sammen i mer enn 24v mnd regnes dere som gift og dere skal dele likt uansett med mindre andre avtaler foreligger.

Husk at livert er kort og tiden dere har med barna flyr som en kort ferie om en ikke passer på og gir det riktig stabilt og kjærlig input.

Men husk at ved brudd så vil alt føles verre med en gang men så blir det bedre etter hvert. Ikke gi opp!

[AnonymBruker]

Tusen takk for tanker og tilbakemeldinger her. Jeg har nok - som en her påpeker- lagd meg et aldri så lite hull som jeg må komme meg opp av selv. Tror jeg skal be om litt objektiv hjelp utenfra til å sortere tanker og se ting litt klarere, slik at en avgjørelse blir gjennomtenkt og ryddig. Det siste jeg vil er gjøre noe overilt som kan gå negativt utover enten meg selv eller barna, ELLER bli værende i et forhold som både jeg og barna «tar skade» av fordi jeg har grodd fast skylapper…

Anonymkode: 30126...d6d

[John McClane]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for tanker og tilbakemeldinger her. Jeg har nok - som en her påpeker- lagd meg et aldri så lite hull som jeg må komme meg opp av selv. Tror jeg skal be om litt objektiv hjelp utenfra til å sortere tanker og se ting litt klarere, slik at en avgjørelse blir gjennomtenkt og ryddig. Det siste jeg vil er gjøre noe overilt som kan gå negativt utover enten meg selv eller barna, ELLER bli værende i et forhold som både jeg og barna «tar skade» av fordi jeg har grodd fast skylapper…

Anonymkode: 30126...d6d

Det er det beste du har sagt som jeg har lest, bra! Men husk at barna får med seg det meste og kopierer stort sett slltid mye av det de selv hsr vokst opp med og hjemmet de skaper blir mye en kopi av det du gir dem. Det å være forelder er ikke så lett og det å søke hjelp når en er usikker er et godt tips mange burde fulgt. Men husk også at det finne hjelp og så finnes det hjelp der ute. En får ikke alltid det som en trenger, still krav der også!

[AnonymBruker]

Jeg tror egentlig mange forhold ender opp der at ting er rimelig dødt på kjærlighetsfronten men de forblir sammen. Har det selv sånn men føler meg ikke ulykkelig akkurat. Jeg er selv i en småbarnsfase og har en til på vei. Tenker ofte at vi har null intimitet eller kjærlighet igjen, lite å prate om osv men som familie funker vi. Vi har det moro sammen og krangler aldri. Tror barna har det bedre med oss i lag enn å bli et 50/50 barn. Jeg tror man kan finne tilbake til kjærligheten om man pleier den. Har dere et vanskeligstilt barn er det sikkert og har vært en stor belastning på forholdet. Det er alt for mange som bare drar når forholdet ikke er like givende som før. Jeg personlig tror man aldri kan finne en person livet ut som skal gi deg sommerfugler og underholdning hver dag, men er kanskje pessimistisk. Jeg hadde foreldre som kranglet og kalte hverandre stygge ting hele tiden, jeg gråt mye og ville de skulle gå fra hverandre. Der er det på andre siden riktig å gjøre det slutt. Men de gjorde det aldri. Jeg tror ikke barn tar skade av foreldre som ikke kliner og styrer på foran barna, det hadde jeg forøvrig ikke gjort uansett hvor forelsket jeg hadde vært. 

Anonymkode: f8c72...b8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg tror egentlig mange forhold ender opp der at ting er rimelig dødt på kjærlighetsfronten men de forblir sammen. Har det selv sånn men føler meg ikke ulykkelig akkurat. Jeg er selv i en småbarnsfase og har en til på vei. Tenker ofte at vi har null intimitet eller kjærlighet igjen, lite å prate om osv men som familie funker vi. Vi har det moro sammen og krangler aldri. Tror barna har det bedre med oss i lag enn å bli et 50/50 barn. Jeg tror man kan finne tilbake til kjærligheten om man pleier den. Har dere et vanskeligstilt barn er det sikkert og har vært en stor belastning på forholdet. Det er alt for mange som bare drar når forholdet ikke er like givende som før. Jeg personlig tror man aldri kan finne en person livet ut som skal gi deg sommerfugler og underholdning hver dag, men er kanskje pessimistisk. Jeg hadde foreldre som kranglet og kalte hverandre stygge ting hele tiden, jeg gråt mye og ville de skulle gå fra hverandre. Der er det på andre siden riktig å gjøre det slutt. Men de gjorde det aldri. Jeg tror ikke barn tar skade av foreldre som ikke kliner og styrer på foran barna, det hadde jeg forøvrig ikke gjort uansett hvor forelsket jeg hadde vært. 

Anonymkode: f8c72...b8f

TS her. Helt enig med deg - man bør ikke gå «bare» fordi sommerfuglene forsvinner, og man ikke kjenner på de store følelsene hele veien. Du skriver at dere fungerer som familie, at du ikke kjenner deg ulykkelig, og at dere har det moro sammen. Da tenker jeg dere har en god grunnmur, et godt fundament å bygge forholdet videre på når småbarnsfasen er over ❤️

 

Det er jeg redd vi ikke har. Selv om det ikke er krangling, føler jeg på mye kritikk, å måtte veie mine ord for å unngå dårlig stemning, og generelt at vi ikke støtter hverandre. Føler jeg mister meg selv helt. Det samme gjelder nok han, jeg er ikke en drøm å bo sammen med jeg heller når ting er slik. Så det er ikke meningen å legge skylda på han, selv om dere her bare får høre min side av saken. Det bunner nok i at forskjeller i en del verdier kom til syne etter at vi fikk barn og vi på hver vår kant har opplevd mye vondt både når det gjelder helse, dødsfall, sorg og jobbkonflikter. 

Anonymkode: 30126...d6d

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tusen takk for tanker og tilbakemeldinger her. Jeg har nok - som en her påpeker- lagd meg et aldri så lite hull som jeg må komme meg opp av selv. Tror jeg skal be om litt objektiv hjelp utenfra til å sortere tanker og se ting litt klarere, slik at en avgjørelse blir gjennomtenkt og ryddig. Det siste jeg vil er gjøre noe overilt som kan gå negativt utover enten meg selv eller barna, ELLER bli værende i et forhold som både jeg og barna «tar skade» av fordi jeg har grodd fast skylapper…

Anonymkode: 30126...d6d

Hvor gammelt er barnet med ekstra behov?

3 barn på 10 år med en i reisejobb og et barn med større behov er jo å be om problemer.

Så…..

Tygg litt på saken.

Kanskje dagens ordning faktisk er greiest her og nå for alle. Alternativet ditt er jo å være tilnærmet eneforsørger for 3 barn hvorav denne ene med ekstra behov OG mye flere økonomiske bekymringer.

 

 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (37 minutter siden):

Hvor gammelt er barnet med ekstra behov?

3 barn på 10 år med en i reisejobb og et barn med større behov er jo å be om problemer.

Så…..

Tygg litt på saken.

Kanskje dagens ordning faktisk er greiest her og nå for alle. Alternativet ditt er jo å være tilnærmet eneforsørger for 3 barn hvorav denne ene med ekstra behov OG mye flere økonomiske bekymringer.

 

 

Det er absolutt ingen grunn til at TS skal være eneforsørger ved et brudd. Ingen er så selvutslettende at de sier fra seg bidrag i en slik situasjon. Hvis mannen reiser mye i jobben så bør han ha minst OK lønn også. Skal han ha 50% samvær ved et brudd så er han rett og slett nødt til å trappe ned på reisinga, da vil han jo forsørge barna 50% (tiden han er sammen med dem). Hvis han mener at han skal fortsette og reise masse så må TS ha en høyere samværsprosent. Og det vil bety barnebidrag som monner. Det er godt mulig at det blir trangere økonomisk, men det er ikke noen grunn til å bli i et ulykkelig forhold, såfremt TS ikke sliter økonomisk i utgangspunktet.

Anonymkode: 0382b...d17