Datter på 24 år - gruer meg til hver jul med henne

[Uanonym bruker]

Trist å lese. Jeg ville forsøkt å begrense besøkene - f.eks. kun én natt eller bare dagbesøk. 

Jeg ville også forsøkt å ta kontakt med de som jobber med henne og bedt om veiledning.

Har du noen venner eller andre familiemedlemmer som kan hjelpe deg med henne?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.12.2024 den 22.59):

Har gjort så godt jeg kan gjennom oppveksten. Var alene med henne og storebroren hennes i oppveksten, men de hadde en trygg barndom.

Broren er gift og har et barn, i år feiret de med svigerdatters familie. 

Datter har ADHD og har en bipolar- lidelse. Hun fungerer dårlig i hverdagen, og bor et sted med døgnbemanning.

Hun er oppfarende og ekstremt bråsint. Noe som trigger meg, da jeg er oppvokst med en far som banket både min mor og meg. Når datter er her, går jeg med konstant angst inni meg. Hun kan bli sint når jeg harker, sint hvis jeg blar i en bok. (Mysfoni) Da trekker jeg meg inn i meg selv. Jeg sier i fra at jeg må få lov å puste i mitt eget hjem, foreslår at hun kan gå et annet sted hvis hun blir for irritert over menneskelig lyder. Men inni meg er jeg så redd…

Hun bidrar ingenting. Vil ikke ta ut av oppvaskmaskinen, heller ikke sette inn sin egen tallerken. Hun kunne hjelpe til før, men fra 16- års alderen sluttet hun i takt med at de psykiske problemene hennes økte.

Hun har fått og får mye hjelp i psykiatrien. Hun går på ADHD- medisiner, uten at jeg merker særlig stor forskjell.

Hun kan plutselig skrike «Hold kjeft» hvis jeg f. eks. spør om hun vil ha gløgg. Da jeg tente litt lys rundt oss på julaften morgen, ble hun sint. Hun ville jeg skulle gå og legge meg igjen, fordi hun ville se på noe på TV i fred. Jeg la meg en time ekstra. Nytter ikke å forandre noe hvis hun har fått noe for seg.
 

Jeg lager rundtstykker til frokost, hun nevner ingenting. Bare forsyner seg, og går ned på rommet hun har hos meg og spiser. Jeg har lagd en del julekaker. (Dette ville hun ikke være med å bake) Disse har hun nå forsynt seg med, og spist opp alt. Middag, dessert og hjemmelaget konfekt. Hun spiser, men takker ikke for maten. Julematen jeg hadde tilbredt til oss i dag, ville hun plutselig ikke ha likevel. Roter ekstremt, og sier ikke noe hyggelig. Jeg går rundt på nåler, og gleder meg kun til hun reiser tilbake 4. juledag.

Hvor lenge må jeg holde ut disse julene? Hun er datteren min, føler jeg som mamma tross alt har er ansvar. Hun har heller ikke bedt om å være psykisk syk. Hun har heller ingen andre å feire jul med, og kjenner på en plikt som mor.
 

Hadde vært så mye lettere hvis hun ikke var så oppfarende og sint! Føler at hun ser på meg som en kakelakk, men likevel vil hun hjem til meg i høytider og noen helger. 
 

Skammer meg over å si at jeg ikke har noe glede av besøkene fra henne. Noen ganger føler jeg at hun burde kunne være litt mer hyggelig til tross for psykisk sykdom. Hun klarer dette mot andre.

Til neste år er hun også her, men da kommer sønnen med familie, og da har jeg i det minste flere å spille på. Kan ikke feire med andre, det er flaut og heller ikke hyggelig for noen når hun er slik.

Hva kan jeg gjøre for å slutte å unngå å grue meg til julen annenhver år?

 

 

Anonymkode: 93aac...09d

Tar av meg hatten for mødre som deg  jeg har jobbet i boliger i 25 år, og kan berolige deg med at det beste ofte er vante omgivelser, rutiner, personale, aktiviteter, rommet sitt, tingene sine...så kanskje oppholdet hos deg er for lenge? Bor dere langt fra hverandre? Kanskje du kan hente henne på dagstur, til middag, kanskje to-tre dager i jula? Det er krevende å ha et barn med spesielle behov, og hugs at du skal kunne slappe av for deg sjøl også i ferien, så du ikke begynner på jobb igjen helt tappet. Sikker på du gjør så godt du kan, og det er meir enn bra nok. Sender deg en klem  Hilsen en miljøterapeut

Anonymkode: 1ca92...1d9

[velociraptor]

Feir med henne annenhvert år og sønnen annenhvert år. Du skal ikke ødelegge hver eneste jul for deg selv og sønnen din for å tekkes datteren din. Det året du feirer med henne, kan hun komme på julaften og dra hjem enten på kvelden eller neste morgen etter frokost.

[Kaisada]

000VF000 skrev (1 time siden):

Er du psykolog? Hvis ikke kan du klappe igjen. 

 

TS: du har fått flere gode råd. Din datter er voksen, og det er på tide å gi slipp. 

om jeg er psykiater, skal jeg klappe igjen da?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.12.2024 den 22.59):

Har gjort så godt jeg kan gjennom oppveksten. Var alene med henne og storebroren hennes i oppveksten, men de hadde en trygg barndom.

Broren er gift og har et barn, i år feiret de med svigerdatters familie. 

Datter har ADHD og har en bipolar- lidelse. Hun fungerer dårlig i hverdagen, og bor et sted med døgnbemanning.

Hun er oppfarende og ekstremt bråsint. Noe som trigger meg, da jeg er oppvokst med en far som banket både min mor og meg. Når datter er her, går jeg med konstant angst inni meg. Hun kan bli sint når jeg harker, sint hvis jeg blar i en bok. (Mysfoni) Da trekker jeg meg inn i meg selv. Jeg sier i fra at jeg må få lov å puste i mitt eget hjem, foreslår at hun kan gå et annet sted hvis hun blir for irritert over menneskelig lyder. Men inni meg er jeg så redd…

Hun bidrar ingenting. Vil ikke ta ut av oppvaskmaskinen, heller ikke sette inn sin egen tallerken. Hun kunne hjelpe til før, men fra 16- års alderen sluttet hun i takt med at de psykiske problemene hennes økte.

Hun har fått og får mye hjelp i psykiatrien. Hun går på ADHD- medisiner, uten at jeg merker særlig stor forskjell.

Hun kan plutselig skrike «Hold kjeft» hvis jeg f. eks. spør om hun vil ha gløgg. Da jeg tente litt lys rundt oss på julaften morgen, ble hun sint. Hun ville jeg skulle gå og legge meg igjen, fordi hun ville se på noe på TV i fred. Jeg la meg en time ekstra. Nytter ikke å forandre noe hvis hun har fått noe for seg.
 

Jeg lager rundtstykker til frokost, hun nevner ingenting. Bare forsyner seg, og går ned på rommet hun har hos meg og spiser. Jeg har lagd en del julekaker. (Dette ville hun ikke være med å bake) Disse har hun nå forsynt seg med, og spist opp alt. Middag, dessert og hjemmelaget konfekt. Hun spiser, men takker ikke for maten. Julematen jeg hadde tilbredt til oss i dag, ville hun plutselig ikke ha likevel. Roter ekstremt, og sier ikke noe hyggelig. Jeg går rundt på nåler, og gleder meg kun til hun reiser tilbake 4. juledag.

Hvor lenge må jeg holde ut disse julene? Hun er datteren min, føler jeg som mamma tross alt har er ansvar. Hun har heller ikke bedt om å være psykisk syk. Hun har heller ingen andre å feire jul med, og kjenner på en plikt som mor.
 

Hadde vært så mye lettere hvis hun ikke var så oppfarende og sint! Føler at hun ser på meg som en kakelakk, men likevel vil hun hjem til meg i høytider og noen helger. 
 

Skammer meg over å si at jeg ikke har noe glede av besøkene fra henne. Noen ganger føler jeg at hun burde kunne være litt mer hyggelig til tross for psykisk sykdom. Hun klarer dette mot andre.

Til neste år er hun også her, men da kommer sønnen med familie, og da har jeg i det minste flere å spille på. Kan ikke feire med andre, det er flaut og heller ikke hyggelig for noen når hun er slik.

Hva kan jeg gjøre for å slutte å unngå å grue meg til julen annenhver år?

 

 

Anonymkode: 93aac...09d

Du vil nok det beste, men har du vurdert at dere blir slitne av hverandre.  Hun er 24 og til og med vanlige 24 åringer kan synes at så lang julebesøk er slitsomt. Og hun har sitt å slite med. Jeg anbefaler å invitere med en, maks to overnattinger. Så blir det kanskje mye hyggeligere for begge to.

Anonymkode: ad9e6...274

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.12.2024 den 22.59):

Har gjort så godt jeg kan gjennom oppveksten. Var alene med henne og storebroren hennes i oppveksten, men de hadde en trygg barndom.

Broren er gift og har et barn, i år feiret de med svigerdatters familie. 

Datter har ADHD og har en bipolar- lidelse. Hun fungerer dårlig i hverdagen, og bor et sted med døgnbemanning.

Hun er oppfarende og ekstremt bråsint. Noe som trigger meg, da jeg er oppvokst med en far som banket både min mor og meg. Når datter er her, går jeg med konstant angst inni meg. Hun kan bli sint når jeg harker, sint hvis jeg blar i en bok. (Mysfoni) Da trekker jeg meg inn i meg selv. Jeg sier i fra at jeg må få lov å puste i mitt eget hjem, foreslår at hun kan gå et annet sted hvis hun blir for irritert over menneskelig lyder. Men inni meg er jeg så redd…

Hun bidrar ingenting. Vil ikke ta ut av oppvaskmaskinen, heller ikke sette inn sin egen tallerken. Hun kunne hjelpe til før, men fra 16- års alderen sluttet hun i takt med at de psykiske problemene hennes økte.

Hun har fått og får mye hjelp i psykiatrien. Hun går på ADHD- medisiner, uten at jeg merker særlig stor forskjell.

Hun kan plutselig skrike «Hold kjeft» hvis jeg f. eks. spør om hun vil ha gløgg. Da jeg tente litt lys rundt oss på julaften morgen, ble hun sint. Hun ville jeg skulle gå og legge meg igjen, fordi hun ville se på noe på TV i fred. Jeg la meg en time ekstra. Nytter ikke å forandre noe hvis hun har fått noe for seg.
 

Jeg lager rundtstykker til frokost, hun nevner ingenting. Bare forsyner seg, og går ned på rommet hun har hos meg og spiser. Jeg har lagd en del julekaker. (Dette ville hun ikke være med å bake) Disse har hun nå forsynt seg med, og spist opp alt. Middag, dessert og hjemmelaget konfekt. Hun spiser, men takker ikke for maten. Julematen jeg hadde tilbredt til oss i dag, ville hun plutselig ikke ha likevel. Roter ekstremt, og sier ikke noe hyggelig. Jeg går rundt på nåler, og gleder meg kun til hun reiser tilbake 4. juledag.

Hvor lenge må jeg holde ut disse julene? Hun er datteren min, føler jeg som mamma tross alt har er ansvar. Hun har heller ikke bedt om å være psykisk syk. Hun har heller ingen andre å feire jul med, og kjenner på en plikt som mor.
 

Hadde vært så mye lettere hvis hun ikke var så oppfarende og sint! Føler at hun ser på meg som en kakelakk, men likevel vil hun hjem til meg i høytider og noen helger. 
 

Skammer meg over å si at jeg ikke har noe glede av besøkene fra henne. Noen ganger føler jeg at hun burde kunne være litt mer hyggelig til tross for psykisk sykdom. Hun klarer dette mot andre.

Til neste år er hun også her, men da kommer sønnen med familie, og da har jeg i det minste flere å spille på. Kan ikke feire med andre, det er flaut og heller ikke hyggelig for noen når hun er slik.

Hva kan jeg gjøre for å slutte å unngå å grue meg til julen annenhver år?

 

 

Anonymkode: 93aac...09d

Dama bor jo i en døgnbemannet  bolig skriver du. Det sier jo alt. Da må fu bare begrense tid med henne. Ikke inviter henne om hun er oppfarende,  besøk hun der hun bor der det er personale. 

Anonymkode: 6c0f1...32c

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD og er bipolar. Er hjemme hos foreldrene mine i jula. Har tømt oppvaskmaskinen i dag, gått ut med søppel, ryddet av og dekket på middagsbordet. Sier ja til alt de spør om og bidrar på eget initiativ. Har gjennom jula vasket kjøkken, bad, gulv, tørket støv, vasket trapper og rydder i huset i løpet av dagen så de skal få kose seg i jula. Spør før jeg forsyner meg med kake og dessert. Har fullført utdanning og er i jobb.

Jeg er evig takknemlig for foreldrene mine som har støttet meg gjennom innleggelser, dårlige perioder og alt de har gjort for meg da jeg følte meg liten og redd. Hvis jeg hadde oppført meg sånn hadde de ikke invitert meg hjem til jul, og det hadde de hatt all rett til. Man skal ikke oppføre seg som en dritt bare fordi man ble utdelt noen dårlige kort. Hun der har gitt opp og skal la det gå utover alle andre. Idiot. 

Anonymkode: e5cd6...b1e

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (1 time siden):

om jeg er psykiater, skal jeg klappe igjen da?

Det du skriver er kunnskapsløst vrøvl. 

Anonymkode: 65321...c58

[AnonymBruker]

Har en bekjent som ble mye verre av å gå på adhd medisiner. Ble direkte utagerende.

Anonymkode: af308...1f5

[AnonymBruker]

Jeg har ingen løsning til deg men vil bare si at du er verdens beste mamma og at det er ingen skam å prioritere seg selv ❤️

Anonymkode: be21b...111

[AnonymBruker]

Ta på egen oksygenmaske først. Skal du kunne gi omsorg til et voksent barn med spesielle behov, så må du lage et opplegg som fungerer uten at du drukner. Kortere besøk er gode forslag, også uten overnatting. Prøv ut hva som fungerer uten at det blir kræsj. 

Anonymkode: 6ab11...5ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har en bekjent som ble mye verre av å gå på adhd medisiner. Ble direkte utagerende.

Anonymkode: af308...1f5

Prøvde h*n flere typer medisiner da? Det er vanlig å måtte teste ut flere typer og forskjellige doser, og aggresjon kan være indikasjon på at dosen var for høy. 

Anonymkode: aba0f...cb3

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det du skriver er kunnskapsløst vrøvl. 

Anonymkode: 65321...c58

vi har nok gått forskjellige skoler...

[AnonymBruker]

De fleste med adhd jobber og har et normalt liv? Og er man bipolar og feks ufør så er man som regel ikke «gal» fordet? Det må jo være noe annet i tillegg til bipolar og adhd som er problemet her?

Mange med depresjon, adhd,bipolar, angst etc uten at man oppfører seg sånn som dette. 

Anonymkode: 9d1af...8e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

De fleste med adhd jobber og har et normalt liv? Og er man bipolar og feks ufør så er man som regel ikke «gal» fordet? Det må jo være noe annet i tillegg til bipolar og adhd som er problemet her?

Mange med depresjon, adhd,bipolar, angst etc uten at man oppfører seg sånn som dette. 

Anonymkode: 9d1af...8e3

Har de? De fleste jeg kjenner som har ADHD er uføre og har store utfordringer. ADHD kommer i flere former/alvorlighetsgrader, og det er jo også veldig vesentlig om personen har blitt fanget opp tidlig og fått behandling, samt hvordan oppveksten har vært. Mange med ADHD er vokst opp med mye kjeft og kritikk for å være "vanskelig", fremfor å få hjelp. 

Anonymkode: aba0f...cb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Har de? De fleste jeg kjenner som har ADHD er uføre og har store utfordringer. ADHD kommer i flere former/alvorlighetsgrader, og det er jo også veldig vesentlig om personen har blitt fanget opp tidlig og fått behandling, samt hvordan oppveksten har vært. Mange med ADHD er vokst opp med mye kjeft og kritikk for å være "vanskelig", fremfor å få hjelp. 

Anonymkode: aba0f...cb3

Ja kanskje noen er uføre pga det men jeg tror de klarer å oppføre seg fordet? Mange sliter med depresjon og sosial angst foreksempel men det er ingen unnskyldning for å være frekk og slem. se på feks Herman Flesvig- han har ADHD. ADHD er ingen funksjonshemming

Anonymkode: 9d1af...8e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ja kanskje noen er uføre pga det men jeg tror de klarer å oppføre seg fordet? Mange sliter med depresjon og sosial angst foreksempel men det er ingen unnskyldning for å være frekk og slem. se på feks Herman Flesvig- han har ADHD. ADHD er ingen funksjonshemming

Anonymkode: 9d1af...8e3

Enig med deg. Morten Hegseth har Adhd, han har utdannelse og klarer seg veldig fint! 

Anonymkode: b61c8...795

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja kanskje noen er uføre pga det men jeg tror de klarer å oppføre seg fordet? Mange sliter med depresjon og sosial angst foreksempel men det er ingen unnskyldning for å være frekk og slem. se på feks Herman Flesvig- han har ADHD. ADHD er ingen funksjonshemming

Anonymkode: 9d1af...8e3

Veldig mange med adhd klarer seg helt utmerket som voksne. En del med biplar eller kombinasjon adhd/bipolar klarer seg også fint. Men det er noen som ikke får det til. Det er sikker mange grunner til det. Uansett diagnoser er det aldri grunn til å være ufin eller slem. Like fullt ut, er mitt barn det av og til. Jeg tror mitt barn har utviklet en personlighetsforstyrrelse i tillegg til adhd/bipolar. Det er så mange symptomer som har dukket opp med årene vi ikke kan forklare. Det hjelper svært lite hva jeg tenker/tror, så lenge barnet ikke vil la seg utrede og har storhetstanker om seg selv og sin betydning i verden. Det eneste jeg kan gjøre og som jeg gjør, er å sette grenser når barnet er sammen med oss og sette forutsigbare rammer som gjør at samvær fungerer så godt som mulig. Ts - beskriver at hennes barn bor i bolig med bistand, det sier mye om funksjonsnivået hennes. 

Anonymkode: 66a34...028

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ja kanskje noen er uføre pga det men jeg tror de klarer å oppføre seg fordet? Mange sliter med depresjon og sosial angst foreksempel men det er ingen unnskyldning for å være frekk og slem. se på feks Herman Flesvig- han har ADHD. ADHD er ingen funksjonshemming

Anonymkode: 9d1af...8e3

Et viktig symptom på ADHD er faktisk manglende evne til å regulere følelser. Sinneutbrudd er veldig vanlig, og det å være frekk også. Går innunder mangel på sosiale antenner, som mange mangler. Ikke alle har dette, men veldig mange har det. De har mangler evne til å regulere følelser mye pga overbelastet nervesystem, samt man mangler impulskontroll i tillegg. Det er ikke bare å skjerpe seg. 

Nei ADHD er ingen funksjonshemming, men det er en utviklingforstyrrelse. At du kan navngi noen personer som har ADHD som ikke har utbrudd, er helt meningsløst. Du vet vel ikke hvordan han var i barndommen, og om han tar medisiner som har fungert for han. 

Anonymkode: aba0f...cb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Enig med deg. Morten Hegseth har Adhd, han har utdannelse og klarer seg veldig fint! 

Anonymkode: b61c8...795

Ja, hva så? Mange med ADHD klarer seg ikke fint, og du kjenner vel strengt tatt ikke Hegseth og vet ikke hva slags utfordringer han har hatt gjennom livet med ADHD selv om han har klart å få seg utdannelse? 

Du kan ha 20 tilfeller med ADHD hvor ingen er like. At du har møtt en med ADHD betyr bare at du har møtt EN med ADHD. Det er også forskjell på ADHD med og uten hyperaktivitet, og hjemmeforhold i oppveksten påvirker enormt. 

Regulering av følelser, som mange med ADHD sliter veldig med, kan gå begge veier. Noen kan reagere med aggresjon, mens andre gjør motsatt og isolerer seg. Noen går gjennom faser med begge deler. 

Og som det er nevnt i tråden her, så kan ADHD og mangel på oppfølging i hjemmet og i skolen utvikle seg til borderline. Mange med ADHD blir faktisk neglisjert og kjeftet i hjel gjennom hele oppveksten pga ADHD. Enhver med snev av psykologisk forståelse burde forstå hva slags konsekvenser det kan gi på sikt. 

Anonymkode: aba0f...cb3