En ekstrem underliggende selvfølelse

[AnonymBruker]

Fra jeg gikk i 5. klasse kan jeg huske at jeg har tenkt at jeg var stygg. Venninnene mine fikk oppmerksomhet av guttene, men ikke jeg, selvom jeg var i gjengen. På ungdomsskolen synes jeg at jeg var så stygg at jeg visste ikke om jeg noen gang kom til å få et bra liv. Jeg er høy og bredt bygget - selv når jeg sultet meg på usle kilo, ble jeg aldri liten. Kan huske jeg satt oppe hos venninnen min og så hørte vi plutselig søsteren i underetasjen snakket med sin venninne om folk som aldri kunne bli tynne, og jeg hørte hun sa meg. At jeg ville alltid være svær og ikke så pen. Den sitter alltid i meg. Jeg har siden ungdomsskolen gått med følelsen av at ingen gutter vil elsker meg høyest, ingen vil velge meg over alle andre jenter.  Jeg har også vært i en gjengen med to vakre jenter - og jeg har aldri blitt valgt. Og har vel heller aldri hatt en spesielt kul eller interessant personlighet. 

 

Jeg begynte etter hvert å pynte meg litt  

«finere»,  og fikk en slags selvsikkerhet. Jeg begynte å speile folk rundt meg. Jeg slapp aldri gutter ordentlig inn på meg, og det ble trygt - for da kunne ingen såre meg. Men, jeg fikk etter hvert min første kjæreste som reiste jordkloden rundt for meg og ble den første jeg noen sinne åpnet meg helt for og slapp ordentlig inn. Det var en hard og lang prosess for meg. Jeg visste ikke helt hva slags beskyttelse jeg hadde bygget opp eller hva følelsene jeg følte kom av eller betydde. Han var så fin, tålmodig, snill med meg. Etter 3 år fant jeg skjulte meldinger.

 

Denne hendelsen rystet meg skikkelig, og jeg datet ikke på 1,5 år etter dette. For meg ble dette hele bekreftelsen på tanken jeg alltid har gått med. Hvis han ikke elsket meg - hvem kan da?  Han som var hele tryggheten min. Han jeg hadde reist rundt med og opplevd så mye med. Han som var så ærlig og fin med meg. Han elsket meg ikke. Han snakket med mange andre pene jenter.

 

Jeg begynte etter hvert å date en annen fyr. Han var stormbetatt og snakket barn allerede første månedene; før han plutselig begynte å se alt det stygge ved meg. Han sa det på en fin måte, så jeg ble ikke direkte såret over de tingene han nevnte, men det var så vondt å se han gå ut av forelskelsen. Og så ble det nok en bekreftelse av tankene mine.

 

Jeg har nå en ny kjæreste og merker at jeg sliter mer med tillit her. Jeg skjønner at min usikkerhet spiller en stor rolle her. Men jeg går bare og venter på at det samme skjer og jeg ser etter alle mulige tegn og blir så fryktelig lei meg når jeg ser et «tegn». Merker at om jeg senser at han ikke er så ivrig eller opptatt av meg så trekker jeg meg unna. Skriver lite til han, blir for «travel» til å finne på ting. Vi har vært sammen i 1,5 år nå… Jeg sliter med jentevennene hans og det er jo bare fordi jeg føler at de er mer elskbare enn meg. Hvorfor skulle han velge meg. Jeg vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre.

 

Jeg føler meg mer selvsikker når jeg er singel og dater. For da handler det bare om meg. Men når jeg blir sammen med noen føler jeg at jeg mister makten. Som om min verdi skifter. 

 

ps har snakket med en psykolog to ganger om dette.. kom fram til at jeg skal prøve å skape en bedre selvfølelse ved å finne ting å mestre. Jeg reiser rundt og mestrer mye - det hjelper ved at jeg føler meg generelt mer lykkelig - men endrer ikke følelsene mine rundt meg selv..

Anonymkode: 46a71...b5e

[Irak]

Det er ikke rart du sliter med selvfølelsen når du har blitt sviktet. Man blir jo instinktivt redd for at det samme kan skje igjen. Så bra at du tar tak i dette. Synd at du trekker deg unna han. Kan forstå det. Så kan det være lurt innimellom slik at du kan få hentet deg inn igjen. Bare vær bevisst på det så går det nok bra. Du er mer enn god nok. Husk det. Det er ikke din feil at du er blitt behandlet dårlig. Bare ikke skyv han unna deg. Da kan det gå troll i ord det du frykter. Emosjonell distanse er ikke bra. Det er ødeleggende. Da er det bedre å gjøre det slutt, og jobbe med utfordringene alene...

Masse lykke til 💕