Er det vanlig å bli raskere lei av sine nærmeste venninner jo eldre man blir?

[AnonymBruker]

Uavhengig om de er barndomsvenninnene eller kom senere inn i livet ditt. Lurer på om vi rett og slett har blitt for ulike med årene.

Anonymkode: 1f20d...a52

[AnonymBruker]

Jeg tror våre særtrekk blir mer og mer tydelig med årene. Man endrer seg også og dermed vokser fra hverandre. Grunnlaget for vennskap faller mer bort.

Anonymkode: e626a...0d9

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er vanlig eller ei, det har ikke skjedd meg og det er jeg så takknemlig for. Jeg opplever at vennskapene mine er like viktig for meg før som nå. Er i førtiårene 

Anonymkode: d96e8...a9b

[AnonymBruker]

Man får sine særegenheter med alderen, ja. Og som yngre har man vel kanskje en lettere tilbøyelighet til å godta mange ulikheter og personligheter? Men som godt voksne og eldre orker man bare ikke masse sære folk (selv om man er "sær" selv...) og begynner å irritere seg over dem.

Når det er sagt, jeg har to barndomsvenninner som jeg har kjent i over 40 år. Må tilstå at hun ene er best i mindre doser, og det er litt av en påkjenning å dra på en fredag-søndag hyttetur med henne. Høre det nebbet gå i et kjør... grunnen til at det blir så slitsomt er mest at hun snakker så himla HØYT! Hun roper ofte når hun skal snakke og det er noe tema hun er engasjert i. EN kveld med henne er egentlig nok for en stund om gangen  

Sær er jeg selv blitt også, altså.

Anonymkode: e936b...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Uavhengig om de er barndomsvenninnene eller kom senere inn i livet ditt. Lurer på om vi rett og slett har blitt for ulike med årene.

Anonymkode: 1f20d...a52

Det er ikke uvanlig eller dramatisk å i løpet av livet bli så ulike sine venner, sin slekt (eller sin partner, for den del) at man ikke lengre ser verdien av å omgåes.

Men det er ikke - på noe vis - forenelig med å være normalt sosialt fungerende å havne i konflikter med dem på grunn av dette. Et normalt fungerende voksent menneske evner avvikle en relasjon med verdighet. Så handler dette om at du stadig havner i konflikter du ikke havnet i tidligere i livet? Ta deg en tur til legen og be hen hata en sjekk. For det handler om kognitiv svikt, ikke om «særhet».

Anonymkode: c0219...3e8

[Helene]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Uavhengig om de er barndomsvenninnene eller kom senere inn i livet ditt. Lurer på om vi rett og slett har blitt for ulike med årene.

Anonymkode: 1f20d...a52

Nå har jeg en kjempegod venninne som jeg har hatt siden barndommen. Vi har levd veldig ulike liv i voksen alder. I perioder blir jeg kjempe frustrert. Jeg føler at jeg ser henne, hun ser ikke meg. Samtidig, i perioder går jeg inn i meg selv og tenker at jeg kanskje ikke er så god venninne som hun trenger. Ok, hun sliter med helt andre ting enn meg. Det betyr ikke at hennes utfordringer skal bagatelliseres. Jobber med saken, har innsikt i mitt liv. Men, får kort lunte sammen med henne over tid  

På den andre siden, har fått en god venninne i voksen alder. Hun er egentlig nærmere meg i dag. Hun kan relatere seg til meg, jeg kan relatere meg til henne. Vi har veldig forskjellig bakgrunn. Likevel har egentlig aldri blitt irritert over våre samtaler. Hun har gitt meg input gjennom år. Kritisert meg, kommet med andre synspunkter, og jeg tåler det. 

Tror man må lære seg å balansere. I dag trenger jeg begge. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde en nær venninne for 20 år siden, men så flyttet vi langt fra hverandre og mistet kontakten fordi "livet skjedde", mest i mitt liv.

Det siste året har vi helt tilfeldige fått kontakt igjen, da vi gikk på hverandre på en flyplass.

Jeg syntes det var hyggelig å møte henne igjen, men hun ble veldig opptatt av at vi skulle gjenoppta kontakten og vil ha mye kontakt.

Vi har nå vært sammen et par ganger og besøkt hverandre, og jeg merker at hun er der hun var for 20 år siden, mens jeg har gått videre.

Det har skjedd veldig mye i livet mitt siden vi mistet kontakten, og det har gjort at jeg har fått andre verdier og lever annerledes pga kronisk sykdom.

Da hun var på besøk hos meg syntes hun at jeg hadde det så på stell, men det synes jeg ikke selv at jeg har.

Da jeg var på besøk hos henne, så det ut som jeg kom inn i det kollektivet hun bodde i for 20 år siden da hun var student.

Hun kler seg i de samme klærne, har de samme interessene og røyker og fester like mye, så ingenting har forandret seg der til tross for at hun har blitt mor.

Nå har ikke jeg noe interesse av å ha kontakt med henne, men hun spør hele tiden om vi skal finne på noe. Siden jeg er konfliktsky har jeg problem med å avvise henne.

Anonymkode: 4d727...cda