Usikker på forhold

[AnonymBruker]

Hei,

jeg har vært sammen med kjæresten i 3 år. Jeg er gravid og er i siste trimester. Problemet er at jeg har begynt å tvile på forholdet, føler at romantikken er nesten helt borte og at jeg ikke blir sett eller hørt av han…

Jeg har det vondt og er sliten i hele kroppen, jeg forteller han dette gråtende og fortvilet ofte. Det blir bedre i en uke eller to hvor han hjelper til hjemme, men så faller det tilbake til gamle trakter, og det er jeg som alltid ender opp med all husarbeid alene samt lage middag til han kommer hjem hver dag. 

Dagene går stort sett til at jeg er hjemme om dagen og har hjemmekontor. Jeg rydder, vasker klær og ordner hver dag det jeg orker. Da han kommer hjem, får han servert middag. Det ender stort sett med at han enten sovner på sofaen eller går å gamer med venner på kvelden..

sex har vi ikke lengre da han ikke vil pga. magen. Men det er heller ikke noe annet form for kos utenom et kyss inni mellom.
 

Jeg syntes det er vanskelig å kommunisere med ham da jeg forteller/ snakker om ting også får jeg null respons på det jeg sier, noe som irriterer meg. Er som å snakke til en murstein… f. Eks så kan jeg ligge å grine i timesvis og forteller hva jeg tenker på ( nevnt over) så kan det bli helt stille i 30-40 min, null respons før jeg sier noe igjen….føler meg så ensom og alene, og at han ikke er opprinnelig glad i meg selv om han sier så..

Jeg er så urolig beskymret og lei meg for hvordan fremtiden kommer til å se ut. Blir jeg sittende med alt av husarbeid og barnestell da babyen kommer? Er dette følelser som bare kommer fordi jeg er så hormonell eller er det et vedvarende problem… inni mellom så får jeg tanker om at jeg angret på at jeg ble gravid med han…

Noen andre som har hatt slike tanker eller noen råd?… 

 

hilsen fortvilet førstegangs mor 

Anonymkode: b6140...e14

[AnonymBruker]

De sier at man ikke burde ta store avgjørelser i gravid- og tidlig barseltid fordi man er full av hormoner. Kan dere prate med noen så lenge? Han må jo involvere seg mer. 

Anonymkode: 506fc...340

[AnonymBruker]

Hormonene kan spille deg et puss, men ofte så har man jo en magefølelse at noe ikke er helt som det skal være. Men som #2 skriver, ikke ta noen store avgjørelser i graviditet eller barselstid. 

Gi det tid og se hvordan det går med mindre det er vold i bildet. 

 

Anonymkode: 33035...020

[AnonymBruker]

Dere har jo en usunn relasjon for øyeblikket. Ikke helt lett for menn alltid med hormonelle kvinner som stadig gråter. De kan fort legge problemet på graviditeten og stikke hodet i sanden. 

Jeg ville snakket med han (uten tårer, veldig konstruktivt og uten å se bakover på hva som har vært): 

Hva er hans forventninger når baby kommer? Første året? Barnehagetiden? Skoletiden?
 

Hvem gjør hva i disse periodene?

Hvor mye alenetid skal hver av dere ha?

Hvor mye familietid? 

Anonymkode: 496be...ca4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.12.2024 den 10.26):

Hei,

jeg har vært sammen med kjæresten i 3 år. Jeg er gravid og er i siste trimester. Problemet er at jeg har begynt å tvile på forholdet, føler at romantikken er nesten helt borte og at jeg ikke blir sett eller hørt av han…

Jeg har det vondt og er sliten i hele kroppen, jeg forteller han dette gråtende og fortvilet ofte. Det blir bedre i en uke eller to hvor han hjelper til hjemme, men så faller det tilbake til gamle trakter, og det er jeg som alltid ender opp med all husarbeid alene samt lage middag til han kommer hjem hver dag. 

Dagene går stort sett til at jeg er hjemme om dagen og har hjemmekontor. Jeg rydder, vasker klær og ordner hver dag det jeg orker. Da han kommer hjem, får han servert middag. Det ender stort sett med at han enten sovner på sofaen eller går å gamer med venner på kvelden..

sex har vi ikke lengre da han ikke vil pga. magen. Men det er heller ikke noe annet form for kos utenom et kyss inni mellom.
 

Jeg syntes det er vanskelig å kommunisere med ham da jeg forteller/ snakker om ting også får jeg null respons på det jeg sier, noe som irriterer meg. Er som å snakke til en murstein… f. Eks så kan jeg ligge å grine i timesvis og forteller hva jeg tenker på ( nevnt over) så kan det bli helt stille i 30-40 min, null respons før jeg sier noe igjen….føler meg så ensom og alene, og at han ikke er opprinnelig glad i meg selv om han sier så..

Jeg er så urolig beskymret og lei meg for hvordan fremtiden kommer til å se ut. Blir jeg sittende med alt av husarbeid og barnestell da babyen kommer? Er dette følelser som bare kommer fordi jeg er så hormonell eller er det et vedvarende problem… inni mellom så får jeg tanker om at jeg angret på at jeg ble gravid med han…

Noen andre som har hatt slike tanker eller noen råd?… 

 

hilsen fortvilet førstegangs mor 

Anonymkode: b6140...e14

Førstegangs mor selv og har følt på det du føler på. Men forskjellen er at jeg også ser samboeren min strever.

Jeg tenker når du sier i fra om det med hjelp, så er det jo bra han tar i ett tak selvom det faller tilbake på deg at du gjør det meste. Da tenker jeg det er viktig at du kommuniserer eller viser at du er takknemlig for hjelpen. Også må du vise når du faktisk er veldig sliten.

Det gjør jeg til samboeren min, og jeg tåler at ikke det alltid er ryddig rundt og han tåler at jeg ikke lager middag hverdag. Da er han flink til å hjelpe og ta ting på sitt initiativ.

Men det med samleie er du ikke alene om, samboeren min er freaket ut og vi snakket med legen om det for å få samboeren min til å forstå at det ikke er farlig. Men han synes det blir vanskelig, jeg respekterer det. Men han er veldig kjærlig og jeg merker han viser at han trenger meg mer nå og vil veldig bruke tid på å bli kjent med barnet vårt i magen, for jeg tror ofte mennene føler seg veldig tilside satt da de ikke føler alt like nært på kroppen, og at dem får en helt annen tilnærming til babyen fordi dem må vente til babyen kommer ut.

Kanskje prøv å inkluder han i svangerskapet.

Det at du føler han ikke er der å støtter deg kan jo være at du blir litt "krav stor" fordi du er hormonell, det er jeg😅 jeg begynte å klage selv når samboeren min gjorde alt for meg, men det er fordi jeg har mye følelser og er overstimulert av svangerskapet.

Prøv å gi rom for samboeren din til å fordøye tilstedeværelsen nå og hva som kommer når babyen er født.

Også er det så viktig å prate sammen om hva man føler, ikke holde det inni seg. Og samarbeide.

Masse lykke til!

Anonymkode: c1940...ec7