Når du må gjøre noe du ikke vil på jobb

[Gjest Gjest]

Noen som har vært i en slik situasjon?

Jeg jobber med kundebehandling. Dvs kundene sender søknad om goder til meg, jeg behandler søknaden og sjefen min underskriver. Dette er i stor grad basert på skjønn og selvsagt firmaets praksis. Mao mye rom for drøfting.

Kunder som får ja blir glade, kunder som får nei kan ta det veldig tungt, da det kan få stor innvirkning på dem. De er nysgjerrige på hvordan det går med søknaden, og en del ringer meg ofte.

Jeg har nå en kunde jeg ønsker å innvilge ut fra momentene i søknaden. Sjefen mener momentene taler for nei. Kunden ringer stadig for å høre hvordan det går, men jeg er jo klar over at jeg ikke har myndighet, og har ikke sagt et ord hvilken vei jeg tror det vil tippe for hennes del. Ingenting er jo uansett avgjort før sjefen har sagt sitt.

Så nå ser det ut til å gå mot nei. Det må jeg jo bøye meg etter, slik er systemet. Men det er jo meg kunden vil ringe til og gråte i telefonen, skjelle meg ut, fortelle meg hvor ille det jeg har gjort er.

Det synes jeg er litt vanskelig, for jeg er jo enig med denne kunden. Men det kan jeg jo ikke si, er jo viktig at bedriften står lojal utad.

Hvordan takler andre slike problemstillinger?

[Gjest Gjesta]

Dette er jo en del av jobben din, og bedriften din gir deg jo tilliten du må ha for å utføre slike lite takknemlige jobber. Denne problemstillingen kan jeg tenke meg mange i ulike jobber har. Som barnevern, sosialkontor, boligutleie... Og det er jo bare å bite tennene sammen og følge reglene.

[Gjest gjesta]

Dette er jo en del av jobben din, og bedriften din gir deg jo tilliten du må ha for å utføre slike lite takknemlige jobber. Denne problemstillingen kan jeg tenke meg mange i ulike jobber har. Som barnevern, sosialkontor, boligutleie... Og det er jo bare å bite tennene sammen og følge reglene.

←

Jeg møtte det da jeg jobbet med inkasso og mislighold i et stort firma.

Jeg brukte de ordene og beklagelsene som jeg ellers gjorde når jeg var enig i avgjørelsen. Du lærer da å bli ganske rund i uttalelsene dine.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Du lærer da å bli ganske rund i uttalelsene dine.

←

Ja, til kunders store irritasjon...

Føler jeg har hakk i plata og gjentar de samme inntetsigende forumereingen om og om igjen...

[Gjest Donna]

Har jobbet i finansverden i alle år og har lært meg til å ta upopulære avgjørelser. Det gjelder å være profesjonell og ikke la sånne ting gå inn på deg - selvom jeg vet at det er vanskelig til tider.

[Gjest gjest1]

Man biter tennene sammen, og lar den andre komme med regla si uten at man tar det personlig. Det er jo avgjørelsen og ikke deg som person han er sur på.

[Gjest x-trønder]

Man biter tennene sammen, og lar den andre komme med regla si uten at man tar det personlig. Det er jo avgjørelsen og ikke deg som person han er sur på.

←

Riktig, det gjelder å bite tennene sammen og ikke komme i forsvarsposisjon. La vedkommende få ut sine frustrerte tanker og så kan du evt. forklare hvorfor det ikke ble innvilget. Ofte blir kunder ekstra sure hvis de blir motsagt og ikke får komme ut med det de vil si.

Jeg har alltid gruet meg til sånne situasjoner men når jeg først er der så går det greit, ofte er det ikke min feil - det er bare at det er jeg som står laglig for hugg siden jeg er bedriftens stemme i telefonen. Og i mange tilfeller kan jeg forstå at de reagerer, jeg hadde sikkert gjort det samme hvis det var meg.

[Gjest Gjest]

Det er jo avgjørelsen og ikke deg som person han er sur på.

←

Ikke alle som klarr å skille der gitt, når det tross alt er jeg som skriver svarene og begrunnelsen...

[Imax]

Det er jo mange av oss som havner i sånne situasjoner, hvor man ikke er helt enig i det man skal gå ut med til kunder og samarbeidspartnere osv. Eller man er enig, men vet at motparten vil oppleve det som trist.

Det er en vanskelig del av jobben, men det hører med. Opplever du det som svært ubehagelig, bør du kanskje be om støtte og mer opplæring?

Sånn som i min jobb nå, må jeg si nei til 15 kandidater på jobbsøking, for det er jo bare 1 som får jobben. 5 av dem har kommet videre til annengangsintervjuer osv., og alle var svært interessert i jobben. Det blir kjipt å si at de ikke nådde opp, spesielt når de var flotte folk alle sammen. Har også fått mange telefoner fra folk som har spurt om hvordan det går med søkerprosessen, og mange er triste fordi de ikke blir innkallt til intervju. Ubehagelig, men en del av jobben. Så jeg må sende neimelding til 130 kandidater. For det var jo bare 1 stilling. (men jeg skal si deg at hun vi valgte var SUPER happy! Da følte jeg det som om jeg jobbet i Norsk Tipping!).

Uansett, lykke til!

[Gjest Gjest]

De negative beskjedene jeg må gi er ganske mye verre enn det over her. Det påvirker jobb, familie, økonomi mm i lang tid fremover.

[Gjest Gjest]

De negative beskjedene jeg må gi er ganske mye verre enn det over her. Det påvirker jobb, familie, økonomi mm i lang tid fremover.

←

..og vi hører heller ingen jubelbrus fra de som blir glade, for det er jo ike de vi har kontakt med per telefon. Vi skriver jo brev, og det er jo de misfornøyde som ringer oss, ikke de glade.

[monikabrx]

De fleste jobber har en liten bit man helst ikke vil utføre....

Det er desverre bare noe man må bite i seg, og få jobben gjordt.

lykke til.

[Lourdes]

Sånn er livet.

Kjenner ei som jobbet på sosialkontor i et hardt belastet område i Oslo. Drapstrusler var en naturlig del av hverdagen hennes.

Noen ganger må upopulære avgjørelser tas og noen ganger må man meddele upopulære avgjørelser man ikke selv er enige i. Fordelen med å være budbringeren er jo at man kan skylde på at det er utenfor din kontroll.

Endret 4. mars 2006 av Lourdes