Hun gjorde det slutt - hva gjør jeg nå? Orakel søkes..

[AnonymBruker]

Dette er selvfølgelig umulig for noen her å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Det er bare det. Jeg skulle ønske noen kunne. 
Har passert 50 - men føler jeg er akkurat like klok som da jeg var 25. 

Har vært kjæreste med en dame i et år nå. Men det har i det siste utviklet seg noen krangler, som mest har handlet om måten, og hvor fort, vi utvikler forholdet. Jeg er ikke redd for commitment. Tvert i mot. Men jeg synes hun stresser dette litt vel mye.  

Forrige gang vi kranglet om dette kjente jeg på følelsen av at kanskje det er bedre for meg å være deprimert alene, enn denne følelsesmessige stormen med henne. Problemet er at jeg er så utrolig forelsket i henne. 

Nå er vi her igjen. Etter mye frem og tilbake og ugreie meldinger, sa hun noe som bare kan tolkes som at det er slutt.  Jeg svarte bare at dette var veldig trist, hvis dette er det hun vil, og at hun må si i fra hvis hun ombestemmer seg.  Så hva gjør jeg nå. På en måte er det en stemme i hodet som sier at "nå skal jeg bare la dette ligge og fokusere på meg selv framover". Følelsene sier derimot at jeg vil sende henne en ny melding og appelere til å følge hjertet og ikke la dette ødelegge for oss. (eller noe sånt) og se om hun er villig til å møte meg litt her og finne ut av det. 

På en side har det senket seg en rolig følelse av at "nå er det over", men når jeg begynner å tenke på henne så kjenner jeg det knyter seg i kroppen og jeg skjelver på hendene. 

Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette som vil forstå situasjonen. Jeg savner at vi hadde hatt en felles venn som kunne megle litt her, for jeg føler ikke at hun tar til seg hva jeg sier til henne men er fastlåst i sin oppfatning. (hun sier kanskje det samme) En voksen person som meg burde klare å vurdere dette og ta riktig beslutning (eller??)  Hvordan klarer man å sortere hva som bare er affeksjon og hva som er det riktige valget som jeg ikke kommer til å angre på etterpå?   Hadde det bare finnes et orakel. 

PS: En av grunnene til at jeg kanskje er litt umoden på dette er at jeg var i veldig mange år i et forhold. Men nå etter en stund alene har jeg valgt å involvere meg seriøst igjen. Men antall partnere og forhold i erfaringsbanken er lavere enn en gjennomsnittlig 25-åring...

Uansett. Det kommer sikkert de obligatoriske personangrepene og avsporingene her. Jeg forventer ikke at noen skal løse dette for meg.

Men er nysgjerrig på hvordan andre løser slike dilemmaer hvor de må ta viktige beslutninger..... 

Anonymkode: 9923b...355

[AnonymBruker]

Jeg er også voksen og har opplevd noe av det samme med en fyr, ikke samme kranglene som dere har, men om andre ting. Uansett det er over nå for en god stund siden, og det jeg burde hørt på før enn jeg gjorde var den følelsen av ro når det ble slutt (flere ganger) som du beskriver, den følelsen av at det knyter seg og er vondt i hjertet og kropp var for meg mer en hekt. Når det endelig ble ordentlig slutt var det en lettelse iallefall etter noen uker.

Anonymkode: e9b4c...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg svarte bare at dette var veldig trist, hvis dette er det hun vil, og at hun må si i fra hvis hun ombestemmer seg.  Så hva gjør jeg nå

Nå lar du henne få være i fred.

Anonymkode: 697ce...df6

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare på dette uten å kjenne til hvor utfordringen ligger. Hva du spør om er også litt uklart, men jeg synes utgangspunktet ditt fremstår godt, du virker genuint nysgjerrig. Du skriver at du er 50, men har mindre erfaring enn en 25 åring? Hvor gammel er hun

Hun ønsker å ta forholdet et steg videre, men du holder tilbake? Det er jo her du må finne kilden til hvorfor du ikke klarer å møte henne på dette. Det medfører tvil selvfølgelig, og gjør forholdet utrygt. De færreste orker å forholde seg til slikt over tid. Det er helt vanlig at det blir konflikter av dette. Så for å funne svaret på om du skal jobbe for å få henne til å snu, må du jo finne ut hva som hindrer deg i å gi henne løfter. Selve innlegget ditt spriker jo i alle retninger så jeg kan forstå at hun ikke orker å forholde sef til en som er «utrolig forelsket», men som ikke vil forplikte seg. 

 

Anonymkode: edcaa...813

[Tått]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Dette er selvfølgelig umulig for noen her å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Det er bare det. Jeg skulle ønske noen kunne. 
Har passert 50 - men føler jeg er akkurat like klok som da jeg var 25. 

Har vært kjæreste med en dame i et år nå. Men det har i det siste utviklet seg noen krangler, som mest har handlet om måten, og hvor fort, vi utvikler forholdet. Jeg er ikke redd for commitment. Tvert i mot. Men jeg synes hun stresser dette litt vel mye.  

Forrige gang vi kranglet om dette kjente jeg på følelsen av at kanskje det er bedre for meg å være deprimert alene, enn denne følelsesmessige stormen med henne. Problemet er at jeg er så utrolig forelsket i henne. 

Nå er vi her igjen. Etter mye frem og tilbake og ugreie meldinger, sa hun noe som bare kan tolkes som at det er slutt.  Jeg svarte bare at dette var veldig trist, hvis dette er det hun vil, og at hun må si i fra hvis hun ombestemmer seg.  Så hva gjør jeg nå. På en måte er det en stemme i hodet som sier at "nå skal jeg bare la dette ligge og fokusere på meg selv framover". Følelsene sier derimot at jeg vil sende henne en ny melding og appelere til å følge hjertet og ikke la dette ødelegge for oss. (eller noe sånt) og se om hun er villig til å møte meg litt her og finne ut av det. 

På en side har det senket seg en rolig følelse av at "nå er det over", men når jeg begynner å tenke på henne så kjenner jeg det knyter seg i kroppen og jeg skjelver på hendene. 

Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette som vil forstå situasjonen. Jeg savner at vi hadde hatt en felles venn som kunne megle litt her, for jeg føler ikke at hun tar til seg hva jeg sier til henne men er fastlåst i sin oppfatning. (hun sier kanskje det samme) En voksen person som meg burde klare å vurdere dette og ta riktig beslutning (eller??)  Hvordan klarer man å sortere hva som bare er affeksjon og hva som er det riktige valget som jeg ikke kommer til å angre på etterpå?   Hadde det bare finnes et orakel. 

PS: En av grunnene til at jeg kanskje er litt umoden på dette er at jeg var i veldig mange år i et forhold. Men nå etter en stund alene har jeg valgt å involvere meg seriøst igjen. Men antall partnere og forhold i erfaringsbanken er lavere enn en gjennomsnittlig 25-åring...

Uansett. Det kommer sikkert de obligatoriske personangrepene og avsporingene her. Jeg forventer ikke at noen skal løse dette for meg.

Men er nysgjerrig på hvordan andre løser slike dilemmaer hvor de må ta viktige beslutninger..... 

Anonymkode: 9923b...355

Jeg synes synd på deg som må igjennom dette nå rett før jul. Jeg tror det er lite konstruktivt å gjøre noe fremstøt før du er helt sikker på hva du egentlig ønsker.. La det gå noen dager i det minste uten å kontakte henne..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor gammel er hun

Like gammel som meg

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Så for å funne svaret på om du skal jobbe for å få henne til å snu, må du jo finne ut hva som hindrer deg i å gi henne løfter.

Jeg har gitt henne løfter (flytte sammen osv) bare ikke like fort som hun ønsker.  Det som holder meg igjen med å gjøre dette fortere er delvis at jeg synes det er en stor endring i livet som krever forberedelser og planlegging. En annen ting er, for å være dønn ærlig, er at jeg har folk i nær familie som allerede har kommentert at jeg går for fort fram. Jeg vil gjerne at de skal akseptere henne på en ordentelig måte og ikke sitte med inntrykk av at jeg ble overkjørt. 

Anonymkode: 9923b...355

[AnonymBruker]

Tått skrev (3 minutter siden):

Jeg synes synd på deg som må igjennom dette nå rett før jul. Jeg tror det er lite konstruktivt å gjøre noe fremstøt før du er helt sikker på hva du egentlig ønsker.. La det gå noen dager i det minste uten å kontakte henne..

Takk!
Det høres ut som fornuftig råd. Det jeg synes er leit er at dersom hun blir "borte" nå i jula, så er det tydelig for alle hva som har skjedd. Det blir vanskelig for dem å ta i mot henne med like åpne armer på nytt, etterpå.  Dette stresser meg litt.

Anonymkode: 9923b...355

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å si så mye når man ikke vet hva dere er uenige om ang. hvor fort forholdet skal utvikles. Det er jo også mye som spiller inn - hvor mye har dere møttes dette året, har dere barn som må tas hensyn til, har dere inkludert hverandre i hverandres familier, bor dere langt fra hverandre, må dere flytte sammen. Hvilket tempo ønsker hun og du å ta forholdet videre, er dere uenige om samboerskap/ekteskap eller annet. Det er så mye som spiller inn.

Litt mer generelt tenker jeg at det er lite gunstig med tanke på fremtiden om dere er såpass uenige om grunnleggende ting i forholdet såpass tidlig.

Litt uklart også om du generelt er deprimert eller om du blir det av kranglingen i forholdet? Er det det første tenker jeg at du bør snakke med en fagperson, er det det andre tenker jeg at man kanskje ikke skal være i et forhold man blir deprimert på under et år inn i forholdet (siden dere har kranglet om ting en stund).

Det virker jo heller ikke som om dere greier å kommunisere veldig godt sammen, noe som også er noe som bør gjøre at man blir skeptisk til om dette har en fremtid. Spesielt når det blir så ugreie meldinger mellom dere og at hun da gjorde det slutt.

Tror du skal ta det med ro fremover. Fokuser på den roen som du sier at du også kjenner. Kjenn på hvor godt det er å slippe stadige krangler.

Du kan godt savne henne og hennes gode sider selv om du også aksepterer at dere trolig er for forskjellige til å passe sammen. Da tar du dette som en erfaring som du lærer av.

Et forhold er kompromiss, men det skal ikke være slik at det er stadige krangler og at du må gå på akkord med hva som er riktig for deg, for å tilfredsstille den andre. Da vil ikke ting fungere i lengden uansett.

 

Jeg er kvinne, men hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg nok valgt å holde meg unna. Fordi dere har ulike ønsker, dere har allerede på et år kranglet mye, hun blir ufin på meldinger til deg også. Det første året skal man vanligvis fremdeles ha det positivt og godt sammen, ting skal flyte, man skal ikke bli deprimert fordi partneren forsøker å presse en til å gjøre noe en selv ikke er klar for, og så motta ugreie meldinger når man ikke lar seg presse.

 

 

(Med forbehold om at det er ting i det du ikke har fortalt som kan endre ting.)

Anonymkode: 8a462...fb5

[Tått]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk!
Det høres ut som fornuftig råd. Det jeg synes er leit er at dersom hun blir "borte" nå i jula, så er det tydelig for alle hva som har skjedd. Det blir vanskelig for dem å ta i mot henne med like åpne armer på nytt, etterpå.  Dette stresser meg litt.

Anonymkode: 9923b...355

Feil fokus.

Hvis du vil ha dama er det hennes følelser for deg og dine for henne som teller.Hva familien din mener eller ikke mener om henne er uinterressant.

[Festlig]

Jeg tenker at et par i 50 årene som er i et relativt ferskt forhold bruker vanligvis å bruke tid på å evt kjøpe / kjøpe seg inn i bolig og flytte sammen. 
Vanligvis så har en en fortid som en gjerne vil ta hensyn til/ lære av, og da frister det ofte ikke å rushe på samboerskap. 
Jeg kjenner flere 50 åringer, og jeg er i den aldersgruppen selv, 
og det  vi har felles er at vi har barn og barnebarn og vil gjerne ha et handlingsrom i forhold til dem. 
En partner er fullt mulig å ha uten at en bor sammen og. 
Utrolig nok så er det flere i denne aldersgruppen som faktisk IKKE ønsker samboer. 
Denne kjæresten din TS, virker litt umoden for alderen og muligens har noen kontrollbehov som styrer dette behovet. 
Du bør ikke springe fra deg selv og magefølelsen din. 
Hvis hun er glad i deg på rette måten så godtar hun å vente litt til uten å gjøre det slutt av ren furting. 

[AnonymBruker]

La henne være og send henne godt nyttår melding når den tid kommer. Noen ganger trenger man litt avstand for å tenke klart. Enten har dere begge fått kjent litt på det og kan jobbe dere tilbake eller så var det bare ikke ment to be. Og ikke vær redd, er ikke så lett for noen å finne noen andre så lett lenger, selv om apper og slikt skal lure oss til å tro det. Pust med magen. 

Anonymkode: 57677...7ce

[AnonymBruker]

Så mye drama i et relativt ferskt forhold i godt voksen alder. Det hadde jeg aldri giddet. 

Anonymkode: 1093a...554

[AnonymBruker]

Utdypingene dine gir et klarere bilde. Du står i skvis mellom de som sier det går for fort og henne som sier det går for sakte. Du har jo gitt tydelige signaler til henne om en fremtid. 

Det fremstår som om du lett lar deg påvirke og i mindre grad er i stand til å stole på egne valg. Hvis folk rundt deg (som er objektive) sier det går for fort så har de kanskje et bedre grunnlag for å se det utenfra. Da forutsetter jeg at de ikke er inhabile og med egeninteresse i at du finner lykken på ny. 
 

Dette med at du er redd for at de ikke vil godta henne på nytt, bekymrer meg litt. Hva ligger i det? Er det noen som er for beskyttende i forhold til deg? Og som misliker henne allerede? 
 

 

Anonymkode: edcaa...813

[Trek]

Jeg synes det er litt vanskelig å gi skikkelige råd uten å vite hva som egentlig er grunnen til krangelen og hva som ble sagt. 

Er hun veldig usikker så trenger hun på mange måter dobbelt opp med trygging på at det blir ett sammensveiset forhold, særlig når du trekker deg unna. Det er en vanskelig balanse gang. 

Du må kjenne etter hva du ønsker. Hva vil du? Vil du at det skal være over? 

Hvis ja, så tar det tid å jobbe seg gjennom dette. Gi det tid og blokker henne fra alt.

Hvis nei, så slutt å sende meldinger og begynn å ta disse samtalene sammen ansikt til ansikt heller. Det blir ofte mye krøll mellom engstelige damer og litt unnvikende menn på meldinger.