Prøve eller gå?

[AnonymBruker]

Forum, jeg trenger hjelp!

Jeg har alltid drømt om å få barn og nå er jeg så heldig å ha to nydelige barn i barneskolealder og det familielivet jeg drømte om. Jeg slet lenge med å finne en livspartner da jeg var i 20- og starten av 30-årene da jeg traff mannen min gikk det veldig fort og jeg er usikker på om vi noen gang egentlig var helt ment for hverandre. Nå har vi vært sammen i 12 år og jeg innser mer og mer at mannen min ikke er interessert i meg som kjæreste og jeg tror ikke han vil innrømme det for seg selv og vi er begge veldig innstilt på å få familielivet til å fungere.  I det siste har det vært ekstra ille: han gjengjelder ikke kjærlighetsærklæingene mine (ikke heller i kveld på nyttårsaften…) , han har kort lunte, irriterer seg over megog er opptatt med jobb og sine egne ting. jeg har forsøkt å bygge forholdet gjennom å ta initiativ gi ham komplimenter, tilrettelegge for dater og ferier, men jeg føler ikke at dette gjengjeldes - heller at det ofte oppleves som litt masete. Jeg har så vidt prøvd å konfrontere han med å spørre ham om han egentlig er interessert i meg, men jeg får ikke noe helt entydig svar og jeg ser nå at dette nok bare virker mot sin hensikt og blir desperat fra min side.

Hva bør jeg gjøre? Parterapi? Gå fra ham? Holde ut av hensyn til barna? Forsøke å få ham til å bli interessert i meg igjen?
 

På den ene siden vil jeg gjøre alt for å holde familien samlet; jeg har verken økonomi eller mot til å stå i dette alene og ønsker ikke at barna skal måtte pendle og oppleve en skilsmisse. Og jeg er så glad i mannen min og alt jeg har bygget opp sammen. Så spørsmålet blir nå hvordan jeg skal prøve å få han til å trives bedre i forholdet vårt og bli mer tiltrukket av meg - for jeg vet han har vært tiltrukket av meg tidligere. Jeg vet også ganske mye om hva ved meg som irriterer ham og hva han setter pris på. Men jeg føler at hvis jeg skal endre på alt dette så må jeg være en annen enn den jeg egentlig er. Og det går jo ikke.
Bør jeg trekke meg unna gi han space og gjøre meg litt kostbar eller bør jeg prøve å være den aller beste versjonen av meg selv ta initiativ vis interesse og ikke henge meg opp i det som ikke fungerer? Men innenfor rammene av det som er meg selv så klart.

Alle råd og tanker tas imot med stort takk.

er sikker på at det er mange der ute som føler på noe av det samme som meg.

Anonymkode: 89784...694

[AnonymBruker]

Det du har prøvd virker jo som du sier ikke, kanskje prøve å gi ham litt space og trekke deg litt unna? Det høres ut som han kveles litt.

Se om han blir litt mer interessert hvis han ikke er din største interesse- gjør litt mer av dine greier og ikke dyrk ham sånn.

Anonymkode: 28ac4...712

[Queen4ya]

Vi har alle opplevd dette mer elle mindre

Endret onsdag kl 08:24 av Queen4ya

[AnonymBruker]

Det virker som om du prøver for hardt, i en periode han er litt lei, og det gir bare mer avstand, og irritasjon hos han.

Det er ikke unormalt med noen flate faser i et langt forhold. Min erfaring er å bare akseptere det, og så er man plutselig tilbake igjen. 

Anonymkode: 0194b...bf4

[AnonymBruker]

Jeg tror vi alle har opplevd denne fasen i forholdet. Jeg hadde rådet å la han være og ignorere, som du selv skriver leke litt kostbar. Lat som du ikke bryr deg lenger om mangel på oppmerksomhet og vær opptatt med noe annet. Men for all del hadde jeg anbefalt å ta på fine kjoler og litt sminke dersom du ikke gjør det fra før av. Uansett hva vi påstår om dem så elsker de med øyene først og fremst.

Føltes nesten som om det var meg som skrev for tre-fire år siden, og det var dette som hjalp meg. Når jeg sluttet å fokusere på hans mangel på oppmerksomhet og komplimanger så kom det av seg selv. Vi har funnet tilbake til hverandre men jeg viser ikke like mye interesse for han som før, det har de ikke godt av

Anonymkode: 401ce...ac9

[Coachshinny]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Forum, jeg trenger hjelp!

Jeg har alltid drømt om å få barn og nå er jeg så heldig å ha to nydelige barn i barneskolealder og det familielivet jeg drømte om. Jeg slet lenge med å finne en livspartner da jeg var i 20- og starten av 30-årene da jeg traff mannen min gikk det veldig fort og jeg er usikker på om vi noen gang egentlig var helt ment for hverandre. Nå har vi vært sammen i 12 år og jeg innser mer og mer at mannen min ikke er interessert i meg som kjæreste og jeg tror ikke han vil innrømme det for seg selv og vi er begge veldig innstilt på å få familielivet til å fungere.  I det siste har det vært ekstra ille: han gjengjelder ikke kjærlighetsærklæingene mine (ikke heller i kveld på nyttårsaften…) , han har kort lunte, irriterer seg over megog er opptatt med jobb og sine egne ting. jeg har forsøkt å bygge forholdet gjennom å ta initiativ gi ham komplimenter, tilrettelegge for dater og ferier, men jeg føler ikke at dette gjengjeldes - heller at det ofte oppleves som litt masete. Jeg har så vidt prøvd å konfrontere han med å spørre ham om han egentlig er interessert i meg, men jeg får ikke noe helt entydig svar og jeg ser nå at dette nok bare virker mot sin hensikt og blir desperat fra min side.

Hva bør jeg gjøre? Parterapi? Gå fra ham? Holde ut av hensyn til barna? Forsøke å få ham til å bli interessert i meg igjen?
 

På den ene siden vil jeg gjøre alt for å holde familien samlet; jeg har verken økonomi eller mot til å stå i dette alene og ønsker ikke at barna skal måtte pendle og oppleve en skilsmisse. Og jeg er så glad i mannen min og alt jeg har bygget opp sammen. Så spørsmålet blir nå hvordan jeg skal prøve å få han til å trives bedre i forholdet vårt og bli mer tiltrukket av meg - for jeg vet han har vært tiltrukket av meg tidligere. Jeg vet også ganske mye om hva ved meg som irriterer ham og hva han setter pris på. Men jeg føler at hvis jeg skal endre på alt dette så må jeg være en annen enn den jeg egentlig er. Og det går jo ikke.
Bør jeg trekke meg unna gi han space og gjøre meg litt kostbar eller bør jeg prøve å være den aller beste versjonen av meg selv ta initiativ vis interesse og ikke henge meg opp i det som ikke fungerer? Men innenfor rammene av det som er meg selv så klart.

Alle råd og tanker tas imot med stort takk.

er sikker på at det er mange der ute som føler på noe av det samme som meg.

Anonymkode: 89784...694

Dette høres ikke ut som et godt parforhold. Du liker han masse og han ser deg som et irritasjonsmoment… Det det høres ikke godt ut. Har dere hatt dette lenge gjennom de12 årene som har gått? Jeg ville nok konfrontert ham om at ha må i hvert fall oppføre seg. Spørre han rett ut, hva som er galt, ikke gå rundt grøten, men vær klar. Det er faktisk slik, hvis du er uønsket som partner, da går det utover deg, han også og barna. Da er det faktisk bedre å gå hver deres vei.

Du må konfrontere han med hvordan du opplever han og med ditt syn på deres forholdet og at han for deg oppleves som arrogant, lite imøtekommende og denne irritasjonen og korte lunta, må han legge av umiddelbart. Slik kan dere ikke leve og si det rett til han..

[Irak]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Forum, jeg trenger hjelp!

Jeg har alltid drømt om å få barn og nå er jeg så heldig å ha to nydelige barn i barneskolealder og det familielivet jeg drømte om. Jeg slet lenge med å finne en livspartner da jeg var i 20- og starten av 30-årene da jeg traff mannen min gikk det veldig fort og jeg er usikker på om vi noen gang egentlig var helt ment for hverandre. Nå har vi vært sammen i 12 år og jeg innser mer og mer at mannen min ikke er interessert i meg som kjæreste og jeg tror ikke han vil innrømme det for seg selv og vi er begge veldig innstilt på å få familielivet til å fungere.  I det siste har det vært ekstra ille: han gjengjelder ikke kjærlighetsærklæingene mine (ikke heller i kveld på nyttårsaften…) , han har kort lunte, irriterer seg over megog er opptatt med jobb og sine egne ting. jeg har forsøkt å bygge forholdet gjennom å ta initiativ gi ham komplimenter, tilrettelegge for dater og ferier, men jeg føler ikke at dette gjengjeldes - heller at det ofte oppleves som litt masete. Jeg har så vidt prøvd å konfrontere han med å spørre ham om han egentlig er interessert i meg, men jeg får ikke noe helt entydig svar og jeg ser nå at dette nok bare virker mot sin hensikt og blir desperat fra min side.

Hva bør jeg gjøre? Parterapi? Gå fra ham? Holde ut av hensyn til barna? Forsøke å få ham til å bli interessert i meg igjen?
 

På den ene siden vil jeg gjøre alt for å holde familien samlet; jeg har verken økonomi eller mot til å stå i dette alene og ønsker ikke at barna skal måtte pendle og oppleve en skilsmisse. Og jeg er så glad i mannen min og alt jeg har bygget opp sammen. Så spørsmålet blir nå hvordan jeg skal prøve å få han til å trives bedre i forholdet vårt og bli mer tiltrukket av meg - for jeg vet han har vært tiltrukket av meg tidligere. Jeg vet også ganske mye om hva ved meg som irriterer ham og hva han setter pris på. Men jeg føler at hvis jeg skal endre på alt dette så må jeg være en annen enn den jeg egentlig er. Og det går jo ikke.
Bør jeg trekke meg unna gi han space og gjøre meg litt kostbar eller bør jeg prøve å være den aller beste versjonen av meg selv ta initiativ vis interesse og ikke henge meg opp i det som ikke fungerer? Men innenfor rammene av det som er meg selv så klart.

Alle råd og tanker tas imot med stort takk.

er sikker på at det er mange der ute som føler på noe av det samme som meg.

Anonymkode: 89784...694

Kjære deg 🫂 Du kan ikke kjempe for dette forholdet alene....Hvor lenge har det vært slik som dette? Å presse mer på enn det du gjør tror jeg ikke er lurt. Hadde tatt litt avstand for å beskytte meg selv hadde jeg vært deg...

Så hadde jeg fokusert på meg selv istedet, og når jeg hadde følt meg sterkere og forberedt på et evt negativt svar fra han, så hadde jeg tatt en prat med han om hva han egentlig ønsker ut av livet og et forhold....🤷

For det kan man jo lure på i forhold til slik dere har det, så har dere barn å tenke på også oppi dette, og hensynet til dem bør komme først....

[AnonymBruker]

Coachshinny skrev (2 timer siden):

Dette høres ikke ut som et godt parforhold. Du liker han masse og han ser deg som et irritasjonsmoment… Det det høres ikke godt ut. Har dere hatt dette lenge gjennom de12 årene som har gått? Jeg ville nok konfrontert ham om at ha må i hvert fall oppføre seg. Spørre han rett ut, hva som er galt, ikke gå rundt grøten, men vær klar. Det er faktisk slik, hvis du er uønsket som partner, da går det utover deg, han også og barna. Da er det faktisk bedre å gå hver deres vei.

Du må konfrontere han med hvordan du opplever han og med ditt syn på deres forholdet og at han for deg oppleves som arrogant, lite imøtekommende og denne irritasjonen og korte lunta, må han legge av umiddelbart. Slik kan dere ikke leve og si det rett til han..

Hvor mange langvarige forhold har du vært i? 

Jeg og mannen har det utrolig godt, det er mye latter og nærhet selv etter 20+ år. 

Men jeg skal love deg at hadde han fortsatt med kjærlighetserklæringer, fysisk kontakt, anklager om at forholdet ikke var godt den værste småbarnsperioden, hadde jeg nok blitt ganske amper.

Eller da han hadde en veldig tøff periode på jobb, og egentlig hadde nok med seg selv. Og jeg bare lot han styre seg selv litt, så lenge han var med på det praktiske lasset. 

I stedet for kom vi oss veldig fint gjennom det med å bare akseptere at akkurat nå er det slik, vi drifter familien sammen, men forholdet er litt på pause. Og plutselig var vi tilbake, med samme nærheten og affeksjon for hverandre. 

Anonymkode: 0194b...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Forum, jeg trenger hjelp!

Jeg har alltid drømt om å få barn og nå er jeg så heldig å ha to nydelige barn i barneskolealder og det familielivet jeg drømte om. Jeg slet lenge med å finne en livspartner da jeg var i 20- og starten av 30-årene da jeg traff mannen min gikk det veldig fort og jeg er usikker på om vi noen gang egentlig var helt ment for hverandre. Nå har vi vært sammen i 12 år og jeg innser mer og mer at mannen min ikke er interessert i meg som kjæreste og jeg tror ikke han vil innrømme det for seg selv og vi er begge veldig innstilt på å få familielivet til å fungere.  I det siste har det vært ekstra ille: han gjengjelder ikke kjærlighetsærklæingene mine (ikke heller i kveld på nyttårsaften…) , han har kort lunte, irriterer seg over megog er opptatt med jobb og sine egne ting. jeg har forsøkt å bygge forholdet gjennom å ta initiativ gi ham komplimenter, tilrettelegge for dater og ferier, men jeg føler ikke at dette gjengjeldes - heller at det ofte oppleves som litt masete. Jeg har så vidt prøvd å konfrontere han med å spørre ham om han egentlig er interessert i meg, men jeg får ikke noe helt entydig svar og jeg ser nå at dette nok bare virker mot sin hensikt og blir desperat fra min side.

Hva bør jeg gjøre? Parterapi? Gå fra ham? Holde ut av hensyn til barna? Forsøke å få ham til å bli interessert i meg igjen?
 

På den ene siden vil jeg gjøre alt for å holde familien samlet; jeg har verken økonomi eller mot til å stå i dette alene og ønsker ikke at barna skal måtte pendle og oppleve en skilsmisse. Og jeg er så glad i mannen min og alt jeg har bygget opp sammen. Så spørsmålet blir nå hvordan jeg skal prøve å få han til å trives bedre i forholdet vårt og bli mer tiltrukket av meg - for jeg vet han har vært tiltrukket av meg tidligere. Jeg vet også ganske mye om hva ved meg som irriterer ham og hva han setter pris på. Men jeg føler at hvis jeg skal endre på alt dette så må jeg være en annen enn den jeg egentlig er. Og det går jo ikke.
Bør jeg trekke meg unna gi han space og gjøre meg litt kostbar eller bør jeg prøve å være den aller beste versjonen av meg selv ta initiativ vis interesse og ikke henge meg opp i det som ikke fungerer? Men innenfor rammene av det som er meg selv så klart.

Alle råd og tanker tas imot med stort takk.

er sikker på at det er mange der ute som føler på noe av det samme som meg.

Anonymkode: 89784...694

Jeg hadde aldri brukt energi eller prøvd jobbe med et forhold der kjærlighet ikke blir gjengjeld.  Aldri. Her forventer jeg kjærlighetserklæringer å kyss på kinnet hver dag det er naturlig å gjøre det,som når man setter seg i sofaen osv. Er en selvfølge. Ikke noe man jobber for.

Anonymkode: b3789...231

[John McClane]

Du skriver at det er mye du ikke vil gå gjennom ved et brudd men at du gjør alt for barna. Hva tror du barna vil unngå om de kunne sagt hva de egentlig føler og trenger? De vil neppe ha foreldre som er kalde, uten kjærlighet og se moren bli behandlet respektløst av far men at hun vil ha det slik.

Men jeg vil ikke si så mye for du har tydelig bestemt deg for en løsning som ikke lar seg løse på  bra vis og da kan ingen andre hjelpe dere. Men jeg kan si så mye som at du IKKE gjør alt for dine barn. Du sette egne behov foran barnas behov for en familie hvor de lærer kjærlighet og respekt fra foreldrene som viser barna hva et samliv innebærer. Du tror du gjør alt så bra men fortrenger egentlig realitetene og hva du egentlig har som valg. Trist for baran er uskyldige men de vil lide mest og bli formet i feil retning, jeg håper ikke det blir noe de vil slite for mye med.

Lykek til, du har en mann med fullstendig feil innstilling i forhold til deg og dine ønsker. husk det!

Men hva vet jeg, har jo kun lest noen setninger om livet deres, men det var du som spurte....

[Konemor_44]

Takk for gode råd alle sammen🙏🏻 Jeg skal fokusere på meg selv fremover og la ham på litt space og så se hva som skjer. Jeg skal uansett ikke gi opp uten å ha kjempet for det. 
 

[John McClane]

Konemor_44 skrev (2 minutter siden):

Takk for gode råd alle sammen🙏🏻 Jeg skal fokusere på meg selv fremover og la ham på litt space og så se hva som skjer. Jeg skal uansett ikke gi opp uten å ha kjempet for det. 
 

12 år sammen bør kunne bety at du/dere har jobbet for å få det til. Kaste bort mer tid? Tror egentlig at du mener selv at du  ikke fortjener bedre og at selv om du ikke har det bra så kan du lide  og da vil barna unngå å bli påvirket. Tolv år er kanskje 1/8 del av hele ditt liv, halvparten er igjen, bruk det godt!

[Coachshinny]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvor mange langvarige forhold har du vært i? 

Jeg og mannen har det utrolig godt, det er mye latter og nærhet selv etter 20+ år. 

Men jeg skal love deg at hadde han fortsatt med kjærlighetserklæringer, fysisk kontakt, anklager om at forholdet ikke var godt den værste småbarnsperioden, hadde jeg nok blitt ganske amper.

Eller da han hadde en veldig tøff periode på jobb, og egentlig hadde nok med seg selv. Og jeg bare lot han styre seg selv litt, så lenge han var med på det praktiske lasset. 

I stedet for kom vi oss veldig fint gjennom det med å bare akseptere at akkurat nå er det slik, vi drifter familien sammen, men forholdet er litt på pause. Og plutselig var vi tilbake, med samme nærheten og affeksjon for hverandre. 

Anonymkode: 0194b...bf4

Hei.

 

Har ett langt forhold.

Du svarer som om du er TS, men har en annen AB kode. Er du TS som har fått orden på tingene i parforholdet?

Uansett bra dere har et ordnet forhold 🫶

[AnonymBruker]

Konemor_44 skrev (12 timer siden):

Takk for gode råd alle sammen🙏🏻 Jeg skal fokusere på meg selv fremover og la ham på litt space og så se hva som skjer. Jeg skal uansett ikke gi opp uten å ha kjempet for det. 
 

Ha samtidig en plan B som gjør at du kan klare deg selv økonomisk, hvis han plutselig kommer og sier at han vil skilles. 

Anonymkode: 69558...3d3