Vi ser veldig forskjellig på ting når man sliter med noe. Trenger råd

[AnonymBruker]

Over tid føler jeg ekteskapet har dødd litt ut ift nærhet og hvordan vi ønsker å bli møtt hvis vi ikke har det så bra.

Han vil være alene om han er lei seg, jeg vil ha omsorg. Dette er en gjentagende greie, men jeg har nå klart å gi han avstand hvis det er noe med han, men han greier ikke møte mine behov. Feks har jeg sagt jeg ønsker en klem/bli holdt rundt hvis jeg er lei meg, og at jeg faktisk blir ennå mer lei meg hvis han bare sitter i en stol og ignorerer meg. Han spør ikke om det går bra med meg heller. Jeg er ikke ofte lei meg, bare så det er sagt, men holdt på å miste noen i familien rett før jul, og derfor har jeg hatt dager som jeg har vært litt trist.

Siste dagene har jeg vurdert om dette er bra for meg…. Er ikke det at jeg trenger så mye trøst, men å bli ignorert slik er sårere. Hadde jeg vært single og vært lei meg så hadde jeg jo ikke hatt en som satt der og ignorerte meg. 
Føler meg ensom i forholdet siden vi er på litt forskjellig emosjonelt plan. Ønsker at vi skal være sammen, men tror jeg må leve med at han ikke endrer seg da. Har spurt sikkert 20 ganger om han kan komme å gi meg en klem hvis han ser jeg er lei meg. Han sier han kan jo det, men skjer ikke noe hvis jeg er lei meg om 2 mnd igjen liksom.

Har noen erfaringer med å være den ene eller andre parten her?  Kan jeg tenke på en annen måte for å ikke føle på tomheten/ensomheten? Jeg vil jo at han skal komme med «gode ord» og backe meg opp. Nå blir jeg jo mer lei meg av fyren fordi jeg savner at han bryr seg litt.

Anonymkode: 6633f...d2f

[SPOCA]

Dere er nok for forskjellige, og han skjønner nok heller ikke hvor viktig det er for deg. Jeg tenker kanskje at dere bør gå i terapi? Det skal jo ikke være sånn at bare du strekker deg, og han ikke gjør det samme. Man skal være rause i forholdet, og da bør det gå begge veier.

[rummyking]

Vill anbefale parterapi, spessielt om dere har barn. Ellers må du vurdere om forholdet er det rette for deg.

[AnonymBruker]

Du må snu ditt tankesett. Han ignorerer deg, møter deg ikke osv, det er de tankene som gjør deg sår. Ikke hans handlinger. Aksepter at han er sånn, og se etter om han gjør andre ting for å trøste deg. Om han tilbyr seg å lage mat, kommer med kaffe foreksempel. Noen er ikke flink på å håndtere slike situasjoner. Det eneste du kan gjøre er å fortelle han hva du trenger, men du må vite at han ikke er pliktig til å møte deg på behovene dine. 

Anonymkode: 6922a...b0b

[AnonymBruker]

Det er muligens ikke så ille om du må si hver gang «åh, nå trenger jeg en skikkelig god klem fra deg, fordi jeg er fryktelig trist pga det og det» så lenge han faktisk gir deg en klem da, så syns jeg det er dumt at du lager deg såre tanker over at han ikke gjør det uoppfordret. 

Anonymkode: 6922a...b0b

[AnonymBruker]

Dette er et stort tema i mitt forhold også, det har vært helt fra start. Vi har bare vært sammen i 1,5 år, og jeg har tenkt at vi skulle klare å snakke om dette og bli bedre på dette, men det virker ikke som det går inn. Jeg er faktisk i en tenkefase nå, om jeg skal gi opp forholdet, eller gi det en sjanse til. Jeg er veldig glad i han, og vil veldig gjerne at vi skal få det til, men dette er såpass viktig for meg, jeg kan ikke leve i et forhold uten emosjonell nærhet, uten å bli satt og tatt vare på emosjonelt. Dette er så grunnleggende behov hos meg, og hos de fleste andre, vil jeg tro. Men kjæresten min forstår seg ikke på dette, dvs, han lytter når jeg forteller om dette, og sier han vil øve seg på å bli bedre på dette, men ingen endring skjer. For meg så er det sånn at hvis jeg er lei meg, frustrert, eller bare har noe å dele som jeg kanskje irriterte meg over en gang i tiden, så er det sånn at han enten ikke svarer i det hele tatt, eller han svarer at han ser det på en annen, « det er sikkert ikke så ille som du tror, det var sikkert ikke sånn ment, hva er galt med det da?» osv. Det han ikke skjønner, er at han da indirekte forteller meg at mine tanker og følelser ikke er viktig, eller at det er noe feil med hvordan jeg tenker og føler. Hver eneste gang jeg deler noe, både smått og stort, så sitter jeg igjen med en dårlig følelse på grunn av dette. Det skaper så mye indre stress i meg, jeg har grublet og tenkt på dette helt siden starten av forholdet, og har rett og slett slitt meg ut på hele greien. Jeg har bestemt meg for å ta en skikkelig prat en gang til, uten å anklage på noen måte, viktig dette er for meg. Jeg kommer til å innlede med at vi er veldig ulike i forhold til hvilke behov vi har i forholdet, og vi er ulike på kommunikasjon, og at jeg ønsker meg at vi jobber med dette sammen. Jeg vil ikke at han skal føle at det er han det noe galt med, men at ulikhetene er så store på noe som er ekstremt viktig for den ene parten. Så får jeg se hvordan han reagerer. Hvis han virkelig vil få til dette sammen med meg, så synes han kanskje det er ok at vi øver litt på dette sammen. Hvis han derimot virker litt nølende og uengasjert, eller dersom jeg ser utover våren at ingenting endrer seg, så kommer jeg til å gå. Det er utrolig leit hvis det er den veien det går, for jeg er veldig glad han, men man kan ikke leve sammen med en partner som ikke møter så viktige behov. Anbefaler at du prøver å gjøre det samme, at du finner en måte å snakke med han på, så kanskje dere sammen klarer å løse dette❤️

Anonymkode: 3eac6...f88

[AnonymBruker]

Med utgangspunkt i at han har den personligheten han har, og ønsker egentlig ikke å endre seg (da hadde han gjort det) vil du ha hjelp til

- å akseptere situasjonen og å slutte å bry deg

- betrygges på at dette er leit for deg og at vi også hadde vært skuffet over en sånn partner

?

Anonymkode: e93be...150

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Med utgangspunkt i at han har den personligheten han har, og ønsker egentlig ikke å endre seg (da hadde han gjort det) vil du ha hjelp til

- å akseptere situasjonen og å slutte å bry deg

- betrygges på at dette er leit for deg og at vi også hadde vært skuffet over en sånn partner

?

Anonymkode: e93be...150

Vil vel kanskje egentlig akseptere det og slutte å bry meg, ja….. 

Anonymkode: 6633f...d2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det er muligens ikke så ille om du må si hver gang «åh, nå trenger jeg en skikkelig god klem fra deg, fordi jeg er fryktelig trist pga det og det» så lenge han faktisk gir deg en klem da, så syns jeg det er dumt at du lager deg såre tanker over at han ikke gjør det uoppfordret. 

Anonymkode: 6922a...b0b

Ja, jeg skjønner hva du mener, men så er det det at jeg føler jo jeg tvinger han til det. I min verden hadde jeg spurt en fremmed om det gikk bra og tilbydd en klem - hvis jeg så noen gråt på en krakk feks. Jeg må nok finne en måte og akseptere det på - at vi er så forskjellige der.

Anonymkode: 6633f...d2f

[AnonymBruker]

Du har spurt ham «sikkert 20 ganger» om klem når du er lei deg? Mulig han skulle hatt en mer emosjonelt stabil ektefelle. 

Anonymkode: 73d5a...4c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja, jeg skjønner hva du mener, men så er det det at jeg føler jo jeg tvinger han til det. I min verden hadde jeg spurt en fremmed om det gikk bra og tilbydd en klem - hvis jeg så noen gråt på en krakk feks. Jeg må nok finne en måte og akseptere det på - at vi er så forskjellige der.

Anonymkode: 6633f...d2f

Jeg syns ikke du skal akseptere det, jeg synes dette er noe dere bør jobbe med sammen. Hvis ikke vil du ta det vekk føle på at de emosjonelle behovene din ikke blir møtt, og det blir bare vondere og vondere, man mister seg selv litt i det, slukne litt til slutt, det er i alle fall mine tanker i litt eget forhold. Jeg kan akseptere at kjæresten kanskje aldri kommer helt dit jeg ønsker, men at han møter meg på midten i det minste, og at vi sammen kan øve på å komme dit. Det er dette som er det viktigste i et forhold, at man skal være der for hverandre, at man skal føle seg trygg hos hverandre, tatt vare på, at noen lytter, forstår og er der når vi trenger det. Er du ikke enig da? Har du snakket med han om dette? 

Anonymkode: 3eac6...f88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg syns ikke du skal akseptere det, jeg synes dette er noe dere bør jobbe med sammen. Hvis ikke vil du ta det vekk føle på at de emosjonelle behovene din ikke blir møtt, og det blir bare vondere og vondere, man mister seg selv litt i det, slukne litt til slutt, det er i alle fall mine tanker i litt eget forhold. Jeg kan akseptere at kjæresten kanskje aldri kommer helt dit jeg ønsker, men at han møter meg på midten i det minste, og at vi sammen kan øve på å komme dit. Det er dette som er det viktigste i et forhold, at man skal være der for hverandre, at man skal føle seg trygg hos hverandre, tatt vare på, at noen lytter, forstår og er der når vi trenger det. Er du ikke enig da? Har du snakket med han om dette? 

Anonymkode: 3eac6...f88

Beklager skrivefeiler.. «hvis ikke vil du stadig vekk føle på..», skulle det stå i andre setning. Og «mine tanker i mitt eget forhold.»

Anonymkode: 3eac6...f88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du har spurt ham «sikkert 20 ganger» om klem når du er lei deg? Mulig han skulle hatt en mer emosjonelt stabil ektefelle. 

Anonymkode: 73d5a...4c8

Ja, hvis det er mye sykdom, død osv i nær familie siste året så er det mulig å bli lei seg 20 ganger om det var det du mente? Det er ikke å være ustabil å sørge over tap/død osv. 

Anonymkode: 6633f...d2f

[AnonymBruker]

Dette har vært tema i mitt ekteskap også. For meg innebærer å stå ved hverandre i gode og onde dager at man faktisk stiller opp i de onde dagene også. Lenge sa han bare at han satte pris på at jeg stilte opp for han, men at han ikke klarte det selv. Men etter hvert så har vi kommet frem til et kompromiss. Han viser omsorg, men på sin måte. Noe jeg verdsetter når jeg ser at han gjør en innsats. Og så må jeg akseptere at det aldri blir helt slik jeg kunne ønske meg, rett og slett fordi vi er veldig ulike på dette området. 
 

Jeg deler som eksempel for å vise at det er mulig å komme frem til en t kompromiss, som dere begge må jobbe med og akseptere. 

Anonymkode: 2be97...d39

[Frøken79]

Hvis du har tatt det opp med han mange ganger og det ikke blir noe bedre så bør du kanskje foreslå terapi. Det er ikke sunt å være i et forhold hvor du føler du ikke blir sett og får omsorg og empati. 

Dersom du overser dette, vil ensomhetfølelsen bare vokse. 

Håper dere finner ut av dette. Mange ønsker ikke å gå i parterapi. Så forbered deg på at han ikke er så positiv til dette.

Har dere barn sammen? I så fall bør du kanskje legge inn en ekstra innsats. Men ikke bli for en hver pris. Du kan ende opp med å miste deg selv, og bli deprimert. 

En livspartner skal være en som ser deg, og som løfter deg opp når du har det vanskelig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, hvis det er mye sykdom, død osv i nær familie siste året så er det mulig å bli lei seg 20 ganger om det var det du mente? Det er ikke å være ustabil å sørge over tap/død osv. 

Anonymkode: 6633f...d2f

Det er lov å være lei seg av helt andre årsaker også, ts❤️ Man er ikke ustabil selv om man blir lei av både større og mindre situasjoner, det er menneskelig å kjenne på triste og vonde følelser, og hvis det er et sted man skal kunne føle seg trygg til å vise disse følelsene, så er det i forholdet sammen med kjæresten❤️

Anonymkode: 3eac6...f88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Dette er et stort tema i mitt forhold også, det har vært helt fra start. Vi har bare vært sammen i 1,5 år, og jeg har tenkt at vi skulle klare å snakke om dette og bli bedre på dette, men det virker ikke som det går inn. Jeg er faktisk i en tenkefase nå, om jeg skal gi opp forholdet, eller gi det en sjanse til. Jeg er veldig glad i han, og vil veldig gjerne at vi skal få det til, men dette er såpass viktig for meg, jeg kan ikke leve i et forhold uten emosjonell nærhet, uten å bli satt og tatt vare på emosjonelt. Dette er så grunnleggende behov hos meg, og hos de fleste andre, vil jeg tro. Men kjæresten min forstår seg ikke på dette, dvs, han lytter når jeg forteller om dette, og sier han vil øve seg på å bli bedre på dette, men ingen endring skjer. For meg så er det sånn at hvis jeg er lei meg, frustrert, eller bare har noe å dele som jeg kanskje irriterte meg over en gang i tiden, så er det sånn at han enten ikke svarer i det hele tatt, eller han svarer at han ser det på en annen, « det er sikkert ikke så ille som du tror, det var sikkert ikke sånn ment, hva er galt med det da?» osv. Det han ikke skjønner, er at han da indirekte forteller meg at mine tanker og følelser ikke er viktig, eller at det er noe feil med hvordan jeg tenker og føler. Hver eneste gang jeg deler noe, både smått og stort, så sitter jeg igjen med en dårlig følelse på grunn av dette. Det skaper så mye indre stress i meg, jeg har grublet og tenkt på dette helt siden starten av forholdet, og har rett og slett slitt meg ut på hele greien. Jeg har bestemt meg for å ta en skikkelig prat en gang til, uten å anklage på noen måte, viktig dette er for meg. Jeg kommer til å innlede med at vi er veldig ulike i forhold til hvilke behov vi har i forholdet, og vi er ulike på kommunikasjon, og at jeg ønsker meg at vi jobber med dette sammen. Jeg vil ikke at han skal føle at det er han det noe galt med, men at ulikhetene er så store på noe som er ekstremt viktig for den ene parten. Så får jeg se hvordan han reagerer. Hvis han virkelig vil få til dette sammen med meg, så synes han kanskje det er ok at vi øver litt på dette sammen. Hvis han derimot virker litt nølende og uengasjert, eller dersom jeg ser utover våren at ingenting endrer seg, så kommer jeg til å gå. Det er utrolig leit hvis det er den veien det går, for jeg er veldig glad han, men man kan ikke leve sammen med en partner som ikke møter så viktige behov. Anbefaler at du prøver å gjøre det samme, at du finner en måte å snakke med han på, så kanskje dere sammen klarer å løse dette❤️

Anonymkode: 3eac6...f88

Det er dødfødt. Du snakker ordsalat. 

Anonymkode: aed59...c4e

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ja, jeg skjønner hva du mener, men så er det det at jeg føler jo jeg tvinger han til det. I min verden hadde jeg spurt en fremmed om det gikk bra og tilbydd en klem - hvis jeg så noen gråt på en krakk feks. Jeg må nok finne en måte og akseptere det på - at vi er så forskjellige der.

Anonymkode: 6633f...d2f

Jeg troe det er denne tanken om at du ikke skal be om noe (eller hjelpe han å forstå hva du trenger) du bør jobbe med, ikke jobb mot å akseptere at du ikke får det du trenger. 

Jeg forstår det kan være vanskelig og utfordre deg selv. Vi er jo gjerne oppdrat til å ikke "kreve" eller være "vanskelige", men det er ikke altid så nyttig å være selvutsletende. Når det er lett for deg å se at noen trenger en klem så er det kansje også vanskelig å forstå at ikke andre er lik deg der, men samtidig sier du jo selv at du og mannen er forskjelige.

Du har spurt mannen 20 ganger om han kan kleme deg når du er lei deg, og hvær eneste gang har han svart at ja det kan han. Alikeveld tror du grunen til at han ikke klemer deg er at han ikke vill, hvorfor skulle han lyge om dette? Er ikke en mer naturlig forklaring at han ikke forstår når du ønsker klemene?  Det er den der setningen med at menn ikke kan lese tanker....

Om du sier NÅ trenger jeg en klem for jeg er så lei meg! Så har mannen din fremdeles helt fri vilje i forhold til om han vil kleme deg eller ikke, men om han ikke forstår dette selv og du nekter å informere om at du ønsker en klem så får han jo aldri valget?

Kan du se at det kan være frustrerende for mannen din om du ikke informerer i situasjonen for så å (naturlivis) bli såret over å ikke få det du trenger? Om du først informerer om at du ønsket deg en klem når du er blit såret eller det er "for sent" å kleme, så kan det fort høres ut som kritik eller klaging i stedenfor et helt forståelig ønske. Det er ikke kjekt for deg å føle deg ignorert, men det er nok ikke så kjekt for mannen din med 20 samtaler om at han skal oppføre seg anderledes neste gang. Spesielt ikke om han uansett ikke greier å forstå når neste gang er.

Så i stedenfor å informere om noe som kansje skjer om 2 måneder, si i fra om 2 måneder når det skjer! Jeg forstår det kan være skumelt, men komunikasjon er somregel det eneste som gjelder om du ønsker mer nærhet. Lukker du seg selv av og bestemer deg for at han ikke ønsker å kleme deg (på tros av at han sier noe annet) så tror jeg ikke det fører til mer nærhet. 

Er ikke meningen å være streng her, men prøver å få deg TS til å se det fra en litt annen vinkel. Synes også forslaget om parterapi høres lurt ut! Lykke til❤️

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (30 minutter siden):

Jeg troe det er denne tanken om at du ikke skal be om noe (eller hjelpe han å forstå hva du trenger) du bør jobbe med, ikke jobb mot å akseptere at du ikke får det du trenger. 

Jeg forstår det kan være vanskelig og utfordre deg selv. Vi er jo gjerne oppdrat til å ikke "kreve" eller være "vanskelige", men det er ikke altid så nyttig å være selvutsletende. Når det er lett for deg å se at noen trenger en klem så er det kansje også vanskelig å forstå at ikke andre er lik deg der, men samtidig sier du jo selv at du og mannen er forskjelige.

Du har spurt mannen 20 ganger om han kan kleme deg når du er lei deg, og hvær eneste gang har han svart at ja det kan han. Alikeveld tror du grunen til at han ikke klemer deg er at han ikke vill, hvorfor skulle han lyge om dette? Er ikke en mer naturlig forklaring at han ikke forstår når du ønsker klemene?  Det er den der setningen med at menn ikke kan lese tanker....

Om du sier NÅ trenger jeg en klem for jeg er så lei meg! Så har mannen din fremdeles helt fri vilje i forhold til om han vil kleme deg eller ikke, men om han ikke forstår dette selv og du nekter å informere om at du ønsker en klem så får han jo aldri valget?

Kan du se at det kan være frustrerende for mannen din om du ikke informerer i situasjonen for så å (naturlivis) bli såret over å ikke få det du trenger? Om du først informerer om at du ønsket deg en klem når du er blit såret eller det er "for sent" å kleme, så kan det fort høres ut som kritik eller klaging i stedenfor et helt forståelig ønske. Det er ikke kjekt for deg å føle deg ignorert, men det er nok ikke så kjekt for mannen din med 20 samtaler om at han skal oppføre seg anderledes neste gang. Spesielt ikke om han uansett ikke greier å forstå når neste gang er.

Så i stedenfor å informere om noe som kansje skjer om 2 måneder, si i fra om 2 måneder når det skjer! Jeg forstår det kan være skumelt, men komunikasjon er somregel det eneste som gjelder om du ønsker mer nærhet. Lukker du seg selv av og bestemer deg for at han ikke ønsker å kleme deg (på tros av at han sier noe annet) så tror jeg ikke det fører til mer nærhet. 

Er ikke meningen å være streng her, men prøver å få deg TS til å se det fra en litt annen vinkel. Synes også forslaget om parterapi høres lurt ut! Lykke til❤️

Jeg forstår det som at ts sier til mannen at hun trenger trøst og klem, og får det. Det som er sårt for henne er at han ikke gjør dette uoppfordret neste gang. Dermed er det tankegangen hennes som sårer henne.

Jeg har selv opplevd flere gang i forholdet mitt, hvor jeg ikke helt vet hva jeg kan gjøre for mannen - hvor han har direkte bedt meg om å holde rundt han, eller motsatt, at jeg har prøvd å gi han klem og vært en samtalepartner, men det han ønsker er å være i fred og heller snakke om andre ting. Jeg tenker det er helt greit å si i fra om hva man trenger der og da, uten at man skal gå inn i en offerrolle fordi partner ikke er tankeleser.

Mannen hennes ønsker også å være i fred når noe er vanskelig; ergo han synes det er vanskelig å få trøst, og mest sannsynlig vanskelig å gi det. Jeg tenker at han virkelig prøver når han da i møtekommer ts med klem og trøst når hun sier at hun trenger det. Ts må derimot ikke klage på mannen for manglende klemmer og trøst, da vil han nok føle at han ikke strekker til og syns det er enda vanskeligere å gi trøst. 

 

Anonymkode: 6922a...b0b

[AnonymBruker]

Muligens ignoreringen er relatert til at han vil være alene når han er lei seg. Muligens dette er noe han har vokst opp med. At hvis foreldrene hans har vært i dårlig humør, så sender de ut signaler; "hold deg unna", som gjør at han synes det er svært ubehagelig å snakke med den som er lei seg eller i dårlig humør.

Anonymkode: 3750a...db2