Overbekymret barnefar sliter meg ut

[AnonymBruker]

Hei. Trenger råd til hvordan jeg skal håndtere dette. 
Mannen min er en god far, en litt for god far. 
Jeg er tobarnsmor og barnet vi har sammen er vårt første. Det er derfor naturlig at han er mer bekymret enn meg, men jeg tror dette stikker dypere. 
 

I starten når lille kom, sov han ikke på to uker fordi han var så bekymret. Han klarte ikke sove, fordi han trodde barnet skulle dø i søvne.

 
Han er generelt bekymret hver dag for et eller annet og dette går utover meg, noe som gjør meg utrolig sliten. 
Han snakker om skift av bleie, lenge før vi trenger å gjøre noe og kort tid etter skift. Spør meg ofte om bleiestatus og gjør det i sekundet han kommer hjem fra jobb, «har du skiftet bleie etter barnehagen?», dette gjør jeg hver dag og bør være unødvendig å spørre om. 

Han snakker om å klippe negler allerede på morgenen å fortsetter med det frem til kveld, når det endelig skal gjøres. «ikveld må vi klippe neglene hennes. De er lange. Tror du hun kan klore seg? Hva gjør vi da?» osv. Får meldinger med påminnelser om det «vi må huske å klippe neglene».

Dersom jeg setter på tv litt samtidig som jeg lager middag, blir dette et stort samtaletema og vi holder på med det i nærmere to timer, da nevnes det hvor farlig tv er for barnets utvikling og videre. Han er opphengt i hvilken mat barnet spiser og dersom barnet spiser noe han ikke vil, blir det også en stor sak og stort samtaletema. Barnet spiser forøvrig sunt og det er ikke noe galt med det daglige kostholdet. Barnefar får panikk dersom andre gir henne for eksempel en liten smak av kake i familieselskaper, som om dette er farlig. Det er også slik at om barnet spiser lite i en periode, blir han super bekymret og tror barnet får ernæringsmangler. Jeg forsøker å forklare at barns matlyst endrer seg fra uke til uke, noen ganger fra dag til dag. Vår datter er også fyldig og tar ikke skade av at hun en dag spiser en skive til frokost å andre dagen tre. 

Hver kveld får jeg de samme spørsmålene om barnet ligger godt, om barnet har stelt seg, om barnet kan få tak i noe, om barnet har passelig bekledning, «er du sikker???», har du pussa tennene godt nok osv osv. Han vet alt dette. Jeg gjør det hver kveld å har gjort det i lang tid å har aldri glemt det, jeg forstår derfor ikke hvorfor han MÅ stille alle disse spørsmålene hver kveld. Han sier at om jeg ikke svarer på alt det, får han ikke sove. 
 

Dersom vi har vært inne en helg fordi det er orkan utendørs og det regner bøtter ned, snakker vi om det hele helga. Da handler samtalen om «vi MÅ bli bedre! Neste helg MÅ vi på fjellet. Tror du barnet tar skade av dette!?? « også en lang diskusjon om hvor viktig naturen er. 
Dette til tross for at det ikke er VI som har bestemt at været skal være så dårlig at vi ikke kan være ute. 
 

Videre vil han gjerne ha assistanse i de fleste gjøremål som bleieskift, bading, matlaging fordi han ikke stoler nok på seg selv til å gjøre det alene. Jeg vil gjerne at han gjør det alene, slik at vi slipper å være to. Ofte ender det med at jeg bare gjør det selv siden jeg ikke gidder dette team arbeidet for småting. 

Når han skal på trilletur må jeg ordne alt i forkant og i det sekundet han kommer hjem roper han «ANNA!!! NÅ MÅ DU KOMME!!» fordi han trenger hjelp med å ta barnet ut av vogna, kle av osv. 
Jeg får helt fnatt og føler at han er tiltaksløs og ikke klarer noe selv. Det går ut over forholdet at han ikke kan ta initiativ til slikt på egenhånd. Han går også tur med barnet i timevis fordi han ikke tør å la barnet sove i vogna ute, noe som også går ut over meg. Da får jeg kommentarer om at han er den eneste som tenker på barnet nok til å gå rundt i flere timer. Det er ikke noe problem å la henne sove utenfor etter hun er sovna i vogna, å jeg føler da at han skaper problemer av noe som ikke trenger å være et problem. Han kunne vært hjemme å slappet av på sofaen isteden men han selv velger jo å gå rundt i tre timer. 
 

Han sitter på gulvet med barnet hele helga å om han skal på do, roper han på meg slik at jeg skal sitte der han satt. Dette er ei jente på 2,5år som fint hadde klart å leke på gulvet, å jeg var i samme rom å holdt tilsyn samtidig. Om barnet røyser seg opp å går rundt i huset, følger han etter. Om ikke han gjør det, forventer han at jeg skal gjøre det. Han sitter praktisk talt med øynene klistret på barnet til enhver tid. Han er ofte sint på meg dersom jeg ikke gjør det samme. Klarer ikke å forstå hvordan han tenker at andre familier får ting til å gå rundt. Hvordan skal man klare å gjøre husarbeid, lage mat og lignende om man hele tiden skal fotfølge barna i huset? 
 

Mitt første barn er nå 6år gammel, er ferdig med pensum for hele første og andre klasse, lærte seg å skrive og lese allerede en måned etter skolen startet. Hun er høflig, snill, omsorgsfull og flink. Jeg forstår ikke at han ikke kan ha mer tiltro til at oppdragelsen jeg gir er det noe rett i å at han kan legge bort redselen. Mitt første barn så på tv, iPad, i en passelig mengde. Hun spiste sunt men fikk lov til å ha utskeielser innimellom. Dette har hun åpenbart ikke tatt skade av. 
 

Er helt utslitt av alle krav og forventninger han setter på grunn av bekymringene sine og vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Helt ærlig er det mer krevende å håndtere han, enn det er å håndtere barnet. 

Anonymkode: e2135...951

[Blingblingtahei]

Denne mannen må i en eller annen form for terapi.. kanskje i regi fra helsestasjon eller familie vern kontor,  ta kontakt med de over nyttår,  forklar situasjonen og også til mannen din, at dere må få hjelp ellers vil enten du få nok å gå, eller bli fullstendig utbrent og mannen din ender opp med å fikse alt alene uansett. Gjør det før det går enda lenger.

Familievernkontoret er et gratis tilbud for familier som trenger hjelp, noe dere absolutt trenger, de har profesjonelle og erfarne folk dere kan snakke med, og dere kan velge om dere vil gå sammen til samtaler eller hver for dere. 

[AnonymBruker]

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Ja forstår, men dette er noe annet. Det er konstant hele dagen, har ikke fått med alt. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

Blingblingtahei skrev (5 minutter siden):

Denne mannen må i en eller annen form for terapi..

Hadde det vært en historie om at mannen er alt for lite bekymret og oppmerksom så hadde han vært problemet da også.

Anonymkode: 06038...ea0

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres skikkelig nevrotisk ut, og utrolig slitsomt for deg og barnet. Tenker barnet vil ta mer skade av å ha en så nevrotisk forelder som ikke kan la henne være i fred. Kan du reise bort en uke eller helg og la han fikse alt selv? Jeg ville også prøvd å snakke med helsestasjonen og høre om de har psykolog

Anonymkode: 55884...207

[AnonymBruker]

Han høres ikke normal ut nei. Hadde fått fnatt selv. Har du forklart disse tingene for ham? Eller sagt strengt; nei du klarer å kle av barnet selv og så ikke kommet ut i gangen. Det er jo helt tåpelig

Anonymkode: f387e...3af

[Blingblingtahei]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hadde det vært en historie om at mannen er alt for lite bekymret og oppmerksom så hadde han vært problemet da også.

Anonymkode: 06038...ea0

Såklart. Kommer såklart an på graden, men ja,  hvis han totalt hadde forsømt sine plikter og ansvar overfor barnet hadde det også såklart vært et problem. Skjønner ikke hvorfor det nevnes engang

[AnonymBruker]

Oj, hun får en morsom ungdomstid...

Anonymkode: 67bba...c02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Ungen er 2,5 år...  Har aldri møtt noen førstegangsforeldre som har oppført seg slik som dette.

Dette hadde jeg ikke taklet ts, han trenger hjelp og det fort. 

Anonymkode: 2428e...268

[Blingblingtahei]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Barnet er 2,5 år,  dette er ikke normalt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ungen er 2,5 år...  Har aldri møtt noen førstegangsforeldre som har oppført seg slik som dette.

Dette hadde jeg ikke taklet ts, han trenger hjelp og det fort. 

Anonymkode: 2428e...268

Ja det har vært slik siden hun ble født. Da hun var mindre var han livredd hver gang jeg skulle gå i trappa, å vi hadde mange samtaler om trappegåing med barnet. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

Dette høres veldig tvangspreget ut, og jeg mener oppførselen hans kan påvirke barnet negativt. 

Anonymkode: 66db1...8c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hadde det vært en historie om at mannen er alt for lite bekymret og oppmerksom så hadde han vært problemet da også.

Anonymkode: 06038...ea0

Det er to ekstremer, ingen av dem er positive. Hva har det med denne saken å gjøre?

Anonymkode: 66db1...8c9

[issoras]

Det høres ut som som han har en form for tvangstanker. Tenker også at terapi må til her... 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette høres veldig tvangspreget ut, og jeg mener oppførselen hans kan påvirke barnet negativt. 

Anonymkode: 66db1...8c9

Ja jeg undrer meg jo over om det kan være noe sånt. Han har mye annet han er bekymret for også. Trekker ut alt av kontakter før vi legger oss, til og med mikroovn, vaskemaskin osv. 

Anonymkode: e2135...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Helt uenig. Ingenting av dette høres normalt ut.

TS: Bestill time på helsestasjonen og ta far med dit. Kanskje helsesykepleier kan snakke med far. Om det ikke går så bør far gå til fastlegen for en samtale vedr. hans katastrofetanker. 

Anonymkode: 02764...4be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Syns han høres ut som en ganske normal førstegangsforelder jeg da. Ingenting av det han er bekymret for, som jeg ikke har hørt fra førstegangsforeldre før. 

Det vil jo gå seg til etterhvert tenker jeg. Det første året er det verste. 

Anonymkode: 3f35a...7be

Nei dette er ikke normalt og barnet er 2,5 år gammelt. Han har helt klart tvangstanker

Anonymkode: 05b26...41f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hei. Trenger råd til hvordan jeg skal håndtere dette. 
Mannen min er en god far, en litt for god far. 
Jeg er tobarnsmor og barnet vi har sammen er vårt første. Det er derfor naturlig at han er mer bekymret enn meg, men jeg tror dette stikker dypere. 
 

I starten når lille kom, sov han ikke på to uker fordi han var så bekymret. Han klarte ikke sove, fordi han trodde barnet skulle dø i søvne.

 
Han er generelt bekymret hver dag for et eller annet og dette går utover meg, noe som gjør meg utrolig sliten. 
Han snakker om skift av bleie, lenge før vi trenger å gjøre noe og kort tid etter skift. Spør meg ofte om bleiestatus og gjør det i sekundet han kommer hjem fra jobb, «har du skiftet bleie etter barnehagen?», dette gjør jeg hver dag og bør være unødvendig å spørre om. 

Han snakker om å klippe negler allerede på morgenen å fortsetter med det frem til kveld, når det endelig skal gjøres. «ikveld må vi klippe neglene hennes. De er lange. Tror du hun kan klore seg? Hva gjør vi da?» osv. Får meldinger med påminnelser om det «vi må huske å klippe neglene».

Dersom jeg setter på tv litt samtidig som jeg lager middag, blir dette et stort samtaletema og vi holder på med det i nærmere to timer, da nevnes det hvor farlig tv er for barnets utvikling og videre. Han er opphengt i hvilken mat barnet spiser og dersom barnet spiser noe han ikke vil, blir det også en stor sak og stort samtaletema. Barnet spiser forøvrig sunt og det er ikke noe galt med det daglige kostholdet. Barnefar får panikk dersom andre gir henne for eksempel en liten smak av kake i familieselskaper, som om dette er farlig. Det er også slik at om barnet spiser lite i en periode, blir han super bekymret og tror barnet får ernæringsmangler. Jeg forsøker å forklare at barns matlyst endrer seg fra uke til uke, noen ganger fra dag til dag. Vår datter er også fyldig og tar ikke skade av at hun en dag spiser en skive til frokost å andre dagen tre. 

Hver kveld får jeg de samme spørsmålene om barnet ligger godt, om barnet har stelt seg, om barnet kan få tak i noe, om barnet har passelig bekledning, «er du sikker???», har du pussa tennene godt nok osv osv. Han vet alt dette. Jeg gjør det hver kveld å har gjort det i lang tid å har aldri glemt det, jeg forstår derfor ikke hvorfor han MÅ stille alle disse spørsmålene hver kveld. Han sier at om jeg ikke svarer på alt det, får han ikke sove. 
 

Dersom vi har vært inne en helg fordi det er orkan utendørs og det regner bøtter ned, snakker vi om det hele helga. Da handler samtalen om «vi MÅ bli bedre! Neste helg MÅ vi på fjellet. Tror du barnet tar skade av dette!?? « også en lang diskusjon om hvor viktig naturen er. 
Dette til tross for at det ikke er VI som har bestemt at været skal være så dårlig at vi ikke kan være ute. 
 

Videre vil han gjerne ha assistanse i de fleste gjøremål som bleieskift, bading, matlaging fordi han ikke stoler nok på seg selv til å gjøre det alene. Jeg vil gjerne at han gjør det alene, slik at vi slipper å være to. Ofte ender det med at jeg bare gjør det selv siden jeg ikke gidder dette team arbeidet for småting. 

Når han skal på trilletur må jeg ordne alt i forkant og i det sekundet han kommer hjem roper han «ANNA!!! NÅ MÅ DU KOMME!!» fordi han trenger hjelp med å ta barnet ut av vogna, kle av osv. 
Jeg får helt fnatt og føler at han er tiltaksløs og ikke klarer noe selv. Det går ut over forholdet at han ikke kan ta initiativ til slikt på egenhånd. Han går også tur med barnet i timevis fordi han ikke tør å la barnet sove i vogna ute, noe som også går ut over meg. Da får jeg kommentarer om at han er den eneste som tenker på barnet nok til å gå rundt i flere timer. Det er ikke noe problem å la henne sove utenfor etter hun er sovna i vogna, å jeg føler da at han skaper problemer av noe som ikke trenger å være et problem. Han kunne vært hjemme å slappet av på sofaen isteden men han selv velger jo å gå rundt i tre timer. 
 

Han sitter på gulvet med barnet hele helga å om han skal på do, roper han på meg slik at jeg skal sitte der han satt. Dette er ei jente på 2,5år som fint hadde klart å leke på gulvet, å jeg var i samme rom å holdt tilsyn samtidig. Om barnet røyser seg opp å går rundt i huset, følger han etter. Om ikke han gjør det, forventer han at jeg skal gjøre det. Han sitter praktisk talt med øynene klistret på barnet til enhver tid. Han er ofte sint på meg dersom jeg ikke gjør det samme. Klarer ikke å forstå hvordan han tenker at andre familier får ting til å gå rundt. Hvordan skal man klare å gjøre husarbeid, lage mat og lignende om man hele tiden skal fotfølge barna i huset? 
 

Mitt første barn er nå 6år gammel, er ferdig med pensum for hele første og andre klasse, lærte seg å skrive og lese allerede en måned etter skolen startet. Hun er høflig, snill, omsorgsfull og flink. Jeg forstår ikke at han ikke kan ha mer tiltro til at oppdragelsen jeg gir er det noe rett i å at han kan legge bort redselen. Mitt første barn så på tv, iPad, i en passelig mengde. Hun spiste sunt men fikk lov til å ha utskeielser innimellom. Dette har hun åpenbart ikke tatt skade av. 
 

Er helt utslitt av alle krav og forventninger han setter på grunn av bekymringene sine og vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Helt ærlig er det mer krevende å håndtere han, enn det er å håndtere barnet. 

Anonymkode: e2135...951

Du bør snakke med lege,helsesøster eller noe å han må få hjelp. Dette kommer til å ødelegge dere men også barnet, herlighet som barnet merker dette og blor ødelagt av dette.. Få hjelp på helsestasjonen  eller noe, han trenger terapi og skikkelig hjelp!

Anonymkode: 2f26f...80d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Helt uenig. Ingenting av dette høres normalt ut.

TS: Bestill time på helsestasjonen og ta far med dit. Kanskje helsesykepleier kan snakke med far. Om det ikke går så bør far gå til fastlegen for en samtale vedr. hans katastrofetanker. 

Anonymkode: 02764...4be

Er nå nesten daglig tråder her hvor mødre sier de ikke kan dusje lage mat pga barna er våkne  at det er farlig å gå ut med søppel osv.

Så høres nå ut som en far som er lik mange av de kvinnene her som også er helt nevrotiske over å la barna bli selvstendig. 

Er da rimlig mange tråder her hvis en leser der kvinner gjør det samme

Anonymkode: 3f970...99c