Er det vanlig å bli raskere lei av sine nærmeste venninner jo eldre man blir?

[AnonymBruker]

Uavhengig om de er barndomsvenninnene eller kom senere inn i livet ditt. Lurer på om vi rett og slett har blitt for ulike med årene.

Anonymkode: 1f20d...a52

[AnonymBruker]

Jeg tror våre særtrekk blir mer og mer tydelig med årene. Man endrer seg også og dermed vokser fra hverandre. Grunnlaget for vennskap faller mer bort.

Anonymkode: e626a...0d9

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er vanlig eller ei, det har ikke skjedd meg og det er jeg så takknemlig for. Jeg opplever at vennskapene mine er like viktig for meg før som nå. Er i førtiårene 

Anonymkode: d96e8...a9b

[AnonymBruker]

Man får sine særegenheter med alderen, ja. Og som yngre har man vel kanskje en lettere tilbøyelighet til å godta mange ulikheter og personligheter? Men som godt voksne og eldre orker man bare ikke masse sære folk (selv om man er "sær" selv...) og begynner å irritere seg over dem.

Når det er sagt, jeg har to barndomsvenninner som jeg har kjent i over 40 år. Må tilstå at hun ene er best i mindre doser, og det er litt av en påkjenning å dra på en fredag-søndag hyttetur med henne. Høre det nebbet gå i et kjør... grunnen til at det blir så slitsomt er mest at hun snakker så himla HØYT! Hun roper ofte når hun skal snakke og det er noe tema hun er engasjert i. EN kveld med henne er egentlig nok for en stund om gangen  

Sær er jeg selv blitt også, altså.

Anonymkode: e936b...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Uavhengig om de er barndomsvenninnene eller kom senere inn i livet ditt. Lurer på om vi rett og slett har blitt for ulike med årene.

Anonymkode: 1f20d...a52

Det er ikke uvanlig eller dramatisk å i løpet av livet bli så ulike sine venner, sin slekt (eller sin partner, for den del) at man ikke lengre ser verdien av å omgåes.

Men det er ikke - på noe vis - forenelig med å være normalt sosialt fungerende å havne i konflikter med dem på grunn av dette. Et normalt fungerende voksent menneske evner avvikle en relasjon med verdighet. Så handler dette om at du stadig havner i konflikter du ikke havnet i tidligere i livet? Ta deg en tur til legen og be hen hata en sjekk. For det handler om kognitiv svikt, ikke om «særhet».

Anonymkode: c0219...3e8

[Helene]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Uavhengig om de er barndomsvenninnene eller kom senere inn i livet ditt. Lurer på om vi rett og slett har blitt for ulike med årene.

Anonymkode: 1f20d...a52

Nå har jeg en kjempegod venninne som jeg har hatt siden barndommen. Vi har levd veldig ulike liv i voksen alder. I perioder blir jeg kjempe frustrert. Jeg føler at jeg ser henne, hun ser ikke meg. Samtidig, i perioder går jeg inn i meg selv og tenker at jeg kanskje ikke er så god venninne som hun trenger. Ok, hun sliter med helt andre ting enn meg. Det betyr ikke at hennes utfordringer skal bagatelliseres. Jobber med saken, har innsikt i mitt liv. Men, får kort lunte sammen med henne over tid  

På den andre siden, har fått en god venninne i voksen alder. Hun er egentlig nærmere meg i dag. Hun kan relatere seg til meg, jeg kan relatere meg til henne. Vi har veldig forskjellig bakgrunn. Likevel har egentlig aldri blitt irritert over våre samtaler. Hun har gitt meg input gjennom år. Kritisert meg, kommet med andre synspunkter, og jeg tåler det. 

Tror man må lære seg å balansere. I dag trenger jeg begge. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde en nær venninne for 20 år siden, men så flyttet vi langt fra hverandre og mistet kontakten fordi "livet skjedde", mest i mitt liv.

Det siste året har vi helt tilfeldige fått kontakt igjen, da vi gikk på hverandre på en flyplass.

Jeg syntes det var hyggelig å møte henne igjen, men hun ble veldig opptatt av at vi skulle gjenoppta kontakten og vil ha mye kontakt.

Vi har nå vært sammen et par ganger og besøkt hverandre, og jeg merker at hun er der hun var for 20 år siden, mens jeg har gått videre.

Det har skjedd veldig mye i livet mitt siden vi mistet kontakten, og det har gjort at jeg har fått andre verdier og lever annerledes pga kronisk sykdom.

Da hun var på besøk hos meg syntes hun at jeg hadde det så på stell, men det synes jeg ikke selv at jeg har.

Da jeg var på besøk hos henne, så det ut som jeg kom inn i det kollektivet hun bodde i for 20 år siden da hun var student.

Hun kler seg i de samme klærne, har de samme interessene og røyker og fester like mye, så ingenting har forandret seg der til tross for at hun har blitt mor.

Nå har ikke jeg noe interesse av å ha kontakt med henne, men hun spør hele tiden om vi skal finne på noe. Siden jeg er konfliktsky har jeg problem med å avvise henne.

Anonymkode: 4d727...cda

[AnonymBruker]

Tvert imot. Jeg har mer ekte vennskap nå som jeg er eldre. 

Anonymkode: cc9b4...d23

[AnonymBruker]

Jeg har blitt mer og mer forundret og dritt lei av min «bestevenninne siden starten på livet» etter vi begge fikk barn og forsto hvor ulike vi er på blandt annet oppdragelse.

jeg føler jeg står i et veiskille på om det er verdt å drive mer med eller ikke. Denne ideen om gode relasjoner blandt barna er så fin, men stemningen oss imellom er blitt alltid anspent og ugrei.

Anonymkode: cfc5e...ddb

[AnonymBruker]

Jeg sitter og funderer på det samme med ei venninne gjennom 20 år. Er klar over at gjennom et langt liv og vennskap så må man regne med noen knuter og perioder med litt mindre hjertelig vennskap.

Men en ganske lang periode nå, så synes jeg det har vært ganske kjipt til tross for en tilsynelatende hyggelig tone mellom oss. Hun avbryter meg hver gang jeg snakker om meg og mitt. Hører ikke etter. Buser på med sitt. Bortsett fra da jeg hadde familiekrise. Da ringte hun hele tiden og var ekstremt på og nysgjerrig. Bombareder meg med ting hun burde moderere seg med, så det blir en påkjenning for meg. Helt umusikalsk.
Kritiserer julebaksten min og sier den ser kvalm og ekkel ut (hva faen!), og det er attpåtil min skyld, at jeg må tåle å få høre at den ser ut som avføring når jeg legger ut bilde av den. Igjen, hva faen(?!). 

Og når jeg forteller hva jeg skal i jula, eller andre aktiviteter for den saks skyld, så er det uff og huff og at du orker og gidder. Og den jævla musikken må være slitsom å høre på og den fjellturen høres jævlig slitsom ut. Det er altså så mye negativitet. Jeg vet ikke om jeg gidder mer snart. Det er  i alle fall en god stund siden jeg stakk innom irl. 

Anonymkode: 950e5...90e

[AnonymBruker]

til deg over her: 

hvis du leser innlegget ditt en gang til så ser du sikkert at dette er et vennskap som er noe å samle på

Anonymkode: a4297...173

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

til deg over her: 

hvis du leser innlegget ditt en gang til så ser du sikkert at dette er et vennskap som er noe å samle på

Anonymkode: a4297...173

Er eller ikke er et vennskap som er noe å samle på? 

Anonymkode: 950e5...90e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg sitter og funderer på det samme med ei venninne gjennom 20 år. Er klar over at gjennom et langt liv og vennskap så må man regne med noen knuter og perioder med litt mindre hjertelig vennskap.

Men en ganske lang periode nå, så synes jeg det har vært ganske kjipt til tross for en tilsynelatende hyggelig tone mellom oss. Hun avbryter meg hver gang jeg snakker om meg og mitt. Hører ikke etter. Buser på med sitt. Bortsett fra da jeg hadde familiekrise. Da ringte hun hele tiden og var ekstremt på og nysgjerrig. Bombareder meg med ting hun burde moderere seg med, så det blir en påkjenning for meg. Helt umusikalsk.
Kritiserer julebaksten min og sier den ser kvalm og ekkel ut (hva faen!), og det er attpåtil min skyld, at jeg må tåle å få høre at den ser ut som avføring når jeg legger ut bilde av den. Igjen, hva faen(?!). 

Og når jeg forteller hva jeg skal i jula, eller andre aktiviteter for den saks skyld, så er det uff og huff og at du orker og gidder. Og den jævla musikken må være slitsom å høre på og den fjellturen høres jævlig slitsom ut. Det er altså så mye negativitet. Jeg vet ikke om jeg gidder mer snart. Det er  i alle fall en god stund siden jeg stakk innom irl. 

Anonymkode: 950e5...90e

Tidlig demens? Jeg hadde iallfall glatt avsluttet henne om hun ikke skjerpet seg rimelig fort!

Anonymkode: 3f5d9...78b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tidlig demens? Jeg hadde iallfall glatt avsluttet henne om hun ikke skjerpet seg rimelig fort!

Anonymkode: 3f5d9...78b

Tror ikke hun er dement nei. Men normalt er det ikke. Vet hun sliter med noe angst og depresjon, men ærlig talt! Jeg orker mindre og mindre av henne. Virker som det er noe forakt over det mot meg. Det er virkelig ikke hyggelig eller greit!

Anonymkode: 950e5...90e

[AnonymBruker]

Jeg kuttet akkurat kontakten med en barndomsvenninne. Det var ikke lett.

Vi hadde vokset fra hverandre på måter som ikke var så lett å se. Jeg oppfattet henne som en ganske sutrete og negativ person, men vi hadde fremdeles mye felles. Til tross for at min livssituasjon objektivt var betydelig tyngre enn hennes, så endte det alltid med at jeg støttet og løftet henne. Jeg hjalp henne på alle måter, både praktisk og som sjelesørger.

Det som fikk meg til å gå var at jeg ble totalt utmattet til slutt, Det var veldig tungt, jeg er fremdeles glad i henne

Anonymkode: 95a6d...82b

[Alice123]

Etter at jeg kom i 30årene merker jeg veldig på at jeg har veldig lite "raushet", tålmodighet og en sånn "jeg forstår ikke opplegget ditt men er glad i deg så jeg ser bort i fra det"-greie jeg hadde i 20årene. Er nå i midten av 30årene og kjenner mer og mer på det.

[AnonymBruker]

Lunta er blitt kortere for respektløs behandling, kritikk, nedlatende kommentarer, jug, mangel på initiativ…lista er lang. 

Anonymkode: ef398...7ed

[AnonymBruker]

Oh yes.

Man blir rett og slett mindre tålmodig med alt.

Anonymkode: 6f355...489

[AnonymBruker]

Ja, det tror jeg. Jeg har en venninnegjeng og vi har kjent hverandre fra «tidenes morgen». Et par av disse er venninner jeg fremdeles elsker å være sammen med. Vi lever ulike liv, men har det utrolig koselig sammen, og jeg får utrolig mye positivt ut av å være sammen med dem. Jeg tror det er gjensidig. Og så er det et par andre som jeg ikke har det på samme måte med. De er rett og slett mer krevende å forholde seg til. Kjemien er på mange måter borte, og jeg merker at jeg i større grad tenker at dette er noe jeg ikke vil kaste bort tiden min på. Det er ofte mye drama og det har jeg blitt for gammel til å forholde meg til. Har aldri likt det, men jeg er nok flinkere til å sette grenser nå. Et vennskap skal ikke være sånn at man hele tiden sitter igjen og er lei seg, sliten, oppgitt, utmattet. Det skal jo i hovedsak gi glede og overskudd. Problemet mitt er at det ikke er så lett å kutte folk helt ut når man er en såpass stor vennegjeng, men jeg prøver i hvert fall å kutte ned på de relasjonene som er negative.

Anonymkode: f866a...45c