Depresjon, hva har hjulpet?

[Stoltskeiv]

Å gå i skogen eller på fjellet! Det er den beste medisinen!

[Regulert]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2024 den 18.16):

Hvilke midler bruker du?

Anonymkode: e45c7...75c

Agrimony som typemiddel, mot tungsinn og depresjon; Gorse, Hornbeam, Larch, og etterhvert Willow

Endret 7 timer siden av Regulert

[AnonymBruker]

Johannesurt og skogen,barbent og uten tlf.

Anonymkode: 4507b...334

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2024 den 14.51):

Slutt å synes så veldig synd på deg selv, du har det ikke mye verre enn alle andre, kom deg ut av hjemmet. Vær med venner og familie, tren, gå turer. 

Anonymkode: 3a140...368

Du parafraserer Wilhelmsens bok, men mangler hans kompetanse. 

Det er faktisk ganske tåpelig å bruke en «one size fits all» tilnærming overfor psykiske problemer, og enda mer tåpelig å bruke det som råd overfor ukjentes depresjon. 

Anonymkode: ee12e...647

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2024 den 18.24):

Noen har det faktisk verre enn andre. Jeg for eksempel, har ingen venner, ingen familie, er kronisk syk og kan ikke gå tur eller trene, har ekstremt dårlig økonomi, og er helt knust nå fordi jeg ga vekk kattene mine i høst når jeg var på det dårligste. Ta og sammenlign det med hvordan du selv har det.

Anonymkode: e45c7...75c

Det er lov å sørge over det man har mistet. Etter hvert blir man ferdig med å sørge, da går man videre og gjør det beste ut av ting. Ser på mulighetene man faktisk ennå har. Hvis man ønsker seg venner og et nettverk så må man gjøre den jobben, for det er ingen som kommer til å gjøre det for en. Alle kan trene i noen grad. Om det er med fysioterapeut, i svømmebasseng eller ved enkle øvelser hjemme i stua. Til og med jeg som sitter i rullestol mye av tiden kan "gå tur". Jeg har med hjelp fra kommunen min søkt om en elektrisk off-road rullestol som jeg bruker for å komme meg ut i sol og frisk luft. Det finnes muligheter, men ikke hvis man er så opptatt av begrensningene at man ikke ser noe annet.

Anonymkode: 02793...f28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er lov å sørge over det man har mistet. Etter hvert blir man ferdig med å sørge, da går man videre og gjør det beste ut av ting. Ser på mulighetene man faktisk ennå har. Hvis man ønsker seg venner og et nettverk så må man gjøre den jobben, for det er ingen som kommer til å gjøre det for en. Alle kan trene i noen grad. Om det er med fysioterapeut, i svømmebasseng eller ved enkle øvelser hjemme i stua. Til og med jeg som sitter i rullestol mye av tiden kan "gå tur". Jeg har med hjelp fra kommunen min søkt om en elektrisk off-road rullestol som jeg bruker for å komme meg ut i sol og frisk luft. Det finnes muligheter, men ikke hvis man er så opptatt av begrensningene at man ikke ser noe annet.

Anonymkode: 02793...f28

Nei, alle kan faktisk ikke de. Mange, men ikke alle. 

Men helt enig i at man må se mulighetene fremfor begrensningene. Alfa omega å snu om hjernen. 

Anonymkode: 3cfc6...fc2

[AnonymBruker]

https://www.sats.no/magasin/trening/motivasjon-og-mental-trening/bivirkningsfri-behandling-av-depresjon-med-fysisk-aktivitet

Anonymkode: 8032b...8c3

[AnonymBruker]

Det eneste som funket på meg var antidepressiva. Gikk lenge til terapi på forhånd. Terapien ga meg verktøyene, antidepressivaen ga hjernen roen til å jobbe med verktøyene, i form av å fjerne de vonde følelsene.

Anonymkode: c55a5...834

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2024 den 12.20):

Hva synes du har hjulpet mot depresjon, mild form, som ikke involverer psykolog?

Anonymkode: 6b623...748

Nå har ikke min depresjon vært mild, men mer moderat og til tider alvorlig, men kun i små perioder. 

Skal si noe som er kjedelig, og som jeg trolig for pes for, men... Å jobbe med takknemlighet har vært veldig viktig. Hadde noen sagt dette til meg for 5 år siden hadde jeg blitt rasende, fordi det ville gitt meg dårlig samvittighet. Her sitter jeg og er deppa mens det dør unger i krig liksom. Jeg griner i den varme senga mi mens det ligger mange hjemløse på gata mange steder i verden. Og dette er jo noe i seg selv som gjør meg trist å tenke på. Jeg blir i dårlig humør av å vite for mye om hva som skjer i verden, hvor ille andre har det, jeg er fullt innforstått med at mange har det verre enn jeg noen gang kommer til å ha det (trolig). 

Etter at Russland invaderte Ukraina så ble jeg litt redd. Da for krig, naturligvis. Og jeg begynte å reflektere rundt hvor heldig jeg er som lever i fred. Jeg lever i et utrolig trygt land. Jeg bor på et lite, vakkert sted. Det at jeg i det minste kan ha denne roen og tryggheten, er veldig fint. 

Så har jeg fokusert på små gleder. I det store og det hele, så er jeg misfornøyd med hvordan livet har blitt. Jeg er ensom, skulle ønske jeg hadde utdanning, ofte vil jeg egentlig ikke noe annet enn å gjøre tidsfordriv som underholde meg og håpe på at jeg ikke våkner en dag. Akkurat nå er jeg fortsatt deprimert, men jeg har en viss avstand til de negative tankene. Jeg gleder meg til å legge meg i en varm, god seng, jeg gleder meg til å spise en god middag, jeg gleder meg til å gjøre noe jeg liker. Det har tatt en del øving å komme hit. 

Det vanlige som fungerer for mange er å sove nok, trene/være i aktivitet/bruke kroppen, spise variert, ha en hobby/interesse, fylle livet med noe man liker. Men når man er deprimert kan det være vanskelig å like noe som helst. Da er det viktig å søke etter noe som vekker gode følelser. 

Depresjonen tror jeg aldri vil forsvinne, men jeg har lært meg å lindre den. Det føles fint. 

Anonymkode: 82f88...558

[Etk]

Det som hjelper meg er å skrive dagbok, utrolig god terapi.

Å sette på litt funky musikk og danse jager også bort demonene. Samt det å sove nok, spise mat som er bra for meg, lite alkohol og trene. Og det viktigste - å komme seg opp fra sofaen og UT! Om det så bare er en liten tur på Rema….

Endret onsdag kl 00:27 av Etk

[tøydokka]

Har prøvd psykolog i mange år, det hjalp ingenting, ble tvert imot værre. Dette har hjulpet for meg, så det er anekdotisk, ; faste rutiner, tung styrketrening, medisin; venlafaksin, som er en antidepressive av snri-typen, høre på musikk som gir meg en boost, botox- injeksjoner i ansiktets muskler som drar nedover; sur munn, sinterynke, sinte øyne og "sur hals", pluss å pleie ansikt og kropp med peeling/skrubbing, god fuktighetskrem, ta bilder av meg selv når jeg føler meg bra. Unngå å scrolle for mye på sosiale media, u do u, de gjør seg🥰

[Regulert]

AnonymBruker skrev (På 1.1.2025 den 1.17):

Nå har ikke min depresjon vært mild, men mer moderat og til tider alvorlig, men kun i små perioder. 

Skal si noe som er kjedelig, og som jeg trolig for pes for, men... Å jobbe med takknemlighet har vært veldig viktig. Hadde noen sagt dette til meg for 5 år siden hadde jeg blitt rasende, fordi det ville gitt meg dårlig samvittighet. Her sitter jeg og er deppa mens det dør unger i krig liksom. Jeg griner i den varme senga mi mens det ligger mange hjemløse på gata mange steder i verden. Og dette er jo noe i seg selv som gjør meg trist å tenke på. Jeg blir i dårlig humør av å vite for mye om hva som skjer i verden, hvor ille andre har det, jeg er fullt innforstått med at mange har det verre enn jeg noen gang kommer til å ha det (trolig). 

Etter at Russland invaderte Ukraina så ble jeg litt redd. Da for krig, naturligvis. Og jeg begynte å reflektere rundt hvor heldig jeg er som lever i fred. Jeg lever i et utrolig trygt land. Jeg bor på et lite, vakkert sted. Det at jeg i det minste kan ha denne roen og tryggheten, er veldig fint. 

Så har jeg fokusert på små gleder. I det store og det hele, så er jeg misfornøyd med hvordan livet har blitt. Jeg er ensom, skulle ønske jeg hadde utdanning, ofte vil jeg egentlig ikke noe annet enn å gjøre tidsfordriv som underholde meg og håpe på at jeg ikke våkner en dag. Akkurat nå er jeg fortsatt deprimert, men jeg har en viss avstand til de negative tankene. Jeg gleder meg til å legge meg i en varm, god seng, jeg gleder meg til å spise en god middag, jeg gleder meg til å gjøre noe jeg liker. Det har tatt en del øving å komme hit. 

Det vanlige som fungerer for mange er å sove nok, trene/være i aktivitet/bruke kroppen, spise variert, ha en hobby/interesse, fylle livet med noe man liker. Men når man er deprimert kan det være vanskelig å like noe som helst. Da er det viktig å søke etter noe som vekker gode følelser. 

Depresjonen tror jeg aldri vil forsvinne, men jeg har lært meg å lindre den. Det føles fint. 

Anonymkode: 82f88...558

Dette minnet meg veldig om meg selv. Er også veldig enig i det der om takknemlighet. For noen år siden kjøpe jeg meg en Takknemlighets-dagbok, så skrev jeg et innmari utakknemlig innlegg og la hele greia på hylla. Det er så himla lite som skiller mellom den amerikanske ‘elsk deg selv-positivismen’ og nøktern hverdags-tilfredshet. Også har det noe med holdninger å gjøre, litt som sitert skrev- dette med å ligge trygg under ei varm dyne, mett, og hate livet sitt mens Gaza og sult foregår for fulle mugger. Perspektiver. Og ikke bare ha de ‘rette’ holdningene utad, men kanskje desto viktigere i eget selskap. Blant andre kan det faktisk være befriende å dele at ‘jeg er bare halvt menneske om dagen’, og heller le tørt av det. 
 

Jeg slutta forøvrig å lese VG (Dagbladet for lenge siden) på denne tiden i fjor, også slutta jeg å se nyheter. Jeg leser lokalavisa. Fordi jeg ble så tungsindig av alt som sto. Følte meg bare maktesløs. Ikke kunne jeg gjøre noe med noe heller. (Bortsett fra som frivillig på hjemmebane, knytta til de som kommer hit pga av grusomhetene- så det gjør jeg). Det er kanskje feigt, men å gå rundt med dette tungsinnet over verdensutviklingen, ikke ‘leve’ bare eksistere, føltes også som et hån mot de som ville gitt alt for å vært i min posisjon, være født i dette landet som aldri lar oss gå underernært til sengs under åpen himmel så fremt vi ikke har valgt det selv eller er med i sesongens Farmen. Selv ikke da. Ja, takknemlighet.