Inni meg er jeg en person som elsker å være sosial, men får det ikke til?

[AnonymBruker]

Vanskelig dette, men jeg var en gang en veldig sosial person. Likevel har det sosiale tappet meg for energi, jeg får ikke energi av det. Når jeg ser serier, filmer, virkeligheten der man reiser med andre, har stadig middager med andre, har store vennegjenger blir jeg litt lei meg. For sånn er det ikke lenger for meg, men skulle med hele mitt hjerte ønske at det var slik. 
Som ung hadde jeg masse venner, og vi gjorde masse. Så fikk jeg barn, så ble jeg syk og nå har jeg fortsatt venner. Ingen stor vennegjeng lenger en venn her og en der. Det å være sosial stjeler så enormt mye energi, da klarer jeg verken jobb eller familielivet. Så jeg er ute i ny og ne, snakker med venner på snap, spiser en lunsj eller tar en kaffe. Har et vennepar som vi i blant reiser en helg bort eller liten sommerferie. Det blir mindre av det også. Drømmer om å kunne være en som fikk energi av å være med venner. Det er ikke mye jeg misunner her livet, men akkurat store vennegjenger, med liv i hagen på sommeren, julebord med venner osv. 

Sykdommer har liksom stjålet dette fra meg, og håper jo en dag at jeg igjen kan være med den sosialesiden av meg. 
Du som også er syk, hvordan er det med venner og det sosiale? 

Anonymkode: 1ac0a...58e

[AnonymBruker]

Jeg har sterk angst, og selvom jeg er super ektstrovert, hindrer angsten min å leve ut den siden av meg. Hvis jeg først greier å slappe av, blir jeg veldig pratsom og hyggelig. Er en sorg for meg, for jeg trives ikke som introvert, siden jeg ikke er født sånn

Anonymkode: e8284...8ed

[AnonymBruker]

Jeg har en muskelsykdom. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Før jeg ble syk var jeg veldig sosial, og ble aldri sliten av det. Etter at jeg ble syk er jeg mye sliten og alt koster mye krefter, og jeg har bare ikke igjen krefter til å være sosial. Jeg bruker opp alle kreftene på å kle på meg, ordne frokost, så må jeg hvile før jeg klarer å ordne lunsj, og sånn går dagene. Jeg har aldri overskudd til å være sosial. Det er en veldig stor sorg. Livet blir veldig tomt, synes jeg. Jeg er også ufrivillig barnløs pga sykdommen, så for meg er livet veldig ensformig og tomt. Så forstår deg veldig godt, TS. 

Anonymkode: 113bb...6f9

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i dette. Jeg er også syk og må disponerer krefter klokt. Ignorerer jeg dette blir jeg fort sengeliggende i flere dager. 

Innimellom prioriterer jeg likevel det å treffe venner, men dette blir jo veldig ambivalent. Jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg i forkant, og jeg må oftest betale for det i etterkant. I situasjonen pleier jeg å kose meg, bortsett fra de gangene jeg er såpass dårlig at jeg bare ønsker meg hjem igjen. Lurer innimellom på om det faktisk er verdt å prioritere dette, men så er det jo slik vennskap opprettholdes. Redd for å bli bedre en gang, og så er det ingen igjen, fordi alt av vennskap er forsømt. Ikke det at prognosen er så positiv, men det er jo lov å håpe. 😅

I morgen skal jeg være sosial. Får nesten litt panikk når jeg tenker på det, men forhåpentligvis går det bra. Dessverre er det ofte som du skriver at ideen om det er bedre enn praksisen, men innimellom blir det heldigvis likevel gode minner. 

Anonymkode: 8aa34...80d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Vanskelig dette, men jeg var en gang en veldig sosial person. Likevel har det sosiale tappet meg for energi, jeg får ikke energi av det. Når jeg ser serier, filmer, virkeligheten der man reiser med andre, har stadig middager med andre, har store vennegjenger blir jeg litt lei meg. For sånn er det ikke lenger for meg, men skulle med hele mitt hjerte ønske at det var slik. 
Som ung hadde jeg masse venner, og vi gjorde masse. Så fikk jeg barn, så ble jeg syk og nå har jeg fortsatt venner. Ingen stor vennegjeng lenger en venn her og en der. Det å være sosial stjeler så enormt mye energi, da klarer jeg verken jobb eller familielivet. Så jeg er ute i ny og ne, snakker med venner på snap, spiser en lunsj eller tar en kaffe. Har et vennepar som vi i blant reiser en helg bort eller liten sommerferie. Det blir mindre av det også. Drømmer om å kunne være en som fikk energi av å være med venner. Det er ikke mye jeg misunner her livet, men akkurat store vennegjenger, med liv i hagen på sommeren, julebord med venner osv. 

Sykdommer har liksom stjålet dette fra meg, og håper jo en dag at jeg igjen kan være med den sosialesiden av meg. 
Du som også er syk, hvordan er det med venner og det sosiale? 

Anonymkode: 1ac0a...58e

Jeg har det som deg, hadde et veldig aktivt og sosialt liv før jeg ble syk, nå tåler jeg veldig lite sosialt. Og selv om jeg fortsatt har de samme vennene, har de gått fra å være nære venner jeg henger med nesten hver dag, til å bli mer som bekjente. I tillegg røk ekteskapet på grunn av sykdom, så har ikke han lenger heller. 

Så jeg har et ganske trist liv til tider. Er så mye sosial som jeg tåler. Men det verste er i grunn savnet etter kjæresten, det spiser meg opp innvendig. 😭

Anonymkode: 73f87...da0