Kunne du tenkt deg å være hjemme med barna?

[AnonymBruker]

Nei jeg liker å jobbe. Vil ikke tilbake til 50 tallet

Anonymkode: b3495...c80

[AnonymBruker]

For min del: nei.

Min unge trivdes veldig godt i barnehagen. Med én gang det var fridager eller ferier ble han rastløs. Han trivdes med rutinene, barna og de voksne. 

Og jeg trengte å være rundt andre voksne og ikke bare være mamma.

Jeg ble ufør da, og helt alene om omsorgen. Så da ble det enda viktigere å prioritere meg selv og egen helse tiden han var i barnehagen og så på skole/SFO.

Nå som han er større er det fordeler med å være ufør mht at jeg ikke trenger å stresse med å komme hjem fra jobb etc når han kommer hjem.

Og er i ferd med å bli bonusmamma for 2 gutter til(alle er barneskole alder) og med far som jobber 100% som også er alene om omsorgen så ser vi begge fordelene ved at jeg har mer frihet mht hvordan jeg legger opp dagene.

 

Anonymkode: 3f76a...dc8

[Gneis]

Absolutt ikke.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei. Jeg trenger å bruke utdannelsen min, være med andre voksne på dagtid, bruke hodet, ha kollegaer, ha et sted å gå til hver dag og jeg trenger å utvikle meg. Jeg liker jobben min, trives godt og jeg ønsker å bidra i samfunnet, både med kunnskap og skattepenger. Kan ikke forestille meg å bare gå hjemme. 

Anonymkode: 8dee5...cb2

+ 1

Jeg elsker barna mine, men hadde det ikke vært for barnehage så hadde jeg ikke fått barn. Høres kanskje iskaldt og kynisk ut, men har bagasje i form av traumer, triggere og psykiske plager som jeg klarer fungere med dersom jeg har muligheten til å trekke meg tilbake og lade opp. Blir jeg overveldet og overstimulert over lengre tid så kan jeg bli veldig, veldig dårlig psykisk.

Jobber 100%.

 

 

Anonymkode: 5755b...c90

[Uanonym bruker]

Var hjemme med mine (nå tenåringer) i til sammen 3 år. Angrer ikke på det, men hadde ikke orket noe lenger enn det. 1-2 år utover permisjon er absolutt max for min del. Hjemmeværende på ubestemt tid - aldri i livet.

[AnonymBruker]

Jeg elsker å være hjemme med barna. Jobben min er full av mening og jeg liker kollegene mine godt, ingenting føles likevel så viktig og fint som å få være hjemme med barna mine. Hadde vi hatt økonomi til det, så hadde jeg gjerne vært hjemme til barna ble store. 

Vi har hatt lang permisjon,  jobbet 80% når vi har hatt barn under 2 år, ellers jobber begge 100%, men én av oss starter tidlig, én av oss starter seint. Sånn slipper vi lange barnehagedager.

Anonymkode: e1385...5ff

[AnonymBruker]

Nei.

Jeg er - ufrivillig - hjemme med et skolebarn. Jeg savner jobben. 

Da de var under fire år, kunne jeg tenkt meg litt kortere arbeidsdager. 

Anonymkode: 033bb...ea2

[AnonymBruker]

Ja, i hvert fall delvis. Å jobbe ca. to dager i uka kunne jeg tenkt meg, og barna kunne gått to-tre dager i barnehagen. Da hadde vi fått mye tid sammen, samtidig som det var mulig å være frempå med husarbeid og andre plikter hjemme. Men da hadde samboeren min vært nødt å kompensere meg for tapt inntekt, feriepenger, pensjon og det hele, og det har vi for tiden ikke råd til. 

Anonymkode: 6a4f8...9ac

[AnonymBruker]

Ja! Og det var jeg også. Første året jeg, så min mann et år, så jeg. Vi klarer oss fint på en lønn, Norges-ferier og lavt forbruk. Livet ble veldig endret, men det var verdt hver krone!

Anonymkode: a2dd3...ac6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Spørsmålet er jo om mannen din er rik nok til å fø på 3 barn og deg.

Anonymkode: d67bb...af9

Nei. Jeg tjener bedre enn min mann, så ingen av oss ville hatt muligheten til å gå hjemme. 

Anonymkode: d0da8...038

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nei. Jeg trenger å bruke utdannelsen min, være med andre voksne på dagtid, bruke hodet, ha kollegaer, ha et sted å gå til hver dag og jeg trenger å utvikle meg. Jeg liker jobben min, trives godt og jeg ønsker å bidra i samfunnet, både med kunnskap og skattepenger. Kan ikke forestille meg å bare gå hjemme. 

Anonymkode: 8dee5...cb2

Jeg var hjemme med mine og hadde kontakt med voksne, studerte og leste og brukte hodet, hadde mange steder å gå hver dag og utviklet meg. Og hadde verdens mest meningsfulle jobb, å oppdra egne barn. Jeg har ikke et sekund følt at jeg visnet bort av å gå hjemme, jeg utviklet meg og hadde verdens beste hverdag. 

Anonymkode: cbc40...e0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei jeg liker å jobbe. Vil ikke tilbake til 50 tallet

Anonymkode: b3495...c80

Trenger absolutt ikke å gå tilbake til 50 -tallet for å finne mange hjemmeværende mødre. På 90-tallet da mine var små var det mange andre mammaer som også var hjemmeværende. 

Anonymkode: cbc40...e0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Helt sprøtt hvor forskjellige babyer er og hver situasjon er. Klarte jeg å få i meg en skive uten hyling, mellom pumpeøkter og sterilisering av flasker, var jeg litt tilfreds. Nettene var et mareritt. Det var mest fight or flight i alle månedene jeg var hjemme

Anonymkode: e103b...910

Trist å høre at du opplevde det slik. Var det jeg hadde forberedt meg på, så ble overrasket over hvor «enkelt» det er. Føler meg veldig heldig 

Anonymkode: e3956...e6b

[AnonymBruker]

Jeg har vært hjemme i perioder. Både som sykemeldt, og ekstra etter permisjoner når barna var små. Jobbet inninellom, og jeg husker det var deilig å treffe voksne og bruke hodet og kroppen, men ble noen år med deltid. Opplevde aldri noe stress eller tidsklemme. Når barna begynte på skole, så jobbet jeg fulltid, og det var en stor overgang! Følte jeg mistet de og meg selv litt. Dagene fløy avgårde til ingenting.. Nå er jeg student, jobber deltid igjen, og det er deilig å ha ett par dager hjemme i uka til å følge opp barna litt ekstra og ta seg av forefallende husarbeid mellom forelesninger. 

Nå er jeg i tenkeboksen på hva som skal skje etter studiene. Tror neppe det blir mer enn 80% så lenge det går rundt økonomisk. Det er ikke alle som er laget for å jobbe 100%.  Og det er synd at det er blitt så vanskelig å klare seg med 80% stilling. 

Anonymkode: c07b7...48e

[AnonymBruker]

Ikke bare hjemme. Jeg gikk ikke i barnehage selv og ser hvor viktig det er. Jobbet 50 % ved barnehagestart når min var 2 år, og det funket fint. Da var han i barnehagen i kjernetiden fra 9.30 til 14, med fri en dag i uka første året. Har lave boutgifter.

Anonymkode: 7696b...5c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Trenger absolutt ikke å gå tilbake til 50 -tallet for å finne mange hjemmeværende mødre. På 90-tallet da mine var små var det mange andre mammaer som også var hjemmeværende. 

Anonymkode: cbc40...e0c

Ja, det var flere hjemmeværende mødre i klassen min på barneskolen. Min mor skilte seg ikke ut sånn sett. Tror ikke fedrene hadde millionlønn heller, dette var vanlige folk med vanlige jobber i en middelstor bygd.  Jeg var den eneste som ikke hadde gått i barnehagen i det hele tatt, så vidt jeg vet. Flere av de andre hadde gått noen timer i en park noen dager for uka. 

Anonymkode: 7696b...5c0

[AnonymBruker]

Jeg tror barn har veldig godt av barnehage, men kunne gjerne tenkt meg å jobbe redusert så jeg kunne gitt de kortere dager. 

Anonymkode: 5f674...78d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Trenger absolutt ikke å gå tilbake til 50 -tallet for å finne mange hjemmeværende mødre. På 90-tallet da mine var små var det mange andre mammaer som også var hjemmeværende. 

Anonymkode: cbc40...e0c

Hvordan gikk det med de hjemmeværende mødrene dersom de skilte seg fra ektemennene sine? Jeg vokste opp på 90-tallet og nesten 50% av foreldrene til vennene mine skilte seg. I nesten alle tilfellene fant mannen seg noen yngre. Det samme skjedde min familie. Min mor hadde dessverre ikke helse til å gå tilbake til arbeidslivet og har alltid hatt ekstremt dårlig råd. 

Anonymkode: f308c...f23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var hjemme med mine og hadde kontakt med voksne, studerte og leste og brukte hodet, hadde mange steder å gå hver dag og utviklet meg. Og hadde verdens mest meningsfulle jobb, å oppdra egne barn. Jeg har ikke et sekund følt at jeg visnet bort av å gå hjemme, jeg utviklet meg og hadde verdens beste hverdag. 

Anonymkode: cbc40...e0c

Jeg er enig med personen du siterer. Det du beskriver her er langt fra det samme. 

Det å lese en bok, se en dokumentar, eller møte en annen person. Er  evigheter fra å få presentert en komplisert problemstilling, måtte forberede et tilsvar, diskutere stillingen med ulike fagpersoner. Eller delta i et krevende møte, der du må balansere kommunikasjonsegenskaper mellommenneskelige ferdigheter, og faglig innsikt. 

Jeg visnet litt da jeg ikke fikk brukt dette aktivt noen måneder. 

Men alt slikt er jo personlig. Om du fikk nødvendig stimuli for din del så er det jo flott. Men ikke gå rett på mødre som føler det veldig annerledes av den grunn. 

Anonymkode: 808a8...f1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Hvordan gikk det med de hjemmeværende mødrene dersom de skilte seg fra ektemennene sine? Jeg vokste opp på 90-tallet og nesten 50% av foreldrene til vennene mine skilte seg. I nesten alle tilfellene fant mannen seg noen yngre. Det samme skjedde min familie. Min mor hadde dessverre ikke helse til å gå tilbake til arbeidslivet og har alltid hatt ekstremt dårlig råd. 

Anonymkode: f308c...f23

Det har gått bra med alle jeg kjenner som skilte seg, meg inkludert. Jeg syns det svartmales veldig,alt er mulig om man har viljen og pågangsmotet. 

Anonymkode: cbc40...e0c