Ensom og deprimert mor (60*), jeg har ikke mer å gi

[AnonymBruker]

Hei.

Min mor (60+ og i full jobb) er både ensom og deprimert. Hun har bare meg og har alltid vært avhengig av meg følelsesmessig (hun har både venner og søsken også).
Hun har alltid matet meg med at man høster det man sår, får igjen det man gir osv… Føler hun har fått meg for å slippe å være alene i livet.

Og hun har satt sitt eget liv på vent de siste 15 år for sin egen pleietrengende mor (nylig avdød). Dette har hun på ingen måte gjort med glede, men fordi hun ikke har samvittighet til noe annet. Hun kunne ikke la henne «sitte alene» en eneste søndag/helligdag og hun kunne aldri reise bort på grunn av dette. Hun er sur og irritert på alle rundt seg som ikke lever opp til hennes standard og forestilling om hvordan det skal og bør være ift. oppfølging. Søsknene hennes har fått gjennomgå og klager på konstant. Ingenting er bra nok og det er min mor som setter standarden. Og det har ikke vært hyggelig å være sammen med henne når min mormor er i nærheten. Hun er kronisk kjempestresset og frustrert/irritrert på henne og oss rundt. 
 

Jeg merker at jeg har tatt mer og mer avstand, mye pga denne oppførselen men også pga andre ting opp gjennom oppveksten. Føler at hun prøver å vise meg hvordan standarden skal være, at jeg må ta ansvar for henne så hun ikke skal være alene en eneste søndag/helligdag osv. 
Gjennom hele oppveksten min har hun overbeskyttet meg og lesset sin angst på meg. Gitt meg ansvar for hennes angst, kunne ikke være ute sent som tenåring for da ble hun redd osv. Til og med nå i voksen alder må jeg si fra når jeg har kommet trygt frem på reise og jeg gruer meg alltid til å fortelle om jeg planlegger en ny tur for jeg vet at hun kommer til å grue seg til jeg skal bort og «pines» når jeg er borte.
 

I jula er jeg bortreist til svigers da vi er her annenhver år. Vet at hun «ligger hjemme» og er deprimert. Men jeg orker ikke mer. Orker ikke å ta ansvar for hennes følelser lenger. Hele kroppen stritter i mot når jeg f.eks skal ringe henne. Har lyst til å bryte med henne. Alle disse følelsene som gradvis de siste årene har veltet opp i meg begynner å bli for mye å håndtere. 
 

vet ikke hva jeg vil med dette, kanskje håpe at noen har noen gode råd til meg, for jeg føler meg som verdens verste menneske som føler dette mot min egen mor, som sikkert trenger meg mer enn noen gang nå. Men jeg makter ikke!

Anonymkode: ce9d4...3a7

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt til henne at hun må ta ansvar for egen helse og søke hjelp for sin angst og depresjon.

Sidne hun virker heller uvillig til å gjøre dette ville jeg i ha informert hennes lege om hvilke problemer hun har, og at hun trenger mer hjelp enn du nå kan gi henne, da du ikke kan ta alt ansvar for hennes psykiske helse og sosiale liv.

I tillegg ville jeg forsøkt en periode å få henne inn i et miljø, frivillig arbeid som kan være lystbetont, få henne inn i et senioropplegg på en kulturskole eller annen hobbyvirksomhet. Museer har ofte venneforeninger hvor jeg har inntrykk av at det ofte er godt miljø og oppegående og inkluderende folk.

Oppmuntre henne til å ta kontakt med tidligere venninner (eller snakk til og med med en av dem selv og forklar at din mor sliter med å komme seg ut, men ikke tør be om hjelp, selv om hun savner selskap).

Om ingenting hjelper, vær veldig tydelig om at hun nå må ta ansvar for eget liv og egen helse. Minn henne på hvor tøft det har vært for henne å være omsorgsperson for sin mor, og at du ikke kan ta den rollen når hun selv ikke gjøre noe for å bedre egen situasjon, tross at hun faktisk er ganske ung, relativt sett, fremdeles.

 

Anonymkode: cc70a...977

[AnonymBruker]

Og en ting til - det å sette grenser for sine godt voksne foreldre kan være forferdelig tøft, spesielt om man må ta mer og mindre avstand fra dem. Anbefaler deg derfor å søke hjelp for din egen del, også for å bearbeide det du har vært gjennom i barndommen. Gjør du det blir det trolig noe lettere å sette grenser for din mor nå også.

❤️

Anonymkode: cc70a...977

[AnonymBruker]

Skjønner det er vanskelig, men jeg tenker at du bør prate med henne ordentlig om det som plager deg. Når det er sagt synes jeg synd på din mor, du sier hun er både ensom og deprimert og har tatt seg av sin egen mor i mange år. Du sier jo selv at hun aldri har kunne reise bort pga. dette. Det viser vel at andre i familien har tatt for lite ansvar? 

Jeg skjønner også at det må ha vært tøft å være alenemamma for en tenåring, og at hun kunne bli bekymret (selv om det høres ut som at hun var litt vel bekymret). Det er forresten ganske vanlig å si i fra at man er trygt fremme på reise uansett hvor voksen man er.

Ut i fra det du skriver her, så synes jeg det er ekstremt drøyt å si at du ønsker å bryte med henne. Som sagt, ville tatt en ordentlig prat. 

Anonymkode: c4ff9...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Ut i fra det du skriver her, så synes jeg det er ekstremt drøyt å si at du ønsker å bryte med henne. Som sagt, ville tatt en ordentlig prat. 

Anonymkode: c4ff9...439

Enig i dette.

Man bryter ikke kontakt før man har prøvd å kommunisere, eller satt tydelige grenser. De fleste som bryter kontakt med foreldre på grunn av omsorgssvikt, har prøvd å få til en dialog først. For det å kutte koster utrolig mye. Jeg støtter folk i å bryte kontakt, men da bør foreldren være såpass til skade for dem at det ikke nytter å sette inn tiltak.

Jeg hadde også en overbeskyttet og emosjonelt fraværende mor, men jeg kuttet aldri kontakt. Men det har vært perioder vi hadde mindre kontakt. Hun har aldri vært slem, men har derimot vært en datter som tok veldig mye vare på sin mor i forhold til sine søsken. Tok sin angst over meg. Jeg har et bedre forhold til mamma i dag, og klarer å se ting ifra hennes perspektiv. At hennes handling kommer fra sin egen oppvekst, og ikke alle foreldre har de beste forutsetninger for å lykkes. Men bare prøver sitt beste likevel.

Hun er mye ute på farten. Jobber fortsatt selv om hun er 65+. Deltar i sanitetsforening osv. Hvis det blir for mye, trekker jeg meg tilbake. 

Anonymkode: 5d424...2db

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for svar dere♥️

ang. Dette med å bryte kontakt, det ligger selvsagt mer bak dette enn det som kommer frem i innlegget. I tillegg er dette kun et ønske innimellom, og ikke noe jeg kommer til å agere på i nærmeste fremtid. 
hovedproblemet her er å sette grenser for meg selv og ikke være den som kaster alt til siden for å prøve å tilfredsstille hennes behov - noe jeg har hatt «hovedansvaret» for siden jeg var liten og dessverre ikke forstått før nå i voksen alder at er en smule sykt. 

 

Anonymkode: ce9d4...3a7

[AnonymBruker]

Jeg ville fortsatt å leve mitt liv, slik som jeg ønsker. Så hadde hun vært nødt til å takle at du ikke er der, at du er på reiser o.l. 

Samtidig så hadde jeg besøkt henne, hun er jo moren min, men det hadde vært så ofte som jeg hadde følt var greit. Du må ta ansvar for ditt liv, hun må ta ansvar for sitt. 

Anonymkode: 7a617...bf5

[AnonymBruker]

Jeg har også et krevende forhold til særlig min far. Han har andre utfordringer enn din mor, men jeg kjenner igjen følelsen. Jeg har i mange år ryddet opp og ordnet i kaoset hans. Nå har jeg min egen familie og ikke kapasitet. 
 

Jeg hjelper han selvsagt med ‘normale’ ting. Men jeg fikser ikke alt lengre. 
 

Jeg plasserer ansvaret der det skal ligge. Hos han. Det er min beste anbefaling. Og gjerne si dette til din mor. 
 

I et sunt forhold skal ikke du føle ansvar for din mor som er hjemme alene. Hun skal leve sitt liv, og du ditt. Men dynamikken er feil slik jeg leser deg. 
 

Du som meg har sikkert hjulpet mye. Vær bevisst på hva er ditt ansvar, og hva er din mors. Jeg klarer ihvertfall å forholde meg til situasjonen på en bedre måte da. 

Anonymkode: 8f4fc...315

[gullars]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Skjønner det er vanskelig, men jeg tenker at du bør prate med henne ordentlig om det som plager deg. Når det er sagt synes jeg synd på din mor, du sier hun er både ensom og deprimert og har tatt seg av sin egen mor i mange år. Du sier jo selv at hun aldri har kunne reise bort pga. dette. Det viser vel at andre i familien har tatt for lite ansvar? 

Jeg skjønner også at det må ha vært tøft å være alenemamma for en tenåring, og at hun kunne bli bekymret (selv om det høres ut som at hun var litt vel bekymret). Det er forresten ganske vanlig å si i fra at man er trygt fremme på reise uansett hvor voksen man er.

Ut i fra det du skriver her, så synes jeg det er ekstremt drøyt å si at du ønsker å bryte med henne. Som sagt, ville tatt en ordentlig prat. 

Anonymkode: c4ff9...439

Hvis man skal passe på andre over tid er man også nødt til å passe på seg selv, ikke ofre seg selv og egne ønsker hele tiden. Hvis man stiller for store krav kommer man fort til å støte andre fra seg som kunne ha hjulpet -- det høres ut som noe sånt ligger bak at resten av familien har tatt "for lite ansvar".

TS: har du overveid en psykolog til deg selv? Hvis dette skal bli bra tror jeg du trenger å "avlære" noen vaner og tankemønstre, og det er de gode til.