"Pliktgjester"

[Gjest Piper]

Etter å ha lest i noen tråder her inne, har jeg kommet frem til at det veldig ofte er noen i mannens familie som blir regnet som "pliktgjester". Hvorfor er det egentlig så? Er kvinnens familie bare så mye bedre på alle områder, eller er det slik at en klarer å akseptere mer fra sin egen familie som en jo er glad i?

Jeg lurer på om de som eventuelt har sønner i dag, tenker over at de selv vil bli den delen av familien som kan risikere å bli "pliktgjester" senere. Og hvordan ville en følt seg selv, om man fikk vite at man bare var "pliktgjest"? For jeg tror ganske mange vet at andre ikke liker de, for det er nå ganske vanskelig å skjule det i lengden. Eller at en rett og slett ikke blir invitert så ofte.

Uansett, hvordan kan det ha seg at det veldig ofte er mannens familie det er noe gale med, men kvinnens familie liksom er "perfekt"?

[Carrot]

Mulig det er meg - men hva er en "pliktgjest" da??

[Gjest Gamle Alex]

Jeg har faktisk kun hatt " pliktgjester " fra mine egen familie jeg . Liker faktisk mannen sin familie bedre en min egen. Men for det meste invitere vi bare de var har lyst til

[Gjest 2324]

Man føler seg jo ofte mer vel sammen med sin egen familie fordi, man kjenner de best. Og mannen vil nok føle det på samme måte, ovenfor sin side av familien. Tror ikke det har så mye med å gjøre at den ene siden av familien er så perfekt.

[Carrot]

ååå ja.. nå skjønner jeg - det er de man ikke liker i egen eller partners familie...

I vårt hjem inviterer vi aldri noen av plikt.. Vi innviterer ut fra våre forutsetninger - må da være ille å føle at man er nødt til å invitere noen..

Er det virkelig slik at vi kvinner ikke liker mannens familie?? Har alltid likt mine menns familier jeg - ofte bedre enn mannen i allefall har jeg god kontakt med dem selv etter at jeg har gått videre....

C.

[Gjest Gjesta]

I dag finnes det ikke et menneske i hverken min eller hans familie som jeg ville føle meg forplikta til å invitere. Heldigvis. Alle er hjertelig velkomne, og ingen blir invitert fordi vi "må".

Da mine søte små ble døpt, derimot...

Da måtte vi pent invitere min mors tanter, onkler og søskenbarn til kaffe. Ellers ville folkesnakket gå og de som ikke ble invitert ville bli fornærma.

De fleste av dem er/var trivelige, men vi måtte pent invitere alle, også et par personer som hadde en helt spesiell evne til å kræsje et hvert selskap de var i. (R.I.P.)

Hvorfor jeg sa ja?

Vi var hos mine foreldre, og de sto for både middag og kaker, snille som de er.

Hvem som skal inviteres til merkedager avhenger ofte av tradisjoner som går så langt tilbake i tid at det er vanskelig å bryte dem.

Jeg tror dermed det er to sider av denne saken her, Piper:

A: Det finnes dessverre mennesker som ikke gidder å se etter det positive i mennesker, enten de hører til egen familie eller svigerfamilien. (evt stebarnets familie)

B: Det finnes dessverre mennesker som ikke evner å tilføre selskaper annet enn negativitet.

[Gjest Binna]

Vi har "pliktgjester" fra min familie, eller de er ikke i blodslekt, men inngift. Er det nærmeste familie så kjenner man dem gjerne best pluss at man gjerne ligner mer på sine nærmeste enn man ligner på "mannen i gata". Så det er kanskje ikke så rart det som regel er fra mannens familie her på kg, i og med at det er mest kvinner her inne.

Jeg kan ikke la være å invitere en av søsternes menn da alle de andre søskna blir invitert med følge. Og ber jeg min far henger hans kone med på lasset.

[Pimpernella]

Vi også har pliktgjester. Mulig min mann og jeg ser litt forskjellig på hvem som er pliktgjester og ikke. Jeg ser i alle fall både min mor og hans søsters familie som pliktgjester. Mulig fordi jeg ikke kommer så godt overens med noen av dem og godt kunne hatt dem laaaangt unna. Er ikke helt fornøyd med at svigerinnen min kaller meg dum og teit fordi jeg ikke vil gjøre som hun vil med ungene mine. Eller at moren min på død og liv skal slanke meg.

Ergo, jeg kan klare meg fint uten disse menneskene.

[Gjest plikt]

Jeg har to sønner så jeg må passe meg litt og prøve å oppføre meg ordentlig når jeg blir svigermor.

Jeg tror også det at mannens familie kommer litt i bakleksa er at det er kvinnen som stort sett ordner til fest i familien, og som står for invitasjonene. Det ser jeg bare hos meg, min mann er ikke veldig aktiv akkurat.

Min sønn skal konfirmeres og far i huset har kun en mor og ingen andre, derfor blir det ganske så stor overvekt av min familie. Jeg måtte derfor be min mann om å spørre sin mor om det var noen i hennes familie hun kunne tenke seg skulle bli bedt til konfirmasjonen. Hennes sønn hadde ikke tenkt i de baner engang.

Men jeg ber mine foreldre av plikt, og det er forskjellige årsaker til det. Noen pliktgjester kommer man ikke unna.

[Gjest Gjest]

Vi har pliktgjester en sjelden gang. Problemet er at pliktgjestene på min side av familien er litt lenger ute på familietreet og dermed er litt lettere å sløyfe. Hans mor skulle vi ofte slippe, begge to faktisk!!

Det er ikke alt som er perfekt i noen familier, men i min nære familie (søsken og foreldre) er vi vant med å kunne gi hverandre hint eller beskjeder på en voksen måte, og at dette blir respektert. Vi har hatt våre diskusjoner, men løser diskusjonene og er like gode venner.

Hans mor vet imidlertid alltid best. Enhver motsigelse, selv om den er høflig, blir etterfulgt av furting og spydigheter. Hun må også hevde sine meninger som å synge ut at hun er heeelt i mot dåp når hun sitter i en dåpsmiddag... Men vi prøver jo å holde ut med henne i sammenhenger der det er naturlig da.

[Gjest Gjesta]

Det er nok lettere for oss kvinner å si i fra til våre egne foreldre og søsken enn til svigerfamilien. Menn velger dessuten å overse en del ting fra sin egen familie. En del ting gidder de ikke å kaste bort energi på, en del ting tør de ikke ta opp.

Det hadde nok mange ganger vært enklere om vi kvinner tok lærdom fra menn, og heller velger å overse litt mer. Menn derimot hadde hatt godt av å lære fra oss kvinner: Det å være ærlig og mer direkte i tale til sin egen familie.

Jeg har ingen jeg må invitere av plikt, alle er like velkomne. Forøvrig så er svigermor og svigerfar like hyggelige som mine egne foreldre, og vi er like mye sammen med begge parene.

[Gjest Gjest]

Menn burde ta tak selv. Hans familie= hans problem. Setter han seg ned på ræva, ja da kan familien takke ham for at de blir glemt.

[salsera]

Det er nok lettere for oss kvinner å si i fra til våre egne foreldre og søsken enn til svigerfamilien. Menn velger dessuten å overse en del ting fra sin egen familie. En del ting gidder de ikke å kaste bort energi på, en del ting tør de ikke ta opp.

Det hadde nok mange ganger vært enklere om vi kvinner tok lærdom fra menn, og heller velger å overse litt mer. Menn derimot hadde hatt godt av å lære fra oss kvinner:  Det å være ærlig og mer direkte i tale til sin egen familie.

←

Enig!

Jeg har et bra forhold til de fleste i både min og hans familie, men dessverre med et unntak: hans mor. Hun blander seg i det meste og er svært dominerende og selv når både han og jeg (selv om jeg forsøker å unngå det, jeg ser på det som hans oppgave) ber henne om å stoppe, fortsetter hun. På en måte ser jeg på henne som en pliktgjest og det gjør at jeg ofte forsøker å unngå situasjoner som innebærer at jeg må møte henne. Det betyr ikke at jeg ikke inviterer henne med eller blir med på besøk dit, men jeg tar ikke initiativ til det. Ofte sørger jeg også for at det er en del mennesker til stede. Det er lettere å unngå konfrontasjoner og irritasjonsmomenter når jeg kan sette meg ned og snakke med noen andre.

Ikke alle mennesker er like lett å omgås

[Far til 2]

Jeg lever tydligvis i min egen verden, kansje uten sosiale antenner, men jeg har aldri følt dette med "plikt invitasjoner". Dette gjelder både egen familie og ex'ens familie. Kansje i enda større grad ex'ens familie enn hos andre ettersom mange i hennes familie har ringt meg fra tid til annen og invitert meg på besøk flere år ETTER bruddet.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på om de som eventuelt har sønner i dag, tenker over at de selv vil bli den delen av familien som kan risikere å bli "pliktgjester" senere.

←

Enig med Salsera, ikke alle mennesker er enkle å omgåes. Nå er det vel ofte også snakk om kjemi. Men for meg var min svigermor, "svigermoren fra helvete". Om jeg tenker over at jeg en dag blir en annen kvinnes svigermor? Ja det har jeg faktisk tenkt mye på. Og jeg håper at mine egne erfaringer har lært meg noe. Men normalt føler jeg vel ikke at jeg har så voldsomme vanskeligheter med å respektere andre mennesker, deres hjem, forhold og grenser. Om hun var en pliktgjest? Ja absolutt. Jeg ble fysisk dårlig når jeg visste at jeg måtte treffe henne.

[Gjest Gjest]

Vi har ingen pliktgjester til vanlig, jeg liker familien min, jeg!

men da vi giftet oss hadde vi noen, og de kom fra mannens familie. Hvorfor de var plikt? Jo, fordi mannens mor insisterte på at de skulle komme, selv omm mannen ikke ville, og selv om han ikke hadde hatt noe med dem å gjøre siden konfirmasjonen. Selv har jeg aldri møtt de før mitt eget bryllup.

Har null og niks å gjøre med at jeg liker min familie bedre enn hans å gjøre, men jeg tar altså ikke ansvar for at vi ikke er sammen med hans families perifere slektninger. Det får han og hans familie ta ansvar for på egenhånd.

Snakker her om mors tante, fars kusines datter osv, ikke tanter og onkler.

[Gjest Gjest]

Pliktgjester = folk som forventer å bli invitert, de man kanskje helst kunne tenke seg å utelate - men som er i så nær familie at man ikke kan utelate dem uten å skape store overskrifter på julekorta.

Som eks.kona som krever å bli invitert i barnets bursdag, fordi hun fremdeles anser seg som en del av svigerfamilien osv. - det er DEFINITIVT en pliktgjest.

Det finnes dessuten slektninger som er på anbud ved hver høytidlighet - hvem inviterer tante Agnes til jul i åpr - vi hadde henne i fjor...

[Gjest Gjest]

Vi har pliktgjester, og de er utelukkende fra min manns familie. Han ser ikke på de som pliktgjester men det gjør jeg. Tror nok han føler at noen fra min familie er pliktgjester også. so what?

Jeg kommer overhodet ikke overens med min svigerinne og min svigermor. Min mann vet dette og er helt enig i at de har vært med på å gjøre vårt ekteskap vanskelig. De har sparket oss når vi lå nede, og det er ikke deres fortjeneste at vi har kommet dit vi er i dag. Det er for mye forlangt at jeg skal ha noen gode følelser for disse menneskene. Vi inviterer de, men besøker de sjelden utenom bursdager.

Min mann ønsker at vi skal kunne være i samme rom og forlanger ikke noe mer enn det. Slik er det og slik blir det.

Jeg vet utmerket godt at jeg en dag blir svigermor selv. Vet hvordan jeg ikke skal oppføre meg. Får håpe på at jeg ikke blir en pliktgjest selv

[Gjest Gjest]

Jeg kommer ikke overens med min svigerinne. Hun gjør alt for å slippe å "dele" sin mann (min bror) med andre. Har mange ganger lurt på om hun er psykopat. Men jeg inviterer henne selvfølgelig i familiesammenkomster når resten av familien inviteres. Så får det bli opp til henne om hun vil komme eller ikke. Kommer hun finner jeg andre å prate med og holder meg "tilfeldigvis" lengst mulig unna henne. Har kommet til et punkt der jeg ønsker å være likegyldig til hele kjerringa.

[Gjest Gjest2]

Jeg kommer overhodet ikke overens med min svigerinne og min svigermor. Min mann vet dette og er helt enig i at de har vært med på å gjøre vårt ekteskap vanskelig. De har sparket oss når vi lå nede, og det er ikke deres fortjeneste at vi har kommet dit vi er i dag. Det er for mye forlangt at jeg skal ha noen gode følelser for disse menneskene. Vi inviterer de, men besøker de sjelden utenom bursdager.

Å, vi kunne visst hatt masse å prate om vi to, gjest! Har gått gjennom akkurat det samme!! Trodde vi var nokså alene om å ha opplevd slikt, men selv om jeg ikke unner noen å oppleve noe lignende, er det faktisk litt godt å vite at andre også har hatt det slik