Er redd for hvordan livet vil bli når jeg blir

[Gjest Gjest]

Nå er jeg snart 23, og har samboer. Jeg tenker litt fremover og får nesten vondt inni meg når jeg tenker på hvordan livet vil være når jeg blir la oss si 30-40. Da er det forventet at man har funnet seg noen man vil leve sammen, etablert seg, og helst fått barn. Jeg ble plutselig livredd av disse tankene. Dette er ikke noe jeg kunne tenke meg i nærmeste fremtid.

Først ble jeg redd for å binde meg til noe så stort som barn, og en livspartner. Det er jo helt sykt å gjøre noe sånt når jeg tenker meg om. Man vet jo aldri hva som skjer. Jeg ønsker ikke å bli alenemor, eller å oppleve skilsmisser. Det fins altfor mange som opplever dette

For det andre så føler jeg panikk for å kjede meg. Jeg er på topp nå, jeg er ung og har alle muligheter. Hva skjer når alle dører stenger, unger blir alt som gjelder, jeg ser ikke bra ut lenger og kjeder livet av meg?

Jeg er redd for å ende opp i et kjedelig forhold som ikke stimulerer meg. Er redd for å ende opp i sofaen og aldri få oppleve noe spennende. Jeg elsker å treffe nye mennesker. Jeg blir fort glad i andre, og betatt av gutter som interesserer meg. Hvordan i alle dager skal jeg kunne velge meg en livspartner, når det er så mange der ute som fanger oppmerksomheten min?

Forholdet mitt nå er ganske kjedelig. Jeg er en rolig person som har så mye mer på undersiden. Kunne tenkt meg å reise masse, være mer spontan og rett og slett gjøre ting jeg ikke gjør hver dag. Forholdet mitt nå kjeder meg. Han har ingen interesser som sammenfaller med mine på den måten at vi kan gå ut å GJØRE "de". Han bryr seg nesten ikke om noe. Jeg elsker for eksemepl å gå på konserter, men dette har vi aldri gjort sammen.

Han er så god, alt er så ensomt uten han. Han er den jeg kan snakke med når det skjer noe. Han er verdens snilleste, søteste og smarteste, men det er som om vi er fra forskjellige verdener i blant. Vi fungerer sammen mentalt, men vi er samtidig så ulike.

Vi har ikke så mye felles her vi bor nå, bortsett fra at vi studerer og jobber. Vi har ingen vennegjenger noen av oss og om vi fester så gjør vi det hver for oss. Det hender sjeldent at vi gjør noe sammen.

Det er noe inni meg som verker, det gjør vondt. Jeg lengter etter å oppleve noe sammen med en jeg er glad i. En som gjerne ser verden mer på min måte. I blant føles det ut som livet jeg lever nå holder meg igjen på mange områder. Jeg kan legge til at jeg er vel typen som er glad i å leve singellivet. Siden jeg ikke har vært det så ofte, så er det noe jeg tenker på i blant. Jeg liker å flørte, treffe nye folk, feste og kunne gjøre det jeg vil med de menneskene jeg ønsker å være sammen med.

Folk har sagt til meg at jeg er "morsommere" når jeg er singel, hva nå enn det skal bety. Jeg har følt jeg har hatt mer livsgnist tidligere, i perioder hvor vi har gjort det slutt. Det kan altså være noe i det.

Jeg trives såklart i forholdet mitt. Jeg får kjærlighet, vi har fin leilighet og har det greit sammen. Vi kjenner hverandre aller best, og har vært gode venner så lenge. Jeg vet ikke hvordan ting skal føles lenger. Men det føles ensomt uten han. Men det skal så lite til før jeg føler at jeg kan klare meg alene og tenker at det fins andre der ute som passer meg bedre. Når jeg føler at jeg mestrer ting på egen hånd er det som om verden åpner seg for meg, og det begynner å brenne under bena på meg.

Jeg er så ung, og er så redd for å gå glipp av så mye. Jeg vet ikke om så mye annet enn dette livet her, sofa, film, mat, kos. I blant føles det ut som at jeg TRENGER mer. Gjør jeg det?

Alt er så usikkert. Jeg vet ikke hva jeg skal studere, hva jeg skal bli når jeg blir stor. Det føles som om alt MÅ bestemmes nå. Studietiden renner ut for meg. Utdannelse er viktig for meg, hadde jeg bare visst hva jeg skal velge. Kjæresten er i motsetning til meg ikke opptatt av utdannelse. Han liker å jobbe, og vil bane seg vei frem på den måten. Enda et ulikhetstrekk

Jeg leter ikke etter noe løsning på mine problemer, heller kanskje tanker fra likesinnede. Jeg syns livet er ganske vanskelig i blant.

[hecuba]

Jeg kjenner meg faktisk igjen i disse tankene. Forskjellen er vel at jeg snart fyller 20 og har ikke flyttet sammen med kjæresten min ennå. Jeg har tenkt å snakke med han om disse tingene før vi eventuelt flytter sammen(er usikker).

Har du fortalt disse tingene til samboeren din? Det er nok en start. Kan jo godt hende at du får støtte og hjelp til å "utvikle deg" slik som du har lyst.

[Gjest LoisLane]

Du kan ikke få alt.

Hva er viktigst for deg? Kjæresten din, eller en sjelevenn du ikke har noen garanti for å finne?

Er det viktig for deg å "rase fra deg", så gjør det. Men vei det opp mot at du eventuelt mister kjæresten din. Vil du angre hvis du ikke gjør noe mer ut av livet ditt, eller er det bare en rastløshet du må leve med?

Jeg er vel etablert i et sånt liv du sikkert er redd for. Av og til føler jeg suget og rastløsheten, men det er ikke noe jeg kan eller vil gi etter for. Jeg må sette pris på det jeg har, det er viktigst for meg.

Som deg er jeg ulik mannen min, men jeg tar ut de sidene vi ikke deler (f.eks. kulturelle aktiviteter) sammen med andre.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke akkurat om det hjelper. Men det er noe som sier meg at han vil noe mer også, uten at jeg kan sette fingeren på hva det er. Han er som nevnt ikke så opptatt av så mye, bortsett fra dataen, festing og jobben sin. Kan noen andre enn meg gi han et dytt mot andre retninger? Det har jeg tenkt på Er vi så ulike at vi ikke greier noen gang å komme på samme spor? Mulig vi har vært sammen så lenge at vi har grodd fast i de samme vanene, og greier ikke å bryte de. Jeg tenkte før at dette var the one, vi skulle bli gamle sammen. Jeg hadde alt klart i hodet mitt. Men jeg har erfart at man kan forandre seg på kort tid når man er ung. Jeg knak nettopp sammen og kjente det var deilig å gråte. Det er så mye for tiden, stress med skolen, må planlegge livet fremover. Er så lei

[Gjest LoisLane]

Har du snakket med samboeren din om usikkerheten din? Er han fornøyd med tingenes tilstand?

[Gjest Gjest]

Ja, jeg har vært en del usikker. Særlig etter at jeg flyttet hjemmefra. Og jeg angrer på at jeg har uttrykt det overfor han, det er vondt å høre. Jeg har fått erfare det også, for han har vært usikker i det siste. Det er grusomt å snakke om det.

[Gjest LoisLane]

Jeg tror dere trenger å snakke skikkelig sammen om framtida, enda så vondt det kan være.

Endret 2. mars 2006 av LoisLane

[Gjest Gjest]

Altså hjemmefra, som i fra mine foreldre. Vi har altså bare bodd sammen i et halvt år, men vært sammen i snart fire år.

[Gjest Gjest]

Du har sett for mange episoder av "Friends"....

[hecuba]

Jeg tror dere trenger å snakke skikkelig sammen om framtida, enda så vondt det kan være.

←

[Gjest Gjest]

Du har sett for mange episoder av "Friends"....

←

Har jeg det ja......... thanks

[Susan Sto Helit]

Synes EGENTLIG du er altfor ung til å bekymre deg så mye for fremtiden. Du burde nyte nåtiden! Du er ung bare en gang.

Å bekymre seg for å bli fanget med barn en gang i framtida i en alder av litt over 20 er helt unødvendig! Få barn når du er klar for det! Ikke føl deg presset av hva verden rundt deg forventer. Mange får ikke barn før de er 30, for de føler seg ikke klare før. Andre blir aldri klare. (Kanskje du er en av dem.)

Du er, og har vært en stund, i en periode i livet der interesser og personlighet er i sterk utvikling. Kanskje den kjæresten du nå har vært sammen med ikke lenger er riktig for deg, eller kanskje du har for høye forventninger til ha dere må gjøre sammen.

Forsøk å oppleve alle disse tingene du ønsker, som reiser og konserter sammen med venner som liker de samme tingene. Ikke gi avkall på dem fordi kjæresten ikke vil. Hvis han hindrer deg i å være deg i den alderen du er nå, hvordan skal du få "rast fra deg" og finne ut hva du egentlig ønsker med ditt liv?

Nå er et kjæresteforhold som skal vare lenge basert på å gi og ta, men du kan ikke gi livet ditt, og få ingenting. Snakk med kjæresten din om hva du føler mangler i forholdet deres, og hvordan dere kan løse opp i disse tingene. Er dette for mye forlangt av han, kan det nok være at det beste for dere begge er en pause.

[Gjest Gjest]

Jeg er redd du må ta en avgjørelse før eller siden. Men jeg tror du tumler med tanker som ganske mange egentlig tumler med. Faren ved å ikke ta en avgjørelse, men sitte på gjerdet for lenge, er at du risikerer å miste begge deler. Velger du mannen og tryggheten du føler sammen med ham risikerer du å angre på uopplevde ting. Velger du å reise og oppleve mer risikerer du kanskje og miste mannen og angre på det. Livet er ikke enkelt. Og av og til er det nesten håpløst å vite hva man trenger å prioritere i livet sitt. Du kunne ikke bare være litt "gal" da, og ta initiativ til at dere gjør noe sammen? Jeg håper du finner det svaret som er riktig for deg.

[Gjest Gjest]

Dere sier mye bra dere to siste her. Jeg vet ikke om jeg har høye forventninger, men jeg får med meg hvordan mange andre andre par har det. De gjør ting sammen. Helt fra vi ble sammen (da vi var rundt 19) har vi kost oss og sett på film, stort sett. Aktivitetsnivået=0. Og som du ene sier så foregår det/har foregått mye utvikling på mange plan, i allefall for min egen del. Om jeg foreslår noe for han, reiser, konsert for eksempel så gidder han ikke det. Han er ikke glad i å reise, har sjeldent gjort det. Dette er noe jeg føler kan bli problematisk, siden jeg elsker å reise og har vokst opp med mange ferier. Jeg merker at jeg blir glad når jeg treffer folk som deler akkurat den interessen, og tenker hvorfor kan ikke Han være sånn. Jeg gjør gjerne ting sammen med venner, men jeg vil også kunne dele disse tingene med en kjæreste. Enkelte interesser er helt greit at vi ikke har felles, men noen ting er viktig for meg å kunne dele. Rart med det. Foreslo konsert i dag for han, han sa faktisk kanskje. Det er ulikt han. Håp?

[Ez Flow]

Du har ikke dårlig tid, du er ung og har hele fremtiden foran deg.

Ikke stress med tanken på fremtidens "krav" om barn eller bryllup.

Ta tingene i ditt tempo, etterhvert som årene går finner du ut hva som er rett for deg og når tidspunktet er inne for å etablere seg helt og fullt.

Når det gjelder samboeren din må du veie for og imot.

Dere trenger nok en seriøs prat om hvilke forventninger dere begge har til forholdet og hva dere kan leve med og motsatt.

Et forhold består av å gi og å ta.

En må være to for å bygge et forhold, og man må også være to for å videreutvikle og beholde det gode.

Det krever mye jobbing fra begge to, og det krever at de rette følelsene og sammarbeids- og innsatsviljen er der fra begges side.