Gå til innhold

Bonusbarnet sliter meg ut.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg er sammen med en dame som har barn fra tidligere forhold. Jeg hadde aldri vært i forhold med en med barn, før jeg møtte henne. Forelsket og noe naiv tenkte jeg at dette skulle gå fint. Jeg leste meg opp om det å være i forhold med en med barn, og følte meg forberedt…

Dessverre gikk ikke alt så fint som jeg håpet. Det går veldig fint med de litt eldre barna hennes. Der følger jeg de opp med idrett, skole og andre aktiviteter de måtte ha. På noen områder er jeg mer til stede enn både barnemor og far.  Dessverre gjelder det ikke alle barna. Minstemann i starten av skolealder er det helt personlighetskræsj med. 
Han er utrolig intens med masse energi, uhøflig, til tider ekkel, og hører sjelden etter det vi sier. 
Jeg blir så sliten av han at jeg er helt utslitt. Samtidig får jeg dårlig samvittighet over at jeg som voksen blir glad når et barn reiser til sin far for samvær, eller når jeg tar meg god tid til å gjøre ærend utenfor hjemmet når han er hjemme. 

Mor vet han har utfordringer mtp atferd og oppdragelse, men som regel stikker hun hodet i sanden, for hennes lille øyensten kan ikke være noe annet enn perfekt. 
Selv blir hun også utslitt av han og sender han ofte min vei eller til besteforeldre fordi hun ikke orker. Likevel vil hun at jeg har mer samvær med han og følger han enda mer opp. Hun blir gjerne sint om jeg sier at jeg ikke orker mer samvær. 
 

Jeg er frustrert og vet ikke om jeg klarer så mye mer. Føler meg ganske rådvill for jeg elsker jo henne og er blitt utrolig knyttet til de andre barna hennes. 

Et ekstra irritasjonsmoment er at barnefaren kun har 20% samvær med han og det synes hun er fint. Han lever stort sett ungkarslivet, mens jeg blir utslitt og får ikke tid til annet enn jobb og barn. Det føles urettferdig. 
 

Ønsker at noen deler tankene de gjør seg opp når de leser det jeg har skrevet.

 

Anonymkode: b04f0...41c

  • Liker 2
  • Hjerte 15
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tips nummer 1: Aldri omtal barnet hennes som ekkel. Du er den voksne, du må oppføre deg. 
 

Når det er sagt, jeg forstår at det er vanskelig å forholde seg til dette, men du må forsøke å være overbærende overfor barnet. Diskuter med kjæresten din at du føler det lugger litt i relasjonen og be om hjelp til å takle det. Kan du og kunsten finne på noe hyggelig sammen? 
Det høres ut som om han tester deg, det går over. 

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Når du blir sammen med en alenemor følger dette med. Hvis dette er for krevende for deg er det bare å gjøre slutt eller bli særboere.

Anonymkode: 88c19...026

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er sammen med ei som har (minst) tre barn fra før? Og du har ingen?

Du burde vel heller skape deg et eget liv enn å kaste bort tiden din på en familie som ikke er din.

  • Liker 11
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
Kålrota skrev (2 minutter siden):

Tips nummer 1: Aldri omtal barnet hennes som ekkel. Du er den voksne, du må oppføre deg. 
 

Når det er sagt, jeg forstår at det er vanskelig å forholde seg til dette, men du må forsøke å være overbærende overfor barnet. Diskuter med kjæresten din at du føler det lugger litt i relasjonen og be om hjelp til å takle det. Kan du og kunsten finne på noe hyggelig sammen? 
Det høres ut som om han tester deg, det går over. 

Du tror virkelig det hjelper når mor ikke innser at barnet har adferdsproblemer og stikker hodet i sanden hcer gang det oppstår en situasjon. 

 

Anonymkode: 0c03f...7ae

  • Liker 5
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Kan jo være dette barnet har litt utfordringer som mor bør være oppmerksom på? Jeg var ekstremt masete, frekk, og intens som barn, hadde manglende sosiale antenner og mye mer. ADHD. 

Sier ikke at dette må være tilfellet her, men det er greit å følge med på tilbakemeldinger fra skolen

Anonymkode: c11e5...374

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Å bli sammen med noen med 3+ barn når du selv ikke har barn, wow...

De fleste barn blir det folk ut av. I hvert fall når storesøsken er ok folk 

Anonymkode: 636ba...179

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg forstår deg godt, TS. Det må være krevende med en slik situasjon. 

Hadde jeg vært deg, hadde jeg snakket med mor om dette og uttrykt at dette ikke er holdbart for deg. Noe må endres på, og det høres ut som det er nødvendig at dere samkjører i foreldrerollen for å få til en bedre utvikling. Om far bare er der 20%, vil jeg si at du har mye å si i hvordan å oppdra dette barnet da det bor sammen med deg (og mor) 80%. Så lenge du ønsker barnet det beste og stiller opp som en forelder mener jeg du også har ditt du skulle ha sagt i oppdragelsen. 

Jeg hadde satt krav til mor, spesielt når hun unngår dette og blir sliten selv. Si ifra om hvordan du opplever det, og krev at dere sammen kan finne en løsning som fungerer for alle (også barnet). Jeg vil si at det vil være MYE bedre for barnet og mor at du involverer deg i dette og også setter krav for å bedre situasjonen og atferden heller enn at barnet plukker opp signaler rundt hva du føler om han. 

Anonymkode: 706f3...461

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du tror virkelig det hjelper når mor ikke innser at barnet har adferdsproblemer og stikker hodet i sanden hcer gang det oppstår en situasjon. 

 

Anonymkode: 0c03f...7ae

Nei, men man kaller ikke barn ekle. 
TS må gjerne forsøke å irettesette mors oppdragelse, men hennes lojalitet ligger jo hos barnet. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Mor har funnet en snill mann som tar seg av barna etter å ha ligget rundt med de kule.. høres ut som du fikk med en hel flokk på kjøpet. Finn deg ei uten all den bagasjen. Dette vil bli verre.

Anonymkode: db103...10b

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er sammen med en dame som har barn fra tidligere forhold. Jeg hadde aldri vært i forhold med en med barn, før jeg møtte henne. Forelsket og noe naiv tenkte jeg at dette skulle gå fint. Jeg leste meg opp om det å være i forhold med en med barn, og følte meg forberedt…

Dessverre gikk ikke alt så fint som jeg håpet. Det går veldig fint med de litt eldre barna hennes. Der følger jeg de opp med idrett, skole og andre aktiviteter de måtte ha. På noen områder er jeg mer til stede enn både barnemor og far.  Dessverre gjelder det ikke alle barna. Minstemann i starten av skolealder er det helt personlighetskræsj med. 
Han er utrolig intens med masse energi, uhøflig, til tider ekkel, og hører sjelden etter det vi sier. 
Jeg blir så sliten av han at jeg er helt utslitt. Samtidig får jeg dårlig samvittighet over at jeg som voksen blir glad når et barn reiser til sin far for samvær, eller når jeg tar meg god tid til å gjøre ærend utenfor hjemmet når han er hjemme. 

Mor vet han har utfordringer mtp atferd og oppdragelse, men som regel stikker hun hodet i sanden, for hennes lille øyensten kan ikke være noe annet enn perfekt. 
Selv blir hun også utslitt av han og sender han ofte min vei eller til besteforeldre fordi hun ikke orker. Likevel vil hun at jeg har mer samvær med han og følger han enda mer opp. Hun blir gjerne sint om jeg sier at jeg ikke orker mer samvær. 
 

Jeg er frustrert og vet ikke om jeg klarer så mye mer. Føler meg ganske rådvill for jeg elsker jo henne og er blitt utrolig knyttet til de andre barna hennes. 

Et ekstra irritasjonsmoment er at barnefaren kun har 20% samvær med han og det synes hun er fint. Han lever stort sett ungkarslivet, mens jeg blir utslitt og får ikke tid til annet enn jobb og barn. Det føles urettferdig. 
 

Ønsker at noen deler tankene de gjør seg opp når de leser det jeg har skrevet.

 

Anonymkode: b04f0...41c

Dump dama og start ditt eget liv. Jeg ser ikke problemet  her. Livet er kort. Du er ikke barnas far så du har ingen forpliktelser 

Anonymkode: e8ca1...2d8

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
takinova skrev (10 minutter siden):

Du er sammen med ei som har (minst) tre barn fra før? Og du har ingen?

Du burde vel heller skape deg et eget liv enn å kaste bort tiden din på en familie som ikke er din.

Signerer denne. Ser jo ut som at både moren og faren overlater oppdragelsen og samværet til deg. Du virker ufattelig snill, generøs og god, men dette bør du ikke finne deg i. Du blir utnyttet på det groveste. Du følger jo opp flere av barna tettere enn deres egne foreldre.

Anonymkode: b80ef...ffd

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Når vi voksne sliter med å forholde oss til barn, er det viktig å anerkjenne at vi sliter. Mest ovenfor oss selv. Men vi må også anerkjenne at barnet er et barn, ikke en liten voksen. Vi er den voksne og må handle deretter. Men det kan være en fin ting å tenke at det finnes ikke vanskelige barn. Men det er masse barn som har det vanskelig. Det å se på dem som barn som har det vanskelig vil ofte endre oss i hvordan vi tenker, føler og handler rundt dem. Men du og mor trenger hjelp. Ikke nødvendigvis profesjonell, eller at barnet har en diagnose. Jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret. Spør de om hjelp og veiledning, med det hovedfokuset at han skal få hjelp til det han måtte slite med. 

 

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Ikke omtal barnet som ekkel.
 

Det vil påvirke mora, om du omtaler barnet hennes på den måten… Jeg tenker fortsatt på hva han jeg var sammen med da datteren var sju år, sa - og han sa alltid at han ble så sliten av henne og kalte henne en håndfull. Han sa alltid at han måtte «ha fri» etter å ha tilbragt to dager med oss. (Vi hadde avstandsforhold og møttes bare annenhver helg, hjemme hos han) Det sitter fortsatt i, det han sa, ti år senere og er ikke noe hyggelig å sitte igjen med og tenke på… Et barn i den alderen ER aktiv! 

Anonymkode: f0415...032

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
takinova skrev (32 minutter siden):

Du er sammen med ei som har (minst) tre barn fra før? Og du har ingen?

Du burde vel heller skape deg et eget liv enn å kaste bort tiden din på en familie som ikke er din.

Støtter denne. Hvorfor i alle dager vil du være gratis hushjelp og barnevakt?  Eller du betaler vel til og med for å være det? Huff.. 

Anonymkode: 0ba23...d80

  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker

TS her:

 

Mente at deler av atferden er ekkel: 

han promper deg i ansiktet så ofte han kan. Gjerne om morgenen når han våkner før oss. Han hoster eller nyser med vilje på maten vår når vi andre spiser, plukker seg i nesa og tar det av på oss når vi ikke følger med. Han har bæsjet seg i hånda og forsøkt å ta det på sine søsken. Dette har vi prøvd å endre uten over lang tid, uten hell. 

Jeg har ikke et bedre ord til å beskrive den atferden. 

 

Anonymkode: b04f0...41c

  • Liker 1
  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg er sammen med en dame som har barn fra tidligere forhold. Jeg hadde aldri vært i forhold med en med barn, før jeg møtte henne. Forelsket og noe naiv tenkte jeg at dette skulle gå fint. Jeg leste meg opp om det å være i forhold med en med barn, og følte meg forberedt…

Dessverre gikk ikke alt så fint som jeg håpet. Det går veldig fint med de litt eldre barna hennes. Der følger jeg de opp med idrett, skole og andre aktiviteter de måtte ha. På noen områder er jeg mer til stede enn både barnemor og far.  Dessverre gjelder det ikke alle barna. Minstemann i starten av skolealder er det helt personlighetskræsj med. 
Han er utrolig intens med masse energi, uhøflig, til tider ekkel, og hører sjelden etter det vi sier. 
Jeg blir så sliten av han at jeg er helt utslitt. Samtidig får jeg dårlig samvittighet over at jeg som voksen blir glad når et barn reiser til sin far for samvær, eller når jeg tar meg god tid til å gjøre ærend utenfor hjemmet når han er hjemme. 

Mor vet han har utfordringer mtp atferd og oppdragelse, men som regel stikker hun hodet i sanden, for hennes lille øyensten kan ikke være noe annet enn perfekt. 
Selv blir hun også utslitt av han og sender han ofte min vei eller til besteforeldre fordi hun ikke orker. Likevel vil hun at jeg har mer samvær med han og følger han enda mer opp. Hun blir gjerne sint om jeg sier at jeg ikke orker mer samvær. 
 

Jeg er frustrert og vet ikke om jeg klarer så mye mer. Føler meg ganske rådvill for jeg elsker jo henne og er blitt utrolig knyttet til de andre barna hennes. 

Et ekstra irritasjonsmoment er at barnefaren kun har 20% samvær med han og det synes hun er fint. Han lever stort sett ungkarslivet, mens jeg blir utslitt og får ikke tid til annet enn jobb og barn. Det føles urettferdig. 
 

Ønsker at noen deler tankene de gjør seg opp når de leser det jeg har skrevet.

 

Anonymkode: b04f0...41c

 

La han erfare at oppfører han seg ikke så får han ikke bli med. Vis hvor du står og hvilken adferd du forventer av ham. 

Til og med de verste med adhd klarer å forstå at en behandler ikke en som serverer en goder dårlig for da mister en godene. 

Du vil kjapt se det at han vil respektere det du sier mer enn mors ord, for han vil trives med forutsigbarhet og faste rammer, fordi det gir trygghet.

Jeg har hatt med meg to- treåringer som andre oppfatter som et mareritt. De har prøvd seg men jeg har umiddelbart gitt beskjed at gjør du slikt så får du ikke bli med med. Ferdig snakka. 

Finn på noe uimotståelig gøy for deg og ungene, krev god oppførsel, si at han velger selv om han skal bli og høre på beskjeder, eller ikke hører etter og gå hjem. Og hører han ikke så rett hjem til mor, mens dere andre gjør som dere planla.

Og så minn ham på hva han valgte bort. Gi ham valg men begrens utvalget. Kun alternativ 1 og 2.

Ros gode avgjørelser og fortell hvor kjekt det er når dere har det fint sammen. 

Det handler om å knytte bånd.

 

Anonymkode: 36f97...ec2

  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Man velger ikke hvem man blir glad i, men man kan velge hvordan man skal leve livet sitt. Jeg støtter en over her som foreslo å bo hver for seg. Det sitter nok langt inne når man først har flyttet sammen, men kan være lurt! Da får foreldrene til disse barna være foreldre, du kan være kjæreste med eget liv utenom, og involvere deg så mye du ønsker. Alternativet ser kanskje ut til å bli brudd, så kanskje ikke dumt å prøve? 

Anonymkode: 1a9f6...b13

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ønsker at noen deler tankene de gjør seg opp når de leser det jeg har skrevet.

 

Anonymkode: b04f0...41c

Er du midlertidig erstatning for mannen hun ikke beholdt?

Du er kjekk å ha nå som hun trenger en mann.

Anonymkode: 7bf87...359

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...