Forholde seg til mennesker som måler sorgen til andre ut ifra om du gråter eller ikke?

[AnonymBruker]

Mistet min søster i Mars i år, første julen uten. Er ikke en person som sitter å gråter foran andre, eller snakker veldig åpent om dette generelt.. min mor er person som gjerne gråter flere ganger, og snakker om dette hele tiden, gråter store deler av julefeiring (som er forståelig). 
 

Det som for meg er mindre forståelig er kommentarene hun kommer med, hun spør aldri meg hvordan jeg har det men jeg spør alltid henne. Forstår at hun er mer lei seg enn meg siden dette er hennes barn og «kun» min søster. Så kommer kommentarene med at det virker som alle har det så ufattelig bra bortsett fra hun, at alle har en fin julefeiring, snakker som at livet vårt nesten er blitt bedre etter min søster døde?? 
 

Sannheten er jo at jeg sliter ekstremt mye med søvn, har flere ganger daglig der jeg får tårer i øynene av ingenting, jeg sørger jo på min måte og tenker ofte på alt jeg skulle gjort bare for å få sett/snakket min søster i 2 minutter til. Hvordan forholde seg til kommentarene 

Anonymkode: 5f41e...d8e

[AnonymBruker]

Her er det på tide å sette grenser og bli sint ovenfor henne. Man undergraver ikke andres følelser slik, og samtidig må faktisk hverdagen gå videre for de som faktisk lever. 

Anonymkode: f612f...837

[AnonymBruker]

Du må, hyggelig men bestemt, si at slike ting ikke er ålreit å si. «Jeg vet du er ute av deg, men slike ting er ikke greit å si. Enten tar du deg sammen og slutter å snakke slik, eller så må jeg gå så du får kontroll på deg selv.»

Og så gjør du alvor av det. Du går. 

Hun har lov å sørge. Hun har ikke - noensinne og under noen omstendigheter - lov til å utnytte den sorgen til å rakke ned på, herse med eller tråkke på andre rundt seg. Som er det hun nå velger å gjøre. Og om du synes synd i henne? Det er greit for tapet av sitt barn. Men det er ikke synd på henne fordi hun velger å være stygg med deg. For det er en aktiv, valgt handling. Behandle den - og henne - deretter.

Justerer hun ikke adferd? Distanser deg fra henne. Besøk henne sjeldnere. Inviter henne sjeldnere. Vær utilgjengelig når hun ringer. Trapp ned kontakt til hun enten velger å fjerne sin uønskede adferd, eller dere er tilstrekkelig distanserte til at hennes adferd ikke går utover deg.

Anonymkode: 81525...ebc

[AnonymBruker]

Dolk sørger forskjellig. Noen gråter og snakker om det, mens andre gråter for seg selv - som det virker som du gjør.

Å snakke om sorg er faktisk noe som hjelper på bearbeidelsen. Prøv det du også.

At du snakker om søsteren din som «kun» en søster sier meg at dere ikke hadde så mye til felles og ikke møttes så ofte.

Anonymkode: 5c07d...75c

[AnonymBruker]

Bare egoistiske mennesker eier sorgen. Empatiske mennesker forstår at sorg har mange ansikter. 

Anonymkode: 6556e...9f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dolk sørger forskjellig. Noen gråter og snakker om det, mens andre gråter for seg selv - som det virker som du gjør.

Å snakke om sorg er faktisk noe som hjelper på bearbeidelsen. Prøv det du også.

At du snakker om søsteren din som «kun» en søster sier meg at dere ikke hadde så mye til felles og ikke møttes så ofte.

Anonymkode: 5c07d...75c

Grunnen til at jeg satt kun en søster i hermetegn var at hun nok mener at min sorg ikke er i nærheten av lik som hennes, da hun faktisk har mistet et barn (som er det værste man kan oppleve», og jeg «kun» en søster ut ifra hennes tankegang. Beklager at det ikke var forståelig nok for deg, vi hadde et godt forhold

Anonymkode: 5f41e...d8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Her er det på tide å sette grenser og bli sint ovenfor henne. Man undergraver ikke andres følelser slik, og samtidig må faktisk hverdagen gå videre for de som faktisk lever. 

Anonymkode: f612f...837

 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du må, hyggelig men bestemt, si at slike ting ikke er ålreit å si. «Jeg vet du er ute av deg, men slike ting er ikke greit å si. Enten tar du deg sammen og slutter å snakke slik, eller så må jeg gå så du får kontroll på deg selv.»

Og så gjør du alvor av det. Du går. 

Hun har lov å sørge. Hun har ikke - noensinne og under noen omstendigheter - lov til å utnytte den sorgen til å rakke ned på, herse med eller tråkke på andre rundt seg. Som er det hun nå velger å gjøre. Og om du synes synd i henne? Det er greit for tapet av sitt barn. Men det er ikke synd på henne fordi hun velger å være stygg med deg. For det er en aktiv, valgt handling. Behandle den - og henne - deretter.

Justerer hun ikke adferd? Distanser deg fra henne. Besøk henne sjeldnere. Inviter henne sjeldnere. Vær utilgjengelig når hun ringer. Trapp ned kontakt til hun enten velger å fjerne sin uønskede adferd, eller dere er tilstrekkelig distanserte til at hennes adferd ikke går utover deg.

Anonymkode: 81525...ebc

Ja skal prøve dette. Er veldig vanskelig å sette grenser for henne når hun åpenbart har det vondt på sin måte, samtidig koker det inni meg av kommentarene noen ganger. 

Anonymkode: 5f41e...d8e

[Pippi Lotta]

Jeg vet ikke om det å bli sint eller gå til angrep vile hjulpet her, det er vel mer naturlig å være ærlig på hvordan du har det?  Jeg forstår veldig godt det kan være skumelt eller vanskelig å åppne opp om så vanskelige følelser, men jeg vet også at det kan hjelpe veldig. Kansje var det nettopp det moren din (på en ufatelig klønete måtte) prøvde å oppfordre til? Hun er nok veldig fortvilet og tenker derfor ikke gjenom hvordan det hun sier høres ut, men det betyr ikke at du ikkr kan si at det såret deg, men prøv å fokusere på hvordan du føler det og ikke på hva moren din har sakt og gjort. Om du greier å utryke med ord hvor vanskelig du har det, så vill kansje moren din følle seg mindre allene og du kan få mer anerkjenelse av dine følellser også. Lykke til ❤️ og kondulerer så mye!