Liker ikke katten vår så godt :(

[AnonymBruker]

Og jeg får så dårlig samvittighet! Han er den "vanskeligste" katten jeg har hatt, og jeg har hatt katt hele livet, aldri opplevd noe sånt før. Trenger ikke gå i detaljer, men han har og har hatt en del problematisk oppførsel. I tillegg er det manglende kjemi og dårlig kommunikasjon, men det får jeg ta på på min kappe, som ikke alltid skjønner signalene hans.

Når det er sagt har han alt han trenger, og vi gjør det vi kan for at han skal ha det bra. Han er kastrert, følges opp med dyrlege en gang i året og ellers ved behov, han har godt fôr, drikkeskåler flere steder i huset, han kan trekke seg tilbake og få fred der han vil og han har leker og blir lekt med. Børstingen er vanskelig for det takler han ikke, men eventuelle dotter fjerner han selv, og blir det for mye må selvsagt dyrlegen ta det. Jeg tilbyr kos og oppmerksomhet, men han ønsker som regel ikke det og får være i fred. Så det at jeg ikke liker han så veldig godt går ikke ut over ham på noen måte, altså.

Hadde aldri trodd jeg skulle skrive et sånn innlegg, for jeg har tatt til meg de mest misforståtte katter og alltid sett sjarmen i de, og alltid blitt glad i de.

Trengte å få luftet dette litt. Lurer på om noen har opplevd lignende og fått det bedre? Av og til tenker jeg at han hadde hatt det bedre hos noen andre, men det sitter enormt langt inne det også. Jeg vet jo at han har det bra her, problemet er mest at vi ikke har noen kjemi, i tillegg til noe av adferden hans. Men jeg ønsker veldig at det skal fungere!  For han er en flott katt og han har gode egenskaper også, og fortjener bare kjærlighet.

Anonymkode: 80f06...c33

[AnonymBruker]

Jeg hadde en sær katt en gang, jeg også. Hun pleide å bli sint og bite og klore innimellom om jeg forsøkte å kose med henne, enda hun kom og oppsøkte meg frivillig til og med. Umulig å skjønne hva hun ville.

Hun fikk svulster i hodet i en alder av bare fire år og måtte avlives. Jeg gråt første dagen på vei hjem fra dyreklinikken, men etter det var jeg egentlig bare lettet. En sint katt var liksom ikke så mye å savne...

Det er vel kanskje bare sånn at ikke alle katter er "elskelige" og noen er sure og sære. Ikke noe å gjøre ved. De blir bare ikke det kjæledyret man elsker mest av alle. Sånn er det bare.

Anonymkode: 8cf5b...b83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde en sær katt en gang, jeg også. Hun pleide å bli sint og bite og klore innimellom om jeg forsøkte å kose med henne, enda hun kom og oppsøkte meg frivillig til og med. Umulig å skjønne hva hun ville.

Hun fikk svulster i hodet i en alder av bare fire år og måtte avlives. Jeg gråt første dagen på vei hjem fra dyreklinikken, men etter det var jeg egentlig bare lettet. En sint katt var liksom ikke så mye å savne...

Det er vel kanskje bare sånn at ikke alle katter er "elskelige" og noen er sure og sære. Ikke noe å gjøre ved. De blir bare ikke det kjæledyret man elsker mest av alle. Sånn er det bare.

Anonymkode: 8cf5b...b83

Det er nok den brutale sannheten, ja. Jeg er jo glad i denne katten på en eller annen måte også, for jeg hadde blitt lei meg om han døde. Her for litt siden var han syk pga. et bitt og jeg var så bekymret for ham, fartet hit og dit for å skaffe antibiotika på en søndag og det var ikke måte på. Passet på og prøvde å lokke med snacks og vann når han ikke ville spise. Var så glad da han viste tegn til bedring.

Nå har han lagt seg ved siden av meg her og fått litt kos, faktisk malte han litt også. Han liker å være med meg og følger etter meg der jeg er. Det er jo en form for kjærlighetsspråk det også kanskje? Akkurat nå er han ikke så verst, og jeg kjenner på dårlig samvittighet for at jeg sier at jeg ikke liker ham. Det er bare disse unotene hans som gjør meg gal til tider, men når han er avslappet som nå er han jo en fin fyr. Huff, det skal ikke være enkelt 😅

Anonymkode: 80f06...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Og jeg får så dårlig samvittighet! Han er den "vanskeligste" katten jeg har hatt, og jeg har hatt katt hele livet, aldri opplevd noe sånt før. Trenger ikke gå i detaljer, men han har og har hatt en del problematisk oppførsel. I tillegg er det manglende kjemi og dårlig kommunikasjon, men det får jeg ta på på min kappe, som ikke alltid skjønner signalene hans.

Når det er sagt har han alt han trenger, og vi gjør det vi kan for at han skal ha det bra. Han er kastrert, følges opp med dyrlege en gang i året og ellers ved behov, han har godt fôr, drikkeskåler flere steder i huset, han kan trekke seg tilbake og få fred der han vil og han har leker og blir lekt med. Børstingen er vanskelig for det takler han ikke, men eventuelle dotter fjerner han selv, og blir det for mye må selvsagt dyrlegen ta det. Jeg tilbyr kos og oppmerksomhet, men han ønsker som regel ikke det og får være i fred. Så det at jeg ikke liker han så veldig godt går ikke ut over ham på noen måte, altså.

Hadde aldri trodd jeg skulle skrive et sånn innlegg, for jeg har tatt til meg de mest misforståtte katter og alltid sett sjarmen i de, og alltid blitt glad i de.

Trengte å få luftet dette litt. Lurer på om noen har opplevd lignende og fått det bedre? Av og til tenker jeg at han hadde hatt det bedre hos noen andre, men det sitter enormt langt inne det også. Jeg vet jo at han har det bra her, problemet er mest at vi ikke har noen kjemi, i tillegg til noe av adferden hans. Men jeg ønsker veldig at det skal fungere!  For han er en flott katt og han har gode egenskaper også, og fortjener bare kjærlighet.

Anonymkode: 80f06...c33

Nå kjenner jeg meg ikke igjen i den delen om å ikke like katten min, men jeg har en frøken som heller ikke hadde den beste starten på livet og det å bygge trygghet og tillit tok tid og selv etter ni år kan vi fortsatt gjøre fremskritt på enkelte områder som tidligere har vært helt uaktuelt. Hun kommer aldri til å falle inn under kategorien « kosepus» i den forstand at jeg bare kan løfte hun opp og så legger hun seg til å sove i fanget mitt. Det eneste stedet jeg kan få den optimale kosen er i senga om natta da hun kommer opp i senga og legger seg på brystet mitt for å sove(men det må jo nevnes at det tok sin tid før hun følte seg trygg nok til dette også).
 

Men til poenget. Jeg prøvde da å finne setninger hvor det kun var oss to som betydde noe og alt annet rundt var uten verdi og jeg var veldig bevisst på å gjøre dette til en daglig rutine og på omtrentlig samme klokkeslett hver dag. Og etterhvert oppdaget jeg at hun kom og oppsøkte meg rundt omtrentlig dette klokkeslettet og jeg har merket at disse stundene har skapt et enda sterkere bånd i mellom oss to. De setningene er nummer en: Jeg gikk til innkjøp av mange sånne små klemme poser med flytende snack som hun inntar med for labbene på brystet mitt mens jeg klemmer med den ene hånden og koser hun forsiktig med den andre. Og den andre setningen er at jeg gir henne hodemassasje(søk opp head massage cats og du vil finne masse informasjon). Vanligvis ville hun hoppet ned med en gang om jeg hadde løftet hun opp og plassert henne på brystet mitt, men når hun får denne hodemassasje er hun helt i ro og det er tydelig at hun nyter dette. Nå vet ikke jeg om det vil fungere for deg og din katt, men jeg tenker om du kanskje finner noen setninger hvor dere får knyttet noen sterkere bånd så kanskje det kan løsne litt av den «motviljen» du har mot han.

 

 

Anonymkode: 933ea...045

[AnonymBruker]

Katter er jo forskjellige, og for meg høres det ut som om den katten du har nå ikke samsvarer med dine behov hos en katt. Altså - ikke katten det er noe galt med. Du har forventninger som ikke oppfylles. Det kan ikke katten klandres for.

Min katt elsker å bli kammet og børstet, vil ha masse kos, men på hans premisser. Han vil ikke løftes, ligge på fanget eller noen slike nære ting. Jeg skulle ønske at han ville komme på fanget, men må godta at for han er det tilstrekkelig fysisk nærhet å ligge noen centimeter ifra meg på sofaen. Da er han fornøyd, og han er tydeligvis trygg og har det godt.

Min katt er adoptert som voksen. Kanskje det har noe å si? Hva katten er blitt vant til av fysisk nærhet siden de var små?

Mitt råd er å fokusere på alt det gode ved katten, og godta at hans og dine behov ikke samsvarer helt. Men det er du som menneske som må takle det, ikke katten.

Anonymkode: a6870...515

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Katter er jo forskjellige, og for meg høres det ut som om den katten du har nå ikke samsvarer med dine behov hos en katt. Altså - ikke katten det er noe galt med. Du har forventninger som ikke oppfylles. Det kan ikke katten klandres for.

Min katt elsker å bli kammet og børstet, vil ha masse kos, men på hans premisser. Han vil ikke løftes, ligge på fanget eller noen slike nære ting. Jeg skulle ønske at han ville komme på fanget, men må godta at for han er det tilstrekkelig fysisk nærhet å ligge noen centimeter ifra meg på sofaen. Da er han fornøyd, og han er tydeligvis trygg og har det godt.

Min katt er adoptert som voksen. Kanskje det har noe å si? Hva katten er blitt vant til av fysisk nærhet siden de var små?

Mitt råd er å fokusere på alt det gode ved katten, og godta at hans og dine behov ikke samsvarer helt. Men det er du som menneske som må takle det, ikke katten.

Anonymkode: a6870...515

Dette er jeg ikke enig i. Stiller aldri krav til katter om verken kos eller nærhet. Selvsagt er det kjempehyggelig om katten liker det, men katten min får være seg selv helt og holdent, og siden han ikke liker kos og dilldall, så slipper han det. Av og til, når han er avslappet og viser tegn til det får han litt kos, og det virker han fornøyd med.

Ett av problemene er hans totale mangel på disiplin. Og vi har jaggu prøvd, helt fra han var liten. Det går liksom ikke inn, og han kunne ikke brydd seg mindre om tilsnakk. Man kan godt legge skylden på oss som eiere for det også altså, men jeg har aldri hatt en katt med så vanskelig og tidvis destruktiv oppførsel. Oppdragelse som fungerer fint på andre katter fungerer ikke på han her. Absolutt ingenting!

Ikke nok med det, men han har perioder der han tisser og bæsjer på gulvet, selv om han har do lett tilgjengelig. Han finner gjerne på å gjøre fra seg rett ved siden av doen. Og det er ikke at vi ikke har prøvd å tilpasse den for ham. Vi har prøvd sikkert alle forskjellige typene sand fra både dagligvare, Felleskjøpet og Plantasjen. Vi byttet ut doen med en som var mye større. Vi har prøvd å ha flere doer samtidig. Og det er ikke det at han ikke forstår, for han klarer fint å bruke dokassa si, men ofte vil han ikke.

I de periodene må han rett og slett være ute på natta, for vi kan ikke våkne hver dag til en eller flere tissedammer på vilkårlig sted i huset! Han har selvsagt godt ly ute, men det er jo ikke ideelt. Jeg forstår at dette kan være en stressreaksjon, men vi har prøvd alt for å bøte på eventuelt stress også. Han får sove med oss om han vil, men vi våkner likevel til elendighet på gulvet.

Jeg prøver å fokusere på det positive, men i de verste periodene som nå er det ikke alltid like lett. Man blir frustrert og lei seg, når man føler man prøver alt og ingenting hjelper.

Anonymkode: 80f06...c33

[AnonymBruker]

Er katten adoptert, eller har dere hatt den siden den var kattunge? Jeg hadde en katt en gang som var adoptert, og den måtte vi til slutt levere tilbake på grunn av et lynne som ikke passet med små barn.

Katten jeg har nå, kan også finne på å ha avføring utenfor doen. I begynnelsen fikk vi det avvent ved å ta taket av doen og legge aviser på gulvet der han gjorde i fra seg. Teorien var at han ikke følte at han hadde oversikt på grunn av taket, og at avisene skulle hindre han i å gjøre fra seg igjen der han kjent sin egen lukt. Det fungerte en stund, men nå gjør han fra seg sånn ca 2 - 3 ganger i måneden utenfor doen. Teorien nå er at han har et veldig stort behov for oppmerksomhet. Hvis han opplever å bli oversett (til tross for reellt sett bra med kos), så markerer han dette ved å ha avføringen rett utenfor kassen.

Katten er såpass gammel at jeg har bare  bestemt meg for å godta det. Han er så fin og god på mange andre måter, og har nok en del bagasje fra tidligere i livet. Så da får jeg ta dette med. Men jeg har lagt en voksduk rundt hele doen........

Anonymkode: a6870...515

[AnonymBruker]

Vi hentet pus da han var fjorten uker gammel, så han har bodd her så å si hele livet. Han var stueren i kanskje to måneder etter han kom til oss, og så begynte han å gjøre fra seg nesten utelukkende på gulvet. Så vidt jeg vet var det ingen omveltninger eller forandringer i livet for ham den gangen det begynte. Det pågikk kjenpelenge, kanskje et halvt år? Til slutt måtte han bare få gå ut selv om han var litt under året gammel for det ble helt uholdbart. Etter det ble det gradvis bedre, og siste åtte månedene hadde han ikke ett eneste "uhell" på gulvet, før han begynte igjen nå. Blir jo så rådvill, for jeg klarer ikke å sette det i sammenheng med noe. Det fremstår som helt tilfeldig at han har begynt igjen.

Anonymkode: 80f06...c33