«Annerledes»barn - mobbing

[AnonymBruker]

Hvordan snakker dere med barnas dere om at man skal akseptere barn som er litt «annerledes» enn et «A4 barn»?Tenker da på barn i alderen 10-12 år, mellomtrinnet.

Det er noen barn på min sønns trinn(6 trinn) som leker med hobbyhester, og noen jenter som ikke vet helt hvilket kjønn de er, de går litt annerledes kledd enn de andre jentene. 
 

Disse blir skikkelig utstøtt og mobbet, og gjengangeren hos foreldrene til disse mobberne er at det ikke er annet å forvente når barna er så «spesielle», og at barn på 11 år ikke burde leke med hobbyhester, det er de altfor store til… og at dersom de bare kunne gli litt mer inn i mengden vil ikke dette være noe problem.

Hvordan skal man stoppe mobbing, og la barn få være seg selv dersom det er slik man møter de barna som ikke er helt A4? Hvordan snakker dere med deres barn om dette temaet? 

 

Anonymkode: ff57a...b35

[mommyaka]

Vi snakker ofte at vi alle er forskjellige...om.det er språk, kroppen, hvorfra folk klær seg.. oppfører seg etc.

Og at det er kult at ingen er like. Oh at det ikke finnes noe grunn for å mobbe andre

[AnonymBruker]

Jeg er lærer. På skolen der jeg jobber er det også en håndfull "outsiders"som blir sett på som litt rare. Men de er stille og rolige og gjør ikke en flue fortred. Jeg prøver litt å grave i hva de andre vil oppnå med å plage disse. Jeg spør rett ut om de syns det er kult å plage disse? Er det tøft? Blir du tøff og populær av å gjøre det? Er det virkelig SÅ kult å plage akkurat dem? Hva tror du hadde skjedd hvis du gikk bort til en 10-klassing og sa det samme til dem? Er du kul og tøff da? Så hvorfor går du på de som er svakere enn deg da? Hva vil du med det? Skal jeg komme bort til deg og si xxx og yyy, syns du jeg er tøff da?

Det høres ganske brutalt ut, men det nytter ikke å pusesnakke med dem. De må skjønne at det ikke er noe tøft og at de bare skal la slike folk være. Når de er 10-12 år er det for sent å få dem til å bli mer tolerante. De vil forhåpentligvis vokse det av seg om noen år, men når de går i 6-7.klasse må man bare sette hardt mot hardt. 

Man må starte fra barna er små med å øve opp toleranse mot folk som er annerledes.

Anonymkode: e4b31...c2c

[Irak]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Hvordan snakker dere med barnas dere om at man skal akseptere barn som er litt «annerledes» enn et «A4 barn»?Tenker da på barn i alderen 10-12 år, mellomtrinnet.

Det er noen barn på min sønns trinn(6 trinn) som leker med hobbyhester, og noen jenter som ikke vet helt hvilket kjønn de er, de går litt annerledes kledd enn de andre jentene. 
 

Disse blir skikkelig utstøtt og mobbet, og gjengangeren hos foreldrene til disse mobberne er at det ikke er annet å forvente når barna er så «spesielle», og at barn på 11 år ikke burde leke med hobbyhester, det er de altfor store til… og at dersom de bare kunne gli litt mer inn i mengden vil ikke dette være noe problem.

Hvordan skal man stoppe mobbing, og la barn få være seg selv dersom det er slik man møter de barna som ikke er helt A4? Hvordan snakker dere med deres barn om dette temaet? 

 

Anonymkode: ff57a...b35

Jeg har snakket mye med mine barn i forhold til individualitet. At det er viktig å gjøre det en selv liker og er komfortable med. De har nok selv kjent på at de ikke er helt A4 selv. Jeg mener det er et bra tegn. Ved å fremme individualitet, så fremmer du samtidig selvstendighet og trygghet. Og selvfølgelig ikke på bekostning av andre. Det er veldig viktig. Vi øver oss mye på å diskutere temaer som opptar dem ved middagsbordet. Synes det er en fin arena. 

I noen tilfeller så har jeg måttet ta kontakt med andre foreldre i klassen. Ingen barn fortjener å bli mobbet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hvordan snakker dere med barnas dere om at man skal akseptere barn som er litt «annerledes» enn et «A4 barn»?Tenker da på barn i alderen 10-12 år, mellomtrinnet.

Det er noen barn på min sønns trinn(6 trinn) som leker med hobbyhester, og noen jenter som ikke vet helt hvilket kjønn de er, de går litt annerledes kledd enn de andre jentene. 
 

Disse blir skikkelig utstøtt og mobbet, og gjengangeren hos foreldrene til disse mobberne er at det ikke er annet å forvente når barna er så «spesielle», og at barn på 11 år ikke burde leke med hobbyhester, det er de altfor store til… og at dersom de bare kunne gli litt mer inn i mengden vil ikke dette være noe problem.

Hvordan skal man stoppe mobbing, og la barn få være seg selv dersom det er slik man møter de barna som ikke er helt A4? Hvordan snakker dere med deres barn om dette temaet? 

 

Anonymkode: ff57a...b35

Altfor seint å begynne med den praten når barna er blitt så gamle. 

Anonymkode: 67c84...62b

[Luckiness]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er lærer. På skolen der jeg jobber er det også en håndfull "outsiders"som blir sett på som litt rare. Men de er stille og rolige og gjør ikke en flue fortred. Jeg prøver litt å grave i hva de andre vil oppnå med å plage disse. Jeg spør rett ut om de syns det er kult å plage disse? Er det tøft? Blir du tøff og populær av å gjøre det? Er det virkelig SÅ kult å plage akkurat dem? Hva tror du hadde skjedd hvis du gikk bort til en 10-klassing og sa det samme til dem? Er du kul og tøff da? Så hvorfor går du på de som er svakere enn deg da? Hva vil du med det? Skal jeg komme bort til deg og si xxx og yyy, syns du jeg er tøff da?

Det høres ganske brutalt ut, men det nytter ikke å pusesnakke med dem. De må skjønne at det ikke er noe tøft og at de bare skal la slike folk være. Når de er 10-12 år er det for sent å få dem til å bli mer tolerante. De vil forhåpentligvis vokse det av seg om noen år, men når de går i 6-7.klasse må man bare sette hardt mot hardt. 

Man må starte fra barna er små med å øve opp toleranse mot folk som er annerledes.

Anonymkode: e4b31...c2c

Greit å sette ting i perspektiv. Men som lærer og pedagog synes jeg det er rart du sier dette «Så hvorfor går du på de som er svakere enn deg da?». Da har du jo selv stemplet disse som svake. 

[AnonymBruker]

Det er mye læring å stå selv som unik, men også mye læring i å kunne tilpasse seg til å passe inn i en gruppe.  Foreldre som lar det gå for langt i å være annerledes (som kan tilpasses) har like mye skyld som foreldre som ikke klarer å forhindre at barna mobber.  

Så klart skal man oppfordre barn til toleranse og ikke mobbe fra tidlig alder og bli trent til å håndtere oppførsel som er annerledes.  

Hvordan man skal snakke om annerledeshet hos andre handler om hva annerledesheten handler om. Noe handler om manglende forståelse for hva annerledesheten er og foreldre kan jo ikke vite hva andres diagnoser er og forklare. Eksempel  i sønnens klasse er det en gutt som sent har fått diagnosen autist, han har aldri klart å tilpasse seg de andre og ingen forsto hvorfor han gjorde så mye rart og ikke forsto ting rundt seg av det sosiale.  Umulig at vi foreldre fikk vite som foregikk på skolen og kunne forklare hvordan håndtere. Datteren hadde gutt med kraftig adhd som gjorde mye irriterende, måtte jobbe mye med datteren for å håndtere hans lyder med penner/blyanter, klikking, beinbevegelser mm for å i det hele tatt kunne konsentrere seg i klasserommet, jeg vet andre barn klikket av alt. Dette var to ekstreme tilfeller. Akkurat disse to burde nok fått annen undervisning enn i klasserom med 25 andre elever. 

Datteren har en jente i klassen som påstås at hun mobbes, men hun går i gang på hver minste lille kommentar, freser og kjefter og det eskalerer. Datteren rister på hodet og forstår ikke hvorfor hun reagerer på ingenting. De er veldig få jenter i klassen og ja det er nok en del sleivkommentarer til alle jentene om vekt, hore og annen dritt fra enkelte gutter, men kun den andre av jentene tenner på det, min datter «hører” ikke hva som blir sagt og det blir ikke noen eskalering.  Vi har snakket mye om ”let it go” når det gjelder kommentarer fra hun var liten. Vekt på liten, hun kunne lett blitt offer for hun var alltid minst og veldig veldig stille og sjenert, men hun brydde seg aldri, men uten å krumme seg inn i skam.   Siden hun var så liten måtte vi også jobbe med å lære henne å tåle litt fysisk (hadde en storebror) og at om du får en ball i nesa så er det å forvente innimellom. Det ga nok litt respekt at hun tok neseblod på strak arm mens noen av gutta gråt av det samme.  Jeg sier ikke at det er galt av en gutt å gråte, jeg sier at det går an å øve på å tåle fysisk, og det går også mentalt. 

 

 

 

 

Anonymkode: 2a6a4...bb7

[AnonymBruker]

Vi snakker bare om hvordan man skal behandle andre. 

Barna mine (og alle andre oppegående barn) skjønner at det da er snakk om alle andre, ikke bare noen. 

Det viktigste er hvordan barna ser at jeg behandler andre. Når bygde orginalen som barna synes er litt skummel er på butikken så smiler jeg, hilser og slår av en kort prat, ønsker god jul. Andre ser frastøtt ut. Dette plukker selvsagt barna opp. 

Hva andre gjør bryr jeg meg ikke om. 

Anonymkode: 6144b...e8e

[AnonymBruker]

Vi snakker om at vi alle er forskjellige hele tiden. Vi ber barn hjem etter tur. Har heldigvis en bra foreldregruppe, og håper det fortsetter. Foreldre hilser alltid på hverandre, og vi har sosiale kvelder med alle mødre og fedre.

Vi har selvsagt noen hendelser nå og da, men ungene skjønner at vi voksne snakker sammen. Opplever at det i stor grad har vært forebygget mobbing på trinnet.

Anonymkode: 2338a...324

[Irak]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er mye læring å stå selv som unik, men også mye læring i å kunne tilpasse seg til å passe inn i en gruppe.  Foreldre som lar det gå for langt i å være annerledes (som kan tilpasses) har like mye skyld som foreldre som ikke klarer å forhindre at barna mobber.  

Så klart skal man oppfordre barn til toleranse og ikke mobbe fra tidlig alder og bli trent til å håndtere oppførsel som er annerledes.  

Hvordan man skal snakke om annerledeshet hos andre handler om hva annerledesheten handler om. Noe handler om manglende forståelse for hva annerledesheten er og foreldre kan jo ikke vite hva andres diagnoser er og forklare. Eksempel  i sønnens klasse er det en gutt som sent har fått diagnosen autist, han har aldri klart å tilpasse seg de andre og ingen forsto hvorfor han gjorde så mye rart og ikke forsto ting rundt seg av det sosiale.  Umulig at vi foreldre fikk vite som foregikk på skolen og kunne forklare hvordan håndtere. Datteren hadde gutt med kraftig adhd som gjorde mye irriterende, måtte jobbe mye med datteren for å håndtere hans lyder med penner/blyanter, klikking, beinbevegelser mm for å i det hele tatt kunne konsentrere seg i klasserommet, jeg vet andre barn klikket av alt. Dette var to ekstreme tilfeller. Akkurat disse to burde nok fått annen undervisning enn i klasserom med 25 andre elever. 

Datteren har en jente i klassen som påstås at hun mobbes, men hun går i gang på hver minste lille kommentar, freser og kjefter og det eskalerer. Datteren rister på hodet og forstår ikke hvorfor hun reagerer på ingenting. De er veldig få jenter i klassen og ja det er nok en del sleivkommentarer til alle jentene om vekt, hore og annen dritt fra enkelte gutter, men kun den andre av jentene tenner på det, min datter «hører” ikke hva som blir sagt og det blir ikke noen eskalering.  Vi har snakket mye om ”let it go” når det gjelder kommentarer fra hun var liten. Vekt på liten, hun kunne lett blitt offer for hun var alltid minst og veldig veldig stille og sjenert, men hun brydde seg aldri, men uten å krumme seg inn i skam.   Siden hun var så liten måtte vi også jobbe med å lære henne å tåle litt fysisk (hadde en storebror) og at om du får en ball i nesa så er det å forvente innimellom. Det ga nok litt respekt at hun tok neseblod på strak arm mens noen av gutta gråt av det samme.  Jeg sier ikke at det er galt av en gutt å gråte, jeg sier at det går an å øve på å tåle fysisk, og det går også mentalt. 

 

 

 

 

Anonymkode: 2a6a4...bb7

Om barna er trygge i seg selv og har trygge varme foreldre så er dem ofte mer resiliente. Noen barn tar smerte innover, mens andre tar den utover. Begge deler er normalt. Personlig så synes jeg det er bedre med barna som utagerer for dem kan man hjelpe. Man kan ikke hjelpe noe man ikke "ser"....

Det krever et ekstra godt trent øye for å klare å se det...

Endret 13 timer siden av Irak

[AnonymBruker]

Luckiness skrev (1 time siden):

Greit å sette ting i perspektiv. Men som lærer og pedagog synes jeg det er rart du sier dette «Så hvorfor går du på de som er svakere enn deg da?». Da har du jo selv stemplet disse som svake. 

Ordlegger det ikke akkurat sånn. Men la oss si noen i klasser liker å leke med dukker. Da kan jeg spørre: er det tøft å plage de som leker med dukker? Hvorfor det?

Eller om 7.klassinger plager 4.klassinger: Er det tøft å plage de som er mindre enn deg?

Og noen ganger har jeg rett og slett spurt: Er det virkelig kult syns du, å tøffe deg ovenfor akkurat Per?

Når alle vet at Per er en stille, litt snål type med én venn.. det blir bare sånn "elefanten i rommet" hvis man ikke skal kunne si det som det er. Barn får med seg mer enn vi tror, det hjelper ikke om de voksne prøver å skjule fakta bare fordi vi skal være "pedagogisk korrekte". Om vi går rundt grøten så utnytter bare barna det. 

Anonymkode: e4b31...c2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er mye læring å stå selv som unik, men også mye læring i å kunne tilpasse seg til å passe inn i en gruppe.  Foreldre som lar det gå for langt i å være annerledes (som kan tilpasses) har like mye skyld som foreldre som ikke klarer å forhindre at barna mobber.  

Så klart skal man oppfordre barn til toleranse og ikke mobbe fra tidlig alder og bli trent til å håndtere oppførsel som er annerledes.  

Hvordan man skal snakke om annerledeshet hos andre handler om hva annerledesheten handler om. Noe handler om manglende forståelse for hva annerledesheten er og foreldre kan jo ikke vite hva andres diagnoser er og forklare. Eksempel  i sønnens klasse er det en gutt som sent har fått diagnosen autist, han har aldri klart å tilpasse seg de andre og ingen forsto hvorfor han gjorde så mye rart og ikke forsto ting rundt seg av det sosiale.  Umulig at vi foreldre fikk vite som foregikk på skolen og kunne forklare hvordan håndtere. Datteren hadde gutt med kraftig adhd som gjorde mye irriterende, måtte jobbe mye med datteren for å håndtere hans lyder med penner/blyanter, klikking, beinbevegelser mm for å i det hele tatt kunne konsentrere seg i klasserommet, jeg vet andre barn klikket av alt. Dette var to ekstreme tilfeller. Akkurat disse to burde nok fått annen undervisning enn i klasserom med 25 andre elever. 

Datteren har en jente i klassen som påstås at hun mobbes, men hun går i gang på hver minste lille kommentar, freser og kjefter og det eskalerer. Datteren rister på hodet og forstår ikke hvorfor hun reagerer på ingenting. De er veldig få jenter i klassen og ja det er nok en del sleivkommentarer til alle jentene om vekt, hore og annen dritt fra enkelte gutter, men kun den andre av jentene tenner på det, min datter «hører” ikke hva som blir sagt og det blir ikke noen eskalering.  Vi har snakket mye om ”let it go” når det gjelder kommentarer fra hun var liten. Vekt på liten, hun kunne lett blitt offer for hun var alltid minst og veldig veldig stille og sjenert, men hun brydde seg aldri, men uten å krumme seg inn i skam.   Siden hun var så liten måtte vi også jobbe med å lære henne å tåle litt fysisk (hadde en storebror) og at om du får en ball i nesa så er det å forvente innimellom. Det ga nok litt respekt at hun tok neseblod på strak arm mens noen av gutta gråt av det samme.  Jeg sier ikke at det er galt av en gutt å gråte, jeg sier at det går an å øve på å tåle fysisk, og det går også mentalt. 

 

 

 

 

Anonymkode: 2a6a4...bb7

Hva mener du med «foreldre som lar det gå for langt i å være annerledes har like mye skyld som foreldre til barn som mobber»? Hvor går grensen for hva som er «for annerledes» mener du?

Anonymkode: ff57a...b35