Kjærlighetssorg?

[Petronella]

Hei. Jeg holder på å skrive en oppgave om kjærlighetssorg, og håper noen her kan fortelle meg noen "episoder" hendelser etc rundt det emner..(så kanskje du samtidig får ut litt )

Men jeg trenger å høre hvordan andre taklet det feks. Eller om du ble"gal" i gjernings øyeblikket. Eller om du la til deg noen vaner og hvordan du kom deg opp igjen.

Håper noen kan hjelpe meg.

[Gjest Gjest]

Største problemet var egentlig selvfølelsen. Å ha hodet så kalt at man ikke bare hopper i det med første og beste for "se bare her jeg kan få meg mannfolk så mye og fort jeg vil tenkt". Sånn, i den tro at han faktisk hadde brydd seg...

Det var tøft det der, å skulle stå aleine og sørge ferdig. Gjøre opp det gamle forholdet. Uten å stupe blindt oppi noe. Og det var tøft å ha i bakhodet etterpå når jeg endelig datet igjen, at jeg måtte SE nøye etter, så jeg ikke valgte feil mann igjen.

Og JÆVLIG tøft å ikke kunne forsvare seg mot hånlatteren og den barnslige greia "hun vil bare ha meg tilbake igjen" tingen som han og nydama holdt på med i evigheter. Å lukke øya for det. Tungt som faen. Man ønsker å bare spy på dem, og vet at ALT man gjør blir oppfatta som sjalusi. Når man vet med seg selv at følelsene er så ødelagte at man ikke ønsker å ta ham tilbake, selv om man sørger over det som var.

Jeg brukte tid. Og så meg nøye for. Fikk igjen for det, sårene leget fort, og så dukket Mr. Right opp.

[Gjest Gjest]

Jeg var ikke sammen med fyren, vi hadde bare sex, men jeg kan vel si det sånn at det begynte som et slags forhold. Grunnen til at det aldri ble noe forhold var selvsagt fordi han ville ha meg til å tro at det kunne bli det, mens han egentlig bare var ute etter litt spenning. (den klassiske historien med andre ord)

I alle fall så gjorde dette utrolig mye med meg mens det pågikk (ca et år). Vi hadde hele tiden sporadisk kontakt, og dette gjorde at jeg på til tider mistet både matlyst, søvn og humøret, og de gangene vi møttes på byen husker jeg bare som en sort tåke med sjalusi, knust selvtillit og kamp om oppmerksomheten hans. Dette førte også til at jeg gjorde mye dumt i fylla som jeg angrer på senere, men der og da var han det eneste jeg kunne tenke på.

Etter en natt vi hadde hatt sex, bestemte jeg meg for at nok var nok og at jeg fortjente bedre og skrev en melding og sa ifra at det var best vi kuttet all kontakt. (Han hadde ikke akkurat vist meg at han hadde så veldig lyst til å beholde denne kontakten, så egentlig var det ikke noe seier akkurat). I alle fall så var det en lettelse å bli ”ferdig” med det. De første dagene var litt tunge, men etter hvert innså jeg at jeg hadde det så h******* mye bedre uten ham! :blunke: Ettervirkningene jeg har slitt med i ettertid er at jeg har store problemer med å stole på menn (eller mennesker generelt), og selvsagt var det ikke akkurat positivt for selvtilliten og troen på meg selv. Alt i alt synes jeg likevel at jeg har taklet det bra, og kjærlighetssorgen kom jeg veldig fort over! Det verste var ettervirkningene det ga, men jeg tror nok på sikt at det var en verdifull erfaring.

[Gjest Gjest]

Vi var å regne for et par i 1,5 år. Lenge siden nå. Vi bodde ikke sammen og han forsvant i tre dager. Kom tilbake og sa at det var slutt. Jeg har vel aldri før eller siden følt akkurat det jeg gjorde der og da. Det gjorde ikke noe utslag for selvfølelsen min merkelig nok. Jeg anså det ikke for å være meg som ikke var bra nok, men heller et utslag av at han hadde følelser for en annen. Følelsen av sorg var imidlertid intens. Jeg hadde absolutt sett for meg en fremtid med denne mannen. De neste to årene nøyde jeg meg med å eksistere. Jeg dro på jobb, kom hjem, spiste litt, og brukte resten av døgnet til å gråte, mer eller mindre. Først da en "vennlig" sjel slang avisen med bryllupsbildet hans i fanget mitt begynte jeg å omgåes andre mennesker igjen. Men enda tok det nok år å komme over ham. Husker at jeg så ham på bussen sammen med den nye damen et år etter at det var slutt mellom oss. Det var en fysisk smerte, som om noen skulle sparket meg i magen. Men jeg mistet ikke tilliten eller selvtilliten p.g.a. denne mannen.

Det gjorde jeg først mange år senere da jeg giftet meg med en mann som avviste meg både fysisk og følelsesmessig over flere år. Da mistet jeg tilliten, men slapp kjærlighetssorgen.

[Gjest Gjest]

Jeg var hodestups forelsket, helt blind for annet.

Ble lurt, manipulert og brukt. Dette pågikk veldig lenge, jeg stadig med oppturer hvor jeg trodde det var håp, og de største nedturene hver gang jeg ble puffet vekk.

Gikk vel med en konstant blanding av forelskelse og kjærlighetssorg.

Det gikk ut over matlyst, humør, gikk rett i kjelleren pga måten jeg ble behandlet på, og kjærlighetssorgen over at ting ikke var som jeg ønsket, og at det heller aldri kom til å ende med det jeg håpet.

Rent bortsett fra hvordan det preget meg fysisk, så mistet jeg konsentrasjonen jeg skulle hatt på andre områder, veldig langt nede psykisk, ble usikker, dårlig selvtillit, problemer med å stole på andre og det de sier etc. Ikke minst følelsen av at ingen andre menn heller vil ha meg for annet enn det han ville.

[Petronella]

hei og tusen takk for svar.

er det flere som har noen historier?

Gjerne om sjalusi i etterkant av et brudd? Eller om du har blitt dumpet på en brutal måte?

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri blitt dumpet, men er alltid den som har gått ut av samboerforhold.

Likevel har jeg opplevd kjærlighetssorg i etterkant av bruddene. Null matlyst, dårlig søvn, apatisk når jeg var hjemme alene osv. Etter ett brudd var jeg apatisk i tre måneder, før jeg begynte å se lyset. Jeg gjorde ting fordi jeg måtte og følte at jeg gikk i en slags tåke...

Jeg gråt litt, men ikke mye. Men jeg valgte å se både det positive og det negative i forholdet, slik at jeg ikke skulle bli bitter. Og jeg tillot meg å sørge selv om jeg ikke gråt, var jeg jo trist.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Mannen kom hjem, brukte en halv time på å fortelle at nå flyttet han, var ikke glad i meg mer og det var ingen annen.

Hadde vært sammen/gift i 15 år, to barn.

Så klart var det en annen fant vi ut noen uker senere(fant de nakne sammen)

Hvor vondt det gjør kan ikke beskrives, kan heller ikke tenke på det, da man helst vil dø, så vondt er det.

Sjalu, ja så klart. Barna har fått stemor og alt det fører med seg av vonde følelser.

Hun har tatt over den mannen jeg ville dele resten av livet mitt med, så klart er jeg sjalu. Jeg er sjalu på de gode tingene hun får med min x. (Det er heldigvis for meg, ikke mange)

MEN jeg vet jeg har fortjent bedre fordi han har ikke vært noe grei, han har vært veldig egoistisk bestandig, men vondt gjør det uansett, og det vil det gjøre leeeeenge

[Gjest Gjest_Alma_*]

Er midt i en kjærlighetssorg nå! Føler meg så utrolig ensom og forlatt og lei og mislykket. Går såklart utover selvtilliten og livsgnisten.

Fortvilende å gå rundt med det jævlige savnet hele tiden. Savner lukten av han, kroppen hans, humoren og måten han ler på. Måten han får meg til å føle meg på. Og jeg aner ikke hvorfor det er slutt, plutselig en dag så var han ikke glad i meg mer...

Jeg tror ikke det er noen annen inne i bildet, men jeg greier ikke engang tenke så langt. Om det hadde skjedd så tror jeg at jeg hadde dødd der og da. Rett og slett...

[Petronella]

Må bare si takk igjen. til dere som har svart meg.

Det er sikkert ikke lett å skrive om dette. Men det kan jo hende det hjelper å lette hjertene sine.

[Gjest Gjest]

Som noen andre her, er jeg også midt inni en kjærlighetsorg som har holdt på alt for lenge. Han slipper meg ikke, vil "bare"være venn og jeg vil være kjæreste med han. Han trøster meg når jeg gråter fordi det ikke kan bli mer mellom oss. Når han trøster meg, blir jeg bare enda mer glad i han.

Så har han andre kjærester innimellom. Kortvarige forhold. Jeg ser ikke så mye til han da, prøver å sørge mens han er opptatt med de andre. Prøver å komme meg videre, men så dukker han opp igjen. Vi har lange gode samtaler, jeg fatter nytt håp fordi vi har det så fantastisk sammen. Vi forteller hvor glade vi er i hverandre og hvor fint vi har det. Så blir det for tett for han igjen, han finner seg en ny dame og jeg går rett i kjelleren. Har sagt til han at jeg orker ikke å leve på dette viset, da får jeg masse omsorg og trøst fra han. Og jeg er på nytt inne i den onde sirkelen.

For å komme meg ut av dette, har jeg gått en stund til psykolog, det hjelper litt da. Men er ennå ikke sterk nok til å bryte all kontakt med han. Vet at jeg kommer meg ikke videre før jeg klarer det. Slik som det er nå bryr jeg meg ikke om å se på andre menn. De er bleke skygger i forhold til han. Sorgen og frustrasjon har slått meg slik ut til tider at jeg har fått beroligende hos legen min for å klare de verste dagene.

Som en skrev: "Man går rundt i en tåke hvor alt annet ikke betyr noe som helst".

Gleder meg til den dagen jeg ikke har følelser for han lengre og får tilbake livet mitt.

Kjærlighetsorg må være den mest invalidiserende sorgen som finnes.

Godt å høre at det er flere som har det slik, det er en liten trøst.