Har årene bak oss noen verdi for fremtiden i et forhold?

[AnonymBruker]

Jeg og min kone diksuterer skillsmisse. Vi har mistet gnisten, og er mer venner enn kjærester. Mange ganger er vi ikke en gang kjærester, men fiender. En god periode for oss nå er en tid der vi fungerer som venner uten stygge krangler. En dag innimellom kan vi oppleve «gnisten» , men det er sjelden, og vi er også samtemt i dette. Dagene er grå og kjedelige og vi eksisterer mer enn vi lever. Jeg har foreslått skillsmisse, men hun ønsker ikke det. Vi har jo så mange år sammen og bak oss sier hun. Mange opplevelser, historier, utfordringer og gleder vi har opplevd sammen. Jeg sier at dette ikke betyr noe fremover, det er jo kun historie..

Hva tenker dere? Har fortiden/ historien noen «verdi» i et forhold? Er det ikke dagen i dag, håpet og gleden over fremtiden og det å kunne glede seg over tiden sammen som er verdien? Man kan ikke leve sammen 20 år til som venner fordi man først levde 20 år sammen som kjærester? Historien har ingen verdi slik jeg ser det når man ikle har noe glede sammen i dag eller fremover??

Anonymkode: 3a2d2...269

[SPOCA]

For meg har historien selvfølgelig en betydning, men det betyr ikke alt. Historien og opplevelsene jeg deler med min mann, er viktige fordi det har lagt grunnlaget som er nå. Det at han har vist meg kjærlighet og omsorg gjør at jeg forsetter å føle det samme og at jeg føler meg sett. Det at han har vært og er stabil, lojal og stødig gjør at jeg kan stole på han. Det gjør at jeg ikke tolker han i verste mening, verken nå eller i fremtiden. Men, hvis han hadde løyet eller vært f.eks utro, ville jeg nok slitt med tilliten til ham. 

Samtidig, hvis det er slik at det egentlig ikke er noe igjen å kjempe for i forholdet ville jeg gått. Da blir bare historie nettopp historie. Det blir kanskje gode minner å se tilbake på. Eventuelt vonde, alt ettersom.

[john81]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg og min kone diksuterer skillsmisse. Vi har mistet gnisten, og er mer venner enn kjærester. Mange ganger er vi ikke en gang kjærester, men fiender. En god periode for oss nå er en tid der vi fungerer som venner uten stygge krangler. En dag innimellom kan vi oppleve «gnisten» , men det er sjelden, og vi er også samtemt i dette. Dagene er grå og kjedelige og vi eksisterer mer enn vi lever. Jeg har foreslått skillsmisse, men hun ønsker ikke det. Vi har jo så mange år sammen og bak oss sier hun. Mange opplevelser, historier, utfordringer og gleder vi har opplevd sammen. Jeg sier at dette ikke betyr noe fremover, det er jo kun historie..

Hva tenker dere? Har fortiden/ historien noen «verdi» i et forhold? Er det ikke dagen i dag, håpet og gleden over fremtiden og det å kunne glede seg over tiden sammen som er verdien? Man kan ikke leve sammen 20 år til som venner fordi man først levde 20 år sammen som kjærester? Historien har ingen verdi slik jeg ser det når man ikle har noe glede sammen i dag eller fremover??

Anonymkode: 3a2d2...269

Har vært gjennom det samme selv. Selvfølgelig har fortiden en verdi, men den er ikke førende for hva en skal gjøre videre. Dersom dere ikke klare å leve sammen som venner er nok det beste å gå hver til sitt. 

[AnonymBruker]

Spørsmålet er hvorfor det er gnisninger og ikke gnist mellom dere. Tom fiendskap. Her en eller begge sveket den andre? Eller hva har hendt? Hva har dere prøvd, hver for deres eller sammen, for å løse floka? Dette gir jo svarer på om dere har et framtidig liv sammen i vennskapet eller kjærlighet. 

Anonymkode: f75b4...9a1

[mebeforeyou]

Liker måten du tenker. Fortiden har vært, fremtiden eksisterer ikke. Hva dere gjør i nåtid former fremtiden deres. Det bør skje en endring til, hvis ikke er dere på samme plass i fremtiden. Litt brått og brutalt, men virker som kona di rasjonaliserer og «vil være» i ett vakuum. Ikke så rart. Frykten er vond.

Endret 27. desember 2024 av mebeforeyou

[Leeloo]

Selvfølgelig har historien og minnene en verdi, men den kan også bidra til et sunk cost fallacy scenario der man fortsetter å bruke energi på et dødt forhold fordi «historie».

Jeg ville likevel satt en slags sluttdato der dere frem til da gjør deres beste for å finne igjen gnisten; gå i terapi, gjør morsomme ting sammen, ta på hverandre uten at sex er på bordet, om det er et issue.

Er det ingen endring etter det ville jeg avsluttet og startet et nytt kapittel. Et brudd må ikke være en fiasko. Det kan ganske enkelt være at forholdet var ett kapittel, men ikke hele boka.

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri ha blitt i et ekteskap om mannen «foreslo skilsmisse». 
 

Og du? Det er ikke sånn at begge må være enige om å skilles! Om én av partene vil skilles, så blir det sånn åkke som. 

Anonymkode: 6af0c...292

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra mannen min etter et langt ekteskap fordi vi ikke hadde gnisten lenger, og bare samarbeidet. Jeg følte jeg hadde prøvd alt. Men vi prøvde aldri faktisk, ordentlig, sammen. (Innser jeg etterpå) 

Jeg ser nå at historien vi hadde sammen betyr mye, jeg har mistet så mye identitet med å ikke være gift med han lenger, ungene har mistet mye, og vi burde prøvd mer, og prøvd å finne tilbake til det vi hadde. 

Mens min eks er som deg, "det er historie og har ingen betydning nå", og tar veldig lett på det. Og det får meg i grunn til å lure på om han noen gang elsket meg, når vår felles historie er så lett å bare legge bak seg..

Anonymkode: 4ebee...f7b

[AnonymBruker]

Om forholdet er bra/solid så har årene sammen masse å si og et godt fundament for barn og barnebbarn. Man blir et samlingspunkt for hele familien. 
Er forholdet dårlig så vil det være vanskelig å si det samme, særlig om dere begge lider i lange perioder. 
Så om du ikke tror dere kan komme tilbake til det «gode» så vil en vennskapelig separasjon kanskje gi klarhet? Prøve å bo hver for seg et halvt år? Man kan jo i beste fall angre og finne tilbake…

Anonymkode: fa62f...051

[AnonymBruker]

Jeg er mann, og synes fortiden har en slags verdi ved at det er store felles opplevelser som binder oss sammen. For eksempel få barn. Barna i seg selv binder oss sammen, men også det å ha vært gjennom dramatisk fødsel, graviditet, utfordringer med barna etc.

Det forutsettes at de båndene motiverer begge til å ta vare på forholdet. Hvis en eller begge gir blaffen så går det jo til helvete. Er det dårlig så er det dårlig. Da hjelper det ikke at det var bra før.

Anonymkode: f1310...da1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mens min eks er som deg, "det er historie og har ingen betydning nå", og tar veldig lett på det. Og det får meg i grunn til å lure på om han noen gang elsket meg, når vår felles historie er så lett å bare legge bak seg..

Anonymkode: 4ebee...f7b

Jeg tror ikke at de to tingene henger sammen.

Man kan elske noen uten å bry seg om historien man har sammen. Og man kan bry seg om historien man har sammen uten å elske den andre.

Anonymkode: b71ae...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg ville aldri ha blitt i et ekteskap om mannen «foreslo skilsmisse». 

Anonymkode: 6af0c...292

Hvis ingen av dem har det bra så tenker jeg at det er en opsjon enten man sier det eksplisitt eller ikke. Det bør selvsagt diskuteres «i fredstid» og ikke ha form av en trussel under en krangel.

Anonymkode: b71ae...052

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg og min kone diksuterer skillsmisse. Vi har mistet gnisten, og er mer venner enn kjærester. Mange ganger er vi ikke en gang kjærester, men fiender. En god periode for oss nå er en tid der vi fungerer som venner uten stygge krangler. En dag innimellom kan vi oppleve «gnisten» , men det er sjelden, og vi er også samtemt i dette. Dagene er grå og kjedelige og vi eksisterer mer enn vi lever. Jeg har foreslått skillsmisse, men hun ønsker ikke det. Vi har jo så mange år sammen og bak oss sier hun. Mange opplevelser, historier, utfordringer og gleder vi har opplevd sammen. Jeg sier at dette ikke betyr noe fremover, det er jo kun historie..

Hva tenker dere? Har fortiden/ historien noen «verdi» i et forhold? Er det ikke dagen i dag, håpet og gleden over fremtiden og det å kunne glede seg over tiden sammen som er verdien? Man kan ikke leve sammen 20 år til som venner fordi man først levde 20 år sammen som kjærester? Historien har ingen verdi slik jeg ser det når man ikle har noe glede sammen i dag eller fremover??

Anonymkode: 3a2d2...269

Du nevner ikke barn. For mange er det å gi barna en trygg og stabil oppvekst (gitt at man klarer det som par) viktig. Senere er kanskje fremdeles det å dele opplevelsene når barna konfirmerer seg, tar en utdanning, gifter seg, får egne barn og å være et trygt besteforelder-hjem noe man har felles og som aldri blir like bra hver for seg.

Jeg kjenner på den samme meningsløsheten. Er dette alt? Betale ned huslånet, spise mat, kompromisse med hvilke møbler vi skal ha? Det var en gang at vi var engasjert i hverandre. At vi kunne snakke sammen om noe annet enn det overfladiske og praktiske. At det føltes godt når hun kom hjem etter en helg.

I vårt tilfelle så har det nok vært en nedadgående spiral hvor jeg har følt meg sveket av henne i en konflikt utenfor hjemmet, hvor hun har bestemt seg for at sex ikke er viktig iforhold til surfing og andre interesser - for så å bestemme seg for at sex er noe vi er ferdig med. Dette har gjort meg bitter og sint og til en lite kjærlig mann i en negativ vekselvirkning.

Anonymkode: b71ae...052

[Irak]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg og min kone diksuterer skillsmisse. Vi har mistet gnisten, og er mer venner enn kjærester. Mange ganger er vi ikke en gang kjærester, men fiender. En god periode for oss nå er en tid der vi fungerer som venner uten stygge krangler. En dag innimellom kan vi oppleve «gnisten» , men det er sjelden, og vi er også samtemt i dette. Dagene er grå og kjedelige og vi eksisterer mer enn vi lever. Jeg har foreslått skillsmisse, men hun ønsker ikke det. Vi har jo så mange år sammen og bak oss sier hun. Mange opplevelser, historier, utfordringer og gleder vi har opplevd sammen. Jeg sier at dette ikke betyr noe fremover, det er jo kun historie..

Hva tenker dere? Har fortiden/ historien noen «verdi» i et forhold? Er det ikke dagen i dag, håpet og gleden over fremtiden og det å kunne glede seg over tiden sammen som er verdien? Man kan ikke leve sammen 20 år til som venner fordi man først levde 20 år sammen som kjærester? Historien har ingen verdi slik jeg ser det når man ikle har noe glede sammen i dag eller fremover??

Anonymkode: 3a2d2...269

Det kommer litt an på hva man velger å vektlegge. Om det er mer bra enn dårlig så hadde jeg vært villig til å prøve, men da skulle vi vært gode venner for å klare det tror jeg. 

Det er ikke alltid man bør legge vekt på fortiden. Snarere tvert imot. Legge det bak seg. Om man føler man ikke passer sammen så er det bedre å gå fra hverandre synes jeg. Man skylder ikke andre mennesker noe, man skylder seg selv å leve det beste livet man kan leve, og man er selv ansvarlig for å ha de menneskene i livet sitt som bringer fram det beste i en selv. Det er det ingen andre som kan gjøre. Gjør man ikke dette, så kan det føre til mye forrakt og bitterhet. Det er ikke bra. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg gikk fra mannen min etter et langt ekteskap fordi vi ikke hadde gnisten lenger, og bare samarbeidet. Jeg følte jeg hadde prøvd alt. Men vi prøvde aldri faktisk, ordentlig, sammen. (Innser jeg etterpå) 

Jeg ser nå at historien vi hadde sammen betyr mye, jeg har mistet så mye identitet med å ikke være gift med han lenger, ungene har mistet mye, og vi burde prøvd mer, og prøvd å finne tilbake til det vi hadde. 

Mens min eks er som deg, "det er historie og har ingen betydning nå", og tar veldig lett på det. Og det får meg i grunn til å lure på om han noen gang elsket meg, når vår felles historie er så lett å bare legge bak seg..

Anonymkode: 4ebee...f7b

Du gikk fra ham, men er sur fordi han tok deg på ordet og faktisk kom over deg? 

Anonymkode: f75b4...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du gikk fra ham, men er sur fordi han tok deg på ordet og faktisk kom over deg? 

Anonymkode: f75b4...9a1

Neida, det ligger litt mer bak det en som så altså. Det er jeg som sitter igjen med traumer etter det ekteskapet, ikke han, for å si det slik..

Anonymkode: 4ebee...f7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg gikk fra mannen min etter et langt ekteskap fordi vi ikke hadde gnisten lenger, og bare samarbeidet. Jeg følte jeg hadde prøvd alt. Men vi prøvde aldri faktisk, ordentlig, sammen. (Innser jeg etterpå) 

Jeg ser nå at historien vi hadde sammen betyr mye, jeg har mistet så mye identitet med å ikke være gift med han lenger, ungene har mistet mye, og vi burde prøvd mer, og prøvd å finne tilbake til det vi hadde. 

Mens min eks er som deg, "det er historie og har ingen betydning nå", og tar veldig lett på det. Og det får meg i grunn til å lure på om han noen gang elsket meg, når vår felles historie er så lett å bare legge bak seg..

Anonymkode: 4ebee...f7b

Den man er gift/sammen med i mange mange år er jo et livsvitne og en man deler mye historie med. 

"Husker du da knerten tok sine første steg?!" Det er kun en person jeg kan spørre det om og få svaret "åja, det var så fint og han var så stolt og husker du .....".

Mannen min og jeg er bestevenner, kjærester i ny og ne og den personen jeg irriterer meg mest over. Han kan gå meg så totalt på nervene. Men vi velger hverandre hver dag. Vi er enige om opplevelsen av forholdet og at dette er et maraton, ikke en sprint. Dette er et langtidsprosjekt vi satser alt på.

Anonymkode: 69a25...484

[AnonymBruker]

Leeloo skrev (19 timer siden):

 

Er det ingen endring etter det ville jeg avsluttet og startet et nytt kapittel. Et brudd må ikke være en fiasko. Det kan ganske enkelt være at forholdet var ett kapittel, men ikke hele boka.

Syns dette var så fint sagt. Har aldri klart å se det akkurat sånn før. Men det er jo mye sant i dette. Det at noe var bra en gang, betyr ikke at man må tviholde når det ikke er bra lenger. Se på det som noe fint som man har opplevd, men kanskje det nå er på tide å oppleve noe annet. 

En jeg kjenner sa til meg en gang at han trodde på den store kjærligheten, men ikke nødvendigvis på den evige kjærligheten. 

Anonymkode: fe883...485

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er jeg som sitter igjen med traumer etter det ekteskapet, ikke han, for å si det slik..

Anonymkode: 4ebee...f7b

Traumer? I det andre innlegget skriver du at du gikk pga. dere "ikke hadde gnisten og bare samarbeidet"... 

Anonymkode: f75b4...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Traumer? I det andre innlegget skriver du at du gikk pga. dere "ikke hadde gnisten og bare samarbeidet"... 

Anonymkode: f75b4...9a1

«Traumer», «toxic», «narsissist» og «ptsd» brukes langt mer liberalt av kvinner enn jeg kunne ha tenkt meg før jeg signet inn her.

Anonymkode: b71ae...052