Ugreit å ikke hjelpe voksne «barn» økonomisk?

[AnonymBruker]

Jeg kom hjem fra familieselskap nå. Det var hyggelig å treffe familie og slekt, praten gikk lett og latteren satt løst. Vi er alle godt voksne og har barn som er voksne i etableringsfasen. Flere snakket om at barna hadde fått forskudd på arv eller pengegaver på flere hundretusen for at de skulle komme seg inn på boligmarkedet. Min kusine hadde til og med solgt huset og kjøpt seg en 2-roms, i ett litt belastet område,  for å få det til. Min uføre fetter og hans kone hadde spinket og spart i mange måneder, såpass at de omtrent ikke unnet seg smør på brødskiva, for å kunne kjøpe en dyr barnevogn til dattera som skulle ha baby. 
 

Jeg derimot har ikke gitt mine unger en krone frem til nå. Begge mine er studenter og det er enda en stund til de skal inn på boligmarked. Jeg bor nå i en enebolig og stortrives her. Jeg og mannen har ikke lyst til å selge huset vårt, selvom barna har flyttet ut. Selger vi ikke boligen har vi ikke råd til å hjelpe barna utover 1-2 hundretusen når de skal kjøpe seg bolig. 
 

Jeg snakket med mannen min om dette og vi var begge enige i at vi skal hjelpe ungene våre med det vi kan. Men vi skal ikke hjelpe dem over evne. Jeg er glad i barna mine og elsker dem over alt på jord, men det føles ikke riktig for meg å selge huset og bo i en 2-roms uten heis på mine eldre dager for å kunne gi barna mine en halv million hver til boligkjøp. Vi må kunne leve greit på våre eldre dager, for vi går også ned i lønn og har mindre å rutte med som pensjonister. For å ikke snakke om hva det koster å være gammel og ha dårlig helse. 
 

Hva tenker dere? Jeg er ikke imot å hjelpe voksne barn økonomisk, men jeg synes det blir feil når det går på bekostning av en selv…

Anonymkode: 78df1...e0c

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med dere (er 25 år selv, så ser det fra perspektivet fra et "barn"). Jeg har selv ikke fått noe hjelp til å komme inn i boligmarkedet, og synes det er helt ok. Vil heller at foreldrene mine skal ha et bra liv og bruke pengene på seg selv. Man må ikke på død og liv inn på boligmarkedet som 25åring. 

Anonymkode: 24c15...b52

[Voyeur]

Nei, ikke ugreit.

Ungene må lære seg å klare seg selv, på godt og vondt.

Som flerbarnsforelder måtte jeg flyttet inn i et telt om jeg skulle hjulpet de inn på boligmarkedet - det er ingen tjent med.

Barna mine forventer heller ikke at jeg skal hjelpe de inn på boligmarkedet. Om de ønsker enebolig, kan de flytte til mer landlige strøk. Man er ikke nødt til å bo i tjukkeste byen. 

 

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke dere skal hjelpe over evne. Litt hjelp når dere har endel til overs synes jeg er greit. Ellers er det viktig at dere ikke ofrer dere selv, men lever gode liv og har det godt. Det er sunt for barna og se at dere tar hensyn til dere selv også.

Selv fikk jeg litt forskudd på arv som hjelp til boligkjøp, men det var fordi faren min nettopp hadde mottatt arv selv, og lot noe av dette gå videre til neste generasjon med en gang.

Anonymkode: 7e682...00e

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke dere skal ofre eget hus eller levestandard for å hjelpe barna. Å hjelpe dem med det dere har mulighet til å avse er derimot noe annet. Mamma og pappa hjelper meg i blant ved å låne meg penger til f.eks. tannlege. Det er også en måte å hjelpe på. Dersom de skulle flyttet til noe mindre for å hjelpe meg, hadde jeg skammet meg rett og slett.

Anonymkode: 4d0c5...b1b

[AnonymBruker]

Jeg synes man skal skille mellom uføre barn som reellt trenger hjelp, og funksjonsfriske med alle muligheter til å øke sin inntekt.

Jeg hjelper mer enn gjerne mine barn om de på grunn av sykdom ikke klarer å jobbe fullt, og jeg ville også bistått med å betale helseutgifter (f.eks. privat lege, fysio, psykolog osv.) for å holde hen i jobb.

Funksjonsfriske som kan jobbe fullt tjener antagelig mer enn meg som er ufør, så jeg hadde ikke gitt dem penger. 

Anonymkode: 65760...a6a

[AnonymBruker]

Her har vi begge fått hjelp av foreldrene i etableringsfasen, type rentefritt lån ved bilkjøp. Da slapp jeg f.eks gebyret for lån. Arvet/lånte ulike møbler (og noe utstyr har gått på rundgang etter behov).  Barna har også noe egenkapital som følge av arv fra besteforeldre på farsiden. 

Ett bidrag hos oss - er studenten som har fått låne bil på sommeren. Lån av bil = mulighet til å ta en sommerjobb litt lengre unna, og som var godt betalt. Så indirekte er dette hjelp til å redusere studielån. Ett annet bidrag er familieab på mobiltelefon. 

Jeg ser også at mine barn, sannsynligvis har ulike behov for bistand. De som er lærlinger trenger mest sannsynlig hjelp til både førerkort & bil, men kan da bo hjemme ett år eller to. De som er studenter trenger f.eks bidra til depositum på studenthybel. 

Det er nok noen år frem i tid, før det er aktuelt med boligkjøp for mine barn, og da håper jeg de har tilstrekkelig med egenkapital i forhold til inntekt etc, så de klarer seg med arv & sparepenger. 

 

Anonymkode: d0338...899

[AnonymBruker]

Jeg har tre unge voksne barn. De flyttet ut for 5 år siden, til studier mm. Jeg har i denne perioden spart opp en del som de skal få når de skal etablere seg. Men ingen av dem vet dette ennå.  Det ble nemlig adskillig billigere å leve etter de flyttet ut

Planen er at når de er klare for å etablere seg, og har spart sin andel EK så skal jeg komme med min andel til dem, for jeg forventer at de gjør sin andel av jobben også. 

Og jeg har ikke levd på knekkebrød i denne perioden, om noen tror dette. 

Jeg vet ikke hva barnas far tenker omkring dette, da vi ikke bor sammen. 

Anonymkode: b7d0e...b3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har tre unge voksne barn. De flyttet ut for 5 år siden, til studier mm. Jeg har i denne perioden spart opp en del som de skal få når de skal etablere seg. Men ingen av dem vet dette ennå.  Det ble nemlig adskillig billigere å leve etter de flyttet ut

Planen er at når de er klare for å etablere seg, og har spart sin andel EK så skal jeg komme med min andel til dem, for jeg forventer at de gjør sin andel av jobben også. 

Og jeg har ikke levd på knekkebrød i denne perioden, om noen tror dette. 

Jeg vet ikke hva barnas far tenker omkring dette, da vi ikke bor sammen. 

Anonymkode: b7d0e...b3a

Flott gjort av deg. 
Jeg tenker ikke at jeg skal bo i telt og unngå smør på brødskiva jeg heller nei, men vil gjerne hjelpe mine med det jeg kan når de flytter. Nå er de midt i den «verste» ungdomstiden med et enormt matbudsjett og mye de trenger. Når ungene flytter for seg selv tenker jeg vi kan bruke 1/3 av det vi gjør nå på mat. Bare der er mye spart. Ser for meg å ha ca 18 -20 år igjen i arbeidslivet når ungene flytter, så lavere pensjonist lønn er det lenge til. Mitt håp og mitt mål er å flytte fra enebolig og over i en leilighet, med heis såklart, når jeg blir pensjonist. Med adskillig lavere utgifter enn unge voksne vil jeg gjerne gi forskudd på arv. Forhåpentligvis blir jeg bestemor, og særlig da vil jeg hjelpe til. 
Reising osv har jeg ikke så fryktelig behov for. Har selvrealisert meg nok tidligere i livet, barn og barnebarn er viktigst for meg. 

Anonymkode: 90446...e73

[AnonymBruker]

Den eneste grunnen til at jeg orker å leve er pga barna mine. Nå er de 13 år og 10 år, så det er en stund til de skal ut på boligmarkedet, men jeg hadde gitt de verden om jeg kunne. Jeg måtte selv ofre ekstremt mye i min oppvekst for å komme dit jeg er nå. Jeg fikk INGEN hjelp av mine foreldre. INGEN. Hadde nok ikke fått 30 kr til et brød, en gang. Så ja, jeg kommer til å ofre alt jeg eier og har for at mine barn skal ha det lettere i livet enn meg. 

Anonymkode: 10f14...95b

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg her. De er voksne, og må kunne klare seg på egenhånd. Hvis man virkelig ønsker å kjøpe seg bolig, så prioriterer man sparing. Og lever som en minimalist og på et lavt budsjett en periode av livet. Jeg begynte å spare som 18-åring, og kjøpte meg leilighet som 28-åring uten hjelp. Man må velge bort ting, for å få det bedre på langssikt. Kan ikke få både i pose og sekk.

K28

Anonymkode: 783c2...d7b

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg, men jeg har spart til barna gjennom oppveksten så de har noen hundre tusen hver, pluss at de har vært flinke til å jobbe og spare selv mens de har bodd hjemme. Med jobbing og sparing et par år etter studiene har de nok til egenkapital.

Tidene har endret seg, selv har jeg aldri fått en krone av noen, født på 70-tallet, men så får vår generasjon barn, de blir voksne, og for oss som bor i Oslo har normen blitt at foreldre veldig tidlig må tenke på sparing til bolig for barna hvis de skal ha noen sjanse til å eie selv. 

Så min generasjon kom litt mellom to stoler, de fleste har ikke fått noe selv, men må spare opp og være veldig fornuftige i voksenlivet vårt med tanke på egne barn. Våre foreldre igjen, født på 50-tallet, skjønner ikke dette her, det er vel de som har hatt det greiest boligmessig. Slutt på den tiden nå..

Anonymkode: aadab...107

[AnonymBruker]

Det er litt både og. Litt av problemet er at generasjonen som er 60+ har trukket stigen opp etter seg i boligmarkedet, og at stadig færre unge får mulighet til å kjøpe seg egen bolig, spesielt i det større byene. 

Anonymkode: 57da2...6d2

[AnonymBruker]

Vi vil gjøre som mine foreldre.

Det å klare seg gjennom studieårene er veldig viktig læring, praktisk og økonomisk. Da skal ikke penger fra foreldre være en sovepute. 

Men å komme seg inn på boligmarkedet er et viktig fundament i livet. Og de vil ha mye større behov for pengene da, enn når de er godt voksne selv. Vi måtte først bevise at vi klarte å spare selv, men fikk så et godt tilskudd til egenkapital. 

Må sies at dette ikke gikk ut over foreldres bosted, tidlig pensjon, reising, eller noe som helst slik. Samme vil gjelde oss. 

Anonymkode: 5f79f...f78

[ElineRB]

Kåkånomiks hadde en veldig fin debatt rundt hvordan det å komme seg inn på boligmarkedet er en av de faktorene som skaper størst forskjeller på folk. Den ligger nå ute på nrk radio. Anbefales https://radio.nrk.no/serie/paa-festival/KMTE85009324?utm_source=nrkradio&utm_medium=delelenke-android&utm_content=prf:KMTE85009324

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Den eneste grunnen til at jeg orker å leve er pga barna mine. Nå er de 13 år og 10 år, så det er en stund til de skal ut på boligmarkedet, men jeg hadde gitt de verden om jeg kunne. Jeg måtte selv ofre ekstremt mye i min oppvekst for å komme dit jeg er nå. Jeg fikk INGEN hjelp av mine foreldre. INGEN. Hadde nok ikke fått 30 kr til et brød, en gang. Så ja, jeg kommer til å ofre alt jeg eier og har for at mine barn skal ha det lettere i livet enn meg. 

Anonymkode: 10f14...95b

Og sånn er det for meg også. Jeg fikk ikke en dritt av mine foreldre (hverken som barn eller voksen), og strekker meg nok helt sikkert altfor langt i andre enden for at de skal ha det bra.J

Jeg skal oppmuntre barna mine til å bo hjemme så lenge som mulig og spare så mye som mulig (jobbe for pengene, bo gratis). Vi har plass til at alle kan bo hjemme samtidig og allikevel ha godt med privatliv. 

Hvis de må ut av byen for å studere, skal jeg prøve å hjelpe til med kostnadene der også, så lenge de kan vise til god progresjon.

Som noen over sier, så er det betraktelig billigere uten å fø på barn, så jeg vil forsøke å spare opp en sum til dem når de er flyttet ut. Men vil nok passe på at jeg er tilnærmet gjeldfri før de får så fryktelig mye kontanter av meg. 

Anonymkode: 14cee...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er litt både og. Litt av problemet er at generasjonen som er 60+ har trukket stigen opp etter seg i boligmarkedet, og at stadig færre unge får mulighet til å kjøpe seg egen bolig, spesielt i det større byene. 

Anonymkode: 57da2...6d2

Dette.

Jeg er mellom dessertgenerasjonen og dagens unge, men selv vi hadde det mye lettere enn den generasjonen som skal ut på boligmarkedet nå.

Jeg vil ikke spise knekkebrød for å hjelpe barna mine, men at vi selger den store boligen, flytter til noe rimeligere og deler ut overskuddet til barna som EK er ganske sannsynlig. Og arver vi noe fra dessertgenerasjonen vil vi gi en del som forskudd nedover- det er nå de trenger det, ikke når mannen min og jeg går bort om 30-35 år.

Anonymkode: 252fe...9a4

[AnonymBruker]

Enig med deg TS. Høres jo helt sinnsykt ut å selge egen bolig for å hjelpe barna.

Jeg fikk mamma til å ta opp et lån på  manglende egenkapital, jeg betalte henne tilbake hver måned over flere år. Slik kom jeg med inn på boligmarkedet. Bodde i huset mitt i 3 år og tjente ca 800K når jeg solgte igjen. Bolig nr 2 tjente jeg 500K på. Så på 7-8 år hadde jeg tjent ca 1,3millioner.

Kan du hjelpe barna slikt eller stille som kausjonist er det gull verdt for barna dine.

 

selv så sparer jeg barnetrygden til barna og har planer om å hjelpe de slikt.

Anonymkode: 5633f...f08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg kom hjem fra familieselskap nå. Det var hyggelig å treffe familie og slekt, praten gikk lett og latteren satt løst. Vi er alle godt voksne og har barn som er voksne i etableringsfasen. Flere snakket om at barna hadde fått forskudd på arv eller pengegaver på flere hundretusen for at de skulle komme seg inn på boligmarkedet. Min kusine hadde til og med solgt huset og kjøpt seg en 2-roms, i ett litt belastet område,  for å få det til. Min uføre fetter og hans kone hadde spinket og spart i mange måneder, såpass at de omtrent ikke unnet seg smør på brødskiva, for å kunne kjøpe en dyr barnevogn til dattera som skulle ha baby. 
 

Jeg derimot har ikke gitt mine unger en krone frem til nå. Begge mine er studenter og det er enda en stund til de skal inn på boligmarked. Jeg bor nå i en enebolig og stortrives her. Jeg og mannen har ikke lyst til å selge huset vårt, selvom barna har flyttet ut. Selger vi ikke boligen har vi ikke råd til å hjelpe barna utover 1-2 hundretusen når de skal kjøpe seg bolig. 
 

Jeg snakket med mannen min om dette og vi var begge enige i at vi skal hjelpe ungene våre med det vi kan. Men vi skal ikke hjelpe dem over evne. Jeg er glad i barna mine og elsker dem over alt på jord, men det føles ikke riktig for meg å selge huset og bo i en 2-roms uten heis på mine eldre dager for å kunne gi barna mine en halv million hver til boligkjøp. Vi må kunne leve greit på våre eldre dager, for vi går også ned i lønn og har mindre å rutte med som pensjonister. For å ikke snakke om hva det koster å være gammel og ha dårlig helse. 
 

Hva tenker dere? Jeg er ikke imot å hjelpe voksne barn økonomisk, men jeg synes det blir feil når det går på bekostning av en selv…

Anonymkode: 78df1...e0c

det finnes da virkelig en mellomting mellom å «ikke barna en krone» som du sier og å ofre seg selv sånn din kusine gjorde…

 

Jeg synes kusinen din virker stokk dum, og du veldig kjip og gjerrig.

Anonymkode: c3b58...854

[KnekkeBørre]

Absolutt ikke ugreit.