Datter på 24 år - gruer meg til hver jul med henne

[AnonymBruker]

Har gjort så godt jeg kan gjennom oppveksten. Var alene med henne og storebroren hennes i oppveksten, men de hadde en trygg barndom.

Broren er gift og har et barn, i år feiret de med svigerdatters familie. 

Datter har ADHD og har en bipolar- lidelse. Hun fungerer dårlig i hverdagen, og bor et sted med døgnbemanning.

Hun er oppfarende og ekstremt bråsint. Noe som trigger meg, da jeg er oppvokst med en far som banket både min mor og meg. Når datter er her, går jeg med konstant angst inni meg. Hun kan bli sint når jeg harker, sint hvis jeg blar i en bok. (Mysfoni) Da trekker jeg meg inn i meg selv. Jeg sier i fra at jeg må få lov å puste i mitt eget hjem, foreslår at hun kan gå et annet sted hvis hun blir for irritert over menneskelig lyder. Men inni meg er jeg så redd…

Hun bidrar ingenting. Vil ikke ta ut av oppvaskmaskinen, heller ikke sette inn sin egen tallerken. Hun kunne hjelpe til før, men fra 16- års alderen sluttet hun i takt med at de psykiske problemene hennes økte.

Hun har fått og får mye hjelp i psykiatrien. Hun går på ADHD- medisiner, uten at jeg merker særlig stor forskjell.

Hun kan plutselig skrike «Hold kjeft» hvis jeg f. eks. spør om hun vil ha gløgg. Da jeg tente litt lys rundt oss på julaften morgen, ble hun sint. Hun ville jeg skulle gå og legge meg igjen, fordi hun ville se på noe på TV i fred. Jeg la meg en time ekstra. Nytter ikke å forandre noe hvis hun har fått noe for seg.
 

Jeg lager rundtstykker til frokost, hun nevner ingenting. Bare forsyner seg, og går ned på rommet hun har hos meg og spiser. Jeg har lagd en del julekaker. (Dette ville hun ikke være med å bake) Disse har hun nå forsynt seg med, og spist opp alt. Middag, dessert og hjemmelaget konfekt. Hun spiser, men takker ikke for maten. Julematen jeg hadde tilbredt til oss i dag, ville hun plutselig ikke ha likevel. Roter ekstremt, og sier ikke noe hyggelig. Jeg går rundt på nåler, og gleder meg kun til hun reiser tilbake 4. juledag.

Hvor lenge må jeg holde ut disse julene? Hun er datteren min, føler jeg som mamma tross alt har er ansvar. Hun har heller ikke bedt om å være psykisk syk. Hun har heller ingen andre å feire jul med, og kjenner på en plikt som mor.
 

Hadde vært så mye lettere hvis hun ikke var så oppfarende og sint! Føler at hun ser på meg som en kakelakk, men likevel vil hun hjem til meg i høytider og noen helger. 
 

Skammer meg over å si at jeg ikke har noe glede av besøkene fra henne. Noen ganger føler jeg at hun burde kunne være litt mer hyggelig til tross for psykisk sykdom. Hun klarer dette mot andre.

Til neste år er hun også her, men da kommer sønnen med familie, og da har jeg i det minste flere å spille på. Kan ikke feire med andre, det er flaut og heller ikke hyggelig for noen når hun er slik.

Hva kan jeg gjøre for å slutte å unngå å grue meg til julen annenhver år?

 

 

Anonymkode: 93aac...09d

[AnonymBruker]

Er det mulig å begrense feiringen?

Færre dager? Eller kan hun komme på dagsbesøk?

Mye lettere om det går at hun kommer noen timer på ettermiddag/kveld til middag og sånt.

 

Anonymkode: 81a8f...a07

[AnonymBruker]

Huff, dette er vanskelig, så lenge hun er syk tror jeg du bare må bite det i deg og prøve å gjøre det beste ut av disse besøkene. Håper hun får god hjelp med problemene sine ❤️ det er tydelig at jenta ikke har det bra, hun er trygg på deg og derfor er du lettest å bryte ned. Klem til deg

Anonymkode: 05be4...ef2

[AnonymBruker]

Du må sette grenser for henne. Jeg har et barn med noe av de samme utfordringene. I mange år har barnet vært velkommen hjem til julemiddag og gaveåpning. Det blir hentet rett før middag og kjørt hjem, når jeg ser at barnet er sliten. I år prøvede vi å ta med barnet på juleferie, det fungerer ikke. Eneste grunnen til at det  har gått bra, er at jeg overser, overser og overser. Men det går ut over de andre. Neste år er vi tilbake til ordinærplan. Kun noen timer på julaften. Det er til det beste for alle. 

Anonymkode: 66a34...028

[AnonymBruker]

Stor klem til deg. Så leit å høre.

Når det gjelder feiring med din sønn og hans familie bør du være forberedt på at de ikke orker å holde ut med henne hver jul. Da blir du kanskje nødt til å velge hvem som skal få være hos deg i julen.. Jeg hadde ikke orket å feire jul med et slikt søsken! Men med egne barn er man naturlig nok tolerant.

Anonymkode: 47902...513

[AnonymBruker]

Reis bort i julen, og ta henne hjem ei vanlig helg isteden. 

Anonymkode: 0c96e...d2b

[Grüner]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Har gjort så godt jeg kan gjennom oppveksten. Var alene med henne og storebroren hennes i oppveksten, men de hadde en trygg barndom.

Broren er gift og har et barn, i år feiret de med svigerdatters familie. 

Datter har ADHD og har en bipolar- lidelse. Hun fungerer dårlig i hverdagen, og bor et sted med døgnbemanning.

Hun er oppfarende og ekstremt bråsint. Noe som trigger meg, da jeg er oppvokst med en far som banket både min mor og meg. Når datter er her, går jeg med konstant angst inni meg. Hun kan bli sint når jeg harker, sint hvis jeg blar i en bok. (Mysfoni) Da trekker jeg meg inn i meg selv. Jeg sier i fra at jeg må få lov å puste i mitt eget hjem, foreslår at hun kan gå et annet sted hvis hun blir for irritert over menneskelig lyder. Men inni meg er jeg så redd…

Hun bidrar ingenting. Vil ikke ta ut av oppvaskmaskinen, heller ikke sette inn sin egen tallerken. Hun kunne hjelpe til før, men fra 16- års alderen sluttet hun i takt med at de psykiske problemene hennes økte.

Hun har fått og får mye hjelp i psykiatrien. Hun går på ADHD- medisiner, uten at jeg merker særlig stor forskjell.

Hun kan plutselig skrike «Hold kjeft» hvis jeg f. eks. spør om hun vil ha gløgg. Da jeg tente litt lys rundt oss på julaften morgen, ble hun sint. Hun ville jeg skulle gå og legge meg igjen, fordi hun ville se på noe på TV i fred. Jeg la meg en time ekstra. Nytter ikke å forandre noe hvis hun har fått noe for seg.
 

Jeg lager rundtstykker til frokost, hun nevner ingenting. Bare forsyner seg, og går ned på rommet hun har hos meg og spiser. Jeg har lagd en del julekaker. (Dette ville hun ikke være med å bake) Disse har hun nå forsynt seg med, og spist opp alt. Middag, dessert og hjemmelaget konfekt. Hun spiser, men takker ikke for maten. Julematen jeg hadde tilbredt til oss i dag, ville hun plutselig ikke ha likevel. Roter ekstremt, og sier ikke noe hyggelig. Jeg går rundt på nåler, og gleder meg kun til hun reiser tilbake 4. juledag.

Hvor lenge må jeg holde ut disse julene? Hun er datteren min, føler jeg som mamma tross alt har er ansvar. Hun har heller ikke bedt om å være psykisk syk. Hun har heller ingen andre å feire jul med, og kjenner på en plikt som mor.
 

Hadde vært så mye lettere hvis hun ikke var så oppfarende og sint! Føler at hun ser på meg som en kakelakk, men likevel vil hun hjem til meg i høytider og noen helger. 
 

Skammer meg over å si at jeg ikke har noe glede av besøkene fra henne. Noen ganger føler jeg at hun burde kunne være litt mer hyggelig til tross for psykisk sykdom. Hun klarer dette mot andre.

Til neste år er hun også her, men da kommer sønnen med familie, og da har jeg i det minste flere å spille på. Kan ikke feire med andre, det er flaut og heller ikke hyggelig for noen når hun er slik.

Hva kan jeg gjøre for å slutte å unngå å grue meg til julen annenhver år?

 

 

Anonymkode: 93aac...09d

Hvis hun er så dårlig at hun ikke er i jobb/studier og bor i en døgnbemannet bolig, så er det lett å skjønne at det er krevende å ha henne på besøk. Er det bemanning på disse omsorgsboligene i jula, eller må beboerne være hos familie? Hvis det er bemanning der, hadde jeg begrenset besøket til tre dager: 23., 24., 25. og så tilbake 26.

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar selv, fungerer bra i hverdagen, men hadde jeg ikke gjort det, så håper jeg familien min tok vare på seg selv, og ikke lot meg ødelegge. Selv om det ike føles verdig å bli stilt krav til, så er det mer verdig utad, da man ikke kan oppføre seg så drittsekk. Ta vare på deg selv.

Anonymkode: b61c8...795

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke er en døgnbemanna institusjon, så kan ikke ha jobben det er å passe på henne. 

Hva med at hun heller reiser hjem til seg selv om kvelden? 

Anonymkode: 5ad33...669

[AnonymBruker]

Høres ut som om det er noe annet som ligger i bunn her. ADHD og Bipolar er liksom ikke en «unnskyldning» for å ikke fungere i jobb og bo i døgnbemannet bolig. Det finnes god medisinering for begge. Går hun fremdeles til psykolog?

Skjerm deg selv om du føler deg er nødvendig. Du kan jo ikke gå rundt slik å være redd. Er ikke rettferdig ovenfor andre søsken heller, neste år er det jo barn som er involvert i det her, det vil hverken du eller sønnen din. Inviter på julemiddag og send henne deretter hjem. 

Anonymkode: dd4bd...241

[AnonymBruker]

Du fortjener å ha det bedre! Kan du få hjelp fra helsepersonell til å lære deg å sette grenser? 

Anonymkode: a96de...ddd

[TinaChristina]

Jeg har ADHD og bipolar lidelse. Her må det jo være noe mer som er utfordrende for henne. Har du gått på nåler i flere år for henne? Da er hun i såfall vant til å bestemme. Men når du gruer deg såpass til julen pga henne så ville jeg faktisk ikke hatt henne der hvis det var meg. Kanskje én dag. Og det etter å ha hatt en samtale om betingelser og grenser.

Våre foreldre og våre barn; vi MÅ ikke ofre vår trygghet, glede og liv for de. Ikke når vi og de er voksne.

[Hmmmmmm]

Jeg syns ikke du skylder henne noe mer en hun gjør deg. Begrens til dags besøk. 
Du har tatt deg av henne og gjort jobben din. Slutt med dårlig samvittighet 

[AnonymBruker]

Du vil ha takk fra henne når hun ber deg holde kjeft og er psykisk syk. Ikke ha høye forventninger , så blir du heller ikke skuffet. Hun er jo syk. Begrens dagene dere er sammen eller ha med noen andre som kan være med dere. 

Anonymkode: 809e2...56a

[AnonymBruker]

Jeg jobber med brukere som er bipolare og div psykriatri, og de som drar, drar hjem bare noen timer. Dette er avklart på forhånd. Vi snakker mye om det i det daglige for å forberede de, og hjelpe familiene med å sette grensene. Dette er i samråd med pårørende. Kanskje det hadde vært noe til senere år? 

Du har lov til å sette grenser for deg selv! Om du syns det er fælt, så kan du jo snu det, ikke sikkert hun egentlig har det noe bra med å være vekk fra boligen? Der har de ofte klare regler og faste rutiner. Er det mulig at hun feks kan reise hjem imorgen? 

Anonymkode: b1079...2c6

[AnonymBruker]

Kan du lufte noen tanker med de ansatte? Kanskje de ser en god løsning? Tenker også hvordan dette best kan formidles til datter.

Anonymkode: 8adcc...de4

[Vaffelhunden]

"Kan du gå å legge deg igjen, så jeg får sett på TV i fred"

Sykeste jeg har hørt.

[AnonymBruker]

Pårørende til de med psykiske lidelser må ta vare på seg selv, du kan ikke bli syk for de setter henne først. Dessverre sånn er det selv om hun er din datter. Neste år får hun komme på besøk noen timer for å reise hjem igjen etterpå. Ikke flere dager. 

Anonymkode: e4e89...74d

[Bacteria]

Vaffelhunden skrev (12 minutter siden):

"Kan du gå å legge deg igjen, så jeg får sett på TV i fred"

Sykeste jeg har hørt.

Ja, det er sykt. Har vondt av ts, ingen fortjener ei slik jul. Dattera oppfører seg verre enn de mest hormonplagede tenåringene. At ikke datter er overstrømmende av takknemlighet overfor det ts gjør for at hun skal få en hyggelig jul, det er nå så. 
Men at ts må gå på nåler, at alt ts har bakt til jul har hun spist opp er helt sykt. Hadde min datter skreket «hold kjeft» til meg som svar på et vanlig spørsmål er det helt uakseptabelt, samme hva diagnose det er snakk om. 
 

Samtidig kan tv-problemet løses enkelt ved en tv på rommet til datter.

Her må ts ta et grep etter jul. Hun bør sikre seg backing (familie, fastlege elns) og fortelle hvordan jula har forløpt. Snakk også med den i kommunen som har ansvar for kvinnen. 
Det bør så avholdes et møte mellom mor, datter, og en eller to utenforstående som helsepersonell som kjenner datter godt. Målet med møtet bør være å få på plass kjøreregler som sikrer begge ei fin jul. Noe som fex kan innebære at datter drar hjem til seg selv etter noen timers besøk. 

Endret 12 timer siden av Bacteria

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette ikke kan fortsette. Det er en tid for alt og livet går i faser. Når datter er 24 år, begynner det å bli på tide å slippe taket. Du skal tross alt leve ditt liv, du har vært mor i flere år og nå er det din tid til å blomstre. Du skal ikke leve med angst, uro og ødelagte høytider. Du skal nyte høytidene, oppleve god kvalitetstid med sønn og barnebarn og pusle med dine egne små og store planer. Ikke sant?

Jeg har en søster som ikke klarer å skape et høyst nødvendig skille mellom sitt eget liv og den 30-årige datteren som har en diagnose på spekteret (uføretrygdet). Mannen døde for et par år siden og det er et mess med å være enslig forsøker til en sønn på ungdomsskolen og et par voksne barn som ikke flytter ut, men suger seg fast. Den voksne sønnen dropper utdanning og drar med seg kompiser hjem langt på natt. Jeg kan dessverre ikke si det til min søster, som jeg skriver til deg, men det er mye i samme gate: du har et liv du også! Det er på høy tid å planlegge livet ut i fra dine egne behov og ønsker, nå har du ofret nok. Og det kan du gjøre med den beste samvittighet. Et minstekrav må være å kunne feire julen uten å skulle grue seg eller gå til sengs i tårer.

 

Anonymkode: 0a181...d57